Ute er det grå dag med yr sammen med et grønt filter over dagen. Vår som det er.
Foreløpig har jeg bare flørta med dagen.
Drukket juice med masse c-vitamin i, kaffe og kefirvann-.
“Snakker” med folk gjennom messanger.
Skal snart lage vaffelrøre som jeg tenker besøke foreldra mine med. Er så glad det går så bra med de etter far kom hjem.
I går fikk jeg søkt på midler til det gamle fjøset som jeg fikk med på kjøpet da jeg kjøpte gården for noen år siden.
Tror ikke så mye det fører til noe, men likevel veldig glad for at jeg fikk gjort det.
Tok meg en kveldstur for å dokumentere med bilder i går kveld.
Det begynner å bli falleferdig.
Men taket ble reparert på den ene siden for noen år siden. Det er et stort bygg. Liker så godt lyset på låven.
Fantaserer om hva jeg vil ha gjort om jeg var rik…
Kanskje er jeg så glad for at jeg fikk sendt den søknaden, sjøl om jeg tror muligheten er veldig liten for at det fører til noe. Det står mange tomme driftsbygninger rundt om i dette landet.
Årets siste- og vakreste vårmåned er i gang. I dag skal jeg bo i dagen.
I går irriterte til og med sola.
Jeg var så sliten etter maratondagen dagen før. Det ble 11,5 time med jobbing. Jeg våkna halv seks om morgenen uten at det var nødvendig. Det var så mye som krevde full konsentrasjon.
Her er et bilde fra der siste møtet var. En blink av verden utenfor.
Møtet var positivt det.
Da jeg kjørte hjem med lydbok som fylte kupeen, trodde jeg nesten ikke det var sant, at jeg var kommet i gjennom.
Var framom mor, slik at hun slapp en dag uten å ha sett et menneske. Far ringte mens jeg var der.
I går fikk han komme hjem. Jeg dro dit for å være der for å hjelpe til. Laga middag og slikt. Heldigvis gikk det bra, han kom seg opp trappa og han greidde å bevege seg med rullatoren. Så slik kan han fortsette livet sitt hjemme som før han ble syk sist søndag.
Det er godt.
Jeg var likevel nesten ikke kapabel til å hjelpe, for dagen før hadde virkelig tatt alt av krefter.
Tydeligvis.
Når finværet nesten går over til irritasjon.
Så utenom turen inn til foreldra mine, ruslet jeg bare litt i nærmiljøet.
Tanken var å se på et par ting og kanskje noen få timer hjemmekontor.
Det var umulig.
Derfor må jeg prøve å unngå slike dager.
Men i dag, i dag, tror jeg dagen blir bedre.
Første dagen i mai.
Skal ut for å fotografere et gammelt fjøs. Skrive en søknad og bare være hjemme; i huset, i hagen, i naturen. Og nyte en dag i starten av mai.
Når en faller nesten fullstendig ut av bloggverdenen er det ikke sikkert det er noen grunn.
Jeg har kanskje ikke vært borte så lenge sammenhengende før. Men jeg gjorde faktisk flere forsøk på å skrive innlegg. De ble bare halvferdige. Jeg ga opp hver gang.
Kom meg heller ikke så langt som å lese andre sine innlegg.
Det har vel noe med energi å gjøre, briller og omlegging av bildeprogrammeringa jeg har brukt-.
Nok til å bli slått ut.
Energien har vært laber, uten at jeg trenger å utbrodere det. Oppdaga at hjemmekontor og lite sosialt liv passa meg som hånd i hanske.
Har vært satt på sidelinja også pga. at kroppen fikk større utfordringa enn på lenge med ledd som ikke fungerte.
Men nå er våren her som en fanfare. Jeg stikker meg med sprøyter og regner med å komme mer à jour med alt.
Det betyr alt, som i ALT.
Fokus på et sunt og godt liv falt ned med dunder og brak. Jeg må kooooose meg, mat og mumsing ble en uunnværlig hobby.
Bevegelse, fysj og fyom…
Så her er det mye å ta tak i. Det er egentlig bare fint det.
Så egentlig har jeg det bra og det håper jeg dere også har!?
Når kranen er lekk, skulle en tro det passer bra å bli uten vann…
Når hjemmet er så rotete at en sannsynlig har dødd om noen kommer innom, da er det fint en ikke har venner.
Min noe ruglete livsvei, humper videre.
Jeg må ikke tas helt seriøst med alt jeg skriver :)…
Men det er ikke tid å kjede seg over at ingenting skjer.
Har sett det en stund; kranen på kjøkkenet begynte å virke skummel. Først pipla det vann ut der det ikke skulle. Så begynt det å sprute, når jeg tappa, fra der det ikke skulle.
Så kom ikke vanndråpen.
Ikke fra noen av kranene i huset.
Det er langt unna et ultimat vannsystem her jeg bor og det synte seg det hadde blitt en større lekkasje, utenfor mitt ansvarsområde.
