Så er det en ny uke på gang. Denne blir nok travel. Men i går var dagen god og veldig i ro.
Yngste og jeg sov dagen godt inn.
Den var grå med sidt skydekke på.
Ikke så kaldt.
Slik sett-opp-dørene dag.
Vi hadde begge sovet godt.
Jeg ordna to glass med varmt limevann.
Etterpå var yngste med på introduksjon av Tai Chi.
Hun likte det også.
Da vi skulle spise hadde sola brutt seg gjennom og hadde jaga det grå og laga dagen blå. Godt å kunne sette seg ute.
– Skal vi dra og bade, spurte yngsteberta.
Kjempeforslag!
Etter litt diskusjon og søking i flo og fjære, gikk vi for vannet.
Så herlig å komme opp.
Se vannet og se stranden.
Heldigvis var det nesten folketomt.
Så vi labba utover.
Men…det var kaldere enn hva vi hadde forventa. Så litt hyling utover det stille fjellvannet forekom nok.
Vi var godt fornøyd med oss sjøl etter noen svømmetak.
foto:ingrun
Etter vi var kommet på land spredte det seg en god varme i kroppen. Nesten som en vurderte en liten tur uti igjen.
Det var bare det at tida, denne tida…
foto:ingrun
Yngste skulle rekke bussen, vi skulle spise middag. Så vi måtte bare komme oss ned igjen.
Vi hadde en liten stopp på tur ned, for yngste trodde jeg kjørte på en orm. Den berga og sklei inn i buskaset igjen.
Da vi var nede fant hun et lite ett-eller-anna bol hengende på en skjorte på rommet sitt. Glasset hadde stått åpent, så noe hadde funnet veien inn gjennom vinduet og bygd en liten kule festa til denne skjorta.
Så dagen innehold litt dyreliv altså.
Da vi skulle ut døra durer bussen forbi.
Derfor fikk vi ekstra tid sammen med kjøreturen etter bussen.
Så for hun da, tilbake til sitt.
Med sekk og skatebrettet.
En levende, varm, reflektert ung dame som tør å stille spørsmål, er sårbar og sterk. Og er kritisk til de inngrodde måtene kvinner har vært og fortsatt blir sett på.
Jeg er så glad i disse samtalene jeg får, er så glad i å se på oppfatta og inngrodde “sannheter”.
Så da håper jeg det ikke går så lang tid til neste gang.
Og det gjør det nok ikke, sannsynlig bare et par uker.
Men først må jeg kjøre gjennom denne uka og håpe gjøremåla gir og ikke tar.
Og maten var enkel og ikke noe spesielt komplisert.
Det var kylling fajitas først. Den er spesiell og en gjenganger hos vår familie. Faktisk fant jeg den på blogg en gang for mange år siden.
Den har både aioli, stekt ananas og stekt spekeskinke til. Den blir veldig smaksrik i og med både bruk av koriander, chili og lime.
Til dessert og kaffe var det enkelt en pavlova med masse frukt på.
foto:ingrun
Fikk holdere fra Iittala til telys. Hadde tre stykker fra før, så nå fikk jeg fire nye. To i farger jeg allerede hadde.
Det var morsomt.
Fikk en te-trakter, veldig praktisk. Et fint fat og penger.
Jeg syns faktisk det kan være ekkelt å få fødselsdagsgaver.
Skal tro om flere har det slik?
Yngste forsvant ut på terrassen for å ta bilder av selskapet utenfra.
Glemte å spørre hvordan bildene ble.
Feiringa ble absolutt trivelig.
All grunn til å være fornøyd.
foto:ingrun
Så da er min dag overstått.
Mulig jeg må be med meg noen flere en dag, men vi får kombinere det med dagen til søsteren min som også fylte for noen uker siden. Føler for å be de en får gaver fra.
Vi har mange sommerfødselsdager i familien.
Utenom noen søskenbarn som har tidligere, starter mellomste søster, så er det meg, mor og så eldstemann.
Høyt oppe svevde måkene, mot den blå julihimmelen. Det var tidlig morgen.
Far hadde nettopp kommet tilbake fra Finnmark.
Kanskje var det det som gjorde det -.
Gleda av å ha han hjemme.
For mor.
Det var tre uker igjen, men det kjentes ut som noe var på gang.
Jordmora var opptatt på anna hold.
Det var inga anna råd enn å dra til byen og sykehuset.
Mor ba om at mormor også måtte være med, hun ga seg til slutt.
Så båten ble starta opp igjen.
Allerede før de var kommet ut av sundet kjente mor at dette gikk fort. Hun ba de derfor skifte retning og kjøre mot sentrum. Der var det lege.
Tidlig om morgonen, like før rutebåten kom, la fiskebåten til kai med baugen først.
