BforB

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I kveld blåser det. Og så er det mildt. Skal tru om snøen minker mye nå?

I går var det strålende sol, men litt kaldt.

Jeg satt nedi kjelleren, inne på kontoret mitt og prøvde å samle meg.

Få oversikt.

Over alt som lå foran.

Jeg skulle skrive et referat.

Sendte en melding til ei for å avtale tid til et intervju.

– Kan nå, fikk jeg til svar.

Så uten å tenke strategi, ringte jeg.

Følte jeg var i tung mood. Samtalen var veldig trivelig, men jeg var ikke i mitt mest verbale hjørne.

Etterpå prøvde jeg å få en oversikt.

Intervjuet var til en artikkel som visst skal være  ferdig om litt under to uker.

Om litt under to uker skal jeg også ha ferdig presentasjonen til et foredrag om planer rundt en svalgangsbrygge.

Om en måned skal jeg ha ferdig alt til en stand om toving av ull og helst laget meg en gammeldags habitt.

Så er det sommeren, skaffe ting til en utstilling, foredragsholdere og muligens et tablå.

En ting kan en ikke si om jobben min, at den er kjedelig-.

Mens jeg baler med dette ringer telefonen, om jeg kunne tenke meg ut å gå.

Og om jeg kunne tenke…

Jeg hadde da tenkt å gå meg en tur midt på dagen.

Vi avtalte tid og naboen kom og vi kjørte bort i sola på andre sida av fjorden.

Det var hvitt.

Det var sol.

Sjøen var en hvit flate med hjerter på.

Naturen griner skarpt mot oss to som trasker etter hvite veier.

Snakker om barn, om barnebarn, om slikt vi har i dagene våre.

I to timer går vi.

Da jeg er hjemme sovner jeg i stolen etter en lunsj.

Så det ble ikke mer arbeid.

I dag var det på’n igjen.

Fikk gjort det jeg måtte, før helga fikk slippe til.

Måtte også sjekke noen gamle neglelakker før helga kom, de funka helt greit.

Det vil si at handling sto på programmet, mor hadde skrevet liste.

Lillesøster ønska også et ærend utført, hun kurer om dagen.

Kanskje MS får mer fokus nå etter Vedum sto fram og fortalte han hadde fått denne diagnosen.

I dag greidde jeg å kjøre opp hos mor, veien begynte å bli bare.

Hjemme hos meg derimot var det ‘potetmel’ og jeg kom meg bare halvveis opp.

Må sjekke ut om jeg misforsto beskjeden jeg fikk om brøyting.

Hos mor ble TV’n satt av.

Vi snakka om om det å bli aleine.

Hun synes hun var heldig med ektemake, hadde et godt ekteskap.

Savnet etter far var stort.

Hun hadde vært heldigere enn mange, sa hun.

Nå sitter jeg her hjemme, er fryktelig trøtt.

Skal bli godt å sove til jeg våkner.

Til en lørdag hjemme, skal ikke ut å kjøre…kanskje se om jeg får kjørt opp bilen bare.

Kanskje jeg skal bake, støvsuge på soverommet og skifte sengetøy, rydde på vaskerommet.

Bare nyte at det er lørdag.

Kose meg med dagen.

Både med slikt en bør og slikt en ønsker.

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Blå kveld har våren i seg, til tross for all snøen. For snødd har det, som om året ønsker den mest snørike vinteren ever…

I går starta dagen etter lange veier med skummelt under hjula og under føttene.

Jeg gikk sidelengs ned en bakke og sto.

Det var arbeidstid og møte.

Litt kjedelig da jeg skulle vise en presentasjon at noen ble overivrig med å snakke om noe som dukka opp i hodet av presentasjonen.

Men denne dagen gikk også over, etter rydding og kasting av søppel gikk turen hjemover.

Det vil si, mor hadde fryktelig lyst på besøk. Hadde ingenting å si at jeg ikke hadde spist middag og hadde hatt en lang dag.

