Nok en dag med fantastisk vær. Jeg blir nesten i villrede. Hvordan…
For hvordan skal dagen brukes?
Ja, jeg har fri i dag.
Jeg HAR fri og gir meg ikke lov til å tenke anna.
Sjøl om tankene kommer.
Slik som at det er tydelig at det er forventa mer-, forventa mye mer enn hva en rekker på litt over en og en halv dag. Om jeg blir sammenligna med de som har full uke, gjør det meg opprørt.
Jeg har noe som skal leveres innen i morgen, men kan bruke litt mer tid på.
Mandagen har jeg et viktig møte som jeg kjenner jeg stresser med.
Så det er det vanskelig å bare ta fri…det blir litt slik ulne konturer mellom arbeid og fri-.
Jeg har pakka ned sommerklær, sortert både det som må vaskes før det legges bort og noe som må repareres. Har tatt av sengetøyet, kasta til vask og hengt opp. Tenker å bruke sommerdyna enda litt til.
Så langt er det ikke meldt minusgrader.
Husarbeidet står i kø, det er så mye å gjøre.
Rekker jeg en del blir jeg glad.
Fiskestanga har jeg et ønske om å ta med meg ned til sjøen, men snøret må skiftes. Et arbeide jeg utsetter.
I helga går en kino jeg kan tenke meg å se, så vurderer om jeg skal høre om noen vil være med. Men vet ikke om jeg orker å lage avtale.
En gjennomgående begrensning, jeg lager meg nesten aldri avtaler lengre, på fritida mi.
Ikke for jeg ikke har lyst eller kan, men fordi jeg har et stort behov for frihet. For å ha fritt der det er mulig.
Og dette handler så klart om energi.
Det som skjer da, er at det blir nokså tomt i rundt en.
Og en får føle på det å være enslig.
Av og til tenker jeg at det må være fint og ha en å dele opplevelser med, et tidsvitne. Noen å le sammen med…nå greier jeg fint å le om jeg er alene også.
Men noen å fortelle om dagen til, jeg bruker familien, men det er ikke nødvendigvis de er der, slik. Barna vil gjerne jeg skal ha det bra, når jeg har behov for å dele et problem opplever de at jeg ikke har det bra. Nå skal det sies de for oftest er fine.
Likevel, noen å dele med, noen å bry seg om.
Men jeg har faktisk ikke energi.
Ja, jeg er enslig, men føler det er viktig å poengtere at jeg er ikke ensom.
Det er en viktig forskjell, og jeg er veldig glad for at jeg ikke føler på ensomhet.
Det er nesten så gale at jeg tror jeg har folk i rommet, tror at noen kommer i gangen – så jeg må minne meg på at det er ingen andre her enn meg.
Jeg nevnte latter lengre oppe, ja jeg kan le høyt og befriende, av noe jeg leser eller hører.
Og jeg koser meg. Koser meg med det jeg opplever.
Men jeg har noe jeg er fryktelig lei av, lei av all motstand, all utfordring, lei av alle motbakker.
Kan liksom ikke tilværelsen komme seg på skinner?
Behøver det å være problemer bak en hver dør.
Jeg vil påstå at jeg har blitt ganske flink til å takle, jeg har mange år med øvelse.
Men sliten blir en.
Kom over en side, en side jeg ikke tror på, men likevel…
Jeg trykte meg igjennom.
«Livet ditt vil snu» sto det der, musikk i mine ører.
“Litt mer motstand nå, men så vil alt som er bra, skje»…og det var ikke måte på, kjærlighet, penger og lykke, ikke noe om helsen, som mitt egentlige spørsmål gjaldt.
Men tenkt om, tenk om jeg har greidd å snu tankene mine, trodd på dette, trodd alt skal bli bra, gått ut i verden med det i tankene.
Ikke sikkert det har blitt verre av det heller.
Trodd at alt bra skulle skje meg, at økonomien ville bli svært god, at kjærligheta kom rullende inn på tampen av et levd liv, at jeg ville bli fra meg av lykke…
Det siste, det med lykke, nå ser jeg at jeg har det mye bra, jeg er stort sett balansert i måten jeg ser på det meste, jeg har nada misunnelse, ikke noe å være sjalu for, jeg unner andre gode liv og kan glede meg over det som går bra for andre.
