Disse ukene er helt ville, de løper gjennom sommeren. Det flimrer i sol gjennom løvverk…
Det skraller i torden og regnet fosser ned.
Den har alt denne sommeren.
Og stress, masse stress.
Som jeg pakker bort, men likevel er det nok med. Jeg greier det jeg trodde jeg ikke klarte.
Sommeren fosser som en båt gjennom vannet med hvitt skumsprøyt i baugen.
Jeg er alene.
Jeg har fullt av folk.
Jeg har følelser.
Og så er jeg ærlig.
Mer ærlig enn noen gang.
I går fikk jeg endelig tatt nett over trærne.
Men ble ikke helt ferdig.
Trærne er egentlig bærbusker.
De er gedigne.
Det skvatrer fra der de står, er det fortsatt besøkt av flygende flygere.
– Trosten kan sette seg fast i nettingen, sier min venn.
Det må sjekkes at det ikke sitter fast noen i nettet.
Jeg må klippe de ned til busker etter plukking.
Det er så mye som skal gjøres over alt.
I dag må jeg gjøre den grøvste jobben på en PowerPoint-presentasjon.
Har ikke begynt, bare prøvd å samle informasjon.
Jeg hører på reiseradioen, der kommer en melodi med Elias Akselsen.
Sanger så full av følelser og lidenskap.
Jeg deler den for den er så fin.
Den treffer meg.
Sangen.
Første gangen jeg hørte den var med Lars Demian.
Jeg vet ikke hvem jeg liker best.
Har du tid til å høre begge, treffer dette deg og hvem treffer i så fall mest?
Men nå må jeg til å virke før dagen svinner.
Drømmer og følelser må legges til side.
Jeg skal inn i strevet.
De som levde liv ved kysten og som kryssa fjord og hav i små og stor farkoster.
Og de som bygde disse.
Sorg og glede i forening.
Sjøl om vi setter oss i bilen, går inn på butikken for å finne maten, er opptatt av renter og prisene på drivstoff.
Føler oss løsrevet fra alt.
Frie individer som gjør som vi vil.
Men vi ønsker også å høre til, høre til i fellesskapet.
Og vi gjør det, vi hører sammen med med alt, med trær og fugler, med folk og firbeinte.
Vi er i alt dette.
I fortid, framtid og nåtid.
♥
