Mens jeg plukka spekulerte jeg på om det var funnet opp stikkelbærplukkehansker.
Ennå vet jeg ikke hva det skal bli, men kanskje er syltetøy en grei greie.
Og så skulle jeg si noe om gårsdagen jeg har hausa så opp.
-Som jeg pusta meg i gjennom dagen som en prustende hval, bare for å passe på at jeg pusta ordentlig ned i magen.
-Som fikk streng kontroll på tanker som fikk lov til å være i hodet og de som ikke fikk være der.
-Som jeg skulle ha disiplin på.
Første steg var ikke å stresse.
Jeg var innom kontoret å henta papir jeg ikke hadde behøvd, jeg så ikke på det etter dem var henta.
Jeg kokte kaffe slik for sikkerhets skyld. Om noen likevel hadde lyst på, sjøl om tida var lita.
I minuttene før de kom tok jeg med meg fotoapparatet ut for nok en gang å roe ned lørdagen.
Og så kom de, folka jeg skulle møte, i en liten minibuss.
Jeg gikk i møte og var Vertinna.
Nesten som en skulle blitt filma, en kan alltid spekulere på hvordan en framsto. Men ingen vits å spekulere for mye.
Følte nesten jeg snakka både på ut og innpust, men tror ikke jeg gjorde. Men jeg snakka nok fort. Det var mye jeg skulle si på kort tid.
Gjengen var gemyttlig.
De sågar lo ved flere anledninger av det jeg sa. Og ja, det skulle være litt morsomt det jeg sa da.
Og de virka oppriktig interessert. Det var en veldig god følelse.
Og så løp vi gjennom husa på en rask befaring før de dro videre.
Da jeg sto igjen, etter og ha låst, i sola, kom det et ungt par forbi. Som hilste. De fortalte de nettopp hadde flytta til kommunen og jeg ønsket de velkommen. De spurte etter en strand eller en kai, som de kunne bade fra.
Jeg slo følge med de for å vise, og det var godt. Godt bare å konversere om helt andre ting.
Et hyggelig, ungt par som hadde flyttet hit.
Så dro jeg hjem, satt meg i bilen og starta.
Da kjente jeg hvordan jeg hadde mobilisert til møtet.
Jeg har en opplevelse av at det gikk bra, men der i bilen fikk jeg nesten lyst til å tutgråte. Jeg ramla bare sammen.
For jeg var i gjennom.
Jeg gråt ikke, gråten sto bare på terskelen, klar for å løses ut.
Og jeg hadde ikke mistet munn og mæle, jeg hadde stått i det.
Jeg glemte bare ett ord, ett ord.
Og det får jeg bare la passere.
Jeg kom i gjennom. Framtida får vise veien dette går videre, så en gang kan jeg nok si noe om det. Noe mer enn det her.
Håper jeg ikke må hamle…, men at jeg i stedet hamler opp med det som ligger foran.
I kanskje det som er sommerens siste varme dag.
Framover hutres det til.
Men jeg greier nok dagen.
Uansett.
Og kanskje jeg bare skal gi litt blaffen. Når en får tredd ting nedover seg med bare få dagers varsel, siste dag i ferien.
Stressa med meg flere blekker hjem i går, til og med en Stortingsmelding. Men føler på et enormt press, men tror jeg faktisk er avspist med nye mindre tid enn hva som sto i mailen jeg las.
Så hvorfor skal jeg stresse…
Jeg får bare gjøre mitt beste. Og så kan jeg være bitte litt sint, inni meg. Ellers skal være så hyggelig at jeg kan smøres på brødskiva.
Kanskje er jeg bare feil menneske til dette.
Egentlig litt morsomt at jeg roter med gamle ting, når jeg var opptatt av det nye, være innovativ, oppfatta trender fort.
Før dagens oppdrag måtte jeg ut, ut for å fange dagen.
Jorde meg og kjenne på gleder.
Så jeg deler bilder fra prosessen.
Bare gå barbent i alt for langt og fuktig gress og ta bilder.
Ikke tenke på noe annet enn å fange former, lyset og komponere i den lille firkanten jeg ser igjennom.
Dagen starta med et brak. Riktignok et stille brak.
Den kom som en melding på mobilen.
Innkalling til utbedring av høyre øye.
Og det går foran alt.
Bare så utrolig utgjort at det var på eksakt samme dag, på samme tid, på samme sykehuset som jeg har en annen avtale med.
Når det finnes så mange dager i et år, hvorfor skal det skje på samme tid?
En skal nesten ha flaks for å ha slik uflaks.
Jeg fikk i hver fall avbestilt den andre timen, avlyst blodprøvene på legesenteret her og bestilt callback fra sykehuset. Som fører til at jeg må gå å vente på å bli oppringt fra klokka åtte til tre gjennom tre arbeidsdagen. Det betyr at jeg må ta med med telefonen på do og over alt. Og la meg håpe de ikke ringer midt i møtet i morgen.
Nesten som jeg kan gå inn for å jobbe heldags for meg sjøl og min egen helse.
Men dagen på jobb gikk greit.
Det var rolig på biblioteket.
Men jeg fikk besøk. Altså, jeg fikk besøk.
Plutselig sto Trondheimssøstera i døra, hun skulle til mor.
Litt senere kom lillesøsteren innom.
Sprøtt.
Ikke så ofte de er innom meg på biblio, og så begge da, på samme dag.
Vel og vakkert hjemme var det en utsulta utgave meg som skulle mekke mat i full fart, da banka det på døra nede.
Jeg har begynt å skifte, så hadde bare en stor skjorte på – men løp ned.
Der var ingen jeg kjente, så litt ukomfortabel var det.
Det var en selger som skulle selge fiber.
Altså fibebånd for nett.
Og jeg ønsker så klart det, så skreiv under etter jeg hadde fått den info’en jeg hadde behov for.
Og jeg kom helt fram til femte dagen. Femte dagen av 17 dager.
For jeg sklei over i å ikke fungere, eller fungere veldig dårlig.
Så det var sikkert det jeg hadde behov for.
Tenkte nye slike tanker, tanker om å få til å snu energitap, for eksempel at jeg skal lage meg en målsetning hver morgen over noe jeg skal klare den foranliggende dagen. Som skal få meg til å få til.
Kanskje kan det fungere…
I morgen er i hvert fall hverdagen tilbake.
Fikk et møte med den i dag, som et hurtigtog skjøt den fart inn i livet mitt.
En telefon tok fra meg første lørdag som fridag, som fører til at jeg ikke kan invitere folk privat, slik tanken var.
Og jeg kjente det i mellomgolvet.
Vi er i gang.
Nå er vi i gang.
I morgen skal jeg skissere og lage meg en oversikt.
Nå er det slutt på å flyte.
Nå er det tid, avtaler og planlegging atter på tur inn i livet mitt.
