Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Ny dag gråere enn gråest. Jeg visste det måtte skje i går-. Da var det litt opphold i en evig strøm av grått regn.

Jeg hadde en frist å forholde meg til.

Den er 1. juni, i fjor gikk den samme turen dagen før. Så jeg var en dag før det.

Turen i fjor gikk tungt, her beskriver jeg den.

Så jeg var veldig spent på hvordan dette kom til å gå i år, om turen ville bli like tung.

En effektiv person kom inn fra sidelinja og sa at dette kunne vedkommende utføre i en snarvending.

Men jeg ville ta turen.

Finne ut.

Så i går, etter jobb, pakka jeg ned det jeg måtte ha med.

Kjente jeg var litt sliten da jeg begynte å gå og at det blåste slik at det nesten ga ubehag.

Fotoapparatet fikk ligge i sekken.

Jeg konsentrerte meg om å komme fram.

Og så var jeg framme med kassen.

Den hadde den fjorårets kode på.

Samtidig som jeg fikk satt på ny fikk jeg også tatt fram fotoapparatet.

Vinden intensiverte.

Nesten spennende hvor hardt kasta ville komme.

Vannet slo innover stranda. 

Det var vann innover land, slik det er på våren. 

Jeg fikk lyst til å fange vinden og bølgene på bilder. 

Finne de største bølgene, de mest spektakulære. 

Vann og trær. 

Trær, vann og litt sol. 

Solglitter i vannet som lager det om til en skinnende flate av sølv. 

Og så trær da, er det noe som er så vakkert som trær… 

Unge nyutsprungne bjørker og furu, fargene som er i emning fra det blakke. 

Trær som er ferdige, bare minnet står igjen. 

Trær som strekker seg utover. 

Trær som holder runde, karakteristiske berg med selskap. 

Furutrær som nærmer seg slutten. 

Som viser hvordan de har vridd seg etter lyset mens de levde. 

Trær jeg får lyst til å tegne. 

Jeg kom meg opp igjen, tilbake til der bilen sto parkert.

Svimmel av vinden og metta av synsinntrykk.

Uten å ha pausa en eneste gang, uten behov for å sette meg ned, desperat etter en stein å hvile på.

Uten en drikkepause.

Men noen fotostopp ble det, dette er bare et lite utvalg av bilder som ble fanga.

Og på toppen av det hele kjørte jeg framom setra, fikk gått på do og låst opp setra.

I et par år har det vært invasjon av maur inni bua.

Jeg hadde kjøpt med meg noe remedie for å ta på, tok sjøl på meg munnbind for tenkte det var lurt.

Men las ikke bruksanvisninga, som sikkert hadde vært lurt.

For pekefingeren som sikkert fikk på seg av stoffet er kjemperar og nummen på tuppen.

Men det kan være min straff for å spraye gift.

Ellers er jeg veldig glad for at koden er kommet på plass og at jeg greidde ta turen uten problema fra i fjor.

Så jeg er i bedre form, definitivt.

♥

I dag skal jeg skrive om noe som ikke er et tema. Men også jeg skjønner at det er viktig.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Temaet er ikke noe som nå er i gang, men noe som er sneket inn.

Over lang tid.

Og så kommer det nye ting til og det er bra.

Alt startet da jeg fikk en diagnose for fem eller seks år siden og som jeg ‘sa opp’ i vår.

For eksempel, det kunne hende jeg bomma en røyk ved anledning, sjøl om det bort i mot hundre år siden jeg slutta.

Å bomme ble det bom slutt på.

Jeg  fikk etter hvert mange nye problemer med medisiner jeg måtte ta. 

I fjor var kroppen min ikke glad, faktisk var jeg i elendig form fysisk.

Husker denne turen, som jeg nå snart skal igjen.

Er spent på hvordan den blir i år.

I løpet av noen år nå, så har maten fått et økt fokus. Prøvde meg delvis på keto og periodisk faste prakiserer jeg slapt. Turen innom matbutikken er forenkla; mel, nøtter, frukt, grønnsaker og meiriprodukt i hovedsak. Kjøper kjøtt og fisk mest mulig uarbeida. Prøver også å kjøpe mest mulig økologisk og har en plan om å handle direkte med forhandler. Lager det meste av maten fra grunnen.

Dette har skjedd gradvis og er bare en sakte omlegging over flere år.