Da jeg kjørte opp dit jeg måtte parkere var det ikke plass.

Så det endte med at jeg ringte å sa at jeg kom i dag i stedet.

Fikk handla for lillesøster i stedet før jeg dro hjem for å lage meg middag.

Kjente at jeg var så sliten at jeg var nokså nærtagen. Så det at det verken var brøyta opp til meg og at jeg var satt opp som sistemann med et foredrag i slutten av mars, gjorde ikke det følelsen bedre.

Men det er rart hvor godt det kan hjelpe med søvn.

Så i dag var det på ‘an igjen.

Hadde time for blodprøvetagning, da jeg gikk fra legekontoret sa jeg at jeg hadde sagt opp revmatismen. Får høre om hva de sier på St. Olav neste uke.

Jeg kjører innom en butikk for å handle inn til lunsj før jeg kjører opp til mor.

Glatte veier i dag også, så da jeg møter en bil på tur ned da jeg er på vei opp, og kjører inn i en oppkjørsel er det umulig å få bilen videre opp.

Den bare vrir seg.

Jeg får på mirakuløst vis snudd den helt i rundt og kjørt den ned for så å starte på nytt.

Jeg ble hos mor resten av dagen. Vi spiste lunsj, jeg tok et møte på teams, altså litt jobb, og vi spiste middag sammen.

Hun syntes jeg godt kunne overnatta også.

Men jeg er hjemme, hos meg sjøl.

Ikke brøyta i dag heller.

Han som har tatt på seg brøytinga var syk, så en ung gutt skulle ta seg av dette til så lenge. Men han har ikke vært her.

Jeg måtte kjøre meg til mange ganger og presse bilen, før jeg sto parkert der jeg bruker.

Men…i morgen er det lova mange pluss og full sol.

Ellers blir det enda mer pluss og regn, så jeg tror denne snøen skal får «føtter» å gå på.

Gjett om jeg gleder meg til det.

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter både en rolig og ikke rolig helg, er mandagen på plass. Det er jeg også.

Velger å skrive et kort innlegg, tenkte jeg før jeg gikk ned.

Ned på jobb.

Jeg var klar, nesten klar. Ferdig med å drikke limevannet mitt før jeg gikk ned.

Det hadde snødd.

Snødd over all forstand.

I tillegg hadde det vært mye vind.

Men så rakk jeg ikke posta før jeg starta på jobb…

Søndagsmorgen var stemninga omtrentlig den samme som for en del år siden. Skulle finne akkurat denne linken, men fant den ikke før jeg kom på å kikke innom en annen plattform.

Vindua var dekt av snø og mye var likt slik det var den dagen for ni, ti år siden.

Ute var det blåst opp store skavler.

Bilen min var skjult av snøen.

Da frokosten var klar ringer telefonen.

Og jeg skjønte det da jeg så navnet.

Et søskenbarn som jeg ikke snakker med hver dag.

Jeg lytta til det hun fortalte, det var tante mi.

Det hadde gått fort, hjertet -.

Nå sitter morbroren min igjen aleine.

Mor mi og broren, det bare de to igjen av seks søsken.

Alle har mista partneren sin.

Nå var det hans tur til å miste sin.

– Jeg tenkte jeg skulle rekke å snakke med henne, sier mor.

Senere i går, etter at vegen min var brøyta opp slik at jeg kunne kjøre innover til mor.

For å fortelle.

Jeg hadde vært så glad i denne tante mi, mora til kompisen min.

Vi ble kaldt kompisene.

Høsten jeg var to år flytta vi inn i nytt hus.

I leiligheta vi hadde bodd i kom yngste broren til mor flyttende med sin lille familie, de hadde bodd i Bergen noen år.

Siden bygde de seg også hus, som vi så fra kjøkkenvinduet fra mitt hjem.

Husker første gangen jeg var på besøk etter de hadde flytta inn, duken på respatexbordet med en vase med markblomster i.

Jeg syntes det var så fint.

