Det pustes ut lovnad om vinter. Men snille vinter, vent enda litt til. Bare litt…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fjelltoppene er blitt hvite og regnet kommer ned som sludd, inn i mellom, om dagen.

Det er bare å pakke ned sommerklærne, har så klart begynt med det. Jeg også skjønner den er over, denne sommeren. Men jeg er ikke ferdig med jobben. Sommerdyna er i bruk enda og venter kanskje et sengeklærsskift til, før jeg skifter den.

Helga har loffa fint og rolig gjennom tilværelsen.

Har en lite arbeid å gjøre før dagen kan få fri. Skal gå igjennom en liten tekst, for å rette den opp. En årsmelding til en årbok.

Og ja… jeg skal en tur innover til mor, være der når hjemmetjenesten kommer i kveld. Det er nok travelt for de, men jeg må få de til å huske på at mor må ha hjelp til høreapparatet.

Har meldt fra to ganger om det, om at hun har begynt med høreapparat.

Apparatene har vært i ørene hennes nå, fra da de ble satt inn på fredag. Om mor ikke har glemt da. Så jeg vil være der når de kommer i dag. Mulig jeg ikke har sagt i fra på riktig måte.

Men det er så bra at mor er innstilt til bruken, hun må bare ha hjelp til det i rundt.

Så etter middag og den lille jobben, tar jeg med meg strikketøyet mitt innover til henne.

Som sagt har dagen gått både rolig og stille i dørene, men var med på en liten kjøretur på nye veier, i vått og kaldt vær. Men å sitte i en bil og kikke ut var enkelt.

Jeg har vært sykemeldt i en drøy uke, uka har på en måte vært lang.

Og som vanlig er det innhold i dagene mine, det har vært omsorg for andre og omsorg for bil. Det siste er er desidert det mest kostbare. Nå har bilen tatt et gedigen jafs av økonomi, så slik er det. Men en kan bli redd om bilen vil fortsette i alderens navn med slikt.

Nå har jeg laget meg en middag av slikt jeg fant. Løk, chili, paprika, hvitløk og noe kjøtt som har ligget i fryseren fra kritt-tida, slik omtrent.

Det smakte helt ok, hadde mos av mandelpotet og sellerirot til. Og en oppskjært tomat.

Men det rekker ikke gårkveldens matopplevelse til ankelen, for da spiste jeg noe som var så nydelig at det er lenge siden jeg har smakt maken.

Uke jeg har framom meg tror jeg blir fin.

Og for de som har barn rundt seg er det høstferie her i mitt distrikt. Mitt «barn»… eller ett av dem, kommer hjem en tur ut i uka. Det blir koselig. Jeg venter forresten flere besøk også, som jeg tror blir veldig koselige.

Ønsker en fin og god søndaglveld.

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her om dagen gikk jeg seks år tilbake i tid. Tenk det, så mange år siden jeg posta dette innlegget.

Grunnen at jeg gikk tilbake var at jeg hadde fått en kommentar på et gammelt innlegg, nå. Så jeg gikk inn for å lese innlegget som er HER.

Jeg greier ikke en gang skrive overskrifta jeg brukte den gang. For bare navnet gjør at magen min ‘snur’ seg. Men for å svare måtte jeg lese gjennom hva jeg hadde skrevet.

Må si at jeg greide ikke lese gjennom først, for motviljen min er fortsatt så stor.

Og dette er min historie, ikke verken rådgiving eller anbefaling.

Det er bare det jeg erfarte.

For etter jeg starta opp med medisinsk behandling forsvant aldri den psykiske motviljen. Det var med små pakker med papirserviett med desinfiserende i pakken med sprøytene, de måtte jeg slutte med å bruke tidlig. Husker jeg var med far til legevakta for han hadde slått seg og de vaska såret med desinfisering.

Jeg nesten brakk meg, den lukta klarte jeg ikke mer, den ga en slik sterk motvilje.

For fire år siden skrev jeg Nesten og litt , da var jeg i gang med en omlegging.

Fikk et større fokus på mat. I dette innlegget var det ketodietten som jeg var i gang med.

Den ble aldri praktisert helt fullt ut.