Morfaren min hoppa ned på kaia og sprang oppover mot legekontoret for å fortelle at det var fødsel på gang. Han var en mann på over seksti, så sprek måtte han være for å klare det hoppet på flo sjø. Det var et stykke ned til kaia.
Over seg så mor hodet til far stikke bekymra ut gjennom rorhusvinduet. Mor ba han trekke hodet sitt inn, hun orka ikke se på den bekymra mina.
Ingen lege kom, så da tok far og byksa i land. Han fortalte legen at nå holdt ungen på å komme.
Fortsatt drøyde legen.
Morbroren min hadde ikke lyst til å forlate de to som var igjen på båten, men til slutt la han også i vei. Han kunne fortelle at nå var ungen kommet.
Legen, som visst nok hadde mista barn, ville egentlig ikke ha noe med fødsler å gjøre. Men nå kom han seg endelig avgårde.
– Farsken, sier du det, sa han.
Han fikk rota sammen ting og ga til de andre. Saksa holdt han gapende foran seg da han løp ned til kaia, er det blitt fortalt.
Mor ba mormor kikke etter om hvilket kjønn barnet hadde.
Først ville mormor ikke løfte på dyna, ikke slippe trekk inn. Men mor ba så inderlig at hun til slutt gjorde som mor ba om.
Mormoren min ble innbitt og konsentrert over det hun fikk se.
Heldigvis var hun vant til å ta imot lam.
Den nyfødte hadde navlestrengen to ganger rundt halsen, så da hun skulle prøve å få den av, stramma den slik at ungen ville blåne.
Synet fulgte henne inn i natta er jeg også blitt fortalt.
Men hun fikk det til slutt til. Og babygråten kunne slippe ut i sommermorgenen. Så en mann som gikk og venta på rutebåten prøvde å strekke hals for å se, for dette var ikke en vanlig lyd fra en fiskebåt.
Ungen var en jente og jenta var meg.
Navlestrengen ble klipt og vi ble tatt med opp på legenkontoret.
Der hadde legen sprunget og kikka på den nyfødte gjennom dagen. Jeg var visst eneste ungen denne legen hadde tatt imot.
Da jeg ble større var jeg sikker på at grunnen for at jeg ble så lang og tynn var at jeg var født ombord i en fiskebåt der sildkasser sto. Silda var også lang og tynn.
Dette er på dagen noen år siden.
I dag kom yngste hjem. De to andre må jobbe.
Jeg skal ha et lite selskap i morgen. Men feiringa blir på land.
Båten ligger på havsens bunn. Den ble solgt og han som kjøpte fikk ordna at båten ble kondemnert etter en brann. Båten som morfaren min fikk bygd for å sjekke ut en byggeteknisk teori. Senere ble det bygget mange båter etter denne metoden.
Jeg har mange minner fra den, så syns endeliktet er trist.
Ellers er både mormor og morfar borte for lengst. Morbroren min også, og far nettopp.
Jeg begynner å bli en godt voksen dame, men ennå er jeg ikke å betrakte som eldre, det blir en visst når en fyller 65.
Så enda noen år til.
Derfor er jeg ung og kan fortsatt kaste meg ut i dansen.
Vi mennesker er langt på vei vanedyr. Jeg bruker faste produkter over lengre tid av gangen.
Tror det var i fjor jeg ønska meg produkter til fødselsdagen min som forhåpentligvis skulle hjelpe på den kjedelig forverringa av huda.
Det var tydelig en ble eldre, helt naturlig.
Men det skjedde litt for fort.
Nå er vel også det naturlig i og med min nyeste diagnose.
Men det er ikke det som er pointet her.
Jeg fikk ønsket oppfylt, mellomste søster ga meg dusj-olje og lotion med olje i. Jeg syns de var fine og kjøpte inn igjen.
Ofte kommer jeg over slike tilbud ; tre for to og lignende, og da kjøper jeg inn slik at det er på lager.
Kjedelig å skal dusje bare for å oppdage at noe er tomt.
Lotionen begynte å nærme seg oppbrukt. Jeg satte den på hodet, slik at jeg fikk ut enda mere.
Da det var slutt, orka jeg ikke å skjære den opp, noe jeg også har praktisert.
Ingenting-til-spille tanken.
Syntes plasten var hard, redd for at jeg kunne skade meg med enten saksen eller kniven ved en eventuell operasjon for å dissekere flasken.
Så da var tiden kommet for å ta fram den lagra flasken.
Den hadde ikke parfyme i seg, derfor var toppa hvit, ellers lik.
Jeg trykte ut av den hvite kremen gjennom pumpa.
Begynte å smøre meg inn på brystkassen.
Oppdager at det ikke trekker inn i huden…
Tenker at dette var rart.
Jeg blir i stedet hvitere og hvitere, akkurat som kremen formerer seg.
Jeg gnir iherdig en stund, uten at det hjelper.
