I går måtte jeg. Da jeg hadde gjort det var jeg skikkelig oppbrukt.
Det var så vidt jeg krekte meg ut av bilen hjemme.
Lenge siden jeg har lagt meg så tidlig, og dagen i dag blir nok ikke jeg noen racer.
Men må på jobb etter hvert.
I går var siste frist for å få opp koden til StikkUt-kassen.
Det står at den åpner i dag.
Heldigvis pakka jeg med meg vann.
Jeg hadde bestemt meg for å ta det med ro og ta masse bilder, og det gjorde jeg.
Poster mange bilder som likevel er et lite utvalg.
Det er mye gammel furuskog som har voks sakte og vridd seg etter sola.
Syns dette tørka eksemplet er flott.
Vridd materiale var brukt før, det hadde en større styrke enn rette stokker.
Syns de kantete formene på gammel furu er så fine.
Så det ble mange bilder av trær.
Syns også variasjonen mellom ny løvskog og furu er så fint på våren. Det går en bratt fjellrekke over.
Det er også lagt en annen tur opp og bak disse fjella.
Da jeg ble ringt opp for å høre om det var greit å legge ruten over min grunn fikk jeg veldig lyst til å ta denne turen sjøl. Men det spørs, etter gårsdagens opplevelse tror jeg denne turen ligger utenfor min kapasitet.
Turen jeg gikk er egentlig bare en spasertur.
En del av veien er slik, glatte berget.
Jeg skal inn til innerste enden av vannet du ser på bildet.
Trær og formasjoner.
Trær i mange fasonger.
Langs vannet er det ujevn og det var her det skjedde slikt jeg har blitt redd for.
Jeg tryna.
For det viser seg jeg har blitt mye mer snublete, føttene vil liksom ikke helt være med på det jeg vil.
Så lå jeg der da, konstaterte først at fotoapparatet hadde berga. Brillene som var skubba opp på hodet på grunn av kondens, var berga og lå i gresset.
Og jeg var hel.
Men ene skuldra var ikke akkurat blid, viste det seg.
Tror likevel ikke det ødela for slikt jeg er i gang med.
Ble bare forslått.
Jeg måtte konsentrere meg kraftig for at føttene ble satt riktig ned.
Endelig var jeg kommet til enden av vannet.
Det er så fint.
Nærheta til vannet, sanden og sola som skinte.
Jeg skulle inn til den solfylte tangen.
Der er kassen koden skulle settes opp på.
Jeg satt lenge ved vannet.
Spekulerte nok på hvordan jeg skulle komme meg tilbake, for jeg var fryktleig sliten.
Skulle jeg ta veien over elva?
Tok turen bort til den.
Det er ikke det at den er så dyp, men den er bred.
Gikk oppover et stykke, der ble den smalere, men det ligge små øyer jeg må over og jeg så ikke hvordan elven gikk bak øyene.
Så gikk tilbake til stranda, hadde egentlig ikke bestemt meg. Elva bruker ikke være mer enn meteren dyp.
Satt lenge og var usikker, tenk om jeg falt mens jeg gikk over elva.
Det ville ikke fotoapparatet tåle.
En båt ble lagt ut på den andre bredden.
Vurderte om jeg skulle vente for å se om båten rodde i min retning slik at jeg kunne spørre om å bli rodd forbi elveløpet.
Til slutt fant jeg ut at jeg bare måtte ta samme veien tilbake og begynte på returen.
Enda flere trær med greiner som strakk seg utover.
I dette området er det et kulturminne, en fangstgrop.
Sola hadde bevega seg over himmelen og dette motsolsbildet var ett av de siste jeg tok.
Nå måtte jeg konsentrere meg om å klatre oppover igjen.
Se om jeg fant stener å hvile på, stener uten maur.
For det var et yrende liv.
Og jeg kom meg opp og ned til veien igjen, uten å snuble slik at jeg datt mer.
Bilen sto på parkeringsplassen og venta på meg.
Fikk krekt meg inn i den.
Det er ingen overdrivelse.
Hjemme igjen sto en ting igjen å gjøre og det var å legge seg.
Noe så ille.
At det har blitt slik som dette med meg!
Turen var uansett veldig fin.
Jeg mestra den.
Og jeg vil ha flere slike turer, men må nok få sjekka opp noe jeg er redd for.
Ha en superfin onsdag.
Her kom regnet igjen i dag.
♥