Jeg ser vekta også går sakte nedover, fra i fjor til i år er ca. ti kilo borte.

Og så er noe aktivitet.

Jeg har skrevet om skulder-rotasjon av armer tidligere, som har økt bevegeligheten kraftig.

Dette er altså egentlig ikke noe tema, men i dag har jeg likevel lyst til å skrive om morgenen min.

For her om dagen kom noe inn igjen, som jeg måtte ta ut for mange måneder siden på grunn av en betennelse i hoften.

Så nå ser morgenene slik ut:

• Når jeg våkner gjør jeg disse vridninger med armene/skuldrene mine.
• Når jeg kommer på badet er det noen øvelser for forfengelighet, så har jeg funnet noen mageøvelser som jeg vipper bekkenet fram og tilbake en del ganger og etterpå gjør jeg kombinerte mage og øvelser for skuldre mot en vegg.
• For noen dager siden la jeg til en pulsøvelse som virkelig får opp puls.
• Jeg har enda en skulderøvelse jeg praktiserer, for jeg setter så pris på at armene mine kan beveges.
• Men nå – endelig, plutselig er jeg i gang. Etter å ha tenkt lenge jeg ville starte på. Nå er de Tibetanske ritene igjen en del av det jeg gjør.

Det gikk veldig greit å ta de inn.

Og jeg, jeg er superglad.

I dag våkna jeg klokka seks og kjente jeg gledde meg til min lille treningsøkt.

Fikk også en liten økt med meditasjon etter å ha dusja.

Men jeg sier dette veldig lavt, nesten hvisker det. For det er ikke et tema.

Ha en nydelig fredag, helg igjen.

♥

For det er det, det er heldigvis. Ting har retta på seg på et slags vis.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg skal og skal-, legger sannsynligvis på meg for tunge byrder.

Og så går jeg helt bananas i mitt indre.

Jeg lever også, lever så inn i hampen… på en måte.

Nå tror jeg vi alle gjør det, på vårt eget vis.

Og så har vi alle følelser og alt slikt midt i alt, på ene eller andre viset.

Noen styrer litt mer med dette følelseslivet.

Jeg tryna i min egen kapasitet, men det kan føre til positive ting også.

Tenkte på min egen reaksjon, livet mitt, rennet mitt og hva jeg klarer hovedsakelig ut fra at jeg pisker meg rundt… som er alt for lite av det jeg mener jeg skal.

Her om dagen skjønte jeg at jeg makta ikke det jeg tenkte, jeg dro ikke dit jeg skulle, jeg tok av meg alle byrdene for en stakket stund.

Etterpå gikk jeg opp trappa, det var så godt å gå uten denne byrden av plikt.

For akkurat der hadde jeg lagt den av meg, jeg hadde skrevet den av meg og sendt den bort for svar…

Det var veldig befriende i seg sjøl.

Nå er ikke svaret kommet, men det er ikke så viktig, det var øvelsen som var den viktige.

Tror jeg.

Og jeg ser at jeg er fryktelig tafatt, virker ikke godt nok, er helt amøbe alt for ofte.

Jeg som har lovet meg sjøl å ha det artig i de åra som står igjen å leve, liker ikke det jeg ser. For det blir ikke artig når en setter seg under et press en føler en ikke klarer.

♦

Nå er vi framme ved lørdagen.

Sola skinner og det er fantastisk godt å se.

Jeg må en del i dag også.

Håper jeg rekker rydding både ute og inne, handling for mor og forhåpentlig en koselig kveld helt til slutt, hjemme hos meg sjøl.

I går var det feiring til et tantebarn.

Hele 37 år hadde hun rukket å bli.

Det var en trivelig ettermiddag på hytta, egentlig søstera mi og mannen sin, men barna er de som bruker den mest.

Hele familien med partnere, barn og barnebarn var der.

Servering av hjemmelaget pizza og masse kaker.

Dro ganske ‘søt’ der i fra.

Nå skal jeg ut i lørdagen, nyte en dag helt til ende, er plana. Sjøl om det er ting jeg skal, for det er ikke vondt å skulle ting.

Så skal jeg ta noen bilder for å illustrere den fine dagen.

Nydelig lørdag til deg som las, håper dagen din også er fin-.

Og ikke minst, er snill mot deg sjøl.

♥

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Du verden hvor flink… eller flink er nok ikke ordet. Men når jeg skal noe med tidsfrist, da kan jeg virkelig bli en utfordring.