Hva feiler denne kremen?
Så jeg tar et blikk på flasken med lotion’en.
Og da ser jeg det.
Dette er ikke lotion for å smøre seg inn med etterdusjen.
Dette er en VASKE-lotion!
Oppgitt skjønner jeg at her har handlinga gått noe fortere enn lesinga. Så det var bare å gå inn i dusjen igjen og samtidig akseptere at lotionen var tom.
Neste gang jeg skal på apoteket skal jeg lese nøye, før jeg betaler og går og tror alt er i den skjønneste orden.
Du verden, du verden, du verde! Noen ganger er det bedre enn andre ganger.
Og sitte!
I dag har dagen vært en hesblesende-, kanskje ikke hesblesende, men en krevende søndag. Klokka ti reiste jeg hjemmefra i vind og regn.
Innom og henta to ungdommer på sentrum, så bars det rett utover til museet. For der hadde vi et arrangement.
Vi skulle plassere benker og stoler i korona-avstand, lage vafler, koke kaffe, ta imot musikerne, servere, informere, ønske velkommen, takke, bukke, nikke og neie.
Dagen gikk bra. De to ungdommene som hadde sommerjobb var veldig hyggelig og bidrog.
Fikk låst opp alle museumsbygga, vanna planter, kjørt bort bilen fra området, skrevet navn og nummer og til slutt vaska og rydda.
For å si det enkelt, en riktig sjauedag.
Da vi satt i bilen på returen var vi slitne og lykkelig.
Vi tok en high five.
Det hadde heldigvis gått bra. Det er alltid en spenning forbundet med denne type arrangement.
Folk var fornøgd med med musikk og mat.
Ja, for vi serverte fiskesuppe og pølse og brød også.
Ingen måtte vente nevneverdig på noe.
Og spurte folk om museumsfaglige spørsmål?
Svaret på det er nei.
Men mange har vært der før.
Da musikken starta, med vind utenfor veggene og bølgeskvulp, da kjente jeg på den gode følelsen.
TRYKK PÅ BILDET FOR MUSIKKEN
Dette var kos og dette var idyll.
Sjøl om det var kaldt nok.
Folk hadde funnet veien til tross for været.
Før dagen var ferdig kom sola også fram.
Nå er det to uker til neste arrangement og tre uker til mer ferie.
Men jeg vil likevel ikke at tida skala gå fort.
For det er sommer.
Nå skal jeg sove en lang natt før en dag på kontoret i morgen.
Den eldste var nøktern og fant alltid råd for det meste.
Den yngste hadde jobba som flyvertinne, eller kabinpersonale som det kalles, i mange år.
Fordi hun hadde vært på farten verden over, fikk hun leie et rom hos den eldre venninnen. De hadde møttes gjennom en sommerjobb tidlig i ungdommen og beholdt kontakten.
Hun hadde ikke behov for egen leilighet. Når hun hadde fri reiste hun også mye.
En god ordning som hadde vart i mange år, helt til den yngste begynte å slite med svimmelanfall. Hun ble også etter hvert permittert fra flyselskapet.
Forholdet mellom de to damene begynte å bli mer krevende når de bodde så tett og begge var hjemme.
De var begge godt voksne. Den ene hadde passert femti og den andre nærmet seg. Ingen av de hadde barn eller var i etablerte forhold.
Den eldste hadde vært i ettforhold som varte i over tolv år, da det tok slutt gikk hun inn for arbeidet sitt og gjennom sin flittighet avanserte hun i jobben.
Arbeidet betydde alt for henne.
Den yngste hadde hatt sine mange elskere, hun var en meget feminin dame som likte å pynte seg.
Etter at helsen begynte å svikte hadde hun lagt på deg, blitt mer sutrete og mennene hadde forsvunnet.
Hun forventa at venninnen skulle ordne opp der hun sjøl ikke strakk til. Hun ble fort sur når hun ikke fikk det som hun ville. Hun var heller ikke så flink til å respektere den eldste og hennes grenser.
Så alt i alt begynte venninneforholdet å skurre.
Den eldste het Magda og den yngste Susanne.
Magda hadde problemer med alle nykkene til Susanne.
Så da Magda ble vekket av at Susanne sto i døren hennes en natt, var irritasjonen overveldende.
Susanne tok opp igjen navnet hennes og snakka som en foss der hun sto i døråpninga. Hun hadde kommet inn på soverommet midt på natta. At det gikk an!
– Magda, det er en feil på rommet mitt. Magda, du må komme å se etter hva det er. Kanskje det er noe med det elektriske. Kanskje fører det til brann… Det er ikke orden på noe i dette huset. Dette kan helt sikkert være farlig…
Magda våkna litt til av strømmen av orda fra Susanne. Og hun skjønte det bare var å stå opp og være med. Dette var ikke bra, hun hadde et viktig møte neste dag. Da måtte hun få ha en god og lang natt for å prestere.