Vi sprang ut og inn av dørene til hverandre.

Han var et år yngre enn meg. Vi hadde mange ekspedisjoner fram til skolealder, vi lekte, krangla om hvem som fikk mest fisk eller lekte med båter, leita etter skjelett i bergsprekker. Han hadde fuglebok og fuglebrett og jeg syntes han var heldig.

Og tanta mi var snill. Han fikk til og med synge ved bordet.

Hun var viktig i min barndom. Og alltid fin å treffe, alltid vennlig.

Nå er hun også passert linja mellom livet og døden.

Alle skal vi den veien, det er helt naturlig.

Men det er trist.

Og det er slik det er. 

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Fredagskvelden er mørk til tross for at den er hvit. Det snør igjen… Lørdagsmorgen, og det er ved det sammen.

Torsdag skein sola fra blåeste himmelen.

Dette været.

En kilde til prat, sukk og stønn.

Jeg har vært ganske gode venner med mange av dagene den uka her.

Bilen som ble godkjent.

EU-godkent.

Det ble forholdvis korte dager.

På arbeid.

I går måtte jeg slutte for at fingrene holdt på å bli numne.

Varmen var for kald på kontoret mitt.

På torsdag var det også slik.

I dagen som hadde fått sola…

Og plana var klar.

Ut å gå tur.

I det hvite og blåe.

Det gjorde godt.

Gjorde enormt godt.

Hjemme igjen en dusj, så tok jeg med det jeg måtte ha til middag for mor og meg. Og under over under, veien var strødd i det bratte boligfeltet, så jeg kom meg med bilen helt opp.

Hjemme etter besøket var det jeg oppdaga slikt man ikke ønsker.

Det var tunga mi som oppdaga det…

Et krater i den bakerste jekselen.

Og hvor var biten som hadde falt ut?

Og når hadde det skjedd?

Så i går var første plana å ringe tannlegen.

Heldigvis fikk jeg time med en gang.

Dette ønsker jeg ikke skal bli en vane, kjøre over fjella for tannlegebesøk hver fredag.

Det gikk både raskt og smertefritt å få reparasjon utført, men kroppen min var ikke enig.

Etterpå var jeg helt skjelven, bedøvd og ferdig.

Etter en snartur på butikk gikk turen hjem.

Så et par timer jobb igjen.

Og nå er det helg.

Noe så herlig at helga er her igjen.

Denne helga har jeg tenkt ganske så i ro.

Kanskje bake…

Vaske litt golv…

Slikt, bare kose meg med at jeg er og snøen vil forsvinne.

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En ny uke, hendelser, bil og føre i en røre. Men denne mandagen starta kald og bra.

Det er dumt å være for grei.

Jeg har vært ute og bussa.

Slik langt ute på landet kan påstigning og avstigning på buss være utflytende.

I dag sto jeg opp med en tanke; få bilen på verksted og komme meg hjem.

Heldigvis hadde det ikke snødd, så bilen som står ute, var rimelig tilgjengelig.

Med minus 6 var det bare å kle seg, på med ull.

Og så dura jeg bortover hvite vinterveier, framme fikk jeg parkert bilen litt før klokka sju som avtalen var.

Leverte nøkkelen, nå skulle frontruta skiftes og EU-kontoll snart i boks.

Det knirka nesten i snøen da jeg gikk i retning til en ordentlig busstopp.   

Den ligger i en avkjørsel, mine tanker at tenkt om sjåføren ikke så at det sto noen som skulle med, ble gjort til skamme. Jeg var ikke aleine om å skulle ta buss, det sto flere biler der det spratt ungdommer ut da den kom.

Da bussen nærmer seg der jeg bor trykker jeg på stoppknappen, registrerer bussen bremser ned. Litt lengre framme ser jeg at en nabo skal med bussen. Så for å være hjelpsom fyker jeg fram og sier han kan stoppe der, han sier noe om at jeg hadde trykka på stopp. Jeg går tilbake til utgangsdøra midt i bussen.