Utfordrende i hovedsak for meg sjøl.

Jeg har dagen i dag og i morgen for å bli ferdig med en artikkel.

Hver dag denne uka har jeg unngått dette omtrentlig helt.

Jeg skrev en setning på mandag…

I dag har jeg rydda kjøkkenet, vaska vasken og rota til igjen.

Det som jeg ser på som bra er at jeg faktisk gjør noe.

Som jeg skrev om i går; noe er det.

Og denne tidsfristen er nok sikkert ett viktig moment.

For i går ville jeg bare sove, bort fra alt.

Var forresten bedt bort på middag, kom meg dit med øynene som noen gliper.

Rart når en føler at en må ha hjelp til bare å stå rett opp og ned.

Men en mobiliserer, da jeg var hjemme var det ikke igjen noe energi til å legge seg.

Det gode er at i dag føles dagen bedre.

Tilbake til ingressen…

For i dag gjør jeg noe.

Men ikke det jeg skal.

For etter å ha vaska kopper og vaska av kjøkkenbenkene fant jeg fram mjøl.

Det ble tomt av brød tidlig i påska, så jeg valgte å kjøpe brød for ikke å lage stress. Derfor har jeg spist brød som er kjøpt. Kanskje er det også noe av grunnen til situasjonen min.

Det jeg spiser blir for næringsfattig så får akutt behov for å fylle på mer…

Jeg starta med å skrive at jeg var «flink», for egentlig er jeg håpløst det motsatte.

Her har jeg skrellet gulrøtter.

Så så får deigen stå å heve, men den ville ikke heve så mye.

Måtte bruke tørrgjær og er ikke vant til å bruke det.

Simsalabim, her er det nystekte rundstykker.

De smakte himmelsk. Men rydda har jeg ikke.

I tillegg fant jeg fram kosttilskudd jeg har hatt stående fordi jeg ikke burde ta slikt da jeg gikk på medisiner for reumatismen.

Nå vil jeg prøve igjen.

Så jeg har en følelse av at jeg har energi til å ta mer tak.

Sjøl om jeg prokrastinere vilt.

For jeg gjør ikke det jeg skal.

Virkelig ikke.

Men i morgen er fristen og jeg skal produsere en del ord. Og orda skal ha innhold.

Det jeg syns er forundelrlig er at når jeg må noe, gjør jeg slikt jeg ikke syns om å gjøre.

Forstå det den som kan…

Prokrastinere

♥

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Gule dager forbi. Tid. Med folk og sol og en tilbakevendende helse. Sakte, sakte. 

I dag regner det.

Ikke så ille det.

Ikke ille etter så mye sol.

Med ski under føttene har dette kunne vært drømmepåska.

Skia står trygt ett eller annet sted.

Og påska er så nærme en drøm en kan komme. Det er bare energien som har kunne vært litt bedre. Men den kommer seg.

Slik i midtveis av den tørninga jeg var igjennom, mens jeg målte temperaturen og den bare nesten var nede på normalen.

Det gikk flere dager, til slutt stoppa jeg å måle og det var et godt tegn, tenker jeg.

Det å stå rett opp og ned på et golv ble en kortvarig øvelse, i starten. Det susa og prikka i hodet og jeg skjønte verden fort kunne gå i svart.

Første dagen jeg følte et blaff av energi, guuu så deilig-.

Og slik jobber en seg framover.

Det har vært folk inn og ut siden sist søndag da yngste kom. Hun reiste opp igjen på onsdag, hun hadde en pub å stenge før hun dro videre til Oppdal.

Etter hvert kom de to eldste, begge i strålende humør. Den ene forelska og den andre fikk et oppdrag etter en audition.

I dag kommer det flere gjester.

Jeg har et lammelår jeg nesten er redd blir for lite, så får kanskje lage en forrett.

Vi blir seks til bords, en hendig, liten gruppe.

Det er påske, full påske.

Påskeegga er laga og skal etter hvert gjemmes.

Tror ikke det blir ute i år.

Regn og påskeegg er en dårlig kombo.

Framtida puster meg nok ikke i nakken, fortida kan ikke være bak, så den blåser meg nok litt spisst i ansiktet.

Prøver å koste følelsen unna, prøver bare å samle krefter for å gyve løs etter påska.

Sykdom og tidsfrister er ikke en noen bedre kombo enn påskeegg og regn.