Hun var mer i ørska enn våken, da hun fulgte etter Susanne inn på rommet hennes.
Magda svarte Susanne med taushet, var sikkert et insekt, kanskje en møll…
Inne på rommet hører hun en svak summing.
Kom lyden fra taket? Dette hørtes elektrisk ut.
Taket hadde et utbygg og det kunne virke som lyden kommer derfra.
Hun kikka opp, til tross for at hun var en sjølhjulpen kvinne, nå hadde hun ønska seg en mann. Burde taket rives opp, tenkte hun i sin halvvåkne hjerne.
Kanskje hun måtte vekke mannen som bodde i leligheten under. Hun trodde han var elektriker.
Hva var egentlig inni dette lille utbygget i taket?
Da ser hun den røde kofferten som ligger på skapet like ved, kan lyden komme fra kofferten?
Hun når opp til den og begynner å dra den fram. Men lyden er ikke med bevegelsen. Magda konkluderer med at lyden ikke kan komme derfra.
Men hva med skapet, kommer denne duringen fra skapet.
Plutselig slår en tanke ned i henne.
– Susanne, du har vel ikke en dildo?
Hun ser det forskrekka ansiktet til Susanne som liksom faller sammen.
– UT! UT! Gå, GÅ med en gang, Susanne hyler ut orda.
Hun puffer Magda ut av rommet.
Uten et ord snur Magda og går.
Først kjenner hun på stort sinne. Enn å bli vekt av at venninnens ikke har kontroll over egne lystbehov.
Men hun når ikke sitt eget rom før hun bryter sammen.
Opp kommer latteren boblende. Hun ler så hun hikster.
Hun ser for seg det bestyrta ansiktet til venninnen og ler enda mer.
Det er virkelig ikke enkelt.
Ikke enkelt å være uten menn, konkluderer hun med.
Nok en dag som ikke ble helt slik jeg så den for meg.
– Kan du ikke overnatte her, ba mor.
Hun forsto likevel hvorfor jeg sa nei.
Egentlig hadde jeg tenkt at jeg skulle ha en fridag på fredag. Men hadde ikke rukket meg ferdig med alt jeg måtte ha på plass til helga.
Pluss en befaring.
Skal opp med et stort skilt. Plana var før sommersesongen.
Men igjen, dager blir ikke helt etter plana.
Etter plana er nok heller unntaket.
Og dagen var ikke helt god.
For i gårkveld, ja helt sikker er jeg ikke på hva som skjedde… men har googla og fant en plausibel forklaring.
For i gårkveld åt jeg rester fra forrige dags middag, en liten entrecôte-bit, sopp, mos av blomkål og sellerirot. Til hadde jeg et lite glass rødvin og etterpå en skål med norske jordbær, litt lønnesirup og fløte.
Denne blandinga var IKKE god.
Jeg ble styrtdårlig!
Maten hadde stått kaldt, så det var ikke det.
Blomkålen var kanskje litt for bløt da jeg kokte den. Las etterpå at jordbær og rødvin har noe stoff som kan virke uheldig sammen.
Sannsynlig ble jeg veldig oppblåst, følte denne følelsen jeg får når jeg spiser slikt jeg ikke alltid tåler; spesielt reker og nøtter.
Paranøtter må jeg holde meg helt unna, da har jeg følt fortykning i halsen i tillegg, paranøtter som jeg er så glad i.
Jeg fikk den der følelsen av å bli krafsa av en gaffel inne i magen.
Jeg kom meg på badet, trodde jeg måtte spy, hadde svettetokter og så kjente jeg at det begynte å svartne, jeg holdt på å svime av.
Kom meg i seng, jeg orker ikke dra på meg dyna heller ta av meg brillene. Slik sovna jeg og våkner i to-tida i natt, tv’n står på, briller i fjeset, døra oppe og lys i gangen.
Programmet med Amy Winehouse er for lengst ferdig.
Jeg får slått av lys og tv, pussa tenner, kledd av meg og lagt meg på ordentlig.
Jeg kjennes normal igjen.
I dag har jeg vært temmelig slapp.
Fikk likevel nesten gjort klart alt til helga.
Kom på at jeg har glemt et par ting nå, er ikke sikker på hvordan jeg skal løse det.
Fikk handla med mor.
Etter kaffe og tv hos henne ville jeg hjem til meg sjøl.
For morgendagen vil jeg ha hjemme, våkne i min egen seng etter og ha sovet så lenge jeg vil.
Hvile skikkelig ut før søndagen. Den er jeg redd blir en dag som krever sin ma…kvinne.
Og så har jeg turt å spise, sjøl om jeg nok hadde en fryktfølelse for en reprise av kvelden i går.
