Søndagskveld og mørkt. Kveld i huset mitt. Like før siste sommerdag går ut av historia.
De siste dagene har jeg vært lite hjemme.
Da jeg kjørte barna til Orkanger onsdagskvelden etter besøket og avskjed med boffen vår, ringer mor. Far hadde atter fått skuldra ut av ledd.
For tredje gang.
Han ble sendt med ambulanse til sykehuset.
I løpet av denne tida, første gangen var i februar 2019, andre gangen juni 2019, har mor også blitt eldre.
Så jeg valgte å kjøre hjem til henne da jeg kom hjem rundt midnatt.
Jeg har stort sett vært der, i dag kjørte jeg oss en tur.
I går var vi bedt på fødselsdag til naboen.
I kveld tok jeg turen hjem. Godt å være hjemme i kveld.
Far kommer sannsynlig hjem fra sykehuset i morgen, dvs. det blir et opphold på sykehjemmet først.
Ferien min er straks over.
To dager igjen.
Det har vært en heller rar ferie.
Med mye fortid, litt slik som tida har slått krøll på seg og landa i fortida.
Virkelig en rar tid.
Kanskje jeg skal skrive et innlegg om hvordan den siste tida har pekt tilbake.
Tenker kanskje den måtte det, før jeg kan gå videre. For plana med ferien var at jeg skulle ta fatt på neste kapitell. Sjøl om ingen ting av det jeg så for meg, ble.
Time for undersøkelse, tid for barn og for dårleg kunnskap i trafikken.
Alle ville møte meg, hele gjengen.
Men først var det kontroll.
St. Olav.
Mye var bra, noen verdier ikke helt på plass. Noe slitasjen i benstruktur, ikke av artritt men artrose.
Så altså, begge deler pluss, pluss…
Reagerte ikke optimalt på sprøytene. For mye veske i knær. Så må tilbake for å tappe.
Ellers ny periode med testing, akkurat det sammen jeg var gjennom, tror det var etter jul.
Fikk visst mer rett enn jeg skjønte, da jeg fikk diagnosen leddgikt, tenkte jeg at dette ikke var gjort i en håndvending.
Nei, nå er det gått over tre år og ennå er ikke medisineringa tilfredsstillande.
Vurderer sterkt situasjonen min. Men det kan jeg skrive mer om en annen gang.
Etterpå møtte jeg gjengen min.
Vi fant ut av vi enkelt og greit dro på Peppes. Men den åpna ikke før om en liten time.
Sønnen tok seg en tur på sparkesykkel og jenten spratt rundt i sola.
I den vakre sommerdagen.
Varmt å sitte ved Nidelva og berre nyte.
Jentene brukte tida til fotoshoot.
Mellomste hadde pynta seg i en silkedrakt hun har arva etter mormor si.
Det var informasjon for henne senere, oppstart på nytt studieår.
Så var tida der og vi gikk inn som de første kundene, for meg ble det frokost, lunsj og middag i ett.
Eldstemann er litt taus om dagen og forsvant inn i mobilen.
Men det er godt denne gjengen min setter så stor pris på hverandre.
De liker å dele tid. Det er godt som mor å oppleve at de har denne gleden.
Jeg må kanskje opplyse om at bildene jeg deler på bloggen av barna mine alltid er godkjente av dem.
Etterpå skulle jeg kjøre yngste hjem, mellomste til studistedet og eldstemann skulle sitte på tilbake til dit han bor.
Da vi har satt oss inn i bilen, sier yngste:
– Se på vindusviskeren.
Jeg kikka og hjernen min greidde ikke oppfatta det øynene så.
En gul remse på viskeren.
Yes!!
Bot for feilparkering.
Først ble jeg veldig opprørt, jeg hadde betalt ikke mindre enn 72 kroner for å stå der. Bota var på 900.
Og det var ikke enkelt å tolke skiltinga, for det sto parkeringsskilt foran meg og bak meg sto det et forbudt skilt mot stopp, som jeg tolka gjaldt fra der det sto.
Foran og bak meg sto det parkerte biler.
Det er nok ingen vits å klage, men surt var det.
Men en venner seg til alt.
Får si at dette var skoa jeg tenker jeg burde ha kjøpt.
Så slutten av Trondheimsturen var ikke så god.
Men jeg hadde noen veldig hyggelig timer med barna mine.