Det jeg har gått mer og mer bort fra er prosessert mat, i dag er det meste luka ut.

Lettprodukt er det lenge siden jeg har brukt, men var heller aldri en storforbruker.

Men tilbake til sprøyten, den unevnelige. Kroppen reagerte negativ med for høy leverprøver, håravfall, munnsår og ene øyet ble mindre og ofte rødt.

Jeg fikk etter hvert en biologisk sprøyte, etter en stund ble det skifta til en annen biologisk i tillegg til den aller første jeg fikk.

Det som var bra var at betennelsene gikk ned, jeg greidde igjen å løpe opp en trapp.

Men sliten, slitenhet har vært et stort problem og er det fortsatt.

Nå er det slik at flere av de diagnosene jeg etter hvert var så «heldig» å få også kan føre til fatigue. Uten at det var noe hjelp i det for meg. Og blodprøvene var alltid litt feil. Motviljen mot den første unevnelige sprøyten gikk ikke over, følte den fryktelig feil.

Så en gang fra da til nå, husker ikke når, men kanskje et par år siden, kanskje mer…når det skjedde er radert bort fra minnet. HER er et innlegg for et par år siden om den prosessen.

Jeg tror jeg slutta med den biologiske sprøyta på vårparten i fjor. I alle fall var legen jeg var hos enig at prøvene tilsa at jeg ikke hadde den forventa effekten av å ta sprøyter.

Jeg har ikke tatt noen medisin slik omtrentlig det siste ett og et halve året. Så om det er flaks, tilfeldigheter eller et kosthold nesten uten prosessert mat som er grunnen kan jeg ikke vite. For det er ingen direkte tydelige opphovninger ved ledd.

Det lugger nok, for kroppen er fortsatt sliten, viser feil verdier og leting etter hvordan jeg skal gjøre, fortsetter.

Vasking av tanker, tenke nye, prøve med å snu det meste på hodet…og fortsatt har jeg mye å prøve på.

Egentlig er det det min blogg handler om, hvordan leite etter å leve bedre og bedre.

Så enkelt et mitt konsept.

Og så vanskelig. 

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så fikk jeg et slags svar. Og nå… Nå går jeg i hi. En liten stund.

Det starta under en samtale.

Jeg hører meg sjøl plutselig si at jeg ikke tror på meg sjøl, at jeg er så sliten…

Da jeg hadde sagt det ble jeg tykk i halsen og tårene kom i øynene.

Akkurat da skjønte jeg noe -.

Og ja, når jeg leser her inne på bloggen min, så hagler det med setninger der jeg har brukt «s»-ordet.

Så skjønte jeg det da, at når jeg sitter ‘fast’ i en stol, så tror jeg at jeg er lat.

Når jeg ikke orker å rydde opp etter jeg har laga mat, så tror jeg egentlig at jeg bare er lat.

Om jeg bare greier å ta meg sammen…

Har oppdaga at kroppstemperaturen er noe urolig. Og feberfølelsen, jeg hadde den. Og hodepine.

Burde sikkert bestilt en legetime, men hvordan skulle jeg gjøre det…

Fastlegen min er i permisjon og vikaren sendte meg til St. Olav i sommer, da jeg hadde skikkelig feber.

Skulle jeg skifte fastlege…

For det første var det bare blanke lister og jeg ville gjerne ha fastlegen jeg har, men skifta jeg lege nå fikk jeg nok ikke henne tilbake når hun er tilbake.

Alle disse tankene.

I går ringte jeg til legekontoret. Sa noe om at jeg syns det var vanskelig å bestille time bare fordi jeg var sliten og at jeg ikke hadde så god kjemi med vikaren.

Da får jeg vite at det var en ledig time i dag, hos en annen lege.

Så i dag var jeg tidlig oppe.

Denne legen tok seg tid. Han hørte, spurte og så på tidligere legebesøk.

Han kommenterte at jeg på flere av prøvene hadde for høy senkning. Det viste blodprøven som han tok i dag også, han ringte tilbake i ettermiddag.

Han ville sykemelde meg.

Så derfor skal jeg gå i hi en stakket stund.

