Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En virkelig grå dag på besøk i livet mitt. Det er atter helg og den fyker gjennom tilværelsen som vanlig.

Enda er søndagen er igjen.

Jeg sitter i stolen min og drikker limen min.

Etterpå blir det en shot.

En shot av ingefær og sitron, måtte lage en ny omgang.

Besøket mitt snufsa og trengte det også. 

Jeg må også skrive litt om den dagen det snurra seg litt vel mye til.

Er ofte slik at hendelser kommer i flokk. Også når det ikke vil seg.

Denne historiens starta med melk som hadde gått ut på datoen.

Gikk derfor i gang med boller, greit å ha i fryseren. Jeg lager deigen på slump. Det viser seg at den er dårlig til å heve seg.

Men til slutt må jeg nesten bake ut. Setter det ene brettet på damp for å få de til og heve seg, uten at det hjelper.

Var smøret for varmt da jeg slo det i, spekulerer jeg på. Drepte jeg gjærbakteriene.

Setter det ene brettet inn i ovnen for steiking. Men en mistanke begynner å surre…

Kikker i kjøleskapet og da skjønner jeg-, jeg hadde glemt å ha i gjær.

Så bollene fikk en annen konsistens enn boller bruker, men på en måte fungerte de helt greit sjøl om de var små og kompakte.

I går ville de unge, som kom på fredag, ut å gå.

Jeg foreslo at jeg kunne kjøre opp på setra og en gåtur rundt Sandvatnet.

Og slik ble det.

Vi tok turen rundt vannet først.

Det var svært lett å gå i marka med litt frost i bakken.

Nede ved vatnet hadde isen begynt å legge seg.

Og det var områder i skogen som var isete, så en måtte se seg for.

Naturen er blakk, det betyr fargeløst.

Eller… de grønne furtutrea er veldig grønne.

Nede ved vannkanten lå isen.

Grafisk med nakne grener som strekke seg ut over vannet.

Blir fascinert av lyset og den ‘stille fargen’ i naturen.

Sand, vann og is.

Og de to som var med dannet baktropp.

Gutten som har blitt mann, blir gutt igjen.

Han sklir, rutsjer, tester isen på vannet.

Vi er ved enden. Skal vi snu for å gå samme vei tilbake eller se om vi kan komme oss over elva.

Det viser seg at vi kommer oss over, litt vått og litt glatt, men det gikk.

Sola hadde også kommet fram og lyste opp fjella.

Veien tilbake ble mye lettere å gå, men kroppen min protesterer også mer.

Når jeg setter meg inn bilen ser jeg en rød og bustete dame, må nesten bare le av meg sjøl.

Etterpå drar jeg på butikken slik, som et ekte skogtroll.

Ser folk kaster blikk, men kjenner at det bryr jeg meg fint lite om.

Men først drar vi innom setra. Spør sønnen om han kan ta ned trea som har vokst opp på setertaket.

Det er ikke så heldig at det vokser tre på et tak.

I mens koker jeg opp vann inne, så vi får i oss litt varmt å drikke. For vinden var så med oss på hele turen at jeg nesten ble litt svimmel.

Likevel, det gjorde godt med en novembertur.

Snart er veien opp uframkommelig utenom med snøskuter eller ski. Så det betyr at neste tur nok ikke blir før til våren.

Takk til deg som ble med på tur.

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bøker om de bare er en lydbok, er noe jeg trenger. Plutselig åpner den verden seg som du har loffa rundt i utkanten av en stund.

Eller…

Mer riktig blir en lei inn i mellom.

Av fokuset.

Når alt skjer og ikke slikt en ønsker. Da blir en lei.

Og det må en ha lov til.

I går ble jeg ferdig med 80-tallet av Ketil Bjørnstad. Jeg er ferdig med 60-tallet og 70-tallet hans tidligere. Nå får neste tiår vente. Så jeg leite etter en ny bok, ny lydbok.

Kjente jeg ikke orka skjønnlitterært, vurderte både Lars Mytting og Jon Fosse. Sistnevnte har jeg ikke lest noe av og tenkte at det vil jeg etter han fikk Nobelprisen i litteratur.

Historisk var jeg innom både vikinger og menneskets tilblivelse. Tenkte også på numerologi eller tarot. Fant bare engelsk litteratur og det orka jeg ikke gi meg i kast med.

Men så…

Helserevolusjonen av vitenskapsjournalist Maria Borelius dukka opp, og den var riktig å gå i gang med.

Den handla om betennelser, inflammasjon og kom ut 2020.

Følelsen av å stramme opp et reisverk kjenner jeg dukker opp, en justering, når jeg begynner å «lese”.

For det jeg hittil har møtt på i boka er mye av det jeg prøver på. Men slik som sukkerinntak har sklidd mer ut, har både lys sjokolade i hus og har spist sveler i det siste.

Verstingen; sukker.

Legger merke til at når det er for mye og mangt i denne tilværelsen min, kan jeg bli desperat usunn. Mister noe av kontrollen, som jevnt over er nokså bra.

Er nok en følelse av at nå ‘dør’ jeg, alt er så ille, jeg må pakke innpå med feit og søt MAT!

For å OVERLEVE.

Slik blir det når jeg opplever for mye som peker i feil retning;

• hus og fugler som det siste-,
• sykemelding sammen med alderen…hva med yrkeslivet,
• økonomien som absolutt er påvirka av kostnader og renter – slik at jeg er redd jeg har fått et negativt budsjett å klare meg med,
• energien som tar fra meg evnen til å fungere sammen med denne dumme u-helsa.