Noen hektiske dager og så er jeg der. Ved sommerens ferie.
Siste arrangement gikk av stablen på søndag. Litt lite mennesker. Ellers interessant.
Men fikk kjøpt meg en bok om hvitsøm.
Mandag var tenkt som siste arbeidsdag, men oppdaga at timen i Kristiansund var for tidlig til å rekke det. I tillegg kom en melding om innstilling av B-ferga.
Så rakk bare innom jobben med lydanlegg og prosjektor først.
Det ble en varm dag, men fikk utført ærend både før og etter røntgen-tagninga.
Hender, håndledd, knær og føtter ble gjennomlyst. Får nok svar på dette om en ukes tid.
Og endelig fikk jeg kjøpt meg gee.
Den vesle gutten som ekspederte meg i innvandrer butikken, så på meg med brune øyner og sa;
– Den er dyr, vi har en mindre, du vil ikke ha den i stede?
Han synte meg omtanke.
Men jeg ville ha den største.
Tenker å gå i gang med keto igjen. Da er gee anbefalt, en type smør som en også kan lage seg sjøl.
På tur hjem igjen ble jeg så trøtt at jeg måtte stoppe bilen.
Sovna som en dupp.
Sov kanskje mellom 15 og 30 minutter, det hjalp.
Fikk melding om at de to unge på tur i sør-Norge ville komme til meg om kvelden.
Fikk laga mat. Det var koselig å se de igjen.
Tirsdagen ble det jobbedag.
Den følelsen da jeg kunne legge inn melding om fravær på mailen min “borte i tre uker“, den var fantastisk.
Etter jeg var ferdig på jobb dro vi til foreldra mine. Kjøpte med is og kake og bestilte en pizza.
Det var lutter glede hos de eldre. Over at vi dukka opp, og ikke minst at barnebarnet var med, og kjæresten.
Og inn i mellom måtte jeg si;
– Jeg har ferie!
Så i dag kunne jeg våkne med tanken om at endelig var jeg der, ved FERIEN min. Kjente hvor alt bare la seg fint til i mitt indre.
En fred.
Mellomste datter og kjæresten skulle dra videre og hjem i dag. Men jeg hadde bedt de om en teneste, om hjelp til å flyte ut lagra ting i melkerommet på fjøset.
Og der i rot og kaos, som har stått slik siden vi flytta hit for snart 13 år siden, fant jeg pappkasser med tøy.
Påkledd bil
Barneklær og sko fra den gangen jentene var 10 og 13 år.
Mye må kastes.
Men tok ut en av kassene med stoff, la stoffet utover for lufting og fikk starta med å vaske noen av tøystykkene for å kjenne om det kan bli brukende. Nå lukta det emment.
Fant også kasser med babytøy. Det er på tide å gå i gjennom dette.
Virkelig på tide.
År som har gått som en vill hest gjennom livet.
Utmattende, krevende, en maraton uten sidestykke har denne epoken vært.
Nå vil jeg gjøre klar til neste etappe. Ferien skal være starten.
For jeg kommer nesten ikke til å reise bort, jeg vil prøve å kjenne etter og gjøre det som er best for meg.
Best for at ferien skal magasinere nye krefter til etterpå.
Den dukka bare opp en dag. På facebook blinka minnet mot meg.
Mormor, tenkte jeg sporenstreks.
Mormor hadde en slik, eller nesten slik.
Det var på en slik side der ting selges.
Jeg har blitt en fryktelig dårlig kjøper med tida. Med slike som meg har nok samfunnet kollapset, slik vi har bygd det opp.
Jeg sendte likevel et spørsmål til selger uten å legge inn bud.
Senere på dagen så jeg et bud var kommet inn.
Jeg venta litt, så la jeg inn en litt høyere sum.
Budrunden ville bli avslutta om kvelden.
Jeg kjente jeg var spent.
Ville den bli min.
Muggen.
Jeg synte ene søsteren min bildet.
– Har du sett denne, spurte jeg.
– Jaa, sa hun, mormor hadde en slik.
Og muggen ble min!
Vi hadde en mormor som vi var fryktelig glade i.
Tror faktisk alle folk likte henne. Har bare hørt godord. Fra barna hennes, naboer, barna i grenda. Har hørt om brødskivene hun smurte og som ble satt pris på, av de andre ungene.