Mest sannsynlig er det revmatismen som kan for dette (jeg vet jeg har sagt den opp).

Så OK, jeg er er nok det da, “s“-ordet.

Det betyr at jeg ikke er lat.

Jeg er nok ikke det.

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Heldig er den som ikke har noen avhengighet. Finnes de, spekulerer jeg på…

Sjøl har jeg hatt opp til flere avhengigheter. Både rare og normale. Når jeg skriver «rare» spekulerer jeg på hva som er den rareste…

Må tenke litt på den, prøver å si noe om det lengre ut i innlegget.

Mens jeg skriver søker jeg litt i rundt på nettet.

Det de fleste tenker er rus, enten i form av alkohol, narkotika eller andre stimuli som påvirker.

Noen av oss er visst nok mer utsatt for avhengighet.

Jeg er nok disponert, i mange år røyka jeg.

Og du verden jeg prøvde å slutte mange ganger.

Når jeg skulle ha barn greidde jeg det, for da gikk det ut over andre. Det var sterkt nok, men etter amming begynte jeg på igjen. Nå voks barna opp i røykfritt miljø, for vi gikk ut.

Vi var to.

En eller annen gang for rundt 20 år siden slutta jeg. Han jeg var gift med og jeg skulle slutte sammen. Da hadde jeg nok øvd så mange ganger at jeg klarte det.

Han som siden ble en eks fortsatte. Så når vi møttes hendte det jeg ‘bomma’ av han, i juler når han var her eller andre ganger der vi møttes.

Men det kunne gå månedsvis mellom jeg tok en røyk, så avhengigheta hadde jeg fått bukt med.

Etter jeg ble diagnostisert med revmatismen for en fem-seks år siden ble det helt slutt på ‘bomminga’ også. Røyken var blitt historie.

Som ung hadde jeg en annen avhengighet en periode.

Og det blir nok den rareste avhengigheten. Jeg ble avhengig av å legge kabal.

Greidde ikke slutte.

Til slutt reiv jeg alle korta i fire biter og kasta alt.

Det gikk mange, mange år før jeg turde å anskaff meg en kortstokk.

I dag går det helt fint.

Men jeg har en annen avhengighet, en jeg nok deler med mange.

Det er mobilen, for er alt for mye på den, griper etter den veldig mange ganger i løpet av en dag.

Kan være vanskelig å slippe den for å gå i gang med noe annet.

Jeg har også lasta ned spill.

Nå begynner telefonen min å bli noen år, så lagringskapasiteten er ikke god. Jeg får ikke laste opp program som jeg bør, for lagringskapasiteten er så liten. Må nok gå til anskaffelse av en nyere telefon.

Jeg hadde bare ett spill igjen. Hadde hatt det en god stund. Det spilte jeg når jeg så på tv, kanskje sammen med folk og til og med på do.

Spillet har gitt meg en god dose dopamin, jeg følte på belønning.

I går sletta jeg spillet.

Det tomrommet jeg føler etter spillet er interessant.

Så mange ganger jeg har tatt etter telefonen det siste døgnet for å spille noen omganger.

Det forteller meg at det var virkelig på tide.

Nå må jeg fylle tomrommet med noe anna som gir meg en positiv opplevelse, et dopaminpåfyll.

Og helst noe som er mer konstruktiv. Så nå må jeg venne meg av denne avhengigheten.

Nå er ikke disse av de alvorligste, men nok til å skjønne at folk kan bli avhengige. Avhengige av mye verre ting enn å legge kabal.

Legger ved en video jeg fant til slutt.

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sammenhenger eller tilfeldigheter, det kan en alltids spekulere på. Jeg har ramlet i en flyt og det føles fint.

Av og til får jeg lyst til å kartlegge når ting starta, når starta dette jeg vil fortelle om i dag…

Kanskje er det bare fra starten, en gang.

I mange innlegg, nå, har jeg latt falle noen ord om at jeg skal fortelle…

Fortelle hva jeg skulle starte med.

Det er litt rart å se tilbake på hvordan jeg ble ført fram til dette.

Tilfeldigheter?

Jeg sliter med min energistrøm, leiter etter et hvorfor-.

