I dag leiter jeg. Føler meg bortkommen, er bortkommen og finnes ikke.
Eller – føler jeg meg egentlig bortkommen?
For ved nøyere ettertanker kjenner jeg at jeg er her. Bare at etter plana inni hodet mitt, skulle jeg ikke være her, men der-.
Der på jobb, og så to fridager.
Var tanken.
Men kjente at hodet ikke var på plass i dag, litt slik mer under arma…
Gårsdagen gikk bra, det ble konsert, folk trivdes og kosa seg, drakk kaffe både før og etter konsert.
Det ble for lite vafler, rakk ikke følge med at kaffekanna ble tom før den var plutselig var det.
Ungdommen som var med var veldig søt og kunne å jobbe.
Sjøl leita jeg etter hodet mitt, etter konsentrasjon, etter fokus.
Jeg som er veldig glad i musikk hadde ikke energi til å få med meg konserten heller.
Akkurat det er et tankekors.
Ba dem presentere seg sjøl. Kan være greit med litt forandring også, tenkte jeg.
Da jeg skulle regne sammen bega jeg det, det stemte liksom ikke og tenkte jeg fikk ta det i dag…men dagen i dag ble altså ikke etter plana.
Følte det var aller lureste å bare ta dagen helt i ro.
For å se om jeg kommer meg opp i fokus.
Men må si jeg tenker…
Denne hersens helsen.
Jeg vil da bare fungere.
Men jeg er “borte” fra flere områder, for her en dag da jeg kjørte forbi en nabo, så jeg at han hadde fått nummer på huset sitt-.
Vi fikk nummer og navn på vår “gate” for noen år siden.
Like etter fikk jeg besøk av en ambulanse en natt, sa de kom feil og viste de videre dit de skulle. De nesten kniste da de dro videre, for kanskje de trodde det var noe opplegg på gang, hva vet jeg…
Uansett, jeg har ikke ofra hendelsen noe mer oppmerksomhet.
Men da jeg så naboens husnummer oppdaga jeg det var mitt nummer som sto der.
Etterpå begynte jeg å søke og google, det var da jeg oppdaga at jeg bortimot ikke fantes.
På Gule side fant jeg meg ikke, på 1881 var jeg uten adresse.
Dette har ført til en stor undersøkelse, og da viser det seg at andre “bor” på min adresse.
Ikke naboen som har tatt mitt nummer, han hadde heller ikke adresse. Men broren hans, som flytta i 2007, bor her ennå-.
Og søsteren min.
Jeg har ringt og sendt meldinger, tatt kontakt med både 1881 og Gule sider.
1881 kunne jeg få satt inn adressa min, på Gule sider fikk jeg ikke utført noe fordi jeg ikke eksisterte.
Søstera ble irritert og syntes dette var en bagatell hun ikke brydde seg om.
De to brødrene har ikke svart.
Om du spekulerer på om jeg har glemt å forandra adresse til Folkeopplysningen, så kan jeg bare opplyse om at det ble gjort.
Men det har vel sin logiske forklaring at en forsvinner. Både at folk har bodd, flytta, system og at mitt telefonnummer har blitt kobla opp med både arbeidplasser og forening.
Da jeg begynte å sjekke var jeg altså nesten borte og helt andre mennesker bodde her jeg trodde jeg bodde.
Så i dag har jeg leita etter meg sjøl.
Faktisk bruker jeg ofte å google mennesker jeg skal ha tak i, for både bosted og telefonnumer.
Trodde det var til å tro på.
Etter dette ble jeg mer skeptisk.
Men jeg er her og jeg er.
Tror jeg.
Sjøl om hele meg bare ønsker være i ro, helst sove, ikke forholde meg – for tanken skviser utover, men jeg prøver å samle dem.
Og jeg ba om å bli sletta fra gule sider da jeg sendte melding om å få bli lagt inn…nesten som jeg mistenker systemet på pur f... la inn feil, fikk tilbakemelding om det etter jeg hadde sendt inn mail.
Men det jeg spekulerer mest på er om jeg skal finnes på det viset jeg gjør i dag, akkurat nå ønsker jeg bare masse tid der jeg ikke skal noe.
Likevel virker denne sommeren mer håndterlig enn tidligere, fordi jeg ikke skal ha ansvaret for så mange søndager. Og spesielt siste søndagen, som bruker være den mest hektiske.
Hovedsøndagen på museet.
Vi reduserte aktiviteten under covid-epidemien, både på grunn av epidemien og at stillinga mi er så lita. Etter somrene har jeg hatt enormt mye overtid som nesten var umulig å få nullstilt.
