Dagen har vært grå fra morgen til kveld. Det er fredagen under skyene.
foto: asbjørg
En arbeidsuke er over, og en ferieuke.
Uka har hatt mange ting som måtte gjennomføres. Alt fra museet som åpner denne helga, til helse både slik og sånn, fotbehandling og sankthans.
De første dagene var jeg stresset.
Det slapp ikke.
Men jeg tror jeg har landa mer nå.
Og jeg er i overmål tiltaksløs.
I går kom mellomste hjem, hun har også ferie.
Hun blir her noen dager.
Det er koselig.
Vi har snakka oss tørr, nesten.
Om mennesker, hvordan tanker, fokuset på oss sjøl og de andre er. Det at vi tror at slik folk møter oss alltid handler om oss sjøl. Når det er så ufattelige mange andre grunner.
Spennende samtale.
Men til slutt hadde vi såpass behov for det overfladiske, at vi dro på butikk og kjøpte sminke, masker og prøvde klær.
Vi kjøpte inn mat og vin. Og blomster.
Masse blomster.
Til å ha i krukker.
Ute.
foto: asbjørg
Vel hjemme lagde mellomste en vegetabilsk rett, den var nydelig.
Vi har tatt ansiktsmaske, og snakka enda mer.
foto: asbjørg
Om syndrom, båstenkning og det å være menneske.
I morgen skal vi handle for mor, dra på galleri og så får mellomste besøk av kjæresten.
Det er ferie, sommer og helg.
Og ute synger fuglene hele døgnet.
Jeg lakker neglene og blogger mens natta siger på.
Som perler på en snor kommer dagene. I forskjellige farger og mønster.
Jeg står opp og legger meg, står opp og legger meg…
Dette er livet.
Hver dag er livet ditt, det du lever.
Jeg er midt i en ferie.
Tok raust ut de siste to ukene mine, droppa å føre over.
Som har blitt en tradisjon etter hvert i de siste åra.
Snøen forsvant, den jeg skrev om i siste ukessammendraget. Etter det kom en travel uke, med møter og å få unna seg det jeg måtte før ferien.
Første feriedag starta tørt, ikke en dråpe vann ut av kranene.
Så det var bare å legge til skogs, for å finne brønnen, elva og årsaken.
Jeg har aldri gått dit alene, så jeg gikk alt for høyt opp og ikke fant jeg elva.
Men heldigvis lever vi en tid der vi kan google. Så jeg fant ut at gikk jeg enda litt til, var jeg framme.
Begynte å gå ned langs den og plutselig ser jeg slangen. Den står opp i tørre lufta…eller tørr, det regna. Jeg fikk lagt den ned i elva, og festa den med steiner.
Det hadde nok vært is som hadde smeltet og tatt slangen med seg.
Måtte styre litt før jeg fikk vannet til å renne, det var is i slangen.
Men da endelig vannet plaska ned i brønnen var jeg fornøgd, våt og sliten.
Det gikk en stund før vannet var tilbake i kranene, men sjøl om trykket var lavt, var det godt å stille seg under en varm dusj en stund etter.
Jeg har forresten vært på flere skogsturer.
Tatt inn bar og mose.
Fikk kjøpt meg en lysslynge, men den var for kort.
Derfor kjøpte meg en til og fikk to lyspunkt ute.
Både i tujaen og ved inngangen.
Følte glede ved dette.
Bakt har jeg også. Det ene typen jeg bruker, ligger nå i frysere.
Bakte det samme en gang til, men fikk malt opp solsikka og valnøttene, før jeg hadde det i.
Ikke så greit for faren min å få korn i munnen, for det vil komme under gebisset.
Julegavene til de i år blir i hovedsak hjemmebakt, moren bryr seg ikke om baking i år. Hun syns ovnen er for dårlig.
Nå står det steiking av lyst brød.
Tannlege besøk har jeg hatt et par av, nitidig beskrevet i forrige innlegg.
Dagene har gått.
Ikke så effektive som jeg håpte.
Men alle vinduer er vaska og gardiner, puter og slikt-.
Forrige helg fant jeg fram til advent. Jeg fulgte med på tv, lo, gråt og så, at hele landet tenkte julegrana.
I dag er det to lys som tennes.
Var framom foreldra mine forrige helg og ordna for dem også.
Og ennå er det noen flere ting, besøk, butikkgange, telefoner og slikt, som er utført.
Men leiligheta nede er ikke i orden, ikke har jeg lest bøker og ikke skrevet, heller ikke tegna og mala.
Tenkte jeg skulle få gjort slik i ferien.
Og sjøl om jeg har en uke igjen, regner jeg med den går like fort som den som har gått.
Men jeg gleder meg til jul, uten at jeg vet helt hvordan den blir.
Holder alle seg friske?
Far er for skrøpelig i år til å ta med hit.
Sønnen min må kanskje arbeide, har sagt at faren bare må komme, om han vil. Har ikke fått ordentlig svar.
Men noen blir det nok.
I fjor var vi elleve. I år blir vi toppen fem, lenge siden vi har vært så få.
Skulle jeg bli helt alene skal jeg kose meg likevel.
Lenge siden jeg har gledd meg slik til jul.
For da er vi kommet fram til veien mot en ny vår.
Og kanskje blir koronaen noe som vi kan leve vanlig med.
Dager blir til år; sommer, høst, vinter, vår. Vi må aldri slutte å leve, leve levende og husk å drømme.
Dager som flyter i gjennom livet.
Dager med glede, dager med kamp.
Det uunngåelige faktum er at år går og eldre blir man-.