For ikke så lenge siden skrev jeg dette innlegget.

Ble av en eller annen grunn opptatt av «nær døden» opplevelser og kom over en rekke YouTub videoer. Og dere vet allegoriryemer på fb -.

Det dukka opp ett av alle disse webseminarene som skal fange deg til å bestille noe.

Jeg kjente jeg ville finne ut mer og satte meg ned en kveld.

Seminaret var veldig interessant og prisen på kurset for høy for meg.

Etter en kraftig diskusjon med meg sjøl, der jeg sleit med å komme forbi salgsinnspurten… Jeg jobba en gang som selger, en hel måned, ble syk av det og har blitt veldig lydhør for når noen skal selge meg noe, overbevise meg.

Etter denne diskusjonen med meg sjøl, fant jeg likevel ut at skulle jeg tro på budskapet og at jeg hadde fødselsdagspenger jeg har spart til symaskin… kanskje det var en bedre investering og legge pengene i dette.

Kurset heter «Slå på din kvinnekraft».

I går starta det.

Sjøl om dagen hadde vært lang og konsentrasjonen min da bruker å være elendig, så satte jeg meg ned for å lytte.

Temaet var sykluser, kvinners sykluser… og hvor jeg kjente meg igjen. Dette at jeg er slik den ene dagen for så å oppleve meg sjøl som annerledes dagen etter. At noen ganger er man ekstrovert og andre ganger introvert.

Kunnskap som jeg ikke med mine mange år fikk ta del i da dette føltes som verst, men som jeg har hørt døtrene har lagt opp til å spille på lag med. Spille på lag med seg sjøl.

Jeg angrer ikke på symaskina, nå skal jeg sy sammen mitt eget liv for et helere bilde.

Større aksept på den jeg er.

Gjennom det vil en få en enda større aksept for andre, for det vi lever i.

Lytte bedre.

Lytte bedre til alt.

Og mangt av det jeg hørte i den første modulen ga gjenklang i tenkte tanker.

Så jeg gleder meg til fortsettelsen, men først skal jeg arbeide mer med første del.

Og så ser jeg det jeg har starta med, slik som skrive opp i en bok for å får en oversikt, føyer seg helt perfekt inn i det jeg er i gang med.

Livet ass…

♥♥♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sola skiner inn gjennom vindua. Kjenner på et slags stress for alt en bør gjøre.

Egentlig har jeg en slags motvilje mot å skrive i nå-tid. Hva jeg tenker og hva jeg gjør. For jeg tenker vel alt for mye og gjør alt for lite.

Slikt er ikke så festlig å skrive om.

Jeg har starta på å prøve å notere ned gjøremål, hva jeg spiser og følelser hver dag. For å finne et mønster når det blir slik som det nå har vært en stund.

Men jeg glemmer det. Eller, – orker ikke.

Orker ikke å konsentrere meg om konstruktive tanker.

I dag er jeg tom for brødmat, skulle bakt, men det ble ikke.

I sofaen står enda telysholderene etter jeg vaska av bordet for et par dager siden.

Så veldig nede med å ha tiltaksevne.

Slikt er bare fryktelig kjedelig å skrive om.

Og å lese…

For konsentrasjonen er på bærtur.

Det gjelder lesing også, det er liksom hjernen ikke vil ta imot.

Det blir mange ganger for mye med radioen som står på.

Og jeg sutrer ikke, dette er ikke sutring, jeg vet det går over.

Tenker det er noen tanker som tar for mye plass, ting som må ordnes opp i.

Jeg vet bare ikke hva…eller hvordan.

Men noe som er positivt.

Jeg er i gang med strikking.

Om det ikke går så rasende fort, strikker jeg.

Jeg har ikke så mye garn, så det er spennende om jeg har nok til prosjektet, som er en jakke. 

Men nå… sola skinner og den bør jeg ut i.

Har du planer for dagen?

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ett døgn borte. Jeg er ikke før kommet inn før det blir mørkt.

Det som slår meg etter denne dagen er at denne kapasiteten min er veldig begrenset.

Jeg må sannsynlig til å se det i hvitøyet.

