BforB

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For en dag og for et vær. Det har bøtta ned med vann.

Ganske raskt fant jeg ut at stemmen min som holdt opp lister hva dagen skulle inneholde, måtte settes til sides.

Dette var ikke dagen for slikt.

Så jeg ble hjemme mens regnet hølja ned.

På andre siden av fjorden, hadde ikke mindre enn ti bekker stripa seg nedover fjellsida. Ja, en var mer en elv. Den vifta seg utover i møtet med sjøflata.

Jeg fikk sendt mail, om at jeg kommer på jobb i morgen.

Radiusen for bevegelse av hodet er ikke stor.

Har legetime i morgen.

Tenkte jeg skulle illustrere situasjonen min med en figur med mange armer, som kjemper mot baller rundt seg med sverd i hver arm.

I de forskjellige ballene var fortid, framtid og aller mest nåtid.

Nåtida inneholdt jobb, privatliv, helse, økonomi og så klart min personlighet.

For å forklare…blir så lei av orda.

Ord er så lett å misforstå, det ser vi også her på bloggen, mistolkninger av hverandre og det folk står for.

Tror alle mennesker vil det beste. Ut fra sitt ståsted.

Paradokset med å bruke orda, men samtidig begrensingen.

Når en skriver og snakker er det alltid mottakerne som skal tolke. 

Derfor strekker ikke orda til med å forklare legen at jeg ikke tror jeg er flink nok til å ta vare på meg sjøl.

Og hva skal han gjøre med det?

Si det…

Tror egentlig det er fint lite, men han kan høre på og notere.

Resten må jeg nok finne fram til sjøl.

Vet ikke om jeg får laga en tegning, men kanskje jeg kan fortelle om den, uten å fortelle for detaljert.

Jeg skal snart ut i regnet.

Jeg er ventet.

Skal lage middag.

Vet ikke hva.

Her hjemme har jeg rota mer enn jeg har rydda.

Men jeg kommer tilbake, da kan jeg forsette.

Og jeg skal rydde i meg sjøl, sette helsa på si hylle og forstå-.

Forstå tid.

Forstå hva som må til.

Forstå min egen energi.

Et evig arbeid.

Jeg vil bare fungere best mulig og få tatt ut mitt potensiale.

Slik jeg tror alle ønsker.

Greier du å kjøre din kurs godt?

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er så tidlig mørkt. Allerede i halvfem tida føles det som seine kvelden.

I går hadde jeg en slik dag som var for ambisiøs. For ambisiøst bare det å stå opp.

Hvor var jeg?

Den tanken tenker jeg ofte når jeg våkner.

Og når jeg plutselig befinner meg i min egen seng, må jeg bruke noe tid på å skjønne akkurat det.

I går var planene rimelige normale.

For meg; høye.

For jeg ville blogge, jeg ville bake, ville hente ved, jeg måtte finne septiktanken og da jeg kikka i kjøleskapet, måtte jeg noe der også.

Jeg fikk blogga.

Jeg målte opp til baking.

Juhuu, første baking til jul.

Hvetebrød.

En oppskrift som også ble bakt i min barndom.

Deigen var full av futt.

Så da jeg skulle bruke tida mens deigen heva, konstruktivt, møtte jeg deigen på tur ut av bollen.

Jeg hadde da vært ute og hentet ved.

Jeg sloss meg tilbake med to sekkert i en trillebåre gjorde sitt ytterste for å bikke, men jeg vant.

Etterpå gikk jeg over veien.

Så meg både til høyre og venstre før jeg gikk.

Det kom ingen biler.

Ned til den sida septiktanken ligger.

Annen hvert år har jeg denne aksjonen.

Med å lete.

Noen ganger har jeg ikke funnet den.

For den blir skjult av kvist, kvast og brune blad på de to åra det tar i mellom.

I går fant jeg den ikke.

Tilbake inne i huset fikk jeg brøddeigen med nød og neppe opp i formene.

Lett var det ikke.

For på dette nivået virka jeg ikke lengre.

