Når kroppen ramler ned fra toppen

 

 

 

 

Sol og fint vær kan være krevende for kroppen. Jeg føler meg litt mørbanka.

 

 

 

I går kveld la jeg meg så tidlig at jeg tenkte jeg også ville stå opp tidlig.

Satte ikke på vekkerklokke, men optimistisk tenkte jeg å være i jobb til åtte.

Klokka var ti over halvåtte da jeg våkna.

 

Nå har jeg kreka meg bort i en stol med limevannet mitt.

Ingen trening foreløpig.

I går hoppa jeg over både riter og puls.

Det var for varmt.

Men jeg tror det er en annen faktor også -.

Til St.Hans ble det kjøpt inn en del søtt. Spekulere på om det er alt det søte som nesten har forgifta kroppen min.

En skulle tro at sommer og varme gjorde smidige ledd, men jeg er stokkete.

Stiv som en stokk.

Vondt i hodet, greier nesten ikke gå for det er vondt i ledd og tillegg frost.

Slik vil vi ikke ha det.

 

 

I går tok jeg med meg en del til mor, slikt som kokte poteter og salat.

Det lå igjen spekemat fra midtsommerfeiringa hos henne.

Synd det må kastes.

Så jeg hørte med søstrene mine om de ville komme.

Men aller først kjørte jeg inn til mellomste, henne med ferieleiligheta.

Hun var nettopp kommet tilbake fra en rotur.

Fikk også snakka med en tremenning som sto der å skulle fylle traktoren sin.

 

Jeg skulle snakka med deg, sa jeg og han repliserte med samme kommentaren.

 

Han brøyta for mor i vinter og jeg hadde ikke fått sendt over pengen, i tillegg er det han jeg har spurt om vil lære meg å slå med ljå.

Ljåen var så ukvass at den tok han med seg for å kvesse for lenge siden.

I går kveld fikk jeg betalt for snøen som falt i vinter.

 

 

Å gå utover sjøen på lange flytebrygger gir en så herlig følelse.

Å sitte der i sola, med bølger, varme og lett bris.

Vi hoppa ut ytterst på brygga og svømte inn mot stranda.

Neste gang gikk vi opp stigen.

Det ble med to dykk for meg.

Søsteren hadde vært uti om morgenen etter hun sto opp, da hun var på rotur litt senere og nå sammen med meg.

Det er fantastisk godt når slike dager kommer.

Sitte der å snakke, kjenne steiking av sola og bare være til.

 

 

Mor var litt slapp i varmen, men kvikna til da vi kom.

Og maten var så perfekt den bare kunne være på en så varm dag; potetsalat, eggerøre, salat og spekeskinke, skinke og fenalår.

For mange år siden var et søskenbarn på besøk hos meg, tror det var helt tilbake da eldstemann var i magen og jeg var innlagt på sykehuset.

Jeg hadde permisjon og hun ville komme hjem for å lage mat, hun ordna lignende mat som vi hadde i går, men i tillegg hadde hun fersken.

Hermetiserte fersken.

Og kombo’n av den søte ferskenen var helt nydelig.

Så den tok jeg med i går også.

Det smakte fortsatt ganene.

 

 

Egentlig var tanken at jeg skulle være hjemme såpass tidlig på kvelden slik at jeg fikk meg en tur ned til sjøen hos meg også. Det var flo i sekstida.

Det var ikke nubbesjans, jeg var virkelig utslått.

Da jeg kom hjem var det bare å komme seg til sengs. Men så hadde jeg våkna i femtida om morgenen også, så ikke så rart.

Så om natta ble lang i natt var den kort i går.

 

 

I dag er det overskya og temperaturen er mye lavere.

Det er greit for en arbeidsdag.

Og for en seanse meg puls og riter.

Etter hvert…

 

 

 

 

 

 

Himmelen

 

 

I dag skal jeg nesten ha fri. Men litt må jeg. 