– Har du vondt, sa mor i går.

Jeg har lenge hatt startproblemer med ett eller anna i hoftene. Jeg ruller meg avgårde i oppstarten, bikker. I helga da jeg ikke en gang greidde å holde tannkosten min, fingrene var rett og slett ikke til bruk, å gripe var bare skikkelig vondt. Og ryggen som heller ikke er venner om dagen.

Når en legger sammen dette, med noen menter over, da går det også på humøret løst.

Da kommer spørsmålet; er jeg bare å kaste i boss?

Så lydboka var nok vitaminpillen jeg trengte.

Ser igjennom det en bør spise og det en ikke bør spise.

Jeg er faktisk tett oppunder, bare noen justeringer.

Nå lager jeg det meste av maten fra grunnen, det skjer nesten aldri jeg kjøper ferdig middager – men jeg kjøper buljong.  

Prøver å handle økologisk, når det finnes.

Har mye av matvarene både i kosthold og kjøleskap.

Ser at jeg kan øke inntak av bær. Kutte ned noe smør, sjøl om det smøret som er anbefalt ut fra Keto-tanken er det jeg bruke, Rørossmør.

Har nesten aldri kjøpt lettprodukter og har hørt ved flere anledninger at det ikke er heldig for kroppen.

Prøver også å lage pålegg, men kjøper hvit godt lagret hvitost.

Men det er alltid noe en kan strammes opp.

Lydboka er jeg bare så glad for dukka opp.

Ingefær er noen av de produkter som blir anbefalt, en shot i starten av dagen er anbefalt.

Nå har jeg allerede laget meg en shot med ingefær og sitron, tok også oppi litt helpepper også, for det ville hjelpe på opptaket av stoffet en trenger. 

Tenker å fortsette med en smoothie med bær og yoghurt. Skal lage meg noe som er fermatert. Mat som er bra for tarmer. Drikker nesten daglig et glass kefir. 

Tenker også på jula, den vil nok innholde mye av mat som ikke er av det gode. Men får tenke at jeg øver meg mer bevisst fram til den. Så er det skikkelig fokus igjen etterpå.

Det blir så spennende om jeg får bort mer av vondtene jeg har kjent i det siste, spent på om humøret vil bli påvirka. Alderen kan jeg ikke gjøre noe med, men fokuset kan jeg gjøre masse med. Fugler og hus blir kanskje også et lettere problem.

Faktisk har jeg ikke hørt noen pikkende fugl i dag. (Men før innlegget ble klar til å postes, hørte jeg den forbaska…)

Takk og lov for at jeg kom over denne boka.

Den var nok på sin plass.

Og det er så klart ikke bare maten som må til.

Er du veldig opptatt av kosthold, tanker og bevegelse?

♥

En ulykke… eller Halloween… eller bare… og slik kan jeg nok lage mange starter på dette innlegget-. 

Ett sitat jeg har brukt er «å sitte rolig i båten», men det går mest på siste del av dagens innlegg.

For denne dagen har snørt seg sammen, som en umulige situasjonen som føles absolutt som en uhygge.

Slik passer det dagen.

31. oktober.

Men det er ikke døden…eller litt det også, faktisk. En materiell død.

Jeg våkner tidlig og fant ut at det var best å stå opp, sjøl om det var tidlig så var også lyset begynt å komme.

Bankingen i huset starta nokså tidlig den også.

Bank-bank-bank, lyden trenger inn i huset.

Jeg løper ut på terrassen…

Dagen er i gang.

Jeg lager meg dette glasset med lime. Tenker jeg må ned for å gjøre et par ting. På kontoret. Men før jeg kommer så langt ser jeg at vannstrålen er liten.

Det kan være to grunner, nå er det barfrost kan muligens noe av rørsystemet mitt være utsatt…

Det andre er brønnen.

At den er tømt.

Holder det på å fryse må jeg la vannet renne, er brønnen tom må jeg ikke la vannet renne.

Altså, helt motsatt reaksjoner.

Jeg må finne ut, så jeg tar på meg ullundertøy, sokker, lue… ja alt slikt en må ta på seg når temperaturen er -5.

Hæææ, minus fem.

Det er kaldt.

Faktisk sto det -7 på en snapp jeg sendte på turen.

Jeg er bevæpnet til turen.

Bakken er frossen. Himmelen er blå med sol på og ellers mye skyggeland.

Oppover den bakken skal jeg.

Og innover i skogen.

Der ligger brønnen.

Enda lengre innover renner elva.

En ting som er godt er at det er lett å gå i skogen når det er så kaldt.

Jeg går meg rett på brønnen i dag.

Kommer ikke en dråpe ut av den sorte slangen.

Det er ikke helt frosset over alt, det er åpne vannpytter.

Og elva er både åpen og frosset.

Slangen er fanga under isen, jeg får bruk for hammeren.

Jeg får slått hull på isen.

Sannsynlig er ikke dette vanninntaket, for slangen kan se ut til å forsvinne under noen stener som er for store til at jeg får bevega dem. Så jeg skjønner at med dette kommer jeg ikke lengre.

Men våt er jeg blitt.

Takk til ullstilongsen, den berga meg.

Bak haugen her er huset.

Det forskrekkelige huset.

Ellers er det en blå frossenverden.

Her går veien rett inn i solskinnet.

Men sola befinner seg på andre siden av fjorden.

Jeg skal opp til venstre på jordet her.

Gleder meg på mat, har ikke spist ennå.