Nå er jeg eier av en mugge maken til en hun hadde.
Muggen ble fylt opp med melk og satt fram ved kveldsmaten.
Jeg føler jeg meg lykkelig for å ha fått tak i denne muggen.
En slik god glede.
Selger hadde også to asjetter, jeg kjøpe også dem. Den ene var misfarga, så den skal muggen få stå på.
Den andre kan jeg legge noe godt på.
Nå står muggen sammen med de andre muggene mine på hylla.
Det var Rosenborg som sa det; here we grow, tidlig på nittitallet. Så ga de bort små drakter til den nye generasjonen som nettopp ankom verden.
Vår lille sønn fikk en drakt. Han har grodd seg både lang og voksen. Mer eksakt fylte han 29 år i går.
Husker orda til foreldra mine, da de kom til sykehuset på barselsvisitt:
– I fjor kom vi i sorg og i år kommer vi i glede.
Vi prøvde oss på babysvømming.
Gutten ble glad i vann.
Han var en nysgjerrig. Det var så mye han skulle bli kjent med.
Da han ble ett år, tror jeg det ble for mye styr med å lage en flott feiring, slik at det ble for mye for han som var liten.
Får dårlig samvitighet enda, over de alvorsamme bildene fra ett-årsdagen.
For han var en smilende gutt. Og han likte latter og glede.
Senere kunne han si, da han hadde fått talens bruk; kan vi ikke le.
I går feira vi. En enkel feiring med lite styr.
Jeg satte kurs mot Trondheim, for at vi som kunne, kunne. Og så gikk ut for å spise.
Mellomste er på telttur med sin kjære og yngste hadde noen få timer mellom jobb og jobb. Hun gledde seg til kveldens og neste dags utfordring, for det var filming på gang.
Her avtales det.
Vi tre som var igjen bestemte oss for en kaffekopp hjemme hos faren, der også eldstemann har bodd en tid.
Før mor sjøl kunne dra videre hjem over fjella.
Det store og voksne fødselsdagsbarnet ble med et stykke, for fra da gikk feiringa over til å deles med venner.
Og jeg kunne kjøre langs mørke veier, for det er slutt med lyse kvelder, og tenke på livet.
På gleder og sorger.
Og på hvor glad jeg er for at jeg har en sønn på 29 år.
Har hatt to uker ferie, nå er det tre uker, hele resten av august.
Her er et bilde fra siste ferie.
I dag jobba jeg som en helt, egentlig kosa jeg meg.
Liker å jobbe med layout og design.
Jeg har fått all teksten inn i plandokumentet jeg tok på meg å mekke.
Men må også skrive noe tekst, og finne flere bilder. Den kan likevel legges fram til presentasjon på neste møtet.
Det møtet skal ikke jeg være med på. Jeg har vel sagt det…det der med ferie…
Prøver bare å være morsom.
Er ikke riktig så glemsk.
Bare nesten.
Men altså, tre eller fire dager igjen.
I morgen tenkte jeg å bruke nesten hele dagen på jobb, men så er det denne helsen da.
Sukk!
Så må vei å for noen blodprøver.
Fredag tenker jeg å feire sønnen, siste år som tyve åring, lørdag en tur til Trondheim.
Så siste sommer-arrangementet i museet på søndag.
Her er fra journalistbesøket og arrangemanget jeg nevnte her.
Her er forresten et lite klipp fra konserten nå siste helga på museet.
Men tilbake til oppramsinga;
noen korte timer jobb på mandag, før igjen helsegreier. Jeg responderer ikke optimalt på denne guffen jeg sprøyter inn i kroppen….blæææææ…
Røntgen denne gangen.
Men daaaa håper jeg at ferien er i gang. Etter turen til Kristiansund og bilde av indre liv , eller mer korrekt benstruktur, der.
I verste fall kan jeg bruke tirsdag. Om det er noe jeg ikke rakk på jobben, før tre uker friiiiii.
Tenkte meg til Oslo for feiring av en rund dag der. Men har bestemt meg for å droppe den. Så mange ting som har dukka opp i dette livet mitt i det siste, er det best å vente. Kan da reise senere.
Håper på sol og masse sommer her jeg bor.
Hele august.
Og ja, jeg gleder meg.
Kanskje jeg får gjort noe av dette som har vært umulig å gjøre også. Som jeg bare har tenkt jeg vil gjøre-.