Dette er egenskaper jeg er veldig glad for jeg har fått utdelt, så klart lite å takke meg sjøl for – jeg er sammenskrudd slik. Jeg har også en evne til å se bak fasadene.
Så jeg påstår jeg har det svært bra.
Det er nok heller det at jeg ser mange problemer som er det største problemet, for å si det slik.
Så det å gå ut i verden og tro på alt det gode vil skje, vil ha rydda problemene mer ut av synsvidden.
Derfor tror jeg en slik holdning har ville vært til hjelp.
Men da må jeg slippe inn engler og demoner, det er nok der jeg vil få den største utfordringa.
Sjøl om jeg tror det er mye mellom himmel og jord, så har jeg disse to som sitter bak hvert av ørene mine…
Her kommer bilder helt ned til sjøen og opp igjen. For i dag har fotoapparatet og jeg kost oss.
Etter en fin dag på jobben gikk turen ut i igjen.
Ut i sol og temperaturer som gjør høsten til skamme. En høst som har lagt seg på en sommerlig linje.
Etter en tur innom matbutikken der jeg følte meg skikkelig som en idiot. Jeg møtte et foreldrepar og følte jeg måtte spørre hvordan det gikk med deres syke barnet. Da de fortalte at det gikk dårlig, spruta tårene mine, og jeg følte meg skikkelig idiot.
Så klart er det fryktelig trist, men jeg skal ikke begynne å gråte på butikken. Jeg er ikke en gang så nærme.
Så på tur hjem var plana klar.
Jeg måtte ut for å fotografere.
Og etter bitte litt hvile kom støvlene på.
Og bilder ble tatt.
Begynte med blad og blomster, før jeg kryssa veien.
Nedover jordet med de dype spora i jorda etter kyrne. Langs kanten sto gule bjørker.
Jeg skulle inn i skogen mellom disse trestammene.
Likte så godt forma på denne greina.
Inne i skogen forsvinner sollyset mer, bregnene er så fine der sola treffer.
Lengre innover, trær, greiner og lyset fascinerer meg. Jeg knipser og knipser.
En bjørk skinner som en sol mellom trestammene da jeg nærmer meg sjøen.
Sjøen ligger nesten som et speil, den lave sola lager en spesiell stemning.
Som en lyskaster slår strålene ned og viser formene på landet på andre sida av fjorden.
Det er fjære, tangen ligger som et belte mot sjøen.
Sjøen speiler gule trær og rødt naust, en blir helt lykkelig av bare å stå og se.
Nedi vannet er det er yrende liv. Prøvde å se om jeg fant ut hva som svømte rundt like under sjøflata, men det var nok små, små fisk. Det var et yrende liv som laga ring på ring i mønster.
Men jeg måtte ta veien opp igjen. Grudde meg litt til motbakken. Men fikk ta tida til hjelp, ingen vits å gjøre noe som blir dumt for det som skal bli bedre.
Og så var jeg nesten oppe ved jordet. Sola hadde blitt enda nærmere horisonten.
Se her, her sender den strålene ut i en fargeprakt som fotoapparatet oppfatter. Og jeg skal atter krysse veien.
Og så er den siste veibiten og jeg er hjemme. De gule stråa rammer inn oppkjørselen.
Så ble det middag, dagsrevyen og utplukking av bilder.
Når det blir så mange bilder behøver en mindre tekst.
Tenker jeg.
Turen gjorde godt.
Og enda en vakker høstdag er blitt mørk utenfor vinduene.
Hvordan blir den uka her, tenker jeg. Tror den blir litt roligere, men orker ikke å sjekke. Det er søndag og sola skinner.
Den har blitt tung i buken.
Sola altså.
Den sveiper tretoppene.
Men ennå syns den, tror den vil kunne det en drøy måned til før den går i ‘hi’ for mitt åsyn.
Her jeg bor.
I dag skinner den.
Tror natta har vært kaldt.
Fant ut at det er best å ta inn plantene som ikke vil tåle frost, kanskje er det allerede for sent.
Vurderer å ta meg en kort tur opp i haugen.