Og så er jeg nede og hjemme hos meg sjøl.

Nå skal jeg vise det aller verste.

Det som livet mitt har ført til.

Noe av det som bare blir verre og verre.

Utover terrassen begynner det å bli en samling av flis.

Det har sammenheng med bankelyden.

For en flaggspett har funnet mening i huset mitt.

Før jeg dro opp i skogen hang jeg opp aluminiumsfolie i en trå. Men jeg hører den på taket.

Den har hakka og gjort stor skade allerede.

Dette er et kjedeproblem, det ene som fører til det andre…

Jeg kommer til å levere inn en skaderapport, men er redd jeg ikke kommer noen vei. De vil sikkert si at dette er min feil.

Dette er ett av mine største problemer.

Nå.

Men det har vært mange. De har liksom holdt hverandre i hedene.

Da jeg flytta hit var det en som sa at det er et stort ansvar og sitte med en gård, han var nok ikke så begeistra for at jeg kjøpte den. For det fantes de som hadde andre planer.

Dette førte til at jeg gikk stille i dørene, men trodde jeg skulle klare det.

Jeg visste ikke da at helsen min ville svikte.

Visste ikke alt som lå foran meg med utfordringer.

Jeg har tenkt jeg bare fikk sitte rolig i ‘båten’, til tømmerpriser ble bedre, rentene lavere, kanskje jeg ble friskere og klarte det-.

Kanskje jeg vant i lotto.

Slike tanker…

I stedet merkes økonomien nedtur. 

Når energien din er lav, da er det meste vanskelig for evnen til tiltak er borte.

Før hakkespetten håpa jeg at jeg skulle greie å komme dit, greie det…

Men denne fuglen holder på å hakke vekk det jeg har over meg. 

Og jeg vet det er mange som har det mye verre enn meg og at det ikke er synd i meg.

Energien har bare vært på et lavbluss i alt for mange år. Jeg skriver overhodet ikke dette for at folk skal syns synd i meg, helst ønsker jeg ikke at folk skal syns jeg er dum, heller.

Alle har vi våre liv og vårt strev.

Det er ett eller annet jeg gjorde skikkelig feil, tror nødvendigvis ikke det var å kjøpe en gård.

For tanken var ikke så dum, den. Det var bare alle disse utfordringene

Nå har jeg sovnet i stolen min.

Turen til elven, for å se etter om jeg greidde å få vann i hus, i kulden, tok alt for mye energi.

Likevel skal jeg prøve å komme meg såpass at jeg kan være med på ny tokt når naboene kommer hjem. For det skal visst være et anna uttak, og det kan være greit å vite hvor det er.

Så kanskje det blir vann etter hvert.

Kanskje jeg kan bevilge meg en varm dusj før jeg legger meg. 

Det har vært godt.

♠

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Te og bananpannekaker gjør godt midt på dagen. Og etter den innledninga fortsetter dagen og dagene.

For dette innlegget starta fredag. Så det er et innlegg med bilder og ord i streif av en helg.

På fredag våkna jeg veldig tidig, det var mørkt da jeg gikk ut. Heldigvis lysner det fort så det var ingen vanskeligheter med å få bildekka inn i bilen, sterk var jeg også så tidlig på morgen.

Tiden jeg hadde beregna meg var akkurat passe på de glatte veiene, var framme noen minutter før timen. Dekka ble satt på uten ord om slitasje verken på vinterdekk eller sommerdekk.

Så i kaldt solskinn kjørte jeg framom mor, spiste frokost sammen med henne.

Vi hadde det hyggelig. Da jeg dro derifra sa jeg at det var viktig å være glad i seg sjøl, det måtte hun også være. Og ikke minst tilgi seg sjøl, for senere kan en se feil fordi en lærer nytt og skjønner mer – men det er viktig å ikke kritisere seg sjøl i fortid fordi en ikke hadde den kunnskapen. Greie å se at en gjorde sitt beste ut fra sin forståelse.

Så var det legetimen.

Kjente så på at jeg ikke var klart til å begynne å jobbe, men at jeg hadde lyst til å være i gang også.

Legen har blitt superhyggelig og jeg syns det er fryktelig komisk når han spør om jeg har det bra -.

Hadde jeg liksom gått til legen da…

Ut i fra skjemaet jeg hadde fylt ut sist, konkluderte han med at jeg hadde en lett depresjon.

Et skjema er et skjema, skjematisk.

Jeg tenkte at jeg fylte ut skjemaet edruelig, for hvor ofte har en det helt topp uten en enda bekymring. Heldigvis var det av en slik art at han ikke mente det var nødvendig med medisinering…akkurat den biten skulle vi i så fall blitt to om.

Og han var enig med meg at jeg ikke var nedstemt. Og heldigvis hadde senkninga gått ned og var nesten innen normalverdier. Men han ville anbefale meg to uker til med sykemelding.

Jeg ser også sjøl det kan være greit.

Hjemme igjen, etter handletur måtte jeg sloss med meg sjøl for å få til noe.

Kvelden kom og det gjorde også bussen med mellomste i.

Jeg hadde tent talglys.

Jeg hadde tent opp i ovnen.

Jeg hadde til og med tent talglys på kjøkkenet.

Jeg gledde meg til at hun kom og jeg ønsket at hun skulle bli omslutta med lys, varme og god stemning.

Og så var hun der, snufsete og forkjølt.

Hun kunne innta sofaen under pledd, Pizzabollene var klare og fredagskvelden var til å kroe seg inn i.