Tenker å gå av når han slipper på naboen.

Men da åpner han ikke døra bak, prøver å rope – men han begynner bare å kjøre.

Fram igjen for å si at jeg skulle av, så enden er at han slipper meg av i min oppkjørselen, helt perfekt det.

Men i utgangspunktet skulle jeg være hjelpsom slik at han bare kunne stoppe en gang, noe som førte til tre stopp og sikkert en småforvirra bussjåfør.

Han hadde tydelig ikke oppfatta mine gode intensjoner.

Slik starta dagen min.

I går var jeg i Trondheim feiring.

Veiene over fjellet var uvennlige.

Da det kom lange puljer med møtene trafikk, skjønte jeg at det hadde skjedd noen. Men den ulykka var det renska opp i da jeg passerte, møtte en bergingsbil med bil på og litt etter en politibil.

Det hadde vært sammenstøt mellom en personbil og en brøytebil.

For brøytebilene gikk tett, snøkantene over fjellet var høye og veibanen føltes smal.

Inn i mellom kom nye snøfall og dårlig sikt.

Da jeg hadde kjørt noen kilometer til var det full stopp og en lang kø av biler. Lengre framme så jeg mange blinkende lys.  

Her var det en trailer og en personbil, personbilen var smadra og traileren hadde havna utenfor veien.

Men det var visst ikke personskade i noen av ulykkene og det er godt.

Til slutt var jeg endelig framme i Orkanger, der skulle jeg kjøre sammen med sønnen og faren inn til byen og feiring av yngste.

Endelig var vi framme i Trondheim.

Yngste hadde lyst til å spise der vi var i fjor, så dermed ble det tapas i år også.

Etterpå dro vi opp til fødselsdagsbarnet og samboer der vi drakk kaffe og spiste kake.

Jeg hadde minst et par timers reisevei foran meg, så da klokka hadde passert halv ni var det på tide å ta returen.  

Framme på Orkanger satte jeg meg i min bil, sønnen er litt småbekymra og syntes nesten jeg kunne ha overnatta.

Men jeg har denne verkstedstimen med ruteskift neste dag og mandagsmøte på Teams.

Det er mye bedre føreforhold og delvis skyet og måneskinn, så greit å kjøre.

Noe snø virvlet til sikten.

Men så begynte kupelyset å slå seg på ved humper i veien.

Til slutt stoppa jeg bilen på en rasteplass.

Jeg drar opp det stramme brekket og går bak.

Det viser seg at luka ikke er helt lukka. Jeg får tatt unna snøen og slått luka igjen.

Da begynner bilen å  t r i l l e.

Sakte, men likevel for fort…

Jeg kommer meg framover, prøver både å få opp passasjerdøra og holde igjen bilen, men bilen er for tung og farten øker.

Må slippe, bakhjulet kjører over foten min.

Samtidig faller jeg ned i bakken.

Jeg ser med forskrekkelse hvilke senario jeg nå kan ha foran meg, om bilen braser ut i veien og rett over.  

Må opplyse dette er et utsiktsområde. 

Bilen stopper!

I kanten, uten å havne ut i veibanen og graver seg inn i brøytekanten på andre sida.

Det står en snøstikke like foran bilsnuten og det er bare ene forhjulet som har brøytet seg inn i snøkanten.

Jeg kaver litt før jeg kommer meg opp i stående stilling igjen.

Skjelvende setter jeg meg inn i bilen igjen etter å moa bort snøen med døra, tar på selene og tar av brekket…

Så svinger jeg rattet hardt og trykker på gassen.

Jeg  kom  meg  fri!

I svingene ned igjen kjenner jeg en enormt lette og at jeg er temmelig skjelven.

Her var det heller ikke fare for personskade, foten berga også.

Men tror ikke jeg drømte om det i natt, sjøl om dette var en større skrekkopplevelse.

Skikkelig et uvirkelig mareritt da bilen begynte å trille.