Så stenger bare tanken ute så godt det lar seg gjøre.

Det er bare at tida etter påska vil fosse framover mot stormende vår og sommer.

Alt for lite plass til slikt.

Kunsten med å pakke passe inn i tida.

Kunne nyte og kose seg med alt.

Stress er ikke videre heldig.

Da jeg sto opp i dag var kjøkkenbenker rydda.

Veldig herlig syn.

Det er påskelørdag.

Må en tur til butikken.

Etter hvert.

Første gjesten kommer snart.

Riktig, riktig god påske, til dere alle, som orker…

Orker å følge å skrive og er der, til tross for min alldeles elendige blogging.

En   stor påskeklem.

♥

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Kort vei mellom glad trasking over hvite vidder til zombie-tilstand under dyner og pledd.

Jeg ble syk.

Da jeg kom hjem etter turen på mandag var jeg dyktig lat.

Satte meg ned og der ble jeg sittende. Neste dag sa det pang…på en måte. Etter en dusj gikk kroppen berserk. Den slo av all varmen, fingrene visna og det var umulig å få opp temperaturen.

Men etter en kort tid var temperaturen inni meg steget til over 39 grader.

Det var bare å krype til køys med varmeflasker og tepper. Det tok lang tid før varmen igjen var grei.

Og der ble jeg liggende som i en døs.

Eller riktigere, jeg sov.

Sov og sov.

Så slik gikk den uka her. Jeg måtte melde avbud på flere avtaler. Etterpå sov jeg videre. I går tidlig var temperaturen  gått ned til 37,3 grader.

«Yes» tenkte jeg.

Men da ettermiddagen kom var jeg enda nærmere 40 grader. Det var bare å sove videre, ikke for at jeg ville – men det var det jeg klarte.

Mat har vært minimalt. Så det positive er et par kilo bort.

Da jeg i dag igjen var nede mot 37 grader turde jeg ikke tro -, men så gikk temperaturen mer ned og ikke så mye opp. Og det beste, jeg kjente virketrang.

Så i dag har jeg vært mye mer urolig, til og med laga meg middag. Men må nok få til å virke og ikke bare ha trang. For formen er ikke topp, begynner å suse i hodet ganske så raskt ved bevegelse.

Men jeg er på vei.

Så da har jeg straks lagt dette bak meg.

Og hver dag har sola strålt fra blå, blå himmelen.

Og helga skal bli fantastisk. 

♥

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Midtveis og sidelengs… Nei da, tuller bare. Burde kanskje feire-.

Det å krype ut av skoa og tenne opp i ovnen i kveld er deiligere enn jeg kan fortelle.

Er en liten pause i det ‘full-fart-livet‘ den uka her.

For snart et år siden, ikke riktig da, men i juni i fjor, var jeg i Trondheim.

Jeg var på St. Olav for sjekk, en slik en det har vært mange av de siste åra.

Der blodprøver og betennelser ble undersøkt. Legen jeg var hos var ikke helt fornøyd. Hun syntes ikke medisinen ga god nok effekt og viste en kropp som sleit.

Da hun foreslo at jeg kunne legge vekk de siste sprøytene for å se det an, var jeg jublende glad.

I dag var jeg innkalt til kontroll igjen.

Trodde ikke jeg skulle på flere, men i dag var jeg oppe for bytur.

Hadde bestemt meg for buss.

Nå var veiene slik at trafikken, i hvert fall bilen foran meg, var saktegående.

Så måtte kjørte lengre enn tenkt for å nå bussen, som ikke ville gå helt hjem til meg i kveld. Derfor måtte jeg sette bilen et sted som gjorde jeg kom meg hjem etterpå.

Da jeg gikk av møtte jeg ei hoppende og leende jente, mellomste tok imot.

Vi skulle framom «Brukom», en brukthandel, men der åpna ikke dørene før elleve.

Derfor ble føttene tatt fatt tvers gjennom byen, i søle og sludd.

På Møllenberg møtte vi yngste, hun også hoppende og leende.

Vi gikk gjennom Bakklandet, langs Nidelva, kryssa gata foran Samfunnet og litt etter var vi framme.

Skulle møte mellomste søsteren min for lunsj, så etter litt leting satt vi benka ved et ledig bord på en av sykehusets mange kantiner.

Hun jobber på sykehuset.

Det var hyggelig å møte henne også.