Lørdagen sto opp til en tanke effektivitet. Planen var både handling og besøk hos mor. Plana om apotek og vinmonopol ble skrinlagt. Tenkte egentlig bortom apoteket fordi mellomste sine øyner var ikke gode, hun hadde blitt smittet med øyebetennelse.

Jeg fikk laget svele og hun hakket opp til søtpotetsuppe, slik at det skulle være klart da vi var hjemme igjen.

Og sjøl om de to navnesøstrene ikke kunne klemme fordi mellomste hadde forkjølelsen sin, så kunne ikke mormoren helt holde fingeren borte.

Vi hadde med pizzasnurringer, vi åt sveler som var et skikkelig stykke mat… og det er godt å dele tid sammen.

Vi fikk snakka om jula og hvordan vi skulle gjøre det. Og mor protesterte ikke på at hun kunne være noen dager hos oss. 

Det kan se ut som vi da vil bli seks stykker, kanskje et par til.

Greit å få slikt bestemt

Tiden går fort og vi måtte bryte opp.

Det hadde blitt mørkt.

Og etter sola lå en oransje fargeprakt ut over mot havet.

Vi måtte stoppe for å fotografere.

Da vi kom hjem hang den hele og fulle månen trillrund oppe på himmelen.

Vi måtte forevige den også sjøl om den ikke er så lett å yte dette skuet rettferdighet med mobilkamera.

Senere ble den formørka delvis, det ble en liggende halv måne.

Da prøvde jeg ikke feste den til fotografiet, må bare huske hvordan det så ut.

Søtpotetsuppa tok mellomste ansvar for.

Jeg rista gresskarkjerner.

Suppa smakte nydelig med kjerner, koriander og kokoskrem på.

Ellers hadde jeg delvis blitt handikappet, det starta da jeg satt hos mor og strikka. Verst var det i høyrehanda, jeg greidde ikke gripe noe uten rimelig store smerter. Heldigvis vet jeg nesten ikke om jeg hadde opplevd så ill, og om det var artrose eller artritt er underordna.

I dag er ikke dette så vondt, men fortsatt ikke bra. Så får bare være forsiktig.

Datter har jeg ikke sett noe til enda.

Jeg fikk laget en humus, kokt laksen og skjært opp agurk til agurksalat.

Utenfor kjøkkenvindua ser jeg den første snøen dale.

Jeg får gitt fuglene mat, de flakser sulten fram til materen. Jeg setter meg ned med mitt sedvanlige limeglass.

Det er søndag.

Det er så koselig å tenke på at mellomste snart vil komme opp.

Og så skal vi spise frokost; hjemmebakt brødskive med egg, humus og tzatziki på. Og bare kose oss gjennom dagen. Helt til bussen kommer og henter henne hjem til hennes liv, når kvelden igjen er her.

Riktig fin søndag til deg som er der ute i bloggverdenen.

Håper du også er i en fin og god helg.   

♥

Denne dagen var jeg uvenner med, på en måte. For jeg så den ikke gikk opp.

Her tidligere lovet jeg meg sjøl en greie.

Og den skulle overholdes.

Det var plana.

Jeg har nevnt tidligere at jeg er med på et kurs. Det handla om en type sjølutvikling.

Kraften du har i deg.

Til kurset hørte tre samtaler der vi kunne spørre i felleskap på nettet.

Første samtalen fikk jeg med meg. De andre to fikk jeg ikke til. Nå er det opptak, så en får med seg samtalene – men har ikke mulighet til å spørre underveis når en ser det i ettertid.

Nå var det ikke direkte noen krise, jeg hadde ikke noe å spørre om fordi jeg ikke har sett ferdig det som var temaet i dag.

Det som jeg ikke liker med dette er at jeg narrer meg sjøl.

For jeg lovet meg at dette skulle være hellig, min tid.

Og så greier jeg å rote det til -.

Noe av grunnen var nok at de bytta dag, siste samtale ble sendt torsdag en time tidligere, ikke onsdag. Dette greidde jeg ikke å ta innover meg da jeg for over en uke siden sa til mor og lillesøster:

– Da drar vi å kjøper oss ball.

Jeg la mors vaksinasjon til dagens dag med planer om å kjøre til nabokommunen etterpå for å kjøpe middag. Så jeg avbestilte maten mor skulle få i dag og bestilte i morgen i stedet.

Og så tenkte jeg at kom jeg meg tidlig nok i gang kunne jeg rekke å være hjemme til samtalen i ettermiddag. Sjøl om jeg innerst inne ikke trodde på den muligheten.

Da jeg våkna var det en hvitrima dag, da begynte jeg skikkelig å føle på en klønete dag. Den gikk ikke opp.

Så jeg venta…

Men rimet ble liggende, derfor kom jeg meg alt for sent avgårde. Heldigvis gikk alle veier fint, sjøl om jeg så det var frosset på flere steder.

Fikk ringt og bestilt hjulskift, det var nok på tide.

Mor fikk et stikk. Fikk både lillesøster og rullestol inn i bilen.

Vi benka oss til bordet på Kafe Koselig og kjøpt ballbuffe.

Men du verden dette er mektig mat.

Etterpå trodde vi i grunn vi ikke kom til å bli sultne før etter jul.

Etter maten ble det handling, mor mat og jeg fuglefrø.

For her holder fuglene på å spise opp huset. Ga de det som var igjen fra i fjor, litt over en halv mater. I dag satt det fullt av fugler og lukta etter maten som ble spist i går.

Og så skulle vi kjøre hjem med de mette magene våre. Det var da dramatikken spratt opp som troll av eske.