Jeg hadde sønnen på besøk noen dager. Han kom med bussen. Der hadde han kommet i snakk med en mann. Denne mannen viste seg å være…ja, jeg må nesten le, rørlegger. Og han hadde tilbudt seg komme hit.
Men ennå har jeg ikke utbedra kranen, den andre lekkasjen er i orden. Så vannet er i alle fall tilbake. Jeg kan vaske klær.
Det er fantastisk godt å kunne vaske klær.
I dag da jeg våkna var den første tanken; jeg blir hjemme for å rydde.
Bare det å ha energi til å tenke en slik tanke er aldeles fantastisk. Jeg er i tillegg heldig som kan styre jobben min såpass. Men jeg ser at fordi jeg sliter med den berømmelige energien, så har jeg fått minustid.
Nå vil nok sommeren snu på dette. Likevel har jeg alltid ligget på ca. +10 timer, nå er jeg nesten på samme antallet minustid.
Det bomper i vei.
Her en dag da jeg kom hjem fikk jeg se det hadde vært bompet på jordet.
Hull på hull.
Tror de som hadde lekt seg hadde hatt det artig. Eller har det vært parringsrituale?
Tror det er rådyr.
Har ikke sett slikt på jordene tidligere.
Fredagen har et lett soldrag. Kanskje jeg kan ta med meg en kopp kaffe for å sette meg ute. Jeg må uansett til sentrum.
Handling til foreldra mine.
Kanskje faller det seg slik at jeg kan ta et par timer på kontoret. Men dagen er nok ikke lang nok. Jeg kan skrive et par mail hjemmefra.
Vaskemaskinen durer.
Liker lyden.
I morgen blir det Trondheim. Har ikke orka turen dit etter jul. Har ikke besøkt henne som flytta til nytt bopel ved nyttår. Men i morgen skal vi feire henne, da får jeg se.
Det er godt med fredag med sol innover golvet. Der alt kan skje. Og der ingen ting behøver å skje.
-Om å bli ferdig. Ferdig uansett, men spesielt det en inspirert og full av overmot starter opp med.
For det er lett å starte, uansett nesten hva det måtte være.
Mange av oss damene har en hang til pinner, pinner og tråd. Strikking heter noe av det.
Jeg var 17 år da jeg oppdaga at det gikk an å få ting ferdig.
Ting med strikkepinner og tråd.
Før hadde jeg likt heklenål og tråd. Det gikk fort. Likte at det gikk fort.
Etter oppdagelsen kom mange år med produksjon.
En periode var jeg flittig på strikkemaskin også, det ble mange plagg. Laga mønster og sto på.
Etter at barna kom, gikk tråden over fingrene i mange år.
Men jeg husker en jul. Under treet lå flere uferdig produkt. Jakke til mannen og dukkeklær til jentene.
Det året fikk fenomenet et kraftig støt av utilstrekkelighet.
Jakken ble siden ferdig, men dukkeklærne ble det aldri. Ennå kjenner jeg den triste følelsen, av ikke å mestre. Og at jeg måtte være en dårlig mor som ikke fikk ferdig all dukkeklærne jeg hadde sett for meg.
Jeg begynte igjen å strikke mer da jeg jobba-, like før flytting hit jeg nå bor, i en butikk med garn.
Ennå har jeg uferdige ting fra da. Men da hadde jeg en ambisiøs periode. Satte i gang med mye.
Da jeg gikk i gang med et strikkeprosjekt som skulle bli en gave nettopp, var jeg ikke direkte overraska over at det ikke ble ferdig til tide.
Men i dag ble gaven overlevert.
Ferdig strikka, trådene festa og garnet tøvd. Måtte kjøre det i vaskemaskina to ganger, før jeg ble fornøyd.
Mottakeren ble både glad og overraska over at det ikke gikk lengre tid. Hun hadde visst nok avskrevet at hun fikk det med det første.
Hun liker farger, sterke farger.
Jeg begynte en gang på votter som er strikket av tynt garn fra Rauma. Jeg liker trepinner, men når pinnene er tynne har jeg erfart at trepinner ikke er så lurt.
Pinnene ble både bøyd og brakk.
Tror det var blandt anna pinnene som gjorde det skar seg.
-At det ble lagt bort.
Her er en brekt pinne, tror det er størrelse 2, sammen med andre pinner og en penn (pennen bare lå der).
Lua og vottene var strikka på de største trepinnene.
….når øyner og fingrer ikke virker så godt, skjønner en det først ikke. En bare lar være å gjøre det en gjorde tidligere...
Gikk mange år før jeg forsto denne sammenhengen.
Når en skjønner dette, er det lettere å gå i gang igjen. Man gir seg da vel ikke på grunn av slikt…
Så jeg tok fram disse vottene som ikke var ferdige, kanskje på tide, tenkte jeg.
Men så viser det seg at det er flere, såkalte, skjær i sjøen.