Nå møtes vi allerede på fredag igjen. 

Da hun gikk tilbake til sine plikter var det ennå to timer til min time.

Vi tok derfor bussen tilbake til «Brukom», som nå var åpen og full av folk.

Jeg har så lyst til å finne meg kopper, vannkoker og presskanne for å ha nede på kontoret mitt.

Døtrene fant seg ting, men mitt kjøpegen virka ikke.

Buss tilbake igjen.

Litt venting, så kom jeg inn til legen.

Etter all denne tida uten medisin, fant hun ingen betennelse og ingen grunn til å starte medisinering igjen.

Så nå tror jeg jammen sant jeg sier opp revmatismen også…

Hun trykte en del og jeg skjønner at fibromyalgi’en jeg sa opp for mange år siden nok sitter i sine punkt.

Men jeg fungerer helt greit med slik det er om dagen.

Og det burde feires.

Jeg er i hvert fall veldig glad for slik kroppen oppfører seg nå.

Om det er tilfeldigheter eller om det er fokuset på slikt jeg spiser, vites ikke.

Men fortsetter nok i samme gata, slik. Sjøl om jeg senere skeia skikkelig ut sammen med døtrene. Vegetarpizza er ikke så ille.

Men Cola er!

Egentlig er det ikke godt en gang, bare fryktelig søtt.

I kveld har jeg satt på klassisk musikk, tatt en knallvarm dusj og drikker te.

Varmen er kommet tilbake i kroppen.

Bilen sto der jeg satte den fra meg.

Dagen har vært veldig fin.

Vi snakka om at jeg skulle ta bussen oppover igjen snart, så dra på «Brukom» som det første, for da greier jeg kanskje å kjøpe før for mange skritt, for mye gåing.

Det ble over titusen skritt.

Og så skal vi dra på kino, lage oss middag sammen og jeg skal kanskje overnatte.

Dette høres ut som en veldig god plan.

I går var jeg i Kristiansund, dagen gikk helt greit – men godt å sitte i egne tanker fergeturen tilbake, bare se på sjøen og hvile hodet.

Mandagen var heller en dårlig jobbedag. Været var godt.

Etter noen timer tok jeg på meg skoa og labba gjennom tung potetmelsnø.

Og dagene, dagene de går i sin jevne strøm.

Nå er dagen min i dag grundig oppbrukt.

Hører senga mi roper.

♥

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

En ny uke står klar for å trille over himmelen, gjennom timeplanen og legge alt bak seg som minner.

For en helg går så fort.

Jeg avslutta søndagskvelden hos mor, tok med noen skolebrød jeg hadde bakt.

Det ble et litt kort besøk.

Ville ha med et foredrag på biblioteket om «Quislings koffert». Et veldig interresant foredrag om hvor kofferten hadde reist, livet og valga til en av de mest forhatte menneskene Norge har fostra. Og om at fortsatt finnes folk som sympatiserer.

Det er utgitt en bok av Trude Lorentzen. Det var hun som holdt det engasjerende foredraget. Hun har også en podkast HER. Anbefaler den, det er en historie som er viktig ikke å glemme.

På biblioteket møtte jeg tidligere kollegaer, og det var skikkelig godt å møte dem.

Må prøve å få tatt turen innom snart for en prat.

Ellers har helga vært fin. Sjøl om jeg starta lørdagen med å prøve å kjøre bilen opp, noe som var kul umulig. Fikk telefonnummeret til han som vikarierte med brøytinga og han kom ganske tidlig slik at veien opp ble kjørbar.

Jeg fikk vaska golv og bakt.

Og to dager gikk som en røyk.

Får inn i mellom høre fra andre at tida går fort rundt meg, og jeg tror nesten at tida mi er ekstra kort og  fort, forter enn jeg liker i alle fall -.

Nå skal jeg inn i en nokså hektisk uke, i morgen er den eneste dagen som blir hjemme denne uka. Da blir det det vanlige med morgenmøte og kontor.

Tirsdagen blir det også møte, men i Kristiansund, så da blir det tut å kjør dit.

Onsdag blir det besøk på St. Olav, men vurderer å ta buss for en gangs skyld. Døtrene er nokså opptatte denne dagen, men vi får kanskje møttes før timen. Etterpå har jeg en avtalt å møte søster mi, men har ikke sjekka om hvor mye tid jeg har til bussen går tilbake.