 

 

 

Sen start på dagen, for i går ble jeg for ivrig og fikk til mindre enn tenkt, så måtte gi meg.

Jeg dro utover til museet og det første som jeg så var graset…

Himmel, det var langt.

Nesten som det rakk opp i himmelen.

Når det er omlegging er det mye som er annerledes enn det var, så dette må ordnes opp i.

Benker og bord som står ute hadde igjen fått noen objekter fra flygende arter.

Derfor måtte utemøbler vaskes.

Sist jeg var her rakk jeg ikke alt, så måtte ta det jeg ikke hadde rukket.

Før jeg kunne begynne å beise.  

Vurderte om jeg skulle kaste meg på sjøen og har det vært flo tror jeg nesten jeg hadde gjort det.

Men gikk inn for pause og helte på med vann.

Slengte føttene nesten på bordet.

Tenkte å kjøre rett hjem da jeg skjønte at nå var det lureste å avslutte.

Det hadde blitt kveld.

 

Ringte mor for å høre om hennes dag.

Bare hjemmetjenesten innom, så bestemte meg for å dra framom henne – er nesten på veien.

Når jeg var så sliten er det ikke enkelt å komme seg videre igjen.

Tror jeg sovna i stolen.

Klokka var passert halv tolv da jeg kjører hjemover og så sola fortsatt hang der.

På himmelen.

Nesten midnattssol.

Som jeg har så lyst å se, men må vel lengre nord for å få til det.

 

 

 

I dag er en ny dag, sprett og hopp.

Jeg må gjøre øvelsene mine, tenter jeg.

Kjente en viss motstand, etter jeg har tatt på meg en deminshorts.

 

Så ser jeg det-.

Jeg må da ta på meg treningsklærne og kjenner med en gang det hjelper.

Litt slik himmelsk å få gjort øvelsene…

Men måtte få i meg veske først.

Limeglasset vettu.

Så etterpå ble det både puls og riter.

 

 

Ha en nydelig dag.

 

Blir det bading i dag, tror du?

Tror også det har vært litt slik «du gode himmel» …

 

 

 

Årets første

 

 

 

Da jeg sto opp i dag var det slik «YES». Jeg vil og jeg gleder meg… Tida under en sten var over.

 

 

 

 

Det hjelper nok på at det ser ut som en norsk reklame for melkesjokolade utenfor (jeg sa ingenting om hvem som har laget sjokoladen).

Nede på jordet dorma noen kalver, sjøen og skogen og alt…

 

Å, som jeg ville.

 

På badet setter jeg i gang det jeg setter i gang der, armer over hode, vugging på bekkenben og til slutt en kort pulsøkt.

Etter flere dager det ikke har vært mulig å få til noe.

 

Jeg må få drikke limevannet før fortsettelsen, men jeg kjenner jeg gleder meg, gleder meg skikkelig til det Tibetanske ritene.

Til og med tårnet. Den tyngste øvelsen.

 

Opp med dører, på med musikk, musikk som passer til riter.

Og kroppen roper «JA, JA», så glad var den for å kunne igjen.

 

Min mellomste ringer meg etter jeg er ferdig, mens vi snakker kommer jeg på noe jeg tenkte i går.

Så etter en stund må jeg avbryte, for klokka er straks der.

Floa er straks helt oppe.

 

 

Finner fram badedrakten og får den på.

Helt troa vet jeg ikke om jeg har da jeg skal inn i skogen for å komme meg ned til sjøen.

Uansett godt å komme seg ned.

 

Sjøen lå foran og jeg ser at på 15 minutter har sjøen falt mye.

Men likevel er sjøen høy.

Skal jeg uti, mon tro…

Litt kan jeg bevege meg uti…

Det var kaldt, men føltes likevel ikke kaldt.

Var det den kalde avslutninga på dusjing som virka?

 

Vannet rakk meg til livet og så skjedde årets første dykk.

Og da greidde jeg noen svømmetak også.