Jeg har rota bort oppskrifta.
Vil gjerne strikke etter den, så må nok finne den først.
Derfor får jeg gå på noe anna først, kanskje gjøre ferdig en genser som nesten bare er monteringa igjen.
Men nå fikk jeg vist to av dette som har ligget uferdig.
Det er en veldig fin tid nå. Og så er det helg. Men jeg må ta en oversikt og noen grep, tror jeg…
Den kan virke som jeg må leve veldig kontrollert.
Det er egentlig ikke meg, ikke at jeg har vært utagerende på noen måte. Men jeg har tenkt jeg skulle tåle det meste.
Og det gjør en bare ikke.
Det er bare det at når en antakelig har gått på akkord med sine egne grenser er det utfordrende å snu på tankemønster.
Og stadig sklir jeg utpå. Fordi jeg blir fryktelig lei av å sette meg sjøl slik i sentrum. Sjøl om det kan virke motsatt når jeg skriver et slikt innlegg som dette.
Jeg vil jeg skal fungere etter det jeg vil…..om du skjønner.
I dag er jeg sliten.
Har litt motvilje mot å gjøre noe som helst.
For det første ser det ille ut hjemme hos meg. For det andre må jeg ut å handle for foreldra mine. Så å få til en god balanse er ikke helt enkelt.
Søvn, bevegelse, hvile, mat er viktig for å få dagene til å funger.
For oss alle.
Pusher vi for mye, går det utover disse fire, viktige faktorene. I hvert fall for meg, da spiser jeg for mye, sover for lite, kommer meg ikke ut og presser på for å utfør det jeg har bestemt (som ikke er ut for bevegelse), og slik bortover…
Det er så lett å si ja. Så lett å mene dette ja’et også.
Nå prøver jeg ikke si at jeg er et fantastisk ja-menneske, som står på.
Det er jeg ikke.
For alt er relativt. Hvor vi har grensene våre.
Og så må en tro på seg sjøl, at det ikke er unnskyldninger og latskap.
I dag har jeg bare lyst til å sitte i stolen min og at dagen skal være nesten evig.
Lista over det jeg tenker og utføre er for lang, det jeg bør det samme. Så både gjøre masse og gjøre ingenting slåss om plassen i tankene mine.
Jeg må nok rydde i hodet mitt. Og kanskje ta meg en tur ut for å finne kvister. Kvister til å sette fjør i. Og egentlig la bollene være-.
Ja, du vet, det er fastelavnssøndag i morgen. Og da er det kremboller i hodet mitt. Men kanskje skal jeg bare hoppe over de…
Når dagen bretter seg ut, lys og fager, da er det på tide å ta fram gamle takter.
Så det betydde at noe av det første jeg gjorde, var å ta på seg den røde kjeledressen og henge fotoapparatet rundt halen.
Nå var det lenge siden sist. Tror flere uker.
Bare labbe ut i morgenlyset. Se på dagen som kom, uten stress.
Bare rusle.
Med en boff som syns dette var en lur ide.
Dråper hang på trærne. De var faktisk ikke frosset.
Til tross for at bilen fortalte om lave temperaturer og en grundig skrapejobb-.
Før jeg kunne ta den i bruk.
Men akkurat første del, før dagen egentlig var i gang, var det lyset som fikk fokus.
Siden gikk dagen.
Det ble en kort jobbedag.
Skulle innom fysio, fikk på-meg-montert noen lapper.
Strøm-.
Føltes som fullt av små maur som pulserte under huden.
I går fortalte mor at far ønska seg fisk.
Fersk fisk.
Rogn og lever.
Det er tid for slik mat.
Men jeg orka ikke love noe.
Etter behandlinga tok jeg en telefon til fiskeutsalget og skjønte jeg ville rekke dem før stengetid.
Foreldra mine hadde spist middag da jeg kom dit. Men hvem sier man bare skal spise middag en gang om dagen?
Jeg kan forteller det går aldeles suverent med to ganger.
Gleden var stor, egentlig hos oss alle. Lenge siden sist vi hadde spist slikt.
Man bør egentlig spise minst ett måltid med fersk fisk, lever og rogn til, i året.
Og faren min, som hadde levd et montomt liv med gåstolen sin i andre etasje, ble plutselig så i vigør at han tok turen ned i først. Og det FØR han hadde spist!
Jeg har hørt uttrykket frisk som et fisk, men at en ble “frisk” før man spiste den – det visste jeg ikke.
Nå er dagen kommet i mål. Jeg er endelig hjemme. Tror ikke jeg orker mer i dag. Bare legge meg etter hvert. Det skal bli nydelig.
Liker du fersk fisk med lever til?
Dette skrev jeg i går, men fikk ikke til systemet, alt var på vranga og bare til å legge bort. Så data´n ble klappa sammen. I dag virker alt som det skal. Da poster jeg i den gamle dagen i den nye dagen, som også straks drar av gårde med gjøremåla. Slik som dager gjør.