Før resten av dagen.
I gårkveld kokte jeg fårikål til i dag, for at den skulle få tid til å bli riktig god.
Skal om ikke alt for lenge inn til mor, hun bruker å ha litt hvetemel i, for at kraften ikke skal være så tynn. Jeg har ikke hvetemel i hus, og spelt valgte jeg ikke å bruke, så skal ta et etterkok med litt mel i, når jeg kommer dit.
Lillesøstere min og datteren hennes kommer også. De to var hos meg i går og vi hadde en trivelig ettermiddag. Jeg tenkte å lage en fiskesuppe, men da hun sendte melding om tid, spurte jeg og fikk til svar de bare ville ha kaffe.
Lillesøsteren min er glad i søtt. Så da slapp jeg unna med mindre styr.
Jeg har vært glad i å lage mat og ha gjester, det vil si jeg syns det veldig koselig med god mat og prat rundt bordet. Det er bare at i senere år har jeg evna det dårligere og dårligere.
Jeg har dette håpet om å bli bedre, men må innrømme for meg sjøl at det ikke har skjedd ennå.
Kan ramse opp slikt jeg gjør når det blir sommer og som ikke ble i år, ikke ble alle sommerklærne tatt ut av kassene sine, ikke ble plenen klipt…så nå skal det bra fantasi til å tenke på villnisset ute som plen, ikke ble stoltrekka rundt spisebordet skifta…
Men nå er jeg en urokkelig optimist og tror både på sommeren og at det skal bli bedre.
Alt skal det.
Helsen min.
Egoismen hos folk bli mindre og sunnere.
Strømprisen bli lavere samtidig med større bevissthet om forbruket.
Større nøkternhet og større glede.
Og krigen både i Ukraina og andre steder pakkes ned.
Oj, dette ble en brå sving fra det nære til verden der ute og jeg fikk lyst til å gråte.
Men tårene er det ingen gang i.
Akkurat nå kom en kald trekk og sola forsvant visst bak en sky.
Jeg tror jeg får drikke limevannet mitt og fortsetter søndagen slik som tenkt.
Så artig en utfordring og jeg kaster meg hodestups uti.
Det er Strikkekjerring som oppfordrer oss, at både nye og gamle bloggere lager en presentasjon av seg sjøl. Det er en så bra oppfordring og utfordring. Jeg syns det er så artig å lese om hvordan andre har labba, sklidd og rutsja gjennom livene sine.
Nå skal jeg fortelle fra mitt også, sjøl om jeg nok har skrevet om en del før, om ikke så kronologisk.
Jeg hadde alltid trodd jeg ble født under en juliblå himmel, men har senere fått vite at det var overskya. Og jeg er født under åpen himmel ombord i en båt og kunne like godt endt livet mitt der, men mormora mi fikk surra navlestrengen, som gikk to ganger rundt halsen, over hodet mitt slik at jeg kan sitte her i dag.
Da jeg var riktig lita mente jeg å huske at jeg ble meg, før jeg ble født.
Jeg voks opp med en storfamilie rundt meg, onkler, tanter, søskenbarn og besteforeldre i Aure kommune på kysten av Nordmøre. Morfaren min starta båtbyggeri på 1920-tallet, så alle barna hans og nesten alle svigerbarna jobba der. Så vi ble boende i en tett klynge.
Jeg fikk etter hvert to søstre, jeg er eldst og bruka sikkert den posisjonen. Og ikke minst ovenfor søstrene og søskenbarn dreiv jeg med en form for ‘kjøp og salg’-.
Jeg var veldig glad i både å tegne og fortelle, så da kunne det hende jeg utførte handelsvirksomhet med å tegne og fortelle tåredryppene historier, mot gjenytelse som for eksempel å henge opp klær til tørk, oppgaver jeg egentlig hadde blitt tildelt.
Dette forretningstalentet forsvant, dessverre.
Jeg var en distre drømmer som forsvant inn i mine drømmerier.
Etter avslutta ungdomsskole skulle jeg endelig flytte til en by, her jeg bodde fantes ikke videregående.
Det var stort å flytte på hybel som 16 åring.
