Kvifor eg er heldig

 

Denne utfordringa var fanden i voldsk artig å få…….  Så takk til Fruensvilje som utfordra. Kvifor eg er heldig…jau no skal eg fortelja….

Desse dagane som har vore som ein øving i å koma seg vidare, forbi smerta og det å ikkje dette uti…….ikkje gå til botnen i alle ubrukelege tankar ein kan tenkje. Og når eg ikkje har gjort det handlar det ikkje om å være flink. Nei. Absolutt ikkje. Det handlar om at eg er HELDIG. Noko inn i granskauen heldig. For eg er slik samanskrua at eg vil opp i ljoset. Oppdrifta i meg er sterk. Og eg kjenner det bobler av både latter, og ikkje minst glede attom dei stille hyla mine over at verda ikkje går slik eg vil. Og kanskje er eg enormt heldig i at den ikkje gjer det, for eg veit ikkje kva som ligg der attom det ugjennomsiktige sløret som heiter framtida.

Eg får gå til ein psykomotoriker som gjer at eg blir frykteleg irritabel og får ei kort lunte, for eg er så heldig å få ein sjanse til å verta betre, til å fungere betre med kroppen min.

Samtidig er eg så heldig å bli født i Noreg, kan ein ha så mykje meir flaks når ein ser kva for himlar andre er født under -. Er ikkje det mykje større flaks enn å vinne i Lotto?

Eg har fått tankane mine, augo til å sjå og øyra til å høyre. Der kan eg oppleve det som er større enn orda. Det som fyller kvar ei celle med glitrande gull. Der den kreative sjela kan leika seg utømmeleg.

Og så er eg så heldig å få lov til å møte alle desse folka i livet mitt. Frå dykk her inne på skjermen og heile spektret…….. til dei eg har båre inne i meg. Dei eg kan ausa rein kjærleik over, utan å forventa meg noko attende.

Det å få ha kjærleiken til livet, til menneska, til dei eg er glad i, til meg sjølv……….det er hell og flaks.

Eg er så heldig som de går an………..eg får gå i lære med livet som lærer, veksa og utvikle meg så lenge som eg andar.

Derfor er eg heldig.

Eg utfordrar deg som les dette til å gje deg lov til å føle det du føler, for det er viktig å gje seg rommet til å være akkurat den du skal være. Alle planter som veks utan hinder veks mot ljoset -.


Frå returen i kveld, attende frå handletur saman med foreldra mine. Dei er 83 og 91 år og bor heime og greier seg  sjølv. Og er ikkje ljoset vakkert i fjorden eg bor ved?

Eg låner

Det er så artig å sjå andre sine bilete. Så eg spurte like godt om å få låne.

For nokre dagar sidan tok yngsteberta og eg oss ut i sol og vakker haust. Vi skulle på fotojakt. Yngste syntest ikkje ho fann motiva. Men da eg såg i gjennom det ho hadde fotografert spurte eg om eg kunne plukka nokre for å leggje ut. Da eg merka bilete eg lånte her om dagen av stjernehimmelen, spurte ho eg kunne linke til instagram kontoen hennar. Så da gjer eg det ein gong til………sjølv om slikt for oss som lærte seg å ikkje ta fokus, kan verta i overkant med alle selfiane. Men jenta har beina godt plassert på bakken, måtte berre seia det, fordi om du går inn på kontoen kan den kanskje gje eit feil inntrykk……….

Her er eit lite knippe uredigerte bilete av det ho såg den dagen vi labba i rundt i nærmiljøet.


foto:ingrun

foto:ingrun

foto:ingrun

foto:ingrun

foto:ingrun

foto:ingrun

foto:ingrun

foto:ingrun

foto:ingrun

foto:ingrun

foto:ingrun

foto:ingrun

foto:ingrun

foto:ingrun

foto:ingrun

foto:ingrun

foto:ingrun

foto:ingrun

Irritabel eller sur

 

Sur, lei, kjei, tom…….og så bortetter. Kjært barn har mange namn er det sagt.

Men kjært………

Irritasjon er ikkje eit kjært barn. Eg synest best om å ha det bra eg.

I dag har eg vore på ein vakker tur på fjellet utan fotoapparat. I dag var det tid for snakk. Og snakke kan eg om eg opnar den krana. I dag var den vidopen. Slikt krev sin mann……..og ikkje minst kvinne.