Nå skjer det en del omveltninger også, som jeg kan skrive om når ting er vedtatt. Før det vet en aldri om det blir slik en tror.
Det er har vel egentlig vært en del forandringer i løpet av de årene jeg har jobba i kulturavdelinga i den lille kommunen jeg bor i. Folk har kommet og gått, omstruktureringer og nye sjefer.
Nå har jeg ikke så mange år igjen før jeg går ut av arbeidslivet og noen ganger har jeg vært usikker på om hvor lurt det er å utsette seg for presset jeg legger på meg. Arbeidsevnen min ble for noen år siden satt ned til det halve, inn i mellom føler jeg det kan være mye også.
Men dette innlegget skal ikke handle om surrete helse.
Det skal handle om en melding som jeg fikk på fredagskvelden som jeg nevnte i innlegget HER.
Fra en tidligere kollega, en filmprodusent som jobba ett år med kulturskolen her.
Hun har en kunstnermamma hun har laget kortfilm om. Den skal vises i sommer under en uke der det skjer noe hver dag og som kalles Aure-veka.
Det er i denne uka vi på museet har det største arrangementet, og som det også er arrangement på setervollen jeg også har setra mi.
Som jeg skrev lengre oppe har jeg fri på museet, på grunn av mors voksne alder som runder et nytt tiår akkurat den dagen. Så jeg starter ferien min siste fredagen i juli.
Det er også den fredagen filmen skal vises.
Mor og datter skal fortelle og være i samtale etterpå, om morens liv, om filmen og det blir nok innom morens virke.
Til det fikk jeg forespørsel om å være den som stilte spørsmåla den lille timen som er tatt av til samtale.
Jeg har valgt å ikke være så synlig i lokalmiljøet, syns det har vært greit å være slik passe usynlig. Ikke for at jeg er så redd for å syns, har heller ikke så store problemer med å snakke foran folk. Bare at det har vært greit slik.
Som ung hadde jeg en liten sirkushest i magen, hadde veldig lyst til å spille teater.
Det la seg bare aldri til slik.
Til og med da jeg valgte linja “Musikk og teater” på folkehøgskolen jeg gikk, ble det minimalt med teater fordi læreren som hadde mest med slikt å gjøre ikke var helt frisk det året.
Da jeg tok utdannelsen med design av klær, besøkte vi noen gange Teaterhøyskolen. Dette var sikkert det første året før vi hadde valgt retning, for noen gikk for valget design av kostymer.
Jeg husker jeg var litt misunnelig på dem som utdanna seg inne skuespillerfaget, for jeg hadde hatt lyst til å søke – men gjorde det aldri, fordi jeg aldri fikk testa ut evnene mine.
Derimot tegning hadde jeg fra jeg var lita hørt at jeg evna.
Etter som jeg flytta hit, tilbake til hjemkommunen min, og spiralen gikk nedover helsemessig, gikk det også utover konsentrasjon og hukommelse.
Det var faktisk noen år jeg ikke tok til ordet fordi hjernen lå i en slags tåke.
Sjøl om jeg i dag er mye bedre, liter jeg ikke helt på hukommelsen min eller orda mine alltid. Jeg må både ha overskudd og være trygg, da fungerer jeg godt.
Dette er slik mange opplever når helsa svikter, når krava og ens egne forventninger blir for omfattende. I mange år var dette grusomt, jeg var så flau over at jeg ikke fikk til å fungere slik jeg hadde gjort.
Nå vet jeg slikt ikke er flaut, jeg syns det er viktig å forstå at vi mennesker ikke holder ut og bort-.
Himmel, dette blir et langt innlegg…
I hvert fall spurte jeg om å få tenke meg om angående forespørselen.
Etter både å ha diskutert det med familie og med jobben, svarte jeg ja.
Jeg tok på meg oppdraget.
Har heldigvis en måned på å forberede meg.
Jeg kjente sirkushesten kom med noen forsiktige vrinsk og så tenkte jeg det at en skal ta i mot utfordringer, ikke være redd dem.
For utfordringer liker jeg.
Men jeg liker ikke å være nervøs.
Så nå har jeg noe å arbeide med i juli; forberede meg til rolle og IKKE bli nervøs.
Midtveis gjennom uka innbiller jeg meg det blir roligere. Det var i alle fall godt å gripe fatt i det som ble liggende urørt alle disse dagene.
Så i dag ble det arbeid og fokus på markedsføring.
Litt tummelumsk er jeg nok, her jeg sitter.
Faktisk to uker siden jeg måtte kaste inn håndkleet og legge meg flat for realitetene.