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Søndagsmorgenen har stått opp og er helt hvit. Snart skal jeg ut i dette hvite.

Dagen er rolig travel.

Jeg har dusja, sitter her med limevannet mitt.

Har rukket å rote til på kjøkkenet.

Har bakt en kake, en kake med lime.

Og hvit sjokolade.

Jeg har dusja og skal skynde meg rolig videre.

– Skal jeg bake en kake, sier jeg til yngste.

Hun er ikke så glad i slikt, men den med lime har hun lyst på.

Hun fyller år.

Jeg kikker igjennom og ser jeg skrev om henne i fjor, i 2021 og 2020.

Legger inn linkene, behøver ikke si så mye i år.

Men gleder meg til å feire minste, gratulere og gi henne en god klem.

Jeg må gjøre meg i stand, pynte kaka og komme meg avgårde mens jeg sender en gratulasjon ut i nettet og i mitt indre, til den svaiende bautaen med styrke som et strå i stormen.

Styrke og følsomhet er veldig gode kombinasjoner.

GRATULERER!

♥

Skikkelig ubestemmelig lørdag. Det fyker og ryker av snøfokk. Så er plutselig himmelen blå og sola blender meg inn gjennom vinduet.

Det har gått mange dager siden siste innlegget, jeg begynte faktisk på ett her om dagen også.

Grunnen til at jeg ikke har skrevet er egentlig bra, jeg er mer rastløs, reiser meg fortere opp av min berømmelige stol og svinser rundt.

Før kollapsa jeg i denne stolen alt for ofte når jeg kom hjem.

Nesten en hel arbeidsuke har gått, vurderer å ta en liten økt likevel i dag.

Bør får ut en mail som krever noe forarbeid.

Det har vært en sammensatt uke.

Det har vært møter, bil og tannlege.

Det har vært billøse dager og en begravelse jeg ikke kom meg til.

Det har vær besøk hos mor.

Og så sitter en her plutselig med en lørdag i fanget, i fokk og rokk.

For vær har det vært mer enn nok av.

Dagene har blåst bort, blåst bort i sterk vind.

Da jeg skrev sist innlegg var jeg kjempesliten og fornøyd. Jeg hadde gjennomført et møte der jeg følte jeg hadde stått greit på føttene, ikke perfekt, men jeg godtok min egen prestasjon.

Så var det innlevering av bilen, da jeg tar kontakt dagen etter om ståa, stiger adrenalinet.

Det er denne dagen bilen skal EU-godkjennes og de som har tatt på seg reperasjonen kan ikke utføre alt. Får jeg vite da.

Det kunne de sagt før jeg leverte bilen inn.

De skulle ringe meg tilbake når bilen var ferdig, noe som de ikke gjorde.

Dette førte til at jeg ikke kom meg i begravelsen dagen etter til en nabo.

Fikk en spak beklagelse da jeg henta bilen, en bil som vil bli avskilta om jeg blir stoppa innen frontruta er skifta. Ringte Statens vegvesen og der må jeg være døden nær og i hvert fall veldig syk, før man rekvirerer utsettelse.

Men fikk vite at det gikk noen dager før melding gikk ut, så får håpe jeg berger til mandag. Da skal den inn på et annet verksted som skifter ruter.

Ellers var bilen skarp med et håndbrekk som jeg nesten bare behøver å se på, den kunne jeg draaaa lang før, nå er den i funksjon bare etter noen millimeter.

I går kunne jeg kjøre for egen motor til tannlegen der jeg ikke tenkte på hvor jeg skulle. Ikke grudde, ikke grubla, bare tenkte at litt lengre framme i tid var jeg ferdig.

Så satt jeg i stolen da.

Jeg kan ikke en gang fordra å ta røntgen, føler jeg må brekke meg.

Mens pirkinga foregikk prøvde jeg å fokusere på noe anna, men direkte lett, eller la oss si; vellykka, var det ikke.

Men jeg gapa trøstig.