Etter turen har det vore matfokus. Potetball og enkle wienerbrød etterpå. Det tok tid og det laga rot.

Og så ser eg ikkje fram til dagen i morgon, og ikkje har eg gjort ein einaste av øvingane mine i dag. Slikt løfter ikkje stemninga. I tillegg vil dotter reisa attende til byen på torsdag……..og ser den naturlege årsaka til at ho ynskjer og vel det, tida går viare……

Til slutt er eg ikkje heilt ferdig med det eg må verta ferdig med.

Så mange pluss av minus blir ikkje pluss.

Eg er nok ikkje irritert, berre litt oppbruka av alt. I kveld. No skal eg ha ei natt og så skal eg verta ferdig med morgondagen, det trur eg vil hjelpe.

For eg trur ikkje eg er sur heller.

Eg har berre ein dag som knurrar ørlite mot stjernene, sjølv om dagen har vore vakker med sol på.


foto:
ingrun

Haust, sol og fotoapparat

 

I dag passa det perfekt å gå ut døra og opp i skogen med fotoapparat i handa.

Først vakna eg med tyngda av ein ny dag og kjensla av å ete godteri dagen før. Kjende meg ikkje topp. Eg måtte skunda meg for eg hadde ikkje gjeve meg god tid for dusj og køyring inn til sentrum.

Eg har time hos psykomotoriker på måndagar.

Så eg skulle til han i dag. Derfor var dagen fri etter behandling. Eg må ha operom etter eg har vore der, det tek såpass på.

Da eg kom heim somna eg og vakna etter ein times tid heilt øra…..

Yngsteberta og eg hadde avtalt fototur i dag. Fototur og fottur. Og med det strålande vêret var det ikkje noko som passa betre. Så til slutt hadde eg samla meg såpass at vi opna døra til ein herleg haustdag -.

 

Endeleg var det sjanse for å få tørka kleda.

Vi tok vegen opp langs jordet. Skogen sto inntil og baud på hausten.


Ospa skein i sola.

Yngst hadde funne seg firbeinte, ho påsto den eine var skikkeleg søt.

 

Kyrne……eller var det oksar…….eller kanskje kviger, var nysgjerrig på oss.

Ein gamal stamme sto å mintes da den var ung og var eit tre.

Yngste syntes ikkje ho fann dei gode fotomotiv, så vant som ho er til dei kvasse kontrastane i byen. Ljoset og skuggen appellert ikkje like mykje til henne som til meg.

Eg synest naturen er gavmild eit takksamt objekt.

Fleire som har funne vegen ut…..vegen ut på vegen denne vakre haustdagen.

Så var vi attende til huset, det låg i eit hav av rytme.

Høymol kan vera vakkert det og.

Stein på stein med mose.

Bringbærkjerra hadde vranga bladverket sitt.

Yngste vart mest fasinert av dei firbeinte ho kom over.

Ein skikkeleg selfie til slutt……..

Og etterpå, etter en handletur, etter bollebaking og middag. Da gjekk sola ned og fargela himmelen på eit slikt vis ein ikkje får gjengeve. Men måtte likevel ta bilete……

Ynsker alle ei god natt :)).

Laurdag på fredag

Ikkje heilt i vater, men heng med slik havveges i svingane.

 

I går hadde eg laurdag. Eg ringte til og med ein stad og beklaga meg for at eg forstyrra ein laurdagskveld.

Barna lo godt da dei fekk høyra kva mora heldt på med. Men eg trur eg var i eit laurdagsmood. Sjølv om vi henta yngste som kom heim frå vidaregåande med haustferie i bagasjen.

Men det er nok i dag det er laurdag. Det er stille utaføre novene. Vinden har herja frå seg. Men det er vått. Det renn frå taket…….men er nok opphalds akkurat no.