Så nå står jeg på andre sida av begivenhetenes gang.
Alt som var krevende.
Nå på mandag kom jeg meg opp til Trondheim, med ferietrafikk og andre mulige forsinkelser i trafikken, er det spennende når en har timeavtale og i tillegg kommer seg for sent ut av huset. Men jeg rakk timen med fin margin.
Når en er på slike kontroller er det alltid nye leger og ingen sier helt det samme.
Denne legen var mer usikker på om det var leddgikt jeg har, men hun fastslo at jeg har fibromyalgi pga. alle vonde punkt jeg har. Den diagonosen fikk jeg for snart tyve år siden, men jeg sa den opp.
Så jeg får vel bare ta inn igjen den greia der.
Hovedfokuset mitt var brenninga i føttene, så jeg fikk beskjed om å stoppe med de biologiske sprøytene.
Nå har jeg hatt en pause på fem-seks uker, så gjett om jeg følte glede med at jeg ikke skal ta dem mer.
Det var en liten sjanse for at en kunne få noe som heter nevropati av de, og det er det jeg er redd for også. Faren min hadde det, så jeg vet hvor invalidiserende det kan være.
Men det kunne også være andre grunner.
Og kanskje jeg ble frisk, at alt tullet med kroppen min brente ut.
Sa det legen også, at slikt skjer.
Det har vært fantastisk.
Uansett, jeg må gjennom en serie med undersøkelser igjen.
Men det blir nok ikke før etter sommeren.
Noe annet gledelig var at leverprøven hadde normalisert seg.
Nå krysser jeg fingrene for at ledda ikke begynner å krangle.
Det er så godt og slippe å ha det vondt.
I går var jeg i begravelse, det er ikke så mange igjen av de som har raget aldersmessig på toppen – men det var fint å se dem som er igjen.
Møtte mange søskenbarn, det var en nydelig minnestund etterpå.
Likevel, en blir veldig sliten etter slikt. Og en føler både på vemod, sorg og glede, glede over gode minner.
Mellomste søsteren min og jeg var sammen med mor etterpå.
For det er fint å lande sammen.
Men i dag var det rett hjem etter jobb, kjøpte inn til middag.
Skar opp en søtpotet i staver som jeg steikte i ovnen.
Fant i disken for utgått mat innbaka fisk og remulade.
Kjøpte salat til, så middagen var skikkelig god…og så var jeg også skikkelig sulten.
I morgen er det St. Hans.
Har avtalt med mor og hørt med lillesøster om hun også vil være sammen med oss å feire.
Blir nok ikke bål, men et talglys kan vi tenne.
Men først noen timer jobb.
Da vil jeg ønske deg en fin jonsok i morgen.
Og er du ugift kan du plukke syv sorter blomster å legge under puta di i morgen kveld.
Noen ganger blir det ikke slik som en planlegger. Plana har jeg annonsert flere ganger og at jeg skulle fortelle om den etter hvert.
I kveld skulle jeg har sittet her med ferdigpakka bag.
For i morgentidlig skulle jeg ta en buss til Trondheim og så videre til Værnes, var plana-.
Og jeg har gledd meg.
Skikkelig gledd meg til å oppleve stedet vi skulle til.
Kanskje fikk vi se midnattsola. Nå var ikke meldingene slik helt der, men likevel, lyset og naturen…vi skulle til Røst.
Søsteren min og jeg.
Ikke så mange dagene, men opplevelsen, den så jeg fram mot.
Det var slik det ikke skulle gå.
Alt som var tilrettelagt hjalp ikke når en ikke blir frisk igjen.
Jeg har sagt at dette nesten er komisk. Jeg reiser ikke på lange reiser og jeg blir ikke syk…
De siste par åra har reisende gått til de nærmeste byene med omland.
Logisk nok.
De siste lengre reisene gikk til Danmark.
Den lille flirt tok slutt før koronaen starta, og da den kom reiste folk nesten ikke, det var ikke bare meg.
Men nå skulle jeg altså ut å fly, bokstavelig fly…trodde jeg.
Her sitter jeg med penicillin, diverse smertestillende, hostemikstur og trapper inn.
Jeg som altså ikke har brukt å bli slik syk som dette.
Måtte ta meg ut sykemelding, for var hos legen i dag igjen. CRP’en stiger, skal teste igjen på torsdag og da regner jeg med den har begynt å gå ned.
Jeg har sovet, sovet og sovet, mat har jeg omtrentlig ikke greid å få ned. Lite drikke også.