– Her var alt fint, hører jeg tannlegen si.

– Vi tar en puss.

Opplever det til og med grusomt, men jeg kom meg igjennom og var atter et fritt menneske.

Sneia framom et par butikker før turen gikk hjem og fikk tatt noen timer arbeid, før fredagskvelden.

Nå er det helg.

Det er godt meg helg.

Etter hvert må jeg ut i været, ut i bilen, noen ærend.

Så håper jeg at det ikke er alt for sent, mørkt og igjensnødd når jeg er hjemme igjen.

Skal bake en kake og i morgen er en ny dag.

Nå kom sola fram igjen.

Jeg ble også bedt til en nabo på kveldsmat, men må nok si nei.

Det er litt dumt, men tror ikke jeg skal putte mer inn i helga.

Riktig god helg.

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Holia mali, jeg er et slakt. Men for så vidt i takt. Slik jeg står i det med min makt-.

Starter med en ingress helt uten mening, men som har litt mening likevel.

På en måte.

Situasjonen er som følger:

Jeg sitter i stolen min (ikke noe nytt).

Jeg er slik omtrentlig helt gåen. (Ikke noe nytt).

Jeg føler jeg behersker tilværelsen. (Om ikke nytt, så likevel mer uvanlig).

Jeg føler slitenhet og den er god, uten å være skrapa i stykker. (Det er nok bortimot uvanlig).

Siste vinterdag er nesten ferdig.

Ute ser det ut som vår.

Jeg gleder meg til å legge meg, øynene er side.

Og jeg gleder meg til i morgen.

Gleder meg til å stå opp til en ny dag.

Har vært våken siden klokka seks i dag.

Dagen har gått i ett.

Da jeg skulle levere bilen min inn til morgendagens reparasjon og jeg hentes, trodde jeg at jeg hadde glemt av telefonen.

Det var dagens stress stunt.

Den hadde bare falt ut av setet og ikke under bilsetet, men lå inntil døren ved passasjersetet.

Hvordan det gikk for seg vet jeg ikke, men jeg skulle skynde meg da jeg satte meg inn så sannsynlig sklei telefonen på en regnjakke og utfor setet.

Akkurat det laga altså stress.

Nå, utenom at jeg sitter her i stolen, strekker jeg armer ut etter fotoapparat for å ta ut minnebrikken, – etter en kopp te, en grov brødskive med godt pålegg, ørene tar inn musikk midt i mellom gitar og orgel, under et pledd og bare alt er kos.

Jeg har det virkelig bra siste vinterdagen på denne siden av sommeren. 

♥

En uke har gått. Og hvordan har det gått… En uke i «nytt» kontor.

Det ble noen innlegg om overgangen min.

Jeg skulle skifte arbeidsgiver og det viste seg ikke å gå helt “smertefritt».

Innrømmer glatt at denne prosessen kostet meg ganske mye.

Det er flere faktorer som førte til dette.

Jeg har jobbet i overkant 15 år ved en arbeidsplass som har lært meg mye, men du verden det var krevende år.

Nå var det ikke bare arbeidsplassen som var grunnen.

Så begynte denne prosessen som gjorde meg usikker på hvordan dette ville gå for meg.

Ville jeg stå uten jobb.

Etter man har fylt 50 år er man ikke like attraktiv i arbeidslivet.

Og eldre ble jeg, pensjonisttilværelsen nærmer seg.

Nå viste det seg at jeg fortsatte etter alt var ferdig og etter alle disse åra har jeg fått ett arbeidsområde.

Ett arbeidsområde og ny arbeidsgiver.

Administrasjonen ligger i byen.

Først trodde jeg at kontoret mitt fortsatt ville være der det hadde vært, at fasilitetene ville bli leid.

Den gamle arbeidsplassen sa på en måte både «ja» og «nei».

Slikt blir en usikker av, så etter klarering med min nye arbeidsgiver ble vi enig om en hjemmekontorløsning, i hvert fall enn så enge.

