Meldinga tikka inn, spørsmålet var hvor stigen ble lagt.
Stigen som vi lånte.
Så vidt jeg visste ble den lagt der vi bli enig om. Men sendte melding til eldstemann. Får raskt svar om at han og kameraten la den utenfor inngangsdøra, ved muren.
Så langt, så bra.
Bare at det var ingen stige der.
Utenfor det brune huset, sier sønnen min.
Det er da jeg skjønner missen.
Her jeg bor ser vi tre hus og så er det noen flere bakom hauger og tær.
Altså svært så grisgrendt og landlig.
Og jeg har bodd her i 14 år!
Nå var ikke eldste med da vi flytta, han skulle til med videregående og flytta til faren.
Tror haka ramla ned på meg, får nesten lyst til å bli irritert.
For jeg trodde han visste hvor de få naboene bodde.
Men det gjorde han altså ikke.
Og kan jeg bli irritert over at han ikke visste noe jeg trodde var sjølsagt han visste…
Nei, så klar ikke.
Jeg fikk sagt i fra om stigen, og hjalp til med å hente den fra feilplasseringa.
Fortalte at han hadde oppfatta at hunden kom fra det brune huset når den kom for å besøke vår hund.
Men det er tydelig vi snakker for lite om naboene, når slike snåle missforståinger oppstår.
Neste gang skal jeg ta med eldstemann på guida-tur i nabolaget.
Riktig en helg uten mål og mening. Skikkelig spora av her.
Plutselig ble jeg veldig lei av å skrive.
Lei av “se på meg, se på meg“.
For hvorfor skriver jeg her, egentlig…?
Kanskje fordi jeg tror jeg får venner…eller at noen er interessert i hva jeg bedriver.
Jeg vet virkelig ikke.
Skal være ærlig å innrømme at jeg syntes det var artig da jeg begynte å dukke opp blant de hundre mest leste på blogglisten, om aldri over midten.
Men så fryser systemet fast mens jeg er under linja, dermed er jeg borte.
Uansett hvor mange blogginnlegg jeg måtte produsere.
Kjenner det vart demotiverende.
Jeg liker å lese blogger som skriver fra hjertet, som ikke skriver for en plassering. Som virkelig har noe å formidle. Egentlig bryr jeg meg mindre om plassering.
Heldigvis finnes mange slike.
Med mening.
Som har mening for meg.
Her ble det en skrivepause.
Kanskje litt ufrivillig.
På fredag fikk jeg henta mobilen som gikk ad undas.
Det vil si, jeg fikk en ny telefon.
Skulle også besøke jentene.
Se hvordan de hadde flytta.
Kom ned til byen bare for å oppdage at jeg ikke fikk skrudd telefonen på.
Koder og fandens oldemor laga problemer.
Heldigvis ante mellomste uråd.
For jeg kunne ta i mot oppringing.
Jeg hadde ikke adressen dit hun og hennes kjære hadde flytta og ikke sto adressen på oppgangen heller.
Snakk om å bo hemmelig.
Etter lange trapper rett opp var jeg endelig der.
Jeg ble servert lunsj, vi fikk bytta plommetre og kjøpt stauder.
Vi fikk besøkt yngste da hun var hjemme, dit hun hadde flytta.
Koselig å se, begge hadde fått det fint.
Det var mørkt og det regna da jeg var på tur hjem. Etter nok trivelig tid sammen med dem jeg trives så godt sammen med.
Oppdager at nattsynet mitt ikke er som det har vært og at jeg nok må prøve å unngå å kjøre i mørket inntil jeg har fått dette inngrepet på øynene.
Med nød og neppe klarte jeg å unngå å brase inn i en veisperring. Da kjørte jeg på smale, ukjente veier uten gatelys med regnet som hølja ned.
Resten av veien tok jeg det veldig rolig, over fjellet da jeg møtte trailere, nesten stoppa jeg.
Vel hjemme satte jeg på en serie.
Så jeg så serie nesten hele natta.
Jeg så serie i går.
Og ble ferdig med den i dag.
Jeg er ikke vant til å sløve så til de grader, det gikk ut over motivasjonen til å skrive, det også.
Nå har jeg visst funnet meg en serie å skrive som er skikkelig uinteressant for andre enn meg sjøl. Men for meg er det viktig.
Jeg prøver å bruke ferien min til å komme opp i energinivå. For den er slitsomt lav.
Når jeg leser, ser jeg at flere av disse helsemessige greiene som er klistra til meg, fører til fatigue.
En blir så lei av å “limes” fast til en stol.
Heldigvis har jeg ikke vondt om dagen.
Ikke tar jeg sprøytene mine heller, så kanskje blir jeg innhenta av det.
Er jeg for lenge aktiv blir det vondter, det er nok naturlig for de fleste, uansett.
Jeg har nok brukt “slegga” mot meg sjøl i årevis.
Gjennom jobb og for andre kan jeg stå på.
For meg sjøl er ingenting igjen.
Jeg tror overhodet ikke dette er lurt.
Eller smart.
Eller at det er slik det skal være.