 

Oppe på land var det ikke kaldt, så etter litt, gjentok jeg prosessen, uti-, senke legemet ned i vannet og rette armene ut for svømmetak.

 

Jeg har nok veldig stor respekt for å bade aleine, så jeg svømmer bare innover når det ikke er flere med.

Men altså, jeg har bada.

Årets første er unnagjort, før Jonsok.

I motsetning til i fjor.

 

 

Da jeg hadde tatt på meg skoa tenkte jeg at jeg hadde klart en gang til…

Men – en skal aldri overdrive – tror jeg

 

 

Etterpå koka jeg rabarbrasuppe som jeg kjørte innover og delte med mor.

Og der, der ble det et durabelt tordenvær, som var en så fin sommerdag verdig.

 

 

I morgen starter en ny uke, og all dårlig samvittighet rundt slikt pakkes godt under teppet nå i kveld.

 

 

 

 

 

 

Hangle seg gjennom

 

 

 

En merkelig uke er over. Hvorfor merkelig? På en måte spora den av, ble ikke helt…

 

 

 

 

 

Jeg skrev om denne turen jeg hadde på mandag.

Dagen etter var det mor til lege og mye ordning rundt henne på hjemmebane.

 

Jeg trodde jeg måtte være lat, hjemme hos meg sjøl var det ingen krefter igjen.

Prøvde på onsdag, uten å få til noe.

Hodepine, musklene låste seg i ett sett.

Måtte droppe det meste av opplegget mitt, trening og arbeid.

Om kvelden tenkte jeg, er jeg frisk…

 

 

Nei, det var jeg ikke.

Hadde nesten 39 i feber.

Blir litt oppgitt at jeg ikke skjønner slikt.

Torsdag tok jeg Ibux for å få feberen til å gå ned.

Fikk jobba noen timer om kvelden.

 

 

Og i dag var det mor igjen, etter legekontor og handling dro vi opp til lillesøster.

Skal jeg handle for deg, spurte jeg.

Hun ville ha potetgull.

Hun har noe som heter trigeminus-anfall, ganske smertefullt.

 

Vi drakk kaffe, mor hadde kjøpt wienerbrød.

Jeg greide et halvt ett, alt for søtt.

For magen min tuller også.

 

Så drog vi ut den vakre sommerdagen.

 

foto:eldrid

 

Tok med meg mor på en kjøretur slik at hun skulle få se alt, ALT det vakre.

Rogntrea i blomst, det grønne, det blåe og alt det gule og hvite.

Himmel!

Det er så vakker at jeg begynte å synge…det er det lenge siden jeg har gjort.

Hjemme igjen satte jeg meg på terrassen i sola, der sovna jeg.

 

Nå skal jeg straks legge meg for å sove mer.

 

 

 

 

 

 

Mitt Paradis

 

 

 

Andre gangen på under to uker jeg fikk tatt turen. Turen inn til Sandvatnet.

 

 

 

 

 

Etter en jobbedag som fungerte rimelig bra, det vil si; jeg skrev opp smitt og smule for å holde fast på både det jeg skulle og det jeg hadde gjort.

Ute skein sola, så dører og vinduer sto oppe.

Etter endt arbeidsdag tenkte jeg at jeg måtte ut.

Skjønte plutselig dette var dagen…

Jeg hadde en bok som skulle legges i StikkUt kassa, en slik som folk kan skrive navnet sitt i.

Vannflaske ble pakka ned, fotoapparatet ble sjekka om minnebrikke sto i og blyanter ble spissa.

På tur opp ringte jeg mellomste, det er ingen mobildekning dit jeg skulle, så det kunne sikkert være lurt at noen visste hvor jeg hadde tatt veien.

 

Det holdt på å skye over, men når sola leiker med vannet er det så vakkert.

Så at berga var blanke, det skal bety at det blir regn.

Turen ned til vannet gikk fint, det var friskere her oppe i fjellet og det begynte å blåse.

Vannet hadde falt mye siden siste jeg var her.

Det er ikke så rart at vannet heter Sandvatnet, for sand er det mye av. 