Eller noe slikt…

I dag skulle jeg være med mor til Kristiansund. Så etter og ha hatt en rimelig grei dag med både jobb, vasking av klær og slikt, laga jeg meg middag i går. Plutselig var klokka sju og jeg hadde igjen ting å gjøre.

Denne tida, men kom meg avgårde.

Planen var å overnatte.

Og det ble slik.

Det var heller ikke så ambisiøst det jeg gjorde, jeg lagde en lett fruktsalat til oss i går kveld, ordna frukost før vi dro i dag, var med mor inn til legen, innom et kjøpesenter der jeg trilla mor i rullestol og vi spiste middag, kjørte oss til ferja… og hjem til mor. Når jeg ramser det opp slik kan det kanskje virke som det var mer enn hva det var.

For ærlig talt, det er ingen ting.

Men i løpet av dette døgnet er jeg tre ganger vært helt punch.

Først gangen når jeg skulle komme meg avgårde og jeg fikk ingen flyt i det jeg skulle gjøre, der bare det å sette en kasserolle inn i kjøleskapet føltes som en nesten overkommelig oppgave.

Etter frokosten i dag, der jeg skal få oss inn i bilen, jeg har bare lyst til å legge meg til å sove og kjenner jeg har en indre skjelving, arbeidsflyten er igjen borte.

Til slutt var det da vi er hjemme hos mor i ettermiddag, jeg setter meg i en stol og der sovner jeg, helt oppbrukt.

Senere, da jeg skal komme meg hjem, pakke inn i bilen og ut av bilen her, der det er en kraftanstrengelse å få gjennomført.

Det er ikke normalt.

Og det er så kjedelig å se dette, at det er slik.

Dette var dagens klagesang.

For ellers hadde vi det hyggelig.

Øyenlegen skratta over mors syn, at den dame på 91 år så så bra.

Ny kontrolltime om 1,5 år.

– Er det noen dag som ikke passer, sa damen i resepsjonen.

Heldigvis har jeg ikke lagt planer så langt fram i tid.

Etterpå, på kjøpesenteret, fant mor seg et skjerf. Og så gikk vi innom et parfymeri, for mor ville kjøpe seg noe sminke.

Så gikk vi for å spise.

Her venter vi på maten.

Her er det etter maten, med chilikaffe.

Mor syns det er så godt.

Så dagen har både vært koselig og fin, om det ikke var for den forbaska greiene med å falle slik ut.

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

…dag er det i dag, er det mandag-. Og akkurat det er det, det er siste mandag i august.

Snart må en slippe taket i sommeren.

Temperaturen vil krype ned over gradestokken.

Løvet vi gulne og falle av trærne.

Det har regna uavbrutt i hele dag.

Jeg er vannfast, så kunne gått ut.

Etter hvert satte jeg meg i bilen, kjørte den halve timen for et besøk hos mor.

– Det er så godt og se deg, sier hun.

Tv’n har falt ut.

Jeg får ordnet den før jeg drar hjem.

Etter kaffe og vafler.

Mor vil at jeg skal bestille frisørtime til oss, og hun vil gjerne at vi skal kjøre en tur.

Et sted.

Det er tungt med alle disse dagene inne i huset for henne.

Vi har snakka om mange turer; Valsøya, Atlanterhavsveien, Veiholmen… kanskje jeg skal prøve å få det til en dag i denne uka.

Jeg har ferie.

Det er er så mye jeg vil få til i denne uka.

Turer på føttene.

Skrive.

Male.

Så skulle jeg finne ut hva jeg vil, i ferien.

Etter ferien.

Men jeg vet ikke, vet absolutt ikke.

Det eneste jeg vet er at jeg vil ha mer sommer og akkurat det skjønner jeg ikke går.

Når jeg kommer hjem i kveld ligger det en konvolutt i postkassen.

Det er fra sykehuset i Kristiansund.

For vikarlegen vil sende meg til koloskopi fordi jeg fikk problemer.

Jeg blir så glad når jeg leser at dette ikke er nok grunn til å ta meg inn, og at jeg skal på kontroll etter avtale i 2028.