Vet ikke om jeg er dum heller. Men man lever livet lineært, lærer seg til måter å reagere på sammen med den genetiske lapskausen man er rota sammen av.
Så denne ferien er et oppgjør mot slikt.
Resten av livet mitt, liksom.
Nå er jeg klar over at det meste er statistisk levd ferdig.
Men så er det det jeg har igjen.
Om det er i morgen eller om tredve år det er slutt.
Jeg vil ha det bra.
Uansett!
Bra har jeg det forresten, veldig bra. Tror ikke jeg av dem som skal klage.
Men jeg vil ikke gå å bite sammen kjakene eller heise skuldrene opp til ørene og ha “betongnakke”.
Det er det jeg ikke vil.
Jeg vil ikke ha det slik.
Nå har tankene mine gått mer over til alternativ tenkning.
Igjen.
En lengre pause på mange år er på tur til å endres for å slippe inn den alternative tanken.
Og jeg vil opp med mitt eget energinivå.
Jeg tror på tankens kraft.
Er litt i søkemodus.
I meg sjøl.
Ikke vits å overbevise meg om en eller annen dogme.
Men fokuset er energi.
Og jeg tror ikke på at jeg behøver å ha lite av den.
Leser om blokkeringer.
Ja, dem tror jeg på.
Jeg tror jeg er så inn i hampen blokkert.
Av påvirkninger, sorg, arv, tunge tanker, hendelser…
Kan sikkert fortsette i det uendelige.
Så ferien min brukes til et forprosjekt, et forprosjekt for å finne en annen retning.
For jeg gidder ikke gå rundt å tro på det jeg ikke behøver å tro på. Jeg tror ikke på sykdommene mine, diagnosene-.
Jeg vil ha friheten.
Intet mindre.
Så hvordan gikk dagen i går?
Starter med listas siste punkt;
Tegning…Nope, verken tegning eller maling. Ikke fotograferte jeg heller.
Skriving…litt, men ikke mye. Må få levert inn mac’en min snart for å få en gratis sjekk. Men kan ta fram en gammel pc. Og så kan en så klart skrive for hånd (sjokkerende tanke).
Lesing…jaaaaa, jeg las ut boka mi i går. Litt usikker på om jeg skal lese “Nytt blikk på autoimmun sykdom” av Sofie og Erik Hexeberg, eller en bok om alternativ tenkning igjen eller gå for noe skjønnlitterært. Så – SJEKK! Done.
Chakra-rensen ble utført etter jeg hadde lagt meg, tror jeg sovna både mellom harachakra og hjertechakra og halschakra. Så de siste tok jeg fort.
Meditasjon…det ble, i hele 12 minutter. Men vanskelig å konse, spacet ut i ett sett…likevel, fornøyd.
Tai chi…SJEKK! Sjøl om jeg bruker mest fokus på oppvarming og må komme meg videre med øvelser.
Alt i alt, besto gårsdagen fint.
Men så var det over til dagen i dag.
Tar bare å kopiere gårsdagens liste, men kutter tegning og fører i stedet inn en tur.
Tai chi
Meditasjon
Harachakra-rens
Lesing.
Skriving.
Tur
Etter telefonsamtaler i øst og vest kan dagen komme i gang.
Været er nydelig. Kanskje jeg skal slå ferdig plenen, plukke inn noen bær, vaske klær…og være bittelitt sosial.
Det er så herlig med dager full av frihet, ingen avtaler uten de jeg gjør med meg sjøl.
Gårsdagen gikk litt dårligere enn den andre dagen. Satser på at det ble feriens dårligste.
Ikke annet enn skriving og lesing.
Kjenner det er veldig godt å sitte ute i sola og lese.
Men det ble dessverre en del negativt i går…
Negative tanker.
Jeg var irritert
Rakk ikke å klippe plenen ferdig fordi jeg skulle og måtte…
Innom kontoret for et par ting
Følte meg pressa
Så ikke bra for såing av energi.
Men herligheten, jeg har da FERIE!
Det er en veldig positiv tanke og har jeg lagt disse negativitetene på en vektskål og ferien på den andre, så har vekt-arma med ferie gjort den andre vekt-arma vektløs, så mye veier ferien.
Og så fikk jeg plukka bringebær.
Handla inn for mor.
Tok med middag til mor og ba søsteren min samtidig.
Jeg kan så klart ikke isolere meg helt i boblen min.
Har nok likevel behov for å være i den, uten en enda avtale.
Nå ligger flere avtaler å vaker.
Og den til Trondheim, se hvor jentene ha flyttet og møte de, det gleder jeg meg til.
Jeg vil gjerne glede meg til alle avtaler.
Bildet er tatt av Pete Linforth fra Pixabay
Så hva ønsker jeg for denne dagen…
Tror det må bli en reprise på gårsdagen.
Altså;
Tai chi (begynner nesten bli flaut å skrive dette).
Meditasjon (minst fem minutter).
Chakra-rens.
Lesing.
Skriving.
Kanskje tegning…
Ja, jeg ser det, jeg pøser mer på denne listen uten at jeg gjennomfører.