Første byen var Kristiansund, så Surnadal (riktignok ingen by), deretter Arendal, Trondheim ble bare et halvt år i første gangen og så Oslo, byen i mitt hjerte.
Og jeg syntes det var befriende å bare være meg uten små steders grenser. Nå løp jeg ikke noen line ut, jeg var pliktoppfyllende og prøvde å leve nesten etter slik jeg var oppdratt.
Jeg ble nok noe desorientert etter noen år ved utdanningsdrømmen, som var Staten Håndtverk- og Kunstindustriskole, i dag ligger den under Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO).
Vurderte å dra til sjøs.
Men etter fire år ble det diplom, så sårbar etter hard jobbing at jeg ikke tålte et sukk.
Det hadde også vært en drøm at veien gikk videre til Paris, datidens motemekka, men det ble med noen besøk.
Husker jeg også vurderte å ta hovedfag i USA, men fant ikke noe med høyere vekttall enn utdannelsen jeg hadde tatt. Ble med i en nyoppstarta kunshåndtverkforrening i Markveien, som jeg var med i noen år. Uten å bli verken oppdaga eller rik.
Jeg hadde en hel mengder forskjellige jobber for å ha inntekt, de fleste åra ble i Oslo sporveier, hvor jeg kjøre de vestgående banene både som helgejobb og deltid. En jobb jeg hadde mareritt om i flere år etter.
Jeg jobba også hos to menn som hadde sine visninger høst og vår på Oslo’s beste vestkant, de hadde en celeber kundeliste.
Min drøm var også å ha en visning.
Så en høst reiste jeg hjem, leide ut den lille hybelleiligheta, innreda et rom til atelier og tegna, sydde og strikka en kolleksjon. Husker lykkefølelsen da modellene forsvant ut i spotlyset til musikken ved et utested som het Cats. Senere var jeg med en motevisning på Rockefeller, for det var mange som skulle opp og fram…men ikke nødvendig det ble så mye etter.
Og ikke visste jeg det tok så lang tid å få etablert seg, så plutselig…eller nesten plutselig, bestemte jeg meg for å fytte og gifte meg.
Husker det var rart å sitte i en bil nordover, med katta på fanget og alt pikk og pakk bak meg.
Så da begynte Kapittel Familieliv.
Vi fikk etter hvert tre barn, men det var en tung start, for de to første barna kom til verden like før livets pust kunne bo i dem og en sto tomhendt igjen.
Det var i tillegg nedgangstider i arbeidslivet, regninga etter jappetida, så han jeg gifta meg mista arbeidet sitt og jeg fikk ikke arbeid. Det kom etter hvert ordninger i denne tida som egentlig var mer en måte å utnytte folk på, som ett resultat. Jeg som alltid hadde vært vant til å få meg jobb og stå på, følte dette vanskelig. Det er alltid interessant å møte seg sjøl i døra, plutselig var det jeg som ikke fikk jobb.
Etter en del år flytta vi ut fra Trondheim og kjøpte oss hus i Orkdal.
Følte uro med å la barna vokse i bydelen, spesielt det ene.
Eiendommen vi kjøpte var et lite eldorado å vokse opp, barna har minner om mangt et eventyr der.
Da eldstemann gikk inn i tenåra, var ekteskapet over.
Vi bodde i huset enda noen år, før jenten og jeg flytta tilbake til kommunen på Nordmøre jeg voks opp i.
Sønnen skulle til med videregående og flyttet til faren og jeg kjøpte en gård.
Tenkte det er mat vi lever av og da måtte en ha jord.
Det jeg ikke visste var at jeg var veldig sliten, og mer utfordringer ble det i åra som fulgte. Så planene jeg hadde med gården var ikke til å realisere. Likevel sto jeg på, prøver å strekke til over alt. Slikt straffer seg. Hukommelse og evnen til kommunikasjon ble skadelidende over lang tid. Og så kom diagnosene, de vanlige, med vondter og betennelser, som en syndeflod.
Etter hvert falt jeg 50% ut av yrkeslivet.
Jentene flytta etter hvert bort for å ta fatt på sin utdanning.