Litt bølger, men mye mindre enn sist.

Etter bok og blyanter var lagt i kassa, begynte returen.

 

Et grøntområde mellom trærne. 

Det ble mange stopp, for i dag var jeg ikke i helt god form.

Både svimmel og snublete.

Så da fikk jeg tatt enda flere bilder.

Her ser jeg over til der jeg hadde vært, der kassa henger. 

Det ble mange pauser oppover, måtte prøve meg på en selfie også.

Men jeg greidde å balansere over slike stokker som er lagt ut.

Oppå toppen ser jeg ned på sandstranda jeg bruker å dra opp til på fine sommerdager, for å bade. 

Og over ruver Storklakken, et fjell jeg har vært oppe på en gang like før jeg flytta hit.

 

To timer brukte jeg på 3 kilometer. Og det begynte å falle noen små dråper, så de blanke berga «snakka» sant.

 

Hjemme og på tur inn i dusjen ringer telefonen, jeg tar på meg morgenkåpe.

Mellomste søster har prata med mor og mor hadde vært opptatt av at hun var så aleine.

Fikk ringt henne etterpå og sagt jeg kommer tidlig i morgen.

Hun skal flere ærend i morgen og det uroer henne.

 

Da jeg sitter slik i telefonen, kjenner jeg noe bak på låret som jeg krafser på.

Jeg oppdager jeg får blod på fingrene.

Det er så midt bak og langt opp at jeg får ikke sett hva det er, om jeg prøver.  Men stygt redd for at det kan være en flott som har bitt seg fast.

Og jeg som ikke bruker å få slikt.

Men jeg har i så fall krafset den i stykker, så får jeg bare følge med om det blir reaksjon av noe slag.

 

Så sjøl om jeg besøkte mitt Paradis, så var ikke forholda helt paradisiske i dag.

Men boka fikk jeg lagt ut.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En Ooooonsdag har trilla gjennom tilværelsen

 

 

 

 

 

Og her sitter jeg, bare så alt for mett. Sannsynlig kunne jeg delt porsjonen og det har vært nok.

 

 

 

 

 

 

Ikke en dag med de store overskriftene.

Bare en vanlig dag.

Tror det er best.

De vanlige dagene.

 

 

Jeg sto opp, slik vanligvis starter dagene stor sett slik.

Det vil si jeg starter dagen før det, mens jeg ennå er i senga.

 

Håper denne treningsiveren holder.

Nå har treninga før jeg står opp blitt et rituale.

Over året har jeg holdt på, øker bare antallet øvelser.

På badet fortsetter jeg.

Har tre forskjellige typer øvelser, øker bare repetisjonene.

Men aller best er det å ha starta opp igjen med ritene, de Tibetanske.

Når jeg ligger med hodet og beina opp, beina i 90 grader, og skal senke beina sakte ned til golvet igjen så kjennes det godt.

Godt å kjenne det styrker magemusklene, at ikke beina raser ned i golvet.

Håper dette også blir et rituale.

Kan tenke meg å ta solhilsen inn, yoga, men det er klart, det kan ta for mye av denne morgentida.

Bildet er tatt av olga volkovitskaia fra Pixabay

 

Men kom meg ikke ut på gåtur i dag heller. Ellers har jeg hatt en kort jobbeøkt, vært på besøk.

 

 

Og spist.

 

 

Så slik var denne dagen.

Spennende?

Nei.

Men helt grei.

 

 

 

 

To do og done

 

 

 

En ny dag er rulla over himmelen. Og jeg ekspederer både det ene og det andre.

 

 

 

 

Jeg sitter her med en sen middag og kjenner på at dagen er velbrukt og det er jeg også.

 

Dette livet.

 

Jeg tror jeg er kommet til et stadie at jeg er lei av å tøye på meg sjøl.

Kjente det i mores, da jeg opplevde at ting ikke gikk så smooth som jeg ville.