Slikt må vel til…

Jeg skulle hente bilen og plasserte mor på en benk med handlekorga. Lillesøster flaksa i rundt ett eller annet sted.

Men hvor var bilnøklene?

Tenkte at jeg måtte ha gått fra de på kaffeen og gikk dit. Ingen nøkler var funnet og betjeningen ga seg i kast med leting, uten at det ga resultat. Kunne jeg gått i fra den da jeg gikk fra bilen, husket at jeg la fra meg mobil og nøkler oppå taket da rullestolen skulle løftes ut.

Men nei…

Da var de om jeg hadde mista de på butikken…

Jeg kjente en kvalme, jeg hadde med meg ei på over 91 med stokk og ei som satt i rullestol.

Sjøl var jeg også rimelig brukt opp.

Gikk i spora jeg hadde gått tidligere, men ingen ting å se.

Da jeg nærmer meg kassa slår det ned i meg, for jeg betalte ved sjølbetjeninga, hendelsesforløpet.

Først tok jeg mor sine varer og så tok jeg posen med frø til slutt, da brukte jeg mobilen med å scanne Coop appen og betale gjennom den.

Øynene mine er lange da jeg nærmer meg kassa jeg brukte… og DER!

Både handlelappen som mor hadde skrevet og nøkkelen lå på kanten.

Det var virkelig en lettelse å finne nøkkelen <3.

Jeg gikk gjennom kaffeen og ga de beskjed om at jeg hadde funnet. Ved bilen fant jeg lillesøster, fikk henne og stolen inn i bilen. Kjøre til hovedinngangen og henta mor og varene, og så var det tut og kjør hjem. Så klart i rolig tempo.

Jeg holdt meg på veien, fikk satt av søsteren, fikk kjørt hjem mor, som ikke følte seg helt god da vi hun var i hus. Så i stedet for å kjøre rett hjem, satte jeg meg litt attmed henne, fikk henta vann og det bedra seg.

Nå er jeg hjemme og må straks ordne meg på morgendagen.

Må kjøre hjemmefra tidlig for dekkskift, håper bare det er såpass lyst at jeg ser dekka. De ligger i fjøset og er et strev å få inn og ut av bilen når vi er ved den tida dekka må byttes.

Jeg krysser fingrene for at de ikke er for slitte.

Og så har jeg legetime.

Nå får jeg høre om han har funnet ut om jeg er deprimert…for da tenker han nok det bare er å gi meg en tablett…simsalabim.

Jeg tenker at jeg vil begynne å jobbe, men samtidig er jeg fortsatt veldig sliten.

Men det blir slik det blir. Orker ikke tenke verken slik eller slik.

I kveld fikk jeg spørsmål om å dele et bilde fra ungdomstiden og jeg valgte et bilde fra starten av ungdomsskolen. Og med den 13 år gamle meg ønsker jeg god natt.

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Noen ganger blir en mer overrasket enn en takler. Sjøl om jeg på en måte fikk forvarsel.

Dagen sto opp til det lavbudsjettet jeg befinner meg i om dagen, på nesten alle områder.

Koker opp vannet og kryster en halv lime i vannet, setter meg ned mens jeg retter gårsdagen blogginnlegg. Fryktelig mange feil som har krøpet fram i løpet av natta.

Etter en tid får jeg rydda litt rundt meg, vaska både kopper og klær. Været er ubestemmelig, men mest fint. Henger ute en vask.

Jeg sjekker mailer, teams og skjønner jeg må foreta meg noe. Ja, jeg er sykemeldt, men…

Et bilde har for lav oppløsning og noen plakater til et foredrag må henges opp.

Jobbe uten å jobbe.

Foreslår at jeg kan ta en ferge om noen kan møte meg på kaia, nesten kurervirksomhet dette.

Men saken blir i alle fall løst, i morgen den dag. Da kommer både bildet til artikkelen og plakater til foredraget på riktig plass. Det er bra.

Snakker med flere av familiegjengen. Mellomste kommer utover i helga og yngste var sulten.

Har lovet mor å komme og hun blir glad. Staven hennes er kommet bort, men hun finner den til slutt sjøl. Vi spiser og snakker. 

Mor syns jeg skulle vært lengre da jeg reiser meg, da hadde jeg vært der i flere timer.

Utenfor er det mørke teppet dratt over himmelen med en halv måne på.

Jeg klemmer henne og sier vi møtes i alle fall på torsdag.

Setter meg så i bilen, triller ned bakkene med Ketil Bjørnstads 80-tallet ut av høytaleren.

Lite trafikk, stjerner på himmelen og langt der framme ser jeg et dyr løpe over veien, bare dette ene.

Skal jeg stoppe, tenker jeg, da jeg nærmer meg postkassene.

Enten kom det post i går eller så i dag.

Jeg stopper.

Kjenner en myk konvolutt nede i postkassen.

Neeeiii, tenker jeg…

Det kan ikke være jeg som var omtalt her.

Jeg kommeterte ikke da, nå vil jeg gjøre det.

Er nok en reaksjon på dette intetsigende innlegget.

Egentlig er jeg fryktelig dårlig til ta imot…

Føler meg forlegen.

Jeg legger konvolutten på bilsetet og kjører de siste meterne opp til huset.

Så åpner jeg…

Og JAAA, Bunny, jeg tror-.

Jeg tror på at steiner har en vibrasjon og kan gi energi.

Ametyst gir energi, står det…og mye annet jeg gjerne tar imot.