Torsdag er det frisørtime for mor og meg, så da håper jeg snøen har smelta enda mer. Uansett vil det ta noen timer av dagen.

Og fredag, fredag er det begravelse.

Kjenner jeg gleder meg allerede til neste helg og uka over.

Men en skal vel ikke glede seg til slikt, en skal glede seg til hver dag.

Nå gleder jeg meg til å legge meg.

Og i morgen gleder jeg meg til å stå opp.

Riktig fin uke til dere alle vakre sjeler på blogg.

♥

Det er en værdag. Det blåser og snør. Snør igjen! Men har vel ikke noe valg annet enn å akseptere.

For egentlig vil jeg bare ha vår.

Vår i mitt hår.

Og alt annet som rimer på vår; lår, sår, tår, kår…mens jeg spør, når?

Snart skal jeg ned, ned på kontoret.

Ned i etasjen under.

I går fikk jeg satt opp en oversikt i stort format om hva som skjer når.

Jeg ser det hver gang jeg går ut døra.

Når alt er pakka ned mister en oversikten, så noe må opp igjen.

Jeg må ha oversikt.

Over helga får jeg besøk av de andre, hva skal presenteres og fokuseres…

Ikke her da, det er på anlegget de kommer.

Midten av neste måned har jeg sagt ja til et foredrag, jeg må lage meg en presentasjon.

Måneden etter det skal jeg også ha en presentasjon, en annen en.

I tillegg er det å skrive både referat, artikkel med intervju og få opp sommerens program.

Men akkurat nå, nå på slutten av februar, har jeg mer ro i livet mitt.

Skal fortelle litt mer om hvordan det føles å ha gått over til hjemmekontor, etter hvert. 

Etter en supereffektiv dag på tirsdag ramla jeg litt sammen i går. Men tror det var en grunn…det er vel alltid en grunn, men tror det var noe rusk i systemet; snufsete, vondt i hodet og tarmer i opprør.

Ellers fikk jeg innkalling til St. Olav, uten sammenheng forøvrig.

Trodde jeg ikke kom til å få flere innkallinger når jeg ikke går på sprøyter lengre, dette betyr bestilling av blodprøver på forhånd hos fastlegen. Så har bestilt time.

Fikk avbestilt abonnementet til tv, fordi fiberen jeg har lagt inn har tv-pakke. Eldstemann satte opp en pakke av kanaler jeg gjerne vil ha tilgang til. Nå har jeg sett en norsk versjon av «Gift ved Første blikk», et nokså vilt konsept.

I går trilla jeg søppeldunkene ned til veien, matavfall for siste gang. Jeg har gått over til et annet alternativ for å behandle matavfall. Jobber med at avfallet bare skal være kaffegrut, appelsinskall og slikt.

Jeg har ordnet meg et nokså oversiktlig system i kjøleskapet slik at det ikke blir liggende noe gjenglemt helt bak.

Det er alltid plass til forbedring.

Alltid.

Vaskerommet mitt burde vært ryddet, det er lite og der har det samlet seg hummer og kanari √.

Og kanskje vil jeg nå etter hvert føle behov for å bli litt mer sosial, ha tid til å bli det, utenom besøka hos mor.

Nå når jeg ikke lengre har kontakt daglig med kollegaer.

Jeg skulle kanskje ha en boks, slik som jeg har i kjøleskapet, en bok for hver tanke og gjøremål.

Det har vært oversiktlig.

Jeg er kommet fram til at jeg har kapasitet til å organisere mer som i alt.

Og det tror jeg er bra om det stemmer dette med kapasiteten.

At det må til.

Men også variasjon over både spontanitet og organisert.

Slik som været, nå snør det samtidig som at sola også fant seg en luke i skylaget.

Ser du solskinnet i snøkavet?

♥

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Torsdagskveld, en uke er straks over. Det er siste innspurt.

I kveld er jeg bare enkelt og greit sliten.

Noe så inn i hampen sliten.

Jeg ble ikke ferdig i dag-.

Men det er ikke mye igjen.

Det vil si, det var visst en forventning om at jeg skulle tømme alt.

Fikk den forståelsen i dag.

Det syns jeg blir helt feil, fordi andre har også brukt kontoret. For fagområder jeg hadde tidligere kom det andre inn i. Jeg ble flytta over til andre områder. Men jeg lånte ut noen hyllemeter slik at andre satte igjen permer. De er ikke mine.