Så jeg var gått i ketose, fikk vite det i dag. Slik sett kunne jeg har fortsatt med keto-diett.
Siden onsdag har jeg gått ned fem kilo, akkurat det har ikke noe å si.
Men en blir slapp, det er ikke behagelig.
Spydd har jeg også, sjøl om slik detaljer verken er interresante eller delikate.
Jeg har vært, skiver har vært, for nå må det snu, omtrentlig det mest elendige, miserable, utslåtte eksemplet av meg sjøl.
Så slik gikk det altså.
Jeg så for meg innlegga jeg skulle skrive fra Røst, alle bildene, alt dette som jeg virkelig så fram mot.
Men altså, her sitter jeg med temperaturer som fyker opp og ned i min egen kropp.
Jeg blir bra igjen, så da skulle jeg vel få denne erfaringa da.
Ute regner, men det bryr jeg meg fint lite om.
Nå har jeg kjørt til legen som er 40 minutter den ene veien, til apoteket som er 70 minutter andre veien fra legen og tilbake til huset mitt som er 30 minutter…så nå skal jeg straks legge meg langflat ut på senga.
Og så er jeg veldig glad for å ha gjennomført disse etappene.
Var en snartur innom matbutikken også, kjøpte meg yoghurt, ferdig laga suppe og coca cola.
Det siste drikker jeg aldri, men tenkte den også kunne hjelpe på tilstanden.
Har du vært utslått av influensa, halsbetennelse, forkjølelse eller korona i det siste?
For målet var å gjennomføre de fem Tibetanske ritene.
Jeg hadde tenkt på det i flere måneder og hadde også tenkt at jeg ikke ville få de til.
Det jeg hadde brukt tid på disse måneden var rotering av skuldrene. For de hadde voldt meg mange problem og var nesten ubrukelige. Det fantastiske var at denne øvelsen på sikt fikk bukt med vondter.
Så forrige helg var jeg klar til å prøve. Målet mitt var å gjennomføre tre repetisjoner av hver øvelse hver morgen/dag.
Så hvordan har det gått…
Jeg kan fortelle at jeg harklart det, hver dag fikk jeg gjennomført øvelsene.
Derfor nådde jeg det jeg var spent på om jeg klarte.
I går starta jeg på den andre uka og jeg valgte ikke å ikke øke repetisjonene.
Jeg trodde ikke jeg ville kjenne noen effekt. Men etter en uke vil jeg faktisk påstå en forskjell;
Etter en tre-fire dager var det akkurat som jeg kjente en større åpning inni meg, en bedre flyt.
Energien økte et par hakk, lettere å iverksette bevegelse.
Faktisk også følelse av mer styrke.
I dag kjente jeg et snev av glede, ikke bare plikt, men glede og lyst før gjennomføringen.
Pusten har jeg hatt stort fokus på. Såpass fokus at da jeg kom over en video om hvordan få senka mengden innåndinger i løpet av et minutt for å få ned stress i kroppen, starta jeg med disse øvelsene som ble presentert.
Derfor er målet mitt for denne uka både ritene og øvelse av pust.
I dag vil jeg lag meg en ny kategori i innlegga mine. Den heter Helse. Og dette fører til et langt innlegg i dag.
Helse har man uansett, alltid.
Om den er god eller dårlig.
Vi har kanskje en tendens til å omtale den når den ikke er bra, men helsa er der uansett. Og den er så inngripende på dagene.
Helsa mi var fungerende grei til jeg passerte de først trettiåra. Men da skjedde mye som påvirka meg både fysisk og psykisk. Det som kosta mest var at jeg mista to for små mennesker og til slutt fikk et lite menneske på svært kort tid.
Psykisk var dette temmelig tøft.
Fysisk også, da jeg la på meg mange kilo gjennom denne perioden. Vekt jeg har greidd å ta av delvis, men som også har kommet tilbake.
Ellers har det nok betydning at jeg pressa meg sjøl mye i ungdommen, ikke minst med å ta lett på søvnen. Når noe skulle bli ferdig brukte jeg også natta.
Da barna var små syntes jeg det var rart at det var vondt når de klatra på meg under lek.
Jeg husker jeg gråt da jeg kjørte hjem fra et besøk hos legen, over en diagnose og over å bli trodd.
Diagnosen var fibromyalgi, jeg sa den opp etter noen år. Grunnen var at en kiropraktor sa sa at huden min ikke så ut som jeg hadde det. Jeg gikk mange år til behandling for rygg, fikk en prolaps i ungdommen som ble i flertall etter en trafikkulykke.