Samtidig blir jeg fryktelig flau, enn å bære og syte så mye over for lite energi at en medblogger gjør dette, vil hjelpe meg. Egentlig har jeg lyst til å gråte, for det er så fin en handling, det ligger veldig mye omtanke og nestekjærlighet i slikt.

TUSEN TAKK, Bunny.

Takk for din medfølelse og jeg skal prøve alt jeg kan å få dette til å påvirke meg.

Få energien til å vokse     <

Jeg skal finne et kjede å henge hjertet av ametyst i og bære på meg.

Hver dag.

Og natt.

Og jeg skal prøve å arbeide bort flauheten og ta imot gaven med et rent hjerte.

Jeg ringte ene datteren for å fortelle, og hun ble så glad og mente at jeg bare måtte glede meg over en så fin handling.

Og jeg gjør det.

Det er faktisk en trening i det å ta imot også.

Og jeg setter veldig pris på gaven, tankene dine og ordene.

Igjen, TUSEN TAKK, Bunny. 

♥♥♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En klar og kald dag er igang. Jeg våkna uten å vite hva klokka var og sto opp.

Den var ikke så mange, men det var nesten lyst. Jeg åpna mobilen, der lå det meldinger.

Hadde jeg sendt inn historien, spurtes det i den første. Jeg er blitt syk og kan ikke komme, sto det i neste. Det er i orden med 7. november, vi kan ha foredraget da, sto det på den siste.

Dagen var i gang.

Satte på vannkokeren, satte på en maskin med vask. Svarte på meldingene.

Det er alltid best å jobbe fra morgenen.

Jeg må foreta meg et par handlinger, jeg er sykemeldt en uke til.

Jeg må ordne med regninger og jeg må gå i gjennom to tekster.

Slik sett blir helga roligere uten besøket.

Først skulle vi på besøk, snakka om å ta med meg mor opp til Trondheim for å besøke søstera mi. Men med sommerdekk på har jeg ikke så lyst over fjellpartier.

Og så er det denne ‘helsikkes’ energitomheta.

La den fram for legen i går, den har aldri vært hovedtemaet, mer en bi-greie som ikke har fått fokus.

Sover du bra, spurte legen…greier du å konsentrere deg, hvordan er fritiden… og jeg skjønte hva han tenkte. Jeg sa som sant var at jeg er nok ikke deprimert, men jeg fikk et skjema til å fylle ut.

Tenker over dette, at mange leger er så lite flinke til å summere og se ting i sammenheng. Man kan liksom ikke ta en tablett for livets hendelser. Men tror en kan bli sliten av når livet byr opp til en for intens dans, der helsa til slutt svikter.

Jeg fylte ut skjemaet og var snill pike. Reiser tilbake for å samtale med legen neste uke, så får jeg høre på han, hva han mener.

Har jeg bare hatt en oppskrift på hva som virker best for slitenhet, for jeg vil ikke være det og har vært det alt for lenge.

Jeg er også så lei av ordet «sliten» at jeg vil helst vil kaste det langt bort.

På returen fra legen kjører jeg innom mor, hadde lovet det. Tenkte jeg kunne ta henne med meg ut, sola skein på det viset at en måtte aller helt komme seg ut.

Fikk vaska en bedrøvelig skuffe i kjøleskapet først og tømt oppvaskmaskina.

– Hva vil du helst, sa jeg.

Og svaret kom kontant.

Så først kjørte vi til sentrum og handla, fikk kjøpt med en kaffebrød og så gikk turen til broren.

Der ble vi lenge, det ble snakka, aller mest om det de liker best, slekt. De er glade i slekta si.

Og mor med høreapparat hørte. Morbroren min svingte seg rundt i stolen sin, ordna med kaffe og timene gikk.

Tror dette gjorde godt for dem begge.

Tilbake i mors hus fikk jeg varmet opp hennes middag, før jeg jeg kunne låse meg inne hos meg sjøl en halv time senere.

Da hadde mørket senket seg såpass at jeg orka ikke ta inn ved.

Fikk laget meg en helt merkelig middag da jeg kom inn; avocado, kokt egg, tomat, aioli, nudler med ett rundstykke til. Til dessert ble det rosiner og valnøtter.

Da jeg gikk til sengs var jeg veldig mett og i dag viste vekta helt feil retning.

Men nå må bloggen legges til sides.

Dagen kaller, ute ristes trærne slik at alle blada skal falle av.

Vi nærmer oss november, kan ikke være igjen blad på trærne da…

Vi står foran en helg, håper jeg i kveld kan krysse ut alt jeg har tenkt for dagen i dag.

I helga har jeg også planer om å skissere noen vedtekter og jobbe med organisasjonsarbeid, det er verken jobb eller privat.

Jeg har alt for mye å gjøre til å kunne bruke ordet jeg ikke vil bruke, men en ting er bra…denne helga får vi en ekstra time...her får jeg tilbakemelding om at det er ikke denne helga vi skal snu klokka, så her var jeg for tidlig ute, først neste helg den skal snu 😀

Hva skal du bruke den timen til? Derfor ble spørsmålet mitt her feil…så spør i stedet hva du skal bruke alle timene i helga til… (kanskje et vel omfattende spørsmål, syns det sies fra nettet, akkurat nå, “les bloggene da vel»). Tror jeg stopper å spørre, jeg, leser i stedet. 

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Søndagskvelden er mørk. For en helg. Denne ble slik pannekakeflat og unyttig på det ytre plan.

Den bare gikk, denne helga.

Som en grå regnskur.