Men det ble brød og det ble halvvaska kjøleskap, før jeg dro tilbake til mor.

I dag hadde jeg ikke lyst til å ta i mot dagen, kroppen var i ulage.

Nakken er stiv og vond om dagen.

Det å gå opp fra rommet mitt og opp trappa var så kjelkete, for kroppen vil ikke.

Men fikk snudd meg rundt, laga frukost til mor etter et glass varm vann med lime, til oss begge.  

Og så var det en mer eller mindre snartur innom jobben.

Faktisk var alle på kontoret og det var hyggelig.

Greidde  å pakke sammen veska og komme meg ut igjen mens det var lyst.

Da jeg kom hjem starta jeg med en ny leteøkt etter septiktanken.

Jeg tok med meg en stokk som jeg slo i bakken med.

Og plutselig fant jeg den.

Lokket var skjult av visne bregneblader

Men jeg fant den.

I kveld var det bil med blinkende lys med mye bråk og leven nede på veien.

Jeg fikk ordna det akkurat i tide.

I kveld har jeg fortsatt med kjøleskapet.

Og snart skal jeg sove.

God natt!

♥

Hvor naken skal man kle seg. Jeg ser på det jeg akkurat nå er oppi.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg  kategorisere dette innlegget som en reise, men den handler om indre reise og ikke ytre.

En ting er sikkert, når en møter opplevelser som oppleves som vanskelig, så kan det ligge mye lærdom i slikt.

En kan oppleve en utvikling.

At en utvikles som menneske.

Ser en tilbake i livet vil nok de fleste se at de evner å forstå ting bedre når de blir eldre, enn det utgangspunktet en hadde til å se på det da en var yngre. 

Det handler nok om at livet sliper av hjørner og unødvendigheter.

Jeg var nok et barn som lot meg forme, samtidig som jeg hadde en kjerne fylt av meg sjøl.

Av og til ble det en dårlig kombinasjon.

Følelsen av å bli tilintetgjort, eller ikke ha noen betydning.

Kjernen av meg ville ha mer plass enn den fikk.

Tror jeg har en reprise.

Av en slik følelse.

Og det er enormt interessant.

Kanskje jeg står overfor en situasjon der jeg kan sette ting i bedre perspektiv.

En slags frigjøringsprosess.

Vi mennesker må alltid slite med egoet.

Et balansert ego er ikke lett å tilstrebe seg.

Understimulert ego er et begrep jeg har møtt på. 

At behovet for beundring på en eller annen arena blir stor, mange ganger for stor. 

Ofte fokuseres det på at vi har de og de merkevarene, de reisene og slik og slik i hjemma våre, for å fortelle om vår verdi. 

Det å føle vi er bra nok som den vi er er ikke alltid like enkelt.

Men samtidig må en ikke la seg trykke under fordi en har et dårlig forsvar for seg sjøl.

Denne balansen med å være menneske.

Akkurat nå sliter jeg nok med å ha for store forventninger av hva andre skal kunne bidra med, forventninger ut fra valg jeg har tatt sjøl for meg.

Men en har aldri noe å forvente, en vanskelig lekse å lære.

En må sjøl ta ansvar for seg sjøl, må gi seg den plassen en trenger. 

Man en er heldig når en må ta tak i en læreprosess, finne ut hvilke kanaler en må bruke for ikke gjøre seg til et offer.

En kan aldri bestemme over andre, bare seg sjøl. Det er en fin lekse å lære.

Og at man må ta sin plass uten å trykke andre ned.

Ta ansvar for seg sjøl.

Av og til er det vanskelig.

Men det skal gå an.

♥

Så sitter her og tenker, hva i all verden skal jeg skrive?

Skal jeg skriver noe morsomt, tenker jeg.

Men det dukker ikke noe morsomt opp.

Jeg kjenner jeg er lei av å skrive om det jeg har skrevet om den senere tida.

Sannsynlig er jeg lei av mye mer også.

Og å skrive om slikt gir så lite, både for meg og for deg som leser.

Så jeg tror jeg bare varmer paien min i og tar lørdagskveld.