Jeg surrer i min egen verden, er avdelingsleder for et lite museum ++. Det er en viss kreativitet i jobben, mye i bloggen, for begynte å blogge for å få en oversikt over meg sjøl…men tegning/design/maling, har dessverre ikke noen stor del av livet mitt i dag. Men jeg er en skikkelig optimist og tror det meste skal gå, og at en vakker dag svinger jeg penslene foran staffeliet. Men designeren i meg er nok avgått og skilt lag med meg.
Jeg har reist litt, fått jobba med mye forskjellig fra vasking, salg, forskjellig ekspedering, kostymedesign, illustratør, journalist og diverse undervisning, hatt noen kjærester og hatt noen dyr…slik som hund, katt og kanin.
I dag er det bare moren min av foreldra mine som lever, far døde for 1,5 år siden. Jeg går mor en del til hånde og tenker å være her så lenge som hun lever.
Får jeg bygd opp energi, et fokus jeg har hatt i senere år, så kan det hende jeg foretar enda en flytting…who knows… Det er fortsatt mange grenser på små sted.
Neste år vil jeg havne under definisjon “eldre”, men har ikke lyst til at det skal stoppe meg.
De åra jeg har igjen skal jeg ha det skikkelig artig, er plana.
Dette er en slik dag som står opp med feil fot. En blir liksom litt fillerista.
Jeg står på farten, står litt slik låghalt på farten.
Fikk nettopp en telefon som kolliderte både med husk og urettferdighet.
Følelsen av det.
Men en må bare gå på og ordne opp.
Akkurat nå er det bare ikke så lett å «gå på».
Jeg halter, tenk det.
Vurderer nesten å finne fram en krykke.
Det ble verre og verre.
– Slimposebetennelse, sa legen.
I hofta.
Jeg skal prøve å få det bra med en øvelse. Så sitter jeg der da med beinet i fanget og rett rygg, for å presse beine ned for å aktivisere det punktet som ikke er godt.
Ett minutt skal jeg sitte slik.
Jeg klarer det noen sekunder.
Nå skal jeg ta med meg beinet, hofta og «posen».
Det blir en nokså lang dag på jobb.
Jeg brydde meg ikke å spørre om sykemelding, for jeg har ikke lyst.
Men kanskje jeg burde…
Ha en superfin torsdag, tror kanskje ikke min blir av de beste.
I dag poster jeg et helse-innlegg. Fordi det har vært mitt tema for dagen.
Innlegget er retta mest mot deg som har-, eller kjenner noen som har Sjøgren.
Jeg våkna til helt grei tid, litt før ni.
Men det stopper det som var greit.
Det som er bra er at det er lenge siden jeg har hatt en slik dag og de er også veldig sjeldne.
Men jeg har mer eller mindre kreket meg gjennom dagen.
Fikk plassert meg i en stol og der har jeg stort sett oppholdt meg.
Hodet er ille, jeg har vært kvalm, svimmel og nesten ikke greid bevega meg.
Ikke en gang orka og vifta vekk den irriterende flua som tror hun hører til i stua.
Det endte med at jeg begynte å søke på nett, på en av disse diagnosene jeg har fått utdelt.
I og med det var den som ble mest fokusert på da jeg var til siste kontroll på sykehuset.
Jeg fant et webseminar fra NRF som var lagt ut i mai, om Sjøgren.
Det var interessant.
Spesielt emnet om fatigue. Det er anbefalt å være fysisk aktiv, men de var innom dette at pasienter ikke skjønte hvordan være det når kreftene med å komme i gang var borte.
De snakket om mitokondriene som befinner seg i cellene og omdanner protein, fett og karbohydrater til energi.
Det var funnet mindre av innholdet i tungens celler hos de som hadde Sjøgren, ved en undersøkelse. Om jeg oppfatta det riktig-.
Så dette ble ett av fokusene mine, hvordan greie å øke mitokondriene i cellene?
Det viser seg også at fordi en produserer mindre spytt, får man mindre nitrat i kroppen.
Slik vanligvis svelger en 1,5 liter spytt i løpet av et døgn.
Om det hjelper å øke inntaket av mat med mye nitrat var de som hadde webinaret usikre på.
Men uansett syns jeg dette er interessant.
Sjøgren er forska lite på og det finnes ikke medisin.