Sjøl er jeg overbevist at jeg hadde spist for mye frø, kom på at jeg hadde en reaksjon på det for noen år siden.

Blir lei av alle undersøkelser og styr.

Noe jeg nok må gå i gang med er nok hoftene, men det orker jeg ikke si noe om ennå.

Jeg vil være en frisk gammel dame, når jeg blir det.

Veldig glad for avvisninga.

Jeg skal til tannlege i september og tror mor skal inn til kontroll av øynene.

Det er nok.

Mens jeg skriver kommer en melding inn.

Bedt på kaffe i morgen.

Mor og jeg.

Tenkte å være hjemme i morgen, men takker så klart ja.

Disse korte dagene.

Dager som fyker over himmelen.

Føler det har vært så masse denne sommeren.

Nå sitter jeg tilbake ved utgangspunktet.

Føler meg litt som Nora, i et Dukkehjem, uten sammenligning for øvrig.

– Når skal det vidunderlige skje –.

Når skal jeg til å leve uten å være et verktøy for andre.

Se det…skjer det noen gang…

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hva skal jeg gjøre? Hvordan løse lørdagen… Hvilke valg har jeg-.

Dagen ble bestemt for lenge siden.

Den ordentlige dagen var jeg på jobb. Dagen jeg fylte enda et år som kunne legges til mitt liv.

Alle holdt vi på med vårt.

Det var festivaler, frivillighet og travle tider.

Skulle vi feire før eller etter-, men alle kunne ikke komme uansett.

Så gjengen fant en dato, der alle hadde mulighet til å komme.

Den er nå til lørdag.

Vi blir ikke slik kjempemange, men rundt 11-12.

Det skal være mulig å dekke opp til så mange, men kanskje bør et bord settes til spisebordet.

Glass, tallerkener og bestikk finnes, om ikke likt.

Stoler er et spørsmåltegn…kan være noen for få, men det finnes sikkert løsninger.

Plana var å starte i går, støvsuge og burde ha vaska vinduer.

Nå hadde jeg nok med å hoste i går, ikke en gang formkurve til å bestemme meny.

For dette med menyen har en liten utfordring i og med at ene gjesten er veganer.

Tenkte først en vegansk suppe, så langt er jeg kommet i de tankene…

Nå vet jeg gjengen min kommer alle i morgen, det betyr at jeg også må servere en vegansk rett i morgenkveld.

For det som ikke var tatt høyde for da datoen ble bestemt var at jeg kunne bli forkjølt.

Så i dag må støvsugeren fram, planlegginga må i boks, handlinga får tas i morgen.

Må handle for mor og rekke et besøk til henne også i dag.

Jeg gleder meg til gjestene kommer, men føler et nokså stort skvis på det jeg skal rekke først.

For direkte opplagt er jeg ikke.

Og jeg vil ha det meste på plass til i morgenkveld, når gjengen min kommer utover.

Jeg får starte med vinduskarmene, de trenger en tørk.

Det virker overkommelig, så da jobber jeg meg kanskje opp og i gang.

Tror nok det må til.

En riktig fin torsdag til deg.

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I går kveld låste jeg meg inn. Hos meg sjøl. Tenkte på alt jeg ville sette i gang med, etter hvert…

Det er berre at jeg sitter her.

Med noen avbrudd.

Har vaska kopper, har vaska klær og har prøvd å bruke opp en klossetpapirrull på å tømme nasen.

Noen feriedager endte med skikkelig forkjølelse.

Snufs!

Flyet på mandag endte med å være en time forsinka og jeg prøvde å få sjekka meg inn på feil flight. Men til slutt satt jeg der, i det riktige flyet, ved nødutgangen og hadde skikkelig beinplass.

Samtidig var jeg redd for å få en skikkelig hostekule.

Landa på Værne i regn og heldigvis uten den store fadesen med hosting.

I ankomsthallen kom mellomste og samboer sprettende.

Var godt å se dem.

Framme i byen gikk mellomste og jeg for å spiste like ved der de bor.

Fikk melding fra yngste og samboer som kom med buss fra Oppdal.

Bussen måtte ta en stor omvei på grunn av ras og regn.