Nyt kvelden godt!

♥

Timene på kontoret er utsatt til i morgen. Det er jeg som lager stress i mitt hode.

I kalenderen min står det ingenting om at jeg er på jobb før biblioteket.

Etter møtet tidligere i uka kom så mye opp, og jeg tenkte jeg MÅ.

På jobb både da og da.

Referatet jeg må få skrevet, få opp skilt, innkalle til nytt møte for tror tidspunktet nærmer seg.

Omskrive en plan, finne nye bilder.

Jeg har så lyst til så mye.

Men blir alt for fort alt for sliten.

Døgnet har disse berømmelige 24 timene, der en skal sove i en del av dem.

Men i dag letna litt.

Tror jeg.

Ikke alltid en skjønner hva som er riktig før i ettertid.

Så egentlig har det vært enklere å leve tida andre veien.

Tenk det da, blitt yngre og yngre…

Men kanskje litt slitsom og ha blitt spebarnet med den erfaringa. Og etter stor sannsynlighet hadde hatt en mye større kunnskapsbase enn foreldra.

Kanskje like greit det er som det er.

Det er snart helg.

Ser værmeldingene lover kaldere temperaturer, regn og ingen lystighet i så måte.

Bare å kunne stikke av, til sol og varme.

Det har vært deilig det.

Sa det til ene datter mi i dag, at jeg har lyst til å stikke av.

Det hadde hun også, sa hun.

Men en kan ikke det, reflekterte hun…for en har skuffa så mange en er glad i.

Så i hvert fall sagt i fra til de.

Men ingen av oss stikker nok av, vi blir.

Regner jeg med.

Tar det som må tas.

Lager jul, kjører hit og dit på hjul og gjemmer seg ikke i skjul.

Har du noen ganger lyst til å stikke av?

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er kaldt i mitt hus. Mørkner gjør det også, sjøl om det bare er ettermiddag.

Men det er godt likevel.

Godt å sette på en vask.

Godt og sette musikken høyt på.

For jeg er hjemme.

Jeg føler meg sliten.

Jeg føler meg også rar.

Rar for å være i situasjonen jeg har havnet i.

Det er fullt og helt mitt valg.

For så vidt er vel det som skjer, vi lever som følge av våre egne valg.

Men jeg ER nok sliten, ikke bare at det føles slik.

I går da jeg var slik halvvåken, hadde jeg en aldeles merkelig opplevelse.

Plutselig steig det fra mitt indre et nei, et kraftig nei som varte.

Som om nei’et kom fra alle cellene i hele kroppen.

Det brøt seg fram som en flodbølge.

Etterpå var det helt “stille” før jeg begynt å falle i mitt indre.

Som en gedigen rutsjebane og jeg lot jeg meg “falle” uten motstand.

Så var det over.

Sov jeg?

Var jeg våken?

I hvert fall fulgte en fysisk reaksjon, som jeg hadde frost, det prikka i hele kroppen fra fot til topp, som en kraftig grøss.

Grøssinga kom tilbake en gang til, da jeg hørte en lyd i huset, men følelsen var mye svakere.

Ikke vet jeg hva dette var, drømte jeg, jeg vet ikke?

Men det var godt å komme hjem, hjem til et kaldt hus.

Mitt hus!

Jeg er i gang med å varme det opp.

Tanken var noen timer jobb i dag, men tar dem i morgen.

Behovet for å være aleine med meg sjøl var gedigent.

Med tankene mine og spekulasjonene på valga mine, hvorfor liksom…

Hva fører til valga?

Jeg føler meg nok idiotisk.

Idiotisk som ofrer meg.

Du er flink, sier folk…før de venner seg til det.

Sjøl veit jeg at jeg ikke er det, flink.

“Du er en omsorgsperson” sa sønnen min, han var opptatt av personlighetsanalyse.

Det er jeg heller ikke.

Men jeg føler ansvar og har empati…det er ikke helt det samme.

Og jeg er nok for dårlig på å gi meg sjøl omsorg.