Her skal vi ha egg, bacon og bønner om ei lita stund. Enno søv fleire av gjengen. Eg gjekk å la meg i gårkveld, da var det ludo det gjekk på. Tidlegare i veka har det vore sjakk. Sonen og kjærasen har  nokre konsentrerte timar med sjakk dei dagane dei har vore heime. Sonen set på klassisk musikk og operaariar. Noko som kan væra krevjande når han samtidig vil diskutera verda sin økonomiske status. Kjærasten fekk for vondt i hovudet av alt. Så eg steppa inn som motspelar ein av gongane. Eg sat og venta på sonen sitt trekk…..og skjøna ikkje kvifor han ikkje tok springaren min med tårnet sitt. Slik sat vi i over fem minuttar. Da seier sonen “skal du ikkje snart ta eit trekk?” Da knakk eg saman av latter…….det var min tur, så mykje greidde eg ikkje følgje med……

I dag skal eg køyre dei til Trondheim og Værnes. Er spent på kor mykje tida vert kutta ned etter at den nye vegen som vart opna i går. I dag skal køyra etter den………

Sonen og kjærasten tek fly ned att til Oslo i kveld. Vi har hatt nokre triveleg dagar saman. Yngste vert og med opp til Trondheim, der møter vi mellomste. Så eit lite kort møte med heile gjengen min blir det.

Elles håpar eg på eit lettare vêr, det har gjort fantastisk godt.

Ei veke i vask

Eg vakna og tenkte; det er litt likar.

 

Sjølv om det høljar ned og vinden river i alt den kan rive i, kjennes denne dagen litt betre. Litt betre enn på snart ei veke.

Det verste tek ei veke, tenkte eg. I morgon kveld er det ei veke sidan eg punkterte framtida. Den framtida som låg framom da.

Eg har hatt nokre dagar som har vore så forferdeleg at eg måtte gjere-, finne på alt, sette lyd på øyra, ha fristunder frå tankane. Dagen starta med sorg og kvelden avslutta med sorg. Og eg har gjort framstøyt for å forandre den avgjersla eg tok sist fredag. Utan det var noko hjelp i det.

Så eg må vaske ut……….

PZ2gOwJmqik

https://www.youtube.com/watch?v=PZ2gOwJmqik

 

Og ute regner det. Regner. Regner og regner. Til og med naturen tek vasken.

I dag greidde eg å kjenne dette var over utan den sterke smerta.

Så framtid, hello, here I come….

Eg er på veg inn i framtida, sjølv om det er haust og forelskinga som har herja i månadsvis er slege ut med vaskevatnet.

 

No skal eg koka fårikål, for eg har nokre fritimar framom og det er haust.

Månen kom ikkje

 

Morgon stund har gull i munn. Og kaffi hjelper absolutt på.

 

Klokka var sett på ringing klokka fire. Eg vakna før.

Søster mi var også oppe. Og vi kika, kika og kika. Eg var ute oppom huset og eg var ute nedom huset. Men ingen ting å sjå. Ingen måne. Ingen raud måne.

Det var overskya, så teppet var rett og slett drege for. Vi fekk inga førestilling.

Søster mi sette seg i bilen for å køyre ut til havet for å sjå om ho kunne sjå noko der.

Eg tok meg ein kopp kaffi til. Vaska skuffa med søppelkassane og tok ut reine koppar frå vaskemaskina. No skal eg koka meg havregrynsgraut før eg set meg i bilen for å køyre i gong måndagen.

Eg ynskjer den god.

Og det ynskjer eg for alle. Ein fin måndag til alle.

Framover

 

Inni hovudet er tankane i arbeid. Dei spinn og krevjar. Men dei vil ha meg framover.

 

Det regnar. Den våte hausten er mest i overkant scenografisk. Teaterstykket har så mange trise element at det bikkar over til komedien. Det er ikkje så lang veg mellom tragedien og komedien.

Distanse.

Eg ser på det eg sjølv har stelt i stand.

Om det var riktig?

Og kanskje var det ingen annan veg. Det var den eg valte. Etterpå har eg retta ut ei hand, men den blir ikkje teke i mot. Kanskje var det eg fikk for meg riktig eller kanskje er det fleire som er svært såra. Det får eg kanskje aldri svar på. Tigging ligg ikkje for meg.

Eg har fått eit arbeid å gjera.

Ta kontroll, seier eg til meg sjølv. Det er no livsviktig. Eg blada meg fram til vektklubben, for eg har latt slikt flyta ut. I dag føljer eg oppskriftsmessig.

“Du kan ikkje gå med dette for deg sjølv” sa ei venninne. Vi tok ein prat og planla tur. Eg trur eg treng varme.

Eg ser på dei områda som tynge mest. Forandring, tenkjer eg. Det er det som må til.

Og huset mitt, om nokre dagar får eg besøk igjen. Eg har nok å gå opp i. Det er ikkje tida til å psyke seg ned, til å synest synd i seg sjølv. Akkurat det fortener eg ikkje -.