Jeg starta i 2007, sent på året.

Det første ene og halve året var jeg plassert et annet sted. Det har vært «mitt» kontor i rundt 14 år. 

Det har vært stillinger i mange brøker underveis.

Jeg har jobba med unge, med gamle, med nye og gamle ting, jeg har arrangert alt fra LAN for unge til musikk for eldre, jeg har undervist, både teater og kunstfag. Bibliotek ble det også noen timer hver ettermiddag i noen år. Museet fikk jeg ansvaret i 2010. Arbeidet skulle utføres på under to arbeidsdager i uka.

Etter skilsmisse, salg av hus, flytting og et barn som jeg ikke visste hva kunne komme på av ting det ikke skulle komme på…begynte jeg nok å slite. Det var fler utfordrende enn hva jeg var klar over. Begynte å miste konsentrasjonen, glemme, få vondter i kroppen.

Jeg trodde det var psykisk.

Trodde det kom av livet, det jeg måtte klare.

Jeg hadde trodd jeg var en løve som klarte alt.

Tror nok også jeg utvikla en type post traumatisk stresslidelse. Begynte å tro at de dårlige nyhetene handla om noen som angikk meg.

Da en ungdom drukna i et havnebasseng var jeg helt sikker…

Det var nok da jeg begynte å skjønne at dette var utenfor slik det skulle være.

Greidde faktisk å snu dette tankesettet da jeg skjønte at jeg ikke kunne stå vakt døgnet rundt, men kroppen ble vondere.

De første åra var jeg vikar, usikkert og slitsomt.

Husker ikke helt om det er rundt 2014 jeg ble delvis sykemeldt.

Ingenting å finne, annet enn betennelser.

I 2017 ble jeg diagnostisert med revmatisme.

Flere diagnoser kom på -.

Mener det er i 2018 arbeidsevnen blir satt ned til 50%.

Jeg var mye alt for sliten.

Så fikk en ordninge der jeg fikk styrte arbeidshverdagen min i stor grad sjøl.

Betennelsene ble bedre, men kroppen sleit med medisinene.

Jeg begynner å legge om kostholdet.

For rundt året siden ble den ene medisinen tatt av og en stund etter det den andre.

Det ble for mange feil verdier på målingene ved kontrollene hos legen.

Til tross for utfordringer som har kommet lekkert som perler på en snor, har jeg fått mestringsfølelsen mer tilbake.

For den var langt nede.

– Så begynner arbeidet med omorganisering i museumssammenheng.

I regionmuseet.

Mitt museum er det som har den minste stillinga i denne konsolideringa, de andre har fulle stillinger og mere til.

Tror re-konsolideringa starta tidlig i 2021.

Usikkerheten, ville jeg fallet ut av dette…

Alle var nok usikre.

Når jeg først sier alt dette må jeg berømme ryddigheten i denne prosessen, alle fikk uttale seg, både ansatte, styrer, eierforhold og kommuner. Hvor mange møter det var har jeg ikke tall på.

Jeg var fra starten ansatt i regionmuseet, men en av direktørene syntes det måtte være bedre for meg om jeg var ansatt i kommunen der jeg hadde de andre stillingene.

Det ble slik.

Mot min vilje.

Ellers kunne jeg være med som om jeg var ansatt så langt jeg hadde tid.

Jeg fikk bare denne følelse av å ha et B-lags stempel.

Nå fikk jeg plass på «skuta».

Stillinga mi med å arbeide med museum har økt med 15%. Og så skal jeg ikke ha andre jobber, bare denne ene.

Det er bare jeg som skiftet arbeidsgiver, det vil si, organisasjonen skal bygges opp på nytt. Nye vedtekter, nytt organisasjonsnummer og så videre…

Men jeg måtte skifte lokalitet, arbeidsverktøy og plattform. 

Museum’ene på Nordmøre er endelig konsolidert på ordentlig.

Så dette er absolutt spennende.

Dette er litt av en seilas.

Har vært litt av en seilas. 

I morgen blir kontoret mitt ikke mitt lengre.

Det er rart.

Det er sårt.

Det er godt.

Det er spennende.

Det er så mye.

Men akkurat i kveld er jeg bare ekstremt sliten.

Over helga er jeg over på hjemmekontor.

Så da må jeg få det til å virke.

Kan vise det fram etter hvert.

♥