Men akkurat nå har jeg likevel gjort det.

For mens jeg satt her med blogging, så ble det så kaldt at ene tommelfingeren dovna.

Varm dusj, tenkte jeg…og før dusj, ansiktsmaske.

Så det ble en avokadomaske, farging av bryn og en riktig, lang, god varm dusj.

Og nå er varmen kommet i hus.

Må nok være som jeg er, sjøl om jeg blir såpass sliten av mine egne valg.

Jeg tok forresten personlighetstesten igjen, der sto det jeg var forkjemper og at:

“Forkjempere er svært uavhengige, og mye mer enn stabilitet og sikkerhet trenger de kreativitet og frihet.”

Ikke mye omsorg for andre i det.

Jeg skal nyte kvelden og legge meg tidlig, masse omsorg for meg sjøl, det skal jeg gi.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I kveld vil jeg se tilbake på søndagen. For da tok jeg en runde både i skogen og langs veien.

Plutselig er vi nesten midtveis i uka.

Sist søndag tok jeg nesten samme tur som sist.

Men da jeg kom opp i skogen valgte jeg å ta veien til venstre.

For det var blitt kaldere og litt frost i bakken, så der jeg gikk var det mindre sjanse for glatte parti.

Trærne sto stramme og rette.

Og så den lille grana som sto foran de langt eldre trærne, som en liten “blomst”.

Jeg gikk nedover mot gården som morfaren min kom fra.

Lenge siden jeg hadde gått denne veien.

Tilslutt var jeg nede alle bakkene.

Var kommet dit dagligdagsbutikken var før.

Nå er det pub og leiligheter i bygget.

Det vil si, akkurat nå er det ingen drift der.

Men det håper jeg det blir igjen, koselig med en pub i nærmiljøet.

Det begynte å mørkne.

Sjøen lå blank og stille.

Videre utover veien.

Forbi verftet.  Det starta morfar min en gang tidlig på tyvetallet.

I dag bygges det ikke båter, men produkt som fungerer med hydraulikk.  

Så var det å klatre opp bakkene igjen.

Opp til huset til mor.

Langs veien lå brune blad.

Gatelyset var tent og laga rosa skinn på lyktestolpen.

Jeg kunne se bortover på veien jeg gikk ned og gården jeg passerte.

Ringen var nesten slutta, nesten tilbake til utgangspunktet.

Utsikten fra hagegangen oppe ved huset til mor.

Det gjorde godt med tur opp og ned bakker.

Burde gått en slik tur hver dag.

Men nå har det vært noen travle dager igjen, så da er det ikke plass.

Riktig fin kveld.

♥

Hvordan lever vi livet…Hvordan ønsker jeg, du, livet? Tanker om hva en ønsker av livet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Intet mindre.

Innlegget mitt berører de store tankene.

Livet.

Hvordan lever en?

Som jeg har skrevet om i innlegg etter innlegg, er jeg nesten ikke hjemme for tida. Jeg bor hos mor, og mor er glad i tv.  Og jeg som kan gå flere dager uten å sette tv’n på, hjemme hos meg sjøl…får en gedigen tv-overdose.

Men noen gange kommer program som er verdt å se.

Det var en dansk dokumentar.

Den handla om mennesker, livet og døden.

Mennesker som hadde holdt på å dø, mennesker som kanskje kunne eller skulle dø snart.

Alle kom med et mantra for livet som ble meislet inn i en sten.

En setning som omsluttet erfaringene og det som sto for dem som det viktigste. Setningene ble meisla inn i steinen av en 88 år gammel dame.

Programmet het “Sju ting du må vite før du døyr”.