Den blåste bort med vinden.

Plutselig var det søndagskveld, mørkere enn i en sekk.

Jeg bevega meg neste ikke ut. I ettermiddag stekte jeg en mellomting mellom lapper og sveler, en variant. Jeg hadde kjøpt «Tjukkmjølk» fra Rørosmeiriet. Den var så tykk at jeg bestemte meg for ikke å drikke den. Men den fungerte veldig bra til matlaging.

Tok med meg en liten haug og kjørte inn til mor. Hadde ikke vært der siden før helga, torsdag tror jeg, så slik sett på tide.

Ellers hadde hun hatt besøk hver dag, så ingen dårlig samvittighet for denne pausen.

Og jeg snakka som en foss, men det var greit for mor.

Jeg hadde visst mye som skulle ut.

Snakka med ene søsteren min tidligere på dagen og hun mente jeg måtte ta et valg. Jeg ser ikke at jeg har noen valg å velge i. Det er som jeg har malt meg fast i en krå, men jeg tror, vil tro, det finnes en dør ut. Bare at jeg ikke ser den ennå.

Det er ikke sikkert det som virker håpløst er håpløst.

Og så kjenner jeg at jeg på en måte blir sint.

Skulle sikkert vært sint på meg sjøl, som har tatt valg som har ført fram til hit jeg er nå. Men det hjelper lite å bli sint, og så forstår jeg grunnen, situasjonen og alt.

Men jeg skulle nok vært flinkere til å ivareta meg sjøl.

Den ser jeg.

Det er der sinnet oppstår, så får håpe jeg kan bruke det framover.

Ikke slikt sinne at jeg slår ned noen.

Men et sinne som gir meg respekt.

Jeg er lei av å vise forståelse hvorfor folk ikke forstår meg. Det er ikke det at de behøver å forstå, men respekt vil jeg ha.

Det er her jeg rasler med ‘sverdet’.

Det er ikke bare, bare dette å bli eldre… må vel si det slik, sjøl om jeg ikke føler at jeg er det.

Likevel er det noe med attraktiviteten sannsynlig, troa på at jeg har noe å tilby.

Sannsynlig er jeg både treig, utdatert, uten evne til å se framover eller ha gode ideer.

Nå er så klart ikke jeg den rette til å bedømme slikt, den dommen blir for subjektiv.

Jeg føler det er så mye jeg ikke kan, jeg er nysgjerrig på å skjønne mer og lære mer. Elsker å høre ny musikk, lære om nye ideer, høre om nye tanker.

I min verden var ikke «alt bedre før».  

Slik sett er det irriterende at noen tror at fordi årstallet jeg var født i er en stund siden og skrukkene begynner å linje opp ansiktet, er jeg ikke…

For jeg er et levende menneske med både drømmer, håp som prøver det beste jeg kan.

At dette skal være så vanskelig.

Jeg liker faktisk ikke satte ting… eller noe satthet kan det helt sikkert være man drar på, men tror ikke det er så mye.

Ikke inni meg, sjøl om jeg registrerer at hodet går treigere, at jeg blir for fort sliten… så har jeg også kampviljen.

Tenkte det her om dagen, kanskje jeg skal bli en rebell, litt punka… eller noe i den gata. Protestere mot dette fastlåste, tilstivna, statiske som jeg ser for mye av.

Kanskje jeg skal skrive om min visjon en dag…

Men nå er det søndagskveld. Og sjøl om helga har vært flat, stille og rolig, så skjer det mer en nok i min verden. Av og til skjer det nesten for mye når en er så flat som jeg føler meg nå.

‘Sverdet’ står der klart til å svinges… men først må jeg ha flere rolige dager. For slitenheten eier for mye av plassen og jeg er sykemeldt ut uka som kommer også.

Det eneste jeg ønsker er å virke, virke uten å bli så utslått at jeg ikke vet hva som er høyrehanda mi og hva som er venstre.

Men kvelden føles på et merkelig vis fin og egentlig er jeg bare spent på neste kapitelet i min merksnodige reise.

Er du spent på ditt neste kapitel?

♥

Så er nok en uke klar til å brettes sammen og legges bort. Nok en helg står foran oss.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Uka har hatt mye innhold.

HER skrev jeg om ett av besøka, et veldig hyggelig treff med Heidi fra bloggen.

Om kvelden kom yngsteberta hjem. Skikkelig godt å se henne. 

Vi reiste en tur innover til mor slik at barnebarn og mormor fikk møtt hverandre.

Ja, vi rakk også en tur inn til mor før hun dro tilbake på torsdag. Disse to er så glade når de møtes.

I tillegg er hun glad i å finne…, disse hadde hun vist nok funnet på mørkloftet ved et besøk tidligere hos mormor’en.

Hun spekulerte på hvem sine de var og sendte spørsmålet rundt på en felleschat. Alle hadde vi diffuse minner, men i forhold til størrelse og tidsalder, kan de ha vært mine. Det er bare hælene som gjør meg usikre om de har vært det.

Vi rakk akkurat å lage og spise middag før hun dro.

En indisk gryte med kikkertersalat og nanbrød til.

Overraska hvor lett det er å lage nanbrød. Har alltid kjøpt de ferdig.

Hun fikk også rydda rommet sitt i løpet av at hun var hjemme.

Her sitter hun i kaoset av plasserte minner med å flytte fra og til.  En periode i unges liv, etter de flytter ut fra bardomshjemmet og i veien til eget voksenliv.

Nå ser rommet slik ut og jenta var letta for at jobben var utført.