Egentlig et dårlig tegn.
Men om jeg sier jegSKAL klare i hvert fall halvparten.
For en fantastisk deilig dag. Den burde ha vart enda lengre. Hvordan gikk så den først dagen…
Bildet er tatt av Pete Linforth fra Pixabay
Jeg er fornøyd, sjøl om det ikke gikk helt slik jeg tenkte.
For Tai Chi fikk jeg ikke gjort.
Men jeg har fått skrevet litt, øka blogginga med ca. 150%.
Nå var det vel ikke akkurat det som var tanken, at jeg nesten skulle spame blogg.no med innlegg. Jeg som knapt har ett innlegg om dagen.
Og akkurat det er kanskje nok for deg som leser også.
Meeeeen, jeg jobber med målsetningene. Alle sammen pluss litt til.
♦
Likevel er jeg godt fornøyd, som jeg allerede har sakt. For jeg har hatt en helt fantastisk, deilig dag.
Bare susa rundt i sola, lest i en bok som er helt midt i blinken for temaet for ferien min. En bok om å slippe fri fra sin egen tvangstrøye, kan en nesten summere den sammen som.
Innimellom lesinga har jeg sovna, dorma, tenkt, hørt lyder og bare vært til.
Pusta dypt inn, helt inn til det innerste.
Jeg tok også fram chakra-tanken.
Alt slikt jeg har forkasta i flere år har begynt å poppe opp.
Så jeg summerer første feriedag som bestått etter intensjonene.
I tillegg har jeg vaska et ukjent antall maskinvasker, hengt på snorer ute og tatt inn.
Mange overnattingsgjester har følger.
I dag var plana, det vil si, egentlig var plana i går, at jeg skulle opp til Trondheim.
På grunn av nydelig vær utsatte jeg det til i dag.
Mobilen skulle hentes og lånetelefonen leveres inn.
Jeg kjente likevel at det føltes stressende, i hvert fall om jeg skulle overnatte.
Og jentene som ikke er kommet i orden på sine nye boplasser, samtidig med rips på trær, for langt gress og mor som er tom for mat…altså mange gjøremål.
Nå er turen utsatt litt.
Og det føles godt.
Jeg har bestått.
Ikke gjort ting på bakgrunn av forventninger jeg dikter opp.
En god avgjørelse.
♦
Så da er vi framme med tankene for dagen.
Jeg planlegger på nytt Tai Chi i dag.
En chakra-rens.
Minimum fem minutter meditasjon.
Jeg ønsker også å lese.
En bitte, liten opplysning, slik å-ha-levd-noen-år opplysning. Øynene mine er nokså ubrukelig, brillene like så. Går og venter på innkalling, blir vel til høsten, på grunn av gråe pip-pip’er. Så lesing er en anelse utfordrende.
Tror jeg ikke skal legge på flere planer for dagen.
Jeg må noen andre ting også. Som går i det vanlige vaset av slikt en må.
– Dette har jeg vart så redd for, orda kommer fra mellomste.
Jeg har stoppa og vil egentlig ikke skjønne hva som har skjedd.
Bilen står helt på skeive.
foto:ingrun
– Tenk om vi bikker, er det noen som sier.
De andre kommer seg ut.
Jeg har svinga for tidlig. Har kommet helt utpå, nesten utfor kanten.
Det går en bekk gjennom et rør under veien.
Ned til bekken er det over en meter.
Folk kommer til.
Flere folk kommer til.
Det er folksomt på setra denne kvelden.
Jeg har kjørt så langt ut at det ene hjulet nesten henger i lufta. Foran står en stein, bakover skal det ikke mye til før hele bilen kan bikke opp i bekken.
Det blir konkludert med at her må det hjelp til og mer enn en bil for å dra opp.
foto:ingrun
Det er ingen mobildekning, så vi blir enig om at vi avventer.
Senere da noen drar ned, skal de prøve å kontakte noen med traktor.
Tida går.
Det begynner å bli på tide å dra ned.
Jeg har funnet ut at jeg må kontakte Naf’s veihjelp. Det er nok det lureste.
Da hører vi traktorlyd oppe fra veien.
Vi er mange som legger i vei.
Han på nabogården er kommet opp.
Han begynner bare å snurre et bånd rund bilfeste og løftearma på traktoren.
Noen hjelper til.
Vi er flere som er betenkte.
Vet han hva han gjør, vil han greie å få bilen opp uten at den raser utom og ned i bekken…
Noen tar hånd om å sette seg inn i bilen. Jeg føler meg ikke kapabel.
Traktoren manøvrerer seg inntil og begynner å løfte opp.
Så går bakdelen av bilen opp i lufta, bilen står på to hjul. Den blir manøvrer inn på veien.
Så står den der, atter trygt.
Inne på fast dekke med alle fire hjula.
Vi klappa ikke, men tror vi alle klappa inni oss.
Vi var flere som egentlig ikke turde se på.
Men vi så.
Og eieren av bilen, altså meg, hadde neste en “ut av kroppen opplevelse” da hun satte seg inn i bilen og igjen kunne kjøre.