Da jeg flytta hit for snart 15 år siden mistenkte jeg utbrenhet og psykiske reaksjoner etter mange utfordringer. Etter et par år oppsøkte jeg lege igjen fordi det var så mange vondter i kroppen.
Etter ti år ble jeg diagnostisert med polyartritt, betennelser i flere ledd, en uspesifisert revmatisme. Etter dette ble det en hel serie med forskjellige sprøyter, som kroppen ikke hadde direkte positive reaksjoner på. Verdiene ved blodprøver var ujevne. Øynene mine fikk reaksjon, der det ble operasjon i fjor høst. Nå er det jeg som peker på dette som en årsak-.
Levra fikk feil verdier, det er visst nok ganske vanlig blant befolkning uansett. Beinsubstansen mine ble skjørere av medisinbruk, det ble målt for høyt nivå av urinsyre og det siste var at jeg fikk Sjøgren, det blir kalt sekunder Sjøgren fordi det kommer av andre sykdommer.
Nå tror jeg dessverre at jeg nok er i ferd med å utvikle enda en greie.
Det som er kjedeligst med dette er problemene med energi. Jeg er så utmatta i perioder at jeg ikke virker.
Nå har jeg vært “flink” til å presse.
For jeg vil så enormt fungere.
Og jeg tror jeg kan fungere.
Men så er jobbesituasjonen min av en slik art at jeg må stå i en del ting, det som er positivt er at jeg kan bestemme mye av når jeg jobber, når det ikke er møter og andre avtaler.
Nå er denne lista mi ikke så særlig unik, jeg tror vi er mange som har en slik liste eller tilsvarende.
Kanskje spesielt damer. Vet ikke om det er forska på hvorfor damer hyppigere får denne type diagnostisering.
Det jeg vet for min egen del er at jeg bør greie å få opp aktiviteten min. Akkurat det er så vanskelig når startsmotorene ikke virker.
Jeg skal innrømme at jeg blir sliten av å skrive dette innlegget, føler meg nesten svimmel. Hovedgrunnen til at jeg skriver er for å skrive det ut, prosessen i det, samtidig som jeg vet noen kanskje leser som har en misjon i seg sjøl. Og ikke minst, greit å dele både med henhold til råd og tanker på tvers.
Men tilbake til fysisk aktivitet; for en tid siden laga jeg meg noen tabeller, blant anna denne:
Aktivitet og trening 2022
Dato
Rotasjon med armer
Kinesiske mageøvelser
Tibetanske riter
Sol-hilsen
Thai Chi
8-tall
Tur l skog
Tur langs vei
Runden om Øverbakk
Bal-anse
Styrke
Puls
Komment.
28.5
12 hv. arm
3×5
For det er mye jeg har lyst til. Det eneste som jeg har klart å få til etter denne tabellen ble “glemt”, er rotasjon av armene. Jeg har hatt mye problemer med skuldrer og armer, så i perioder har det vært vanskelig å få på seg klær.
Rotasjonen utføres i senga der jeg legger begge armene foran meg, tar den ene opp og tilbake mens jeg bruker pusten til å trekke inn når jeg åpner opp og puster ut når jeg lukker armene. Utføres med begge armene.
Dette har ført til mye mindre problemer i området rundt skuldrene.
Det er også flere fysiske aktiviteter med Østens tankegang som jeg har tro på. Solhilsen har jeg holdt på med i flere år, men når skuldrene ikke fungerte måtte jeg slutte.
Tai Chi fasineres jeg av, de rolige bevegelsene og jeg fant en veldig fin opplæringsserie på YouTube. Men repitisjonene om og om igjen ble utfordrende, så dette er på pause.
Men så har jeg dette jeg skrev om i går, de Tibetanske ritene, de virker ut i fra omtale, veldig bra.
I dag her jeg gjennomført, det vil si starta, med dem. Bare tre repetisjoner på hver øvelse. Tror jeg skal holde meg til dette nå, gjennomføre øvelsene i en uke før jeg skriver mer om dette temaet.
Ikke det at jeg tror jeg vil kjenne noen effekt, mer det at jeg har gjort det hver dag er et mål.
Så etter et langt innlegg om en del historie, som faktisk ikke er det viktige – men en målsetting om å greie mer er essensen her.
Det ligger mye håp i det jeg skriver, håp om å takle bedre. Komme dit at vekta kan reduseres og ikke minst greie å være mer fysisk aktiv.
Plana er også å ta opp igjen tabellene mine, som jeg la fram i DETTE innlegget.
Men nå skal hovedfokuset være ritene.
Se om dette kan bli en vei til en høyere livskvalitet.