Nå er jeg ikke så glad i medisiner, jeg var istedet glad at legen foreslo å stoppe med sprøytene jeg har tatt, den ene ble avslutta for en god tid tilbake, den med cellegift i. Og som jeg la skylden på mange av de problemene som etter hvert oppsto etterpå.
Nå skulle jeg ikke fortsette med den biologiske heller.
Så det som blir spennende utover høsten er om inflammasjon kommer tilbake.
Greier en å leve på en måte som reverserer sykdomsbildet som starta med fibromyalgi rundt århundreskiftet.
Etter det har det rulla på med revmatiske diagnoser.
Og jeg vil ikke ha en enda en av dem.
De skal ikke definere meg.
Men noen ganger kapitulerer en.
I dag måtte jeg.
Så da fikk jeg bruke dagen til å innhente mer kunnskap.
Jeg har noen målsetninger, den ene er å leve på et slikt vis at jeg ikke overdriver, stresser eller lever på et vis som er uheldig.
Den biten er nok den vanskeligste.
Den andre er fokuset på mat og matvarer.
Jeg prøver å lage det meste av maten fra grunnen av, spise mest mulig grønt og helst kjøpe økologisk. Jeg spiser lite kjøtt, unngår så godt som kjøtt av svin.
Reduserer karbohydrater.
Har egentlig en målsetning om å lage mer fermentert mat.
Tror ikke det blir verre om jeg greier å leve etter dette.
Dagene kommer og går. Sola har vært raus i den siste tida. Men sommeren er over.
Fra dagens motivasjonstur
Lørdagen dukka opp i dag.
Dagen får meg nesten til å føle panikk med alt solglitteret. Den kommer etter en torsdag og en fredag som ikke funka.
Plutselig er det slik det ikke skal være. Energien er nede. Tåler ingen ting før jeg får denne følelsen som om jeg har feber, kvalm og vondt i hodet. De Tibetanske ritene er satt på pause. Vet ikke om det er de som har ført til at jeg har problemer med å gå.
Så med andre ord, nesten bare sorgen.
Men bare nesten.
For sola skinner og det er så nydelig ute.
Sjøl om jeg ikke helt greier å få ‘føtter’ på denne dagen.
Tror alle nyheter, høsten, uløste problemer blir litt mye og følelsen av utslåtthet skjer.
Ennå finnes blomster i blomst
Dårlig energi, vondtene(som har vært nesten fraværende lenge) i kroppen og mange gjøremål er en så dårlig kombo.
For det første har jeg dette som burde ha blitt kutta opp.
Både rydding for fiber og nedhogd tre fra et anna område
Og så har jeg denne uløste takproblematikken.
Så legger jeg ut dette som bare er trist…
I går fikk jeg tatt mange telefoner som går på bredbåndet, om oppsigelser jeg må foreta, tidsplan når det blir montert og klagen jeg sendte på arbeidet som ble gjort her tidligere, men ikke fått svar på. Ikke mindre enn fem forskjellige firma kontakta jeg for én sak.
Men den som skulle gi meg pris på kostnadene ved det ødelagte taket må jeg sannsynlig purre på for fjerde gang.
Det er så trøstesløst når folk sier ja, men ikke gjør det de har sagt.
Og stå i alt er som sagt ikke alltid bare lystig, så må nok arbeide med hodet mitt.
I dag må jeg innover til mor, handle og slikt. Da vil denne finværsdagen gå til det.
Nå har jeg avspasert en del av overtida mi i håp om at det skulle hjelpe. På den bortevekk energien.
Vil tro det gjør det, om jeg ikke kjenner det ennå.
Neste uke er det full fart og jeg må jobbe etter slik jeg ikke fikk gjort i uka som har gått.
Det er møter både over nett og fysisk med tilreise.
Masse tenkearbeid som må skrives ned.
Mye å få en oversikt over.
Så nå har jeg sutra meg gjennom disse tankene her.
Får prøve å håndtere noe til handling.
Og går ikke denne hofta seg til (hilsen gammel dame), altså at det ikke er muskulært, men slitasje i beinstruktur (for vet det er noe på gang der), så må jeg bare ta et legebesøk.