Etter jeg hadde sagt i fra om at jeg kom til å flytte fikk jeg også en oppsigelse fra kontoret jeg hadde sagt jeg ville flytte ut i fra.

Og litt press er alltid greit, med skikkelig kav fikk jeg meg ut.

Med masser av ting i kasser ble leligheta i underetasjen fylt opp.

Da hadde jeg fått nytt datautstyr i hus.

Dette grudde jeg meg til.

Var det noe jeg visste jeg ville savne var det IKT-avdelinga. Jeg skulle over på en ny plattform som var annerledes enn den jeg hadde vært vant til.

Nå fikk jeg problemer med det området jeg arbeidet på til jeg flytta ut, to uker utestengt fra data i løpet av seks uker er mye.

Sist mandag starta min nye arbeidshverdag.

Klokka ringte og jeg tusla ned til rotet mitt.

Det viste seg at det var verre enn frykta å få kobla skjermer og utstyr sammen.

Mandagen gikk til å få dette til å virke, uten å få det til.

Det viste seg at jeg ikke hadde et program og fikk lasta opp det, uten at det hjalp.

Kort fortalt, jeg fortsatte strevde.

Hadde også en frist med en innlevering på mandag. Jeg fikk det til, med et nødskrik og ad omveier.

Så etter den første arbeidsdagen min var jeg frista til å frøse ut min frustrasjon på blogg, men nå er det nesten glemt.

Tok en dag fri, kura også noen dager så tok korte økter.

Men midt i strev kjente jeg på noe anna.

Det handla om pust og muskler som slappa av.

Dager uten stress.

Dager jeg tusla ned trappa, bevepna med limevann, matchate og fettkaffe.

Ingen sak å vente med mat til lunsj med slikt innabords.

På fredag tok jeg opp tråden eller koblingene.

Fant ut at skjermene ikke sto innstilt riktig, med hjelp fra byen fant vi ut både det ene og det andre.

Og så…plutselig var det liv i ene skjermen og litt etter den andre.

Fikk satt skjermene så de sto riktig i forhold til hverandre.

Ja, jeg   j u b l a  Ü.

Etterpå fikk jeg kobla på både høretelefoner og kamera.

Da var det godt å gå inn i helga.

Og i dag var det med en god følelse jeg gikk ned, til mandagsmøtet.

Trøbla litt med kameraet, men fikk det til etter en liten stund.

Ellers har jeg fått rydda i kasser, tømt noen og satt bort andre.

Jeg tok omtrentlig full dag i dag, ser at jeg har brukt for mye tid.

Jeg liker å ha hjemmekontor, men kontorstolen og sittestillingen er ikke bra.

I dag tok jeg med meg brettet bort i sofaen og skreiv derifra.

Jeg er mer bevegelig, blir ikke så statisk.

I morgen skal jeg møte kollegaer, skal bortover til anlegget og tenker å starte tidlig for å ha alt på plass til de andre kommer.

Jeg er fornøyd med min nye arbeidssituasjon og nå håper jeg alle disse ukene med å få dette på plass, til at utstyr ikke virket skal kunne føre til full fokus på det jeg skal.

Jeg trenger det.

Er dagene din greie i hverdagen?

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dagens situasjonsrapport er at sola skinner meg rett i øynene her jeg sitter i stolen min.

Dette ble skrevet i går på lørdag, men fikk ikke posta fordi jeg må lære meg et nytt program og trøbla skikkelig med det. Så poster det jeg skrev i går, i dag, pluss litt til.

♦

På ovnen står en gryte med røkt griseknoke.

Glemte feittirsdagen til det var for seint og sette den tradisjonelt i gang.

I dag skal vi innover til mor og spise feittirsdagsmiddag med henne.

Egentlig er det en snødag.

Brøyteren har vært opp min vei og regner med jeg ikke kommer meg opp mors vei.

Så det vil bli en del bæring, både middagen og handling ette hvert.

Vi er; yngste og meg.