• En mann var full av kreft, han var ikke lovet langt liv og livet handlet om å overleve. Han skreiv dikt, noen ganger sammen med datter si.
• En dame hadde overlevd sunamien i Thailand, med at tilfeldighetene hadde ført henne ut på havet i en båt. Båten hadde ridd oppå bølga uten at dem visste hva som foregikk på land. Da hun kom tilbake til der hotellet hadde vært, var alt knust.
• En hadde et voldsomt behov for å utfordre seg sjøl, alt skulle være mer voldsomt enn sist. Han var på en tur opp på Mont Everest da det gikk et snøskred som krevde mange menneskeliv, han ble tatt men ført slik at livet hans berga og at han var med på å berge ut andre.
• Ei hadde hatt kreft, sto i starten av livet og var ikke sikker på om hun kunne få den igjen og da ville det være slutt.
• En hadde besvimt i togsporet, blitt overkjørt av toget, berga med en arm mindre. 

De fikk spørsmålet om hva var det viktigste for dem.

Mange av oss leves som i det “grå ubeviste”, uten å teke på at hver dag er Livet.

Egentlig legger vi ikke merke til at livet går. 

Kanskje bør en gjøre det en vil snart, starte å leve…

Jeg ble sittende igjen med mange tanker etter programmet.

Som han sa han som hadde mistet armen “jeg kan ikke gjøre noe med armen som er borte, men den jeg har”.

Dokumentaren grep meg sterkt.

Hvordan leve i nåtida, ikke i går eller i morgen.

NÅ!

Om jeg har fått vite at jeg hadde en begrensa tid igjen, hadde jeg fortsatt levd slik jeg gjør i dag eller har jeg gjort andre valg.

Jeg syns dette er interessant å tenke over, hva betyr, hva ønsker jeg og hva vil jeg?

Tenker du mye på slikt og har du tatt noen valg ut fra de tankene?

♥

Nesten…jeg bor nesten i en plastpose. Det vil si…

Det jeg vil si, jeg har veske.

Jeg pakker ut og inn i en veske.

Eller mer korrekt, en bag.

Fram og tilbake, mest fram.

Jeg legger i rene truser, et par antrekk, kanskje en bok, noen brev som er kommet og som jeg må åpnes…

Fram og tilbake.

Toalettveska, tannbørsta, tannkrem og deodorant.

Sminkepungen også, sjøl om jeg nesten ikke sminker meg.

Men etter flere år har jeg nå et par ganger tatt maskara på vippene.

Da øynene begynte å bli et problem slutta jeg med sminke.

Og så har vi ladeledninger, mobil og noen ganger tar jeg med høytaleren, min bluetooth tilknytta, superviktige “venn”.

Hva er livet uten musikk?

Det er mye stæsj, både nødvendig og unødvendig.

Men så er det det å huske alt…

Her om dagen, da jeg hadde vært hos legen, tok jeg matpakken ut av veska.

Jeg hadde brukt matpapir, for hjemme hos mor finnes ikke matbokser, akkurat det har jeg hittil ikke pakka med meg.

Så redd for ulykker og klisj, la jeg fra meg matpakken i bilsetet, sammen med høytaleren…hører på lydbok fra mobilen, lyden blir bedre med høytaler.

Framme på jobb etterpå, ble matpakken liggende igjen i bilen…oppdaga jeg.

Det er et lite stykke bort til parkeringsplassen, men programmet utover dagen tilsa at jeg måtte få i meg mat.

Så måtte hente den matpakken og tok med meg nøklene for å komme meg på kontoret igjen, for å oppdage at nøklene til bilen lå igjen på kontoret…

Slik blir det mye av nå.

I gårkveld, da jeg skulle legge meg, da oppdaga jeg at toalettveska nok lå igjen.

For det viste seg at den verken sto på badet, på soverommet, i bag’en eller…i bilen.

Og jeg vet jeg pakka den. Jeg la faktisk sminkepungen oppi toalettveska.

Det husker jeg.

Og jeg satte den fram, klar til å tas med.

Da hadde jeg skrevet handlelappe for mor, tatt og knytta sammen matavfallet for å kaste det i fellessøppelet, nede ved veien.

Det huska jeg på, det ble ikke med hjem denne gangen.

For ikke å glemme av å kaste søppelet, bruker jeg å vente til jeg har kastet det som skal kastes, før jeg sett på lydboka.