De var slitne og hadde ønsket vi hadde hentet dem, men det gikk bra vi sto over.

Neste dag var timen jeg nesten ble tvinga til å ta.

På St. Olav.

Og jeg sa det, da jeg kom inn. At jeg ikke hadde ønske om å starte noen behandling, men at legen jeg hadde vært hos sa at om han skulle ta prøver måtte jeg starte behandling pga. revmatismen.

Jeg sa også at jeg ikke trodde jeg hadde noen revmatisk reaksjon. Og legen sa seg enig i det.

Han dro på smilebåndet da jeg sa at jeg hadde sagt opp diagnosen.

Han motsa meg heller ikke på det jeg sa om kosthold og mat.

Han sa jeg var velkommen igjen, om jeg måtte og jeg takka, men sa jeg håpa jeg slapp det. Likevel, det gjorde meg glad å høre at om ting ble verre, så fantes det andre medisiner som ikke skulle gi bivirkningene  jeg hadde opplevd.

Han spurte dattera mi, som var med inn, om hun hadde noe å tilføye.

Det var godt å gå ut fra legekontoret, til tross for at legen både var trivelig og sjeldent kjekk.

Vi tok så bussen tilbake til sentrum, jeg ville kjøpe inn til en god lunsj.

Men vi gikk av bussen en holdeplass før for å se innom en utstilling, “Weathering the storm” på KUK.

Det er syv kunstnere i forskjellige aldre.

Veldig artig å se de forskjellige utrykka.

Det var også artig å se bruken av garn og tråder i flere verk.

Det er mange rom og ett var et hvelv som lå i kjelleren.

Likte denne nesten litt småskumle skapningen som datteren min har søkt ly bak.

På tur ut finner hun noen kort og blir veldig sjarmert av denne ugla.

Etterpå rusler vi over Olav Trygvasons gate, forbi Royal Garden der vi blir betenkt av noe gasslignende som spruter ut av et rør og lukter brent eksos.

Vi bestemmer oss for å bare gå videre og bestemte oss for at det sikkert skulle være slik.

Forbi Slaveriet som har blitt sjøfartsmuseum og jeg vurderer å gå inn. Følte linken til mitt «eget» museum.

Men vi går videre og dveler litt ved den triste historia om henne som bestemte seg for å avslutte livet til barna sine. En dyster historie som faktisk berører det at vi kan gå på denne jorda.

Så passerer vi over Blomsterbrua.

Elva under er brun, etter regn og ras.

Nesten som en kan innbille seg at ser en veldig godt etter kan en komme til å se krokodiller.

På Solsiden går vi innom Meny og finner slikt som er godt, før vi går gjennom parkeringshuset og er ute der datteren min bor.

Det var riktig så godt med mat.

Yngste og hennes kjære kommer også nedover.

Etterpå drar vi på Brukom.

Og etter litt kikking finner jeg faktisk noen glassboller jeg kjøper. 

Da er bilen min også kommet, mellomste hopper av for å dra på jobb, de to siste hopper av hos seg. Yngste har en lang pubkveld foran seg.

Får også melding fra eldstemann som skal ut til faren og hadde jeg dratt senere hadde han blitt med.

Nå treffer jeg alle til helga da feiringen av at enda et år av livet mitt går av stabelen.

Jeg kjører over fjellet, forbi huset mitt og stopper ved mors dør.

Og hun er gledestrålende over at jeg er tilbake.

Hun syntes jeg kunne overnattet hos henne.

Men jeg måtte komme meg hjem.

Hjem til mitt eget hjem.

Låse opp min egen dør.

Hostene og snufsende gå til sengs for bare å våkne verre til dagen i dag.

For i dag er stemmen borte, det som kommer ut høres ut som jeg har røykt lengre enn jeg har levd.

Hodet protesterte også på dagen.

Og etter og ha brukt opp neste hele dagen på ingen ting, ikke funnet ut hva vi skal spise i helga, bare vasket noe klær og kopper, sitter jeg fortsatt her og hoster.

Men det vil gå over.

Håper det allerede er over i morgen, for dette har beint ut vært en kjedelig dag.

Og det tåles etter de siste dagenes opplevelser. 

♥