Jeg våkna veldig tidlig, tror i femtida. Skulle ut på hjul og hjelpe til med et opplegg i DKSS (Den kulturelle skolesekken). Fire skoleklasser fra 9. trinn.

De er så herlige, de forskjellige variasjonene av personlighet.

Men en dag ute i kaldt sommervær holdt.

 

Det var toving av ull.

Da jeg kjørte dit kjente jeg at den tidlige morgenen med min trening og øvelser først, gjorde meg til en alt for trøtt sjåfør. Ikke kunne jeg stoppe heller, var allerede for sent ut, så opp med bilvinduet og klaske seg sjøl i ansiktet hjalp.

Men så klart, dette er å strekke denne strikken.

 

Da jeg kom hjem i ettermiddag sovna jeg på sofaen, da jeg våkna etter en drøy time var jeg ødelagt; iskald og muskler som slo seg bananas.

Etter en dusj og middag er det rart hvordan det retta seg.

 

Tatt flere telefoner, sendt meldinger og vært rimelig aktiv.

Og så avslutta jeg et forhold jeg har latt gå under radaren. Har gått en liten stund og følt på at det ikke var riktig. Litt sørgelig, veldig letta og glad for at nå er det punktumet satt.

I morgen skulle jeg egentlig til Kristiansund i jobbsammenheng, men to byer på en dag blir for mye og ikke har jeg noe å tilføre, føler jeg.

 

Og så skal jeg til Trondheim på bloggtreff.

Har funnet ut at jeg tar buss i morgen kveld.

Så i morgen skal det pakkes, om jeg ikke får ånden over meg i kveld, noen timers jobb, til sentrum for å levere noe, handle og framom mor med varer, før jeg suser hjem igjen.

Ser bussen går i sekstida, da skal jeg være på plass til lørdagen sammen med denne bloggegjengen.

Det dumme er at jeg har rukket mye mindre her inne, enn tenkt. 

Men alt blir…

En såkalt frase.

Er nok ikke så glad i fraser, egentlig.

 

Noe annet som er ‘egentlig’, jeg skulle egentlig startet to uker ferie på mandag. Den må jeg bare utsette.

Ellers har jeg ikke svart legen etter hun svarte meg, om det at jeg tror jeg ikke er flink nok til å ivareta meg sjøl og kanskje for sliten i det jeg står i. Følte ikke hun forsto spørsmålet helt.

 

 

Men egentlig (nok et egentlig) i gang med akkurat det, ivareta meg sjøl.

Så jeg syns jeg har ordna opp og styra med mye.

Det ligger likevel fortsatt hauger av gjøremål og ordne opp i, faktisk er det få av dem som angår meg personlig.

Likevel, mye en må orden med og ordne opp i.  

 

 

Har du mye på to-do-lista di?

 

 

 

 

 

Trær, vann, vind og StikkUt

 

 

 

Ny dag gråere enn gråest. Jeg visste det måtte skje i går-. Da var det litt opphold i en evig strøm av grått regn.

 

 

 

 

Jeg hadde en frist å forholde meg til.

Den er 1. juni, i fjor gikk den samme turen dagen før. Så jeg var en dag før det.

Turen i fjor gikk tungt, her beskriver jeg den.

Så jeg var veldig spent på hvordan dette kom til å gå i år, om turen ville bli like tung.

 

En effektiv person kom inn fra sidelinja og sa at dette kunne vedkommende utføre i en snarvending.

Men jeg ville ta turen.

Finne ut.

 

 

Så i går, etter jobb, pakka jeg ned det jeg måtte ha med.

Kjente jeg var litt sliten da jeg begynte å gå og at det blåste slik at det nesten ga ubehag.

Fotoapparatet fikk ligge i sekken.

Jeg konsentrerte meg om å komme fram.

 

 

Og så var jeg framme med kassen.

Den hadde den fjorårets kode på.

Samtidig som jeg fikk satt på ny fikk jeg også tatt fram fotoapparatet.

Vinden intensiverte.