Men tolaettveska ble ikke med, ett eller annet sted står den hos mor, kanskje på soverommet mitt, kanskje i gangen opp eller nede.

Heldigvis har jeg dusjolje og alle slike remedier hjemme.

Bruker alltid og ha innkjøpt ekstra av produkta jeg bruker, slik at jeg aldri skal stå i dusjen bare for å oppdage at sjampoen er tom.

Laderen lå også igjen, men heldigvis hadde jeg den jeg bruker i bilen.

Mener jeg la den ned.

Kanskje la jeg den i korga med strikking i.

Den står nemlig igjen hos mor.

For jeg skal tilbake i dag.

Litt usikker når jeg kommer tilbake hit.

Denne flaksinga tar på, men jeg har ikke samvittighet til ikke gjøre.

Håper bare at det skal føre til mor greier å komme seg mer ovenpå, fortsatt kan bo hjemme og med hjelp, føle trygghet.

Så får det bare våge seg at jeg glemmer, bare jeg ikke glemmer meg sjøl.

Helt-.

♥

Når ting skjærer seg kan gode råd være å ha flaks, eller så kan de bli dyre…

Litt omskriving av et ordtak kan passe, noen ganger.

Slik som det som skjedde i går…

Torsdag er bibliotekdag, noen få timer med å tolke, stå på hodet og repetere alfabet for bøker som skal settes på nederste hylle med loddrette, uleselige kruseduller av noen fonter.

En ting er sikkert, når designet på bøker blir fastsatt er ikke svaksynte bibliotekansatte i fokus.  

Men timene gikk bra i går, var ikke der det holdt på å skjære seg.

Jeg avløser en annen når jeg kommer på jobb.

Og låser bibloteket når jeg går.

Nøklene ble skifta ut for en tid tilbake, vi har fått brikker.

Det går greit, sjekker alltid at døra har gått i lås.

I går skulle vi har foredrag etterpå, men det var en god pause i mellom, så hadde avtalt å gå ut og spise i mellomtida.

Vi var to til å rigge til med lerret og Powerpoint, vi ordna det meste. Hadde 1,5 time – skulle være tilbake i god tid før foredraget.

Samtalene fløt lett.

Og det gjorde tida også.

Vi hadde hengt opp lappe med telefonnummer, om han som skulle holde foredraget kom før vi rakk oss tilbake.

Plutselig oppdager vi at det bare er 15 minutter igjen. Lettere sjokkert kommer vi oss opp fra stolene.

Vi småløper tilbake, og da blir vi ringt opp av en som skal på foredraget og står utenfor døra.

Fofatteren hører vi ingen ting fra.

Framme tar jeg fram brikken min, og så skjer det som jeg ikke en gang hadde fantasi til tenke..

Det som skjer er at det skjer ingen ting.

Døra responderer ikke.

Døra er like stengt.

Vi som skal arrangere et foredrag og publikum er utestengt!

Ved et underets lune får jeg ikke panikk.

Folk begynner å samle seg og vil inn.

Det neste underet som skjer er at i mørket inne i biblioteket kommer en skygge…et menneske til syne, inne i det stengte lokalet. Mennesket  låser opp døra med vrideren, innenfra.

Og der står forfatteren som skal holde foredraget!

Det viste seg at han hadde parkert på andre sida av bygget, der det er skole.

Der møtte han en lærer som hadde låst han inn, så slik var det.

Noen ganger er det helt greit med flaks.

Foredraget gikk bra, svært interessant.

Handla om klima-avtrykket vi lager, og hvordan det kan reduseres.

“Den store klimaguiden” av Thomas Horne.

Men – jeg må få orden på kodebrikka mi og så må jeg huske å passe tda, uasett hvor hyggelig det er å snakke med en kollega.

Vi lo litt etterpå, direkte profesjonelle følte vi oss ikke.

Men heldigvis holdt tidsskjemaet, Thomas Horne tok den noe merkelig velkomsten fint, og de oppmøtte var engasjerte.

Men noen flere publikummere hadde vi tålt, for temaet er svært viktig.

♥