Eg må opp på hesten. Kanskje ikkje i galopp, men stødig framover skal den……

 

Og medan eg skriv dette kjem sola fram, lagar glitter i bladverk som enno er grønt.

Sorga

Når ein tør ta livet i bruk må ein og tåla sorga. For den kan koma. Heilt ubedt.

 

Sorga når noko er slutt er øredøyvande. Den er så trist og sørgjeleg at det går mest ikkje an å gråte. For alt som er fint og alt ein trudde på er borte.

Eg trudde at alt eg tenke kom av det og det. Men av og til må sløret rivast vekk og ein ser at det var ikkje slik ein trudde. – Eller ville tru.

Og eg veit at alt går vidare. Så lenge har eg levd. Eg fekk ein fantastisk vår og sommar med så mykje glede og så mykje spaning. No er hausen her og den riv i kjenslene. Riv hardt og brutalt.

Det var ikkje slik eg trudde det skulle gå.

Eg drikk flaska med vin eg fikk i august Den passar til gravøl.

For i kveld gravlegg eg. Slikt som livet krev av deg. Når ein tør leva og det ikkje går den vegen ein trudde.

 

Eg har nok forstått. Sikkert lenge.

Men i kveld tømmer eg ei flaske vin for fortida og framtida.

Den var og den kjem.

Sjølv om ein ikkje skjøner. Kvifor ein skal oppleva dette……..

Så er eg så gamal at eg veit. Eg veit at det ligg både glede og sorg framom.

Eg må berre gjennom dette. Dette som eg synest er unødvendig.

Som eg ikkje trong.

Ikkje slik.

Bra eg er støypt optimistisk og har trua. Sjølv om det er det er sterkt det eg legg attom. Det var berre ein drøym av falske ord. Det falske har ingen verdi.

Eg må vaske godt i huset mitt. Og akkurat no er tårane velkomene. Dei må med i prosessen.

For eg skal fram til ein ny vår. Sjølv om hausen no er tyngre enn eg forstår.

Ein av dei krevjande

Med ein kveld som ei mjuk handsaming etter ein dag med klør. Sit eg her. Som eit fillete teppe som har fått kvile.

 

Drama i eit vassglas. Og ei forvirra dame som ikkje går ordentleg på føtene. Som held på å sleppe laus bileta kroppen har eksponert av levd liv. Som held på og lausnar på den brynja alle dei ørsmå musklane har laga til vern og ubalanse.

Eg trur kjenslene tyt ut gjennom opningane i den stramme muskulaturen. Og eg held på og forandrar meg til ein buldrande vulkan.

Eg trampar i veg og når eg møter augo mine i spegelen er dei ein kombinasjon av svarte og slitne.

For ein prosess.

Dette tek på.

Det er nok strammingar som sit frå tidleg barndom. I oppdraging og forming, tilpassing og mobilisering for å verta det forventa. Skapinga av den flinke jenta.

Ho vart ALDRI flink nok.

Aldri-.

Og så tok ein etter kvart over pisken. Det var ingen grunn til å sleppe på krava.

Så starta hjula og maskineriet å fjuska. Først var det berre nokre små rykkingar, nokre trinn som vart hoppa over, mest ikkje merkbart. Men……..det vart merkande.

Kortslutningar og smerte merkast.

 

Eg er i gong med psykomotorisk behandling.

 

I kveld, etter dagen, kom eg ut i varm luft og strålande kveldshimmel. Den var god å sjå og ta bilete av.


Etter og ha hatt ein dag der eg syntest det meste var på tryne. Som ein stikkande fanfare inne i meg.

Vel heim fekk eg meg ein gå tur i mørke. Der gråten sat fast i halsen, mest forundra observerte eg meg sjølv. Eg hadde funne eit nytt grusomt tema. Sorga var overhengande.

At eg ikkje hylgrein.

For dramatikken inni meg var så stor at eg trudde eg skulle spy av kvalmen eg kjende.

 

Det var drama i eit vassglas. Men akkurat da forsto eg alt.

Trudde eg.

 

No er alt rydda på plass. Bretta fint saman. Mjukt og sirlig ligg dramaet lagt på plass i skåpet.

Til neste gong.

 

Eg er klar for natta, draumane og fortsetjinga.