Nesten spennende hvor hardt kasta ville komme.

Vannet slo innover stranda. 

Det var vann innover land, slik det er på våren. 

Jeg fikk lyst til å fange vinden og bølgene på bilder. 

Finne de største bølgene, de mest spektakulære. 

Vann og trær. 

Trær, vann og litt sol. 

Solglitter i vannet som lager det om til en skinnende flate av sølv. 

Og så trær da, er det noe som er så vakkert som trær… 

Unge nyutsprungne bjørker og furu, fargene som er i emning fra det blakke. 

Trær som er ferdige, bare minnet står igjen. 

Trær som strekker seg utover. 

Trær som holder runde, karakteristiske berg med selskap. 

Furutrær som nærmer seg slutten. 

Som viser hvordan de har vridd seg etter lyset mens de levde. 

Trær jeg får lyst til å tegne. 

Jeg kom meg opp igjen, tilbake til der bilen sto parkert.

Svimmel av vinden og metta av synsinntrykk.

Uten å ha pausa en eneste gang, uten behov for å sette meg ned, desperat etter en stein å hvile på.

Uten en drikkepause.

Men noen fotostopp ble det, dette er bare et lite utvalg av bilder som ble fanga.

 

 

Og på toppen av det hele kjørte jeg framom setra, fikk gått på do og låst opp setra.

I et par år har det vært invasjon av maur inni bua.

Jeg hadde kjøpt med meg noe remedie for å ta på, tok sjøl på meg munnbind for tenkte det var lurt.

Men las ikke bruksanvisninga, som sikkert hadde vært lurt.

For pekefingeren som sikkert fikk på seg av stoffet er kjemperar og nummen på tuppen.

Men det kan være min straff for å spraye gift.

 

 

Ellers er jeg veldig glad for at koden er kommet på plass og at jeg greidde ta turen uten problema fra i fjor.

Så jeg er i bedre form, definitivt.

 

 

 

 

 

 

 

 

Ikke et tema

 

 

I dag skal jeg skrive om noe som ikke er et tema. Men også jeg skjønner at det er viktig.

 

 

 

 

Temaet er ikke noe som nå er i gang, men noe som er sneket inn.

Over lang tid.

Og så kommer det nye ting til og det er bra.

 

 

Alt startet da jeg fikk en diagnose for fem eller seks år siden og som jeg ‘sa opp’ i vår.

For eksempel, det kunne hende jeg bomma en røyk ved anledning, sjøl om det bort i mot hundre år siden jeg slutta.

Å bomme ble det bom slutt på.

 

 

Jeg  fikk etter hvert mange nye problemer med medisiner jeg måtte ta. 

I fjor var kroppen min ikke glad, faktisk var jeg i elendig form fysisk.

Husker denne turen, som jeg nå snart skal igjen.

Er spent på hvordan den blir i år.

I løpet av noen år nå, så har maten fått et økt fokus. Prøvde meg delvis på keto og periodisk faste prakiserer jeg slapt. Turen innom matbutikken er forenkla; mel, nøtter, frukt, grønnsaker og meiriprodukt i hovedsak. Kjøper kjøtt og fisk mest mulig uarbeida. Prøver også å kjøpe mest mulig økologisk og har en plan om å handle direkte med forhandler. Lager det meste av maten fra grunnen.

Dette har skjedd gradvis og er bare en sakte omlegging over flere år.

Jeg ser vekta også går sakte nedover, fra i fjor til i år er ca. ti kilo borte.

 

 

 

Og så er noe aktivitet.

Jeg har skrevet om skulder-rotasjon av armer tidligere, som har økt bevegeligheten kraftig.

 

 

 

Dette er altså egentlig ikke noe tema, men i dag har jeg likevel lyst til å skrive om morgenen min.

 

For her om dagen kom noe inn igjen, som jeg måtte ta ut for mange måneder siden på grunn av en betennelse i hoften.