Nå skal jeg blåse en kraftig vind gjennom hodet mitt og rydder i tankene her…oooiiiii…
JA, det er et fantastisk vær-.
Og være i redusert form er OVERHODET ikke dødelig-.
Jeg blir bedre igjen-.
Blir det alt for mye, er det noe som heter sykemelding-.
OG, jeg er heldig som har en mor i livet-.
Jeg kan gå på føttene mine!
Slik!
Nå tar jeg med meg fotoapparat en tur ut, det er det lureste jeg kan gjøre nå.
Ett av flere tre som ble planta i oppkjørselen, de andre ble brøyta ned
Når alt blir for mye og ingenting blir slik det skal. For jeg lever ikke på en rosa sky i god medvind.
Og noe bør en skjønne, noe skjønner en ikke og noe har en ikke kapasitet til å skjønne.
Noe jeg sannsynlig skulle skjønt var at å dra på overnatting så kort tid etter en konsert var overkill.
Det var invitert til en fødselsdagsfeiring på gamle tomter. Tenkte det ville bli en fin opplevelse.
Det var egentlig to overnattinger, men peila meg inn på den ene.
Fredagen var jeg amøbe etter Trondheimsturen, men fikk pressa inn handling for- og besøk hos mor.
Pakkinga på lørdag var nesten umulig å få til, få tankene til å virke, skjønne hva jeg skulle ha med. HER skriver jeg litt om det.
For eksempel liggeunderlaget, hvor var det.
Men til slutt var alt pakka og et nytt liggeunderlag kjøpt, fant det gamle forresten, da jeg kom hjem. Men uansett var det i tynneste laget til et godt voksent, tungt eksemplar av arten human sapiens.
Det å besøke gamle tomter kan i utganspunktet være krevende, fortida kommer deisende, se igjen alt en var en del av.
Så ting kommer opp.
Bæring og trasking for å komme fram med en kropp i motvilje. Der berre det å få på seg fjellsko er utfordrende.
Og jeg skjønte det da jeg kom fram at det her skulle jeg ikke vært med på.
Natta ble vond, den nye madrassen prøvde å kaste meg av, det var kaldt og bort i mot umulig å sovne.
Noen få timer med søvn ble det vel.
Etter klokka fem om morgenen sov jeg ikke, ble vekt opp av lydene i naturen. Fugler som skreik som i krig og nød.
Tenkte det kanskje var traner.
Etter hvert fikk jeg baksa meg fram av gapahuken og bevega meg horisontalt gjennom virkeligheta.
Gikk meg en tur i den tidlig morgendisen, tenkte bare på at jeg ville hjem.
Etterhvert henta jeg fotoapparatet, det viste seg batteriet var utlada.
Men fikk tatt noen bilder med mobilen. Fotogenet var egentlig borte.
Fikk spist en halv brødskive.
Folk hadde begynt å våkne.
Tenkte da jeg gikk, fortsatt tidlig på dagen, at dette var nok siste besøket mitt her.
For det var ikke naturlig.
Det var et sted man dro med sine håpefulle. Ja, det var en uttalelse som hadde falt ved bestilling av stedet, fikk jeg vite.
Og på parkeringsplassen møtte jeg disse med sine håpefulle, det var ikke så lenge siden jeg var der og la opp til gode opplevelse og håp…eller kanskje er det lenge siden-.
Badinga jeg så fram mot ble det ingen ting av.
Skydekket sprakk opp på turen hjem, jeg var så trøtt så trøtt.
Til slutt måtte jeg stoppe bilen og borte var jeg.
En halv time med søvn hjalp slik at jeg kunne ta resten av turen tilbake i trygghet.
Hjemme la jeg meg etter hvert på solsenga og sovna.
Var faktisk i seng i nitida om kvelden og har sovet over et halvt døgn.
En kan spørre seg om hvorfor en presser seg gjennom slikt…jeg trodde faktisk det ville bli en fin opplevelse.
Men signala jeg fikk på lørdag mens jeg pakka burde nok være nok til å forstå.
Har lært meg til å være så alt for flink til å presse meg sjøl.
Jeg hadde alt for lite energi til å ta ut på en slik tur.
Til å ta inn både fortid og framtid og ikke minst nåtid.