Da jeg satt på bilverkstedet i går og venta på at bilen ble kontrollert, skal være EU godkjent 1. mars, ringte hun. To ganger, ser jeg nummeret kommer opp under samtalen.

Jeg hadde tatt med meg en del stuff for arbeid og satt akkurat å snakka i mobilen om et prosjekt.

Jeg ringer henne tilbake, da sier mi yngste;

– Jeg tenker å komme hjem i dag, men beklager at jeg sier i fra så sent og håper det passer…

Hun snakka om det for noen uker siden, at denne helga var hun ledig og at hun kanskje kom hit eller at de reiste på besøk dit kjæresten bor.

Nå passer det vel alltid at barna kommer hjem, det er også deres hjem.

Og så klart ble jeg veldig glad.

Etter besøket på verkstedet, som så klart fant feil ved min gamle bil, avslutta jeg arbeidsdagen.

Da jeg var hjemme etter noen ærender, rakk jeg tenne opp i ovnen og tenne talglys før hun kom.

Hun hjalp til med maten mens vi pludra og smakte på rødvinen hun hadde tatt med.

Vi fikk en veldig hyggelig kveld, snakka om mye og mangt, som er det vanlige.

Blant anna om kvinnehelse og hvor lite kunnskap det er på den.

På hormoner og sykluser.

Hun forsøker å legge møter når kroppen ikke er i en bølgedal i funksjonsnivå, prøver å skaffe seg oversikt over dette, over sin egen kropp.

Jeg fortalte om at da jeg var ung var det perioder der folk ikke likte meg, men at jeg etter hvert forsto at følelsen hadde med sykluser å gjøre, ikke de andre. At det var jeg som opplevde omgivelsene så annerledes i perioder fordi det var mye som skjedde inne i kroppen min.

Enda i dag er det ikke kommet særlig mye lengre på dette folkuset.

Kvinners helse skal ikke eksistere og så klart, alle kvinner har det ikke på samme måten.

Men om vi ser nøkternt på det er kvinners kropp laga for å føre rasen mennesket videre.

Og da er vi i stor grad gjennom evolusjonen preparert for det.

Noen av oss sliter mer med å være denne «fødefabrikken”, med humør og stemningsleie og fandens oldemor…

Dette er det liten plass til og snakk om i samfunnet vi lever i. Utenom at det har vært latterliggjort i på bekostning av kvinnekjønnet. 

Fint med slike samtaler.

Godt med god mat.

Så vi spiste, snakka og hadde en veldig hyggelig kveld.

Det er fint å prate og bli klar over mønster, tanker og ikke minst gi seg lov til å være akkurat den en er.

Det er også veldig viktig, for gjennom å skjønne vil en også fungere bedre i samspill. 

♦

Tilbake til nåtid og dagen i dag, som er en søndag.

I nåtid kan jeg skrive om gårsdagen, at den gikk også fint og koselig gjennom tilværelsen.

Som jeg starta med å skrive, at det snødde.

Etter hvert kom vi oss i vei, innover til sentrum, fikk handla og kjørte videre inn til der mor bor.

Da vi var på tur opp veien var det litt bart i hjulspor -.

Så jeg pressa bilen opp, men måtte rygge ned fra den vanskelige svingen.

Men da var det ikke aktuelt å gi seg, så opp kom vi.

Slapp å bære og ståke med kasseroller, mat og varer.

Mor var gledesstrålende, det å få et barnebarn inn døra er bort i mot toppen av lykke.

Så det ble sent før vi trilla hjem igjen i mørket. 

Nå hører jeg det drypper ute.

Det regner.

Og så hører jeg noe anna helt fantastisk, noe som gir meg sug i mellomgolvet.

Fuglene...

De kvitrer vårlyder.

En lyd så full av forventning, lys og liv at den nesten er til å gråte av.

Og om to dager, om to dager…kan vi kalle det vår…

Du må ha en nydelig søndag der du gir deg plass til deg.

♥