 

Så nå ser morgenene slik ut:

  • Når jeg våkner gjør jeg disse vridninger med armene/skuldrene mine.
  • Når jeg kommer på badet er det noen øvelser for forfengelighet, så har jeg funnet noen mageøvelser som jeg vipper bekkenet fram og tilbake en del ganger og etterpå gjør jeg kombinerte mage og øvelser for skuldre mot en vegg.
  • For noen dager siden la jeg til en pulsøvelse som virkelig får opp puls.
  • Jeg har enda en skulderøvelse jeg praktiserer, for jeg setter så pris på at armene mine kan beveges.
  • Men nå – endelig, plutselig er jeg i gang. Etter å ha tenkt lenge jeg ville starte på. Nå er de Tibetanske ritene igjen en del av det jeg gjør.

 

Det gikk veldig greit å ta de inn.

Og jeg, jeg er superglad.

 

 

I dag våkna jeg klokka seks og kjente jeg gledde meg til min lille treningsøkt.

Fikk også en liten økt med meditasjon etter å ha dusja.

Men jeg sier dette veldig lavt, nesten hvisker det. For det er ikke et tema.

 

 

Ha en nydelig fredag, helg igjen.

 

 

 

 

 

 

Heldigvis

 

 

For det er det, det er heldigvis. Ting har retta på seg på et slags vis.

 

 

 

 

Jeg skal og skal-, legger sannsynligvis på meg for tunge byrder.

Og så går jeg helt bananas i mitt indre.

Jeg lever også, lever så inn i hampen… på en måte.

Nå tror jeg vi alle gjør det, på vårt eget vis.

Og så har vi alle følelser og alt slikt midt i alt, på ene eller andre viset.

Noen styrer litt mer med dette følelseslivet.

 

 

 

Jeg tryna i min egen kapasitet, men det kan føre til positive ting også.

Tenkte på min egen reaksjon, livet mitt, rennet mitt og hva jeg klarer hovedsakelig ut fra at jeg pisker meg rundt… som er alt for lite av det jeg mener jeg skal.

Her om dagen skjønte jeg at jeg makta ikke det jeg tenkte, jeg dro ikke dit jeg skulle, jeg tok av meg alle byrdene for en stakket stund.

Etterpå gikk jeg opp trappa, det var så godt å gå uten denne byrden av plikt.

For akkurat der hadde jeg lagt den av meg, jeg hadde skrevet den av meg og sendt den bort for svar…

Det var veldig befriende i seg sjøl.

Nå er ikke svaret kommet, men det er ikke så viktig, det var øvelsen som var den viktige.

Tror jeg.

Og jeg ser at jeg er fryktelig tafatt, virker ikke godt nok, er helt amøbe alt for ofte.

 

 

Jeg som har lovet meg sjøl å ha det artig i de åra som står igjen å leve, liker ikke det jeg ser. For det blir ikke artig når en setter seg under et press en føler en ikke klarer.

 

 

 

 

 

 

 

Nå er vi framme ved lørdagen.

Sola skinner og det er fantastisk godt å se.

Jeg må en del i dag også.

Håper jeg rekker rydding både ute og inne, handling for mor og forhåpentlig en koselig kveld helt til slutt, hjemme hos meg sjøl.

 

 

 

I går var det feiring til et tantebarn.

Hele 37 år hadde hun rukket å bli.

Det var en trivelig ettermiddag på hytta, egentlig søstera mi og mannen sin, men barna er de som bruker den mest.

Hele familien med partnere, barn og barnebarn var der.

 

Servering av hjemmelaget pizza og masse kaker.

Dro ganske ‘søt’ der i fra.

 

 

 

Nå skal jeg ut i lørdagen, nyte en dag helt til ende, er plana. Sjøl om det er ting jeg skal, for det er ikke vondt å skulle ting.

Så skal jeg ta noen bilder for å illustrere den fine dagen.

 

Nydelig lørdag til deg som las, håper dagen din også er fin-.

Og ikke minst, er snill mot deg sjøl.