I går hadde jeg en fullstendig asosial dag, eller nesten-.

Hadde noen telefoner og en veldig overraskende. Men jeg er kommet dit at jeg ikke engasjeres om dagen, det har blitt for mye å bearbeide i det siste.

Så da er det kanskje lurt slik jeg valgte å gjøre i går. For jeg har lest at for å jorde seg skikkelig bør en gå barfot i naturen.

Derfor tok jeg turen opp i skogen barfot.

Jeg tenkte at har jeg falt om her og folk har funnet meg i skogen uten sko, har de sikkert tenkt det har rabla for meg.

Jeg mener det ikke har.

Men kaldt var det, for i grunnen var det vått og vannet var kaldt.

Da jeg kom ned igjen føltes varmen i huset ordentlig varm.

Satte meg ned for å meditere og tror jeg satt bort i en halv time.

Tankene var urolige, så rekna tilbake fra 100. Brukte meditasjonsmusikk, og midtveis i sekvensen kom Sorgen opp, vet ikke hva den representerte, men tårene trilla  – så var den over.

Etterpå tok jeg fram en bok, skrev litt og tegna. Dette er ett av tips jeg har fått, som jeg syntes hørtes veldig fint ut å gjøre.

Og til slutt starta jeg opp med de Tibetanske ritene igjen, har pauset fra de i noen uker.

Så jeg syns jeg var flink til å ivareta meg sjøl.

Uansett, utover ettermiddagen sovna jeg gang på gang. Hadde et enormt sovebehov.

I økonomiens navn fikk jeg sagt opp nesten alle abonnement jeg har, men Spotify ble beholdt. For musikk er så viktig.

Innimellom sovinga mi så jeg på realityserien «Kjærlighet over alle grenser».

Ble sittende igjen med spørsmålet; hva er kjærlighet?

Er det en reel sak eller et behov vi mennesker har for tilhørighet, høre sammen.

Fant ikke svaret, men tror det er en substans av behov, syn, lukt, hormoner – ikke minst og tilhørighet.

I dag våkna jeg med hodepine.

Den sitter fast. Kjenner muskulaturen er nokså hard rundt hals og skuldrer.

Har bevega meg inn i et nytt felt av ‘hvordan finne ut om egen helse’, det handler om lyd, frekvenser og hertz.  

Hvordan vi blir påvirka av lyden…

Ut av mer håndfaste planer for dagen er å rydde kjøkkenet og ta en liten omgang med riter.

Ellers er det en dag der høsten sitter langt inn i sjelen.

Jeg må letne tankene. Få opp spiriten. Musklene må mykgjøres. Kanskje en god, varm dusj vil gjøre susen…

Og så mye mer planer har jeg ikke for denne lørdagen midt i oktober.

♥

Det pustes ut lovnad om vinter. Men snille vinter, vent enda litt til. Bare litt…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fjelltoppene er blitt hvite og regnet kommer ned som sludd, inn i mellom, om dagen.

Det er bare å pakke ned sommerklærne, har så klart begynt med det. Jeg også skjønner den er over, denne sommeren. Men jeg er ikke ferdig med jobben. Sommerdyna er i bruk enda og venter kanskje et sengeklærsskift til, før jeg skifter den.

Helga har loffa fint og rolig gjennom tilværelsen.

Har en lite arbeid å gjøre før dagen kan få fri. Skal gå igjennom en liten tekst, for å rette den opp. En årsmelding til en årbok.

Og ja… jeg skal en tur innover til mor, være der når hjemmetjenesten kommer i kveld. Det er nok travelt for de, men jeg må få de til å huske på at mor må ha hjelp til høreapparatet.

Har meldt fra to ganger om det, om at hun har begynt med høreapparat.

Apparatene har vært i ørene hennes nå, fra da de ble satt inn på fredag. Om mor ikke har glemt da. Så jeg vil være der når de kommer i dag. Mulig jeg ikke har sagt i fra på riktig måte.

Men det er så bra at mor er innstilt til bruken, hun må bare ha hjelp til det i rundt.

Så etter middag og den lille jobben, tar jeg med meg strikketøyet mitt innover til henne.

Som sagt har dagen gått både rolig og stille i dørene, men var med på en liten kjøretur på nye veier, i vått og kaldt vær. Men å sitte i en bil og kikke ut var enkelt.

Jeg har vært sykemeldt i en drøy uke, uka har på en måte vært lang.

Og som vanlig er det innhold i dagene mine, det har vært omsorg for andre og omsorg for bil. Det siste er er desidert det mest kostbare. Nå har bilen tatt et gedigen jafs av økonomi, så slik er det. Men en kan bli redd om bilen vil fortsette i alderens navn med slikt.

Nå har jeg laget meg en middag av slikt jeg fant. Løk, chili, paprika, hvitløk og noe kjøtt som har ligget i fryseren fra kritt-tida, slik omtrent.

Det smakte helt ok, hadde mos av mandelpotet og sellerirot til. Og en oppskjært tomat.

Men det rekker ikke gårkveldens matopplevelse til ankelen, for da spiste jeg noe som var så nydelig at det er lenge siden jeg har smakt maken.

Uke jeg har framom meg tror jeg blir fin.

Og for de som har barn rundt seg er det høstferie her i mitt distrikt. Mitt «barn»… eller ett av dem, kommer hjem en tur ut i uka. Det blir koselig. Jeg venter forresten flere besøk også, som jeg tror blir veldig koselige.

Ønsker en fin og god søndaglveld.

♥