Etterhvert er en blitt så gammel som en aldri drømte om. Sjøl om en fortsatt bare er seg sjøl.
Og livet går absolutt sin egne veier, tror egentlig en bestemmer nokså lite.
Men jeg bestemmer når jeg har ferie.
Nå er ferien min straks over for denne gang.
Rundt meg skjer mye jeg ikke bestemmer over.
Ikke kunne jeg reise bort noe særlig, været kunne jeg ikke bestemme – men jeg bestemte meg for å starte litt på nytt. Ha en omstart så og si.
Før ferie la jeg planer om mange turer, mye skriving og et veldig riktig, riktig kosthold.
Så kom ferien.
Jeg ble bare helt passiv, fullstendig, alt tiltak var skikkelig borte.
Blåst vekk.
Og så tok livet over-.
Samtidig med at ferien starta kom mellomste innom, etter en ferietur med sin kjære. Den opprinnelige plana var at de skulle passe hund og jeg ta en tur til Oslo.
Men med både det ene og det andre, ble det best og bare ta alt med ro.
Før de dro videre, ba jeg om en håndsrekning. Flytte ut masse store ting fra melkerommet i fjøset, fjøset som jeg ble eier av for noen år tilbake.
Og grunnen til at dette skulle skje akkurat nå var oppsigelsen av leiligheta nedunder, slik at det skulle være mulig å få tak i ting som leier hadde plassert der.
Under gamle sofaer, senger og diverse, sto flere pappkasser. Litt forskrekka skjønte jeg at det var barneklær og gamle drømmer.
Alt ble tatt med ut.
Gamle drømmer ble lufta, metervis med stoff, og historien om en designer som endte i familieliv og kjøp og tilvirkning av babytøy, kom tydelig til syne.
Stoff ble spredt utover og værmeldingene var perfekte til slikt.
En stund.
Men så begynte det å regne, det regna uten stopp. Det hølja ned.
En dag.
To dager.
Flere dager.
Så fra nå av hadde jeg noe å gjøre. Sjøl om jeg ikke orka å gjøre noe.
Jeg var tilbake i tid, stoff og tanker fra åtti-tallet, babytøy fra nitti-tallet. Og flyttinga hit for 13 år siden. Det ble vasking som den store ferieaktiviteten.
Det føles som disse siste åra var iferd med å rekkes opp. Tiden bukta seg bakover, bakover mot fortiden
To år etter vi flytta hit, skulle mellomste begynne på videregående. Det betyr hybelliv her ute i distriktet. Da ville yngste bli igjen alene med meg. Og i og med det hadde skjedd så mye de siste åra med flytting hit og noen år før det, oppsplitting av familien, anså jeg det riktig og viktig å få inn et nytt familiemedlem. Faktisk hadde jeg ønsket meg hund siden jeg var lita, jeg også.
Like før ferien denne sommeren, kom en bamse inn i familien.
Noen år etter boffen kom, fikk jeg ordnet opp slik at lillesøsteren min kunne flytte inn i leligheta nedundet. Det skulle bli for en kortere periode, men det ble 9 år. Nå flytter hun ut om en måned.
Jeg føler at livet reverserer.
Nå får jeg nok ikke årene som har gått, tilbake.
Men jeg står igjen med blankere kort for framtida.
I morgen er siste feriedagen.
Jeg står foran en høst med mye nytt. Svært mye ukjent.
Så om jeg ble sittende passivisert, så lot ikke livet det passere.
Om jeg ikke ble enorm sunn, aktiv og skrev mengder av ord, så har det ført til mange endringer likevel.
Nå skal jeg inn i framtida og er spent om jeg kan nærme meg det jeg vil og ønsker, for en må aldri slutte å så.
Så ønsker og håp.
Drømmer.
En må sørge for at livet en lever spirer, gror og blomster – og ja, det vil også visne.
Men en må ikke slutte å så frø for et levende liv!
Og ennå er søsterkattene med, de har vært med mange, mange år.
Søndagskveld og mørkt. Kveld i huset mitt. Like før siste sommerdag går ut av historia.
De siste dagene har jeg vært lite hjemme.
Da jeg kjørte barna til Orkanger onsdagskvelden etter besøket og avskjed med boffen vår, ringer mor. Far hadde atter fått skuldra ut av ledd.
For tredje gang.
Han ble sendt med ambulanse til sykehuset.
I løpet av denne tida, første gangen var i februar 2019, andre gangen juni 2019, har mor også blitt eldre.
Så jeg valgte å kjøre hjem til henne da jeg kom hjem rundt midnatt.
Jeg har stort sett vært der, i dag kjørte jeg oss en tur.
I går var vi bedt på fødselsdag til naboen.
I kveld tok jeg turen hjem. Godt å være hjemme i kveld.
Far kommer sannsynlig hjem fra sykehuset i morgen, dvs. det blir et opphold på sykehjemmet først.
Ferien min er straks over.
To dager igjen.
Det har vært en heller rar ferie.
Med mye fortid, litt slik som tida har slått krøll på seg og landa i fortida.
Virkelig en rar tid.
Kanskje jeg skal skrive et innlegg om hvordan den siste tida har pekt tilbake.
Tenker kanskje den måtte det, før jeg kan gå videre. For plana med ferien var at jeg skulle ta fatt på neste kapitell. Sjøl om ingen ting av det jeg så for meg, ble.
Time for undersøkelse, tid for barn og for dårleg kunnskap i trafikken.
Alle ville møte meg, hele gjengen.
Men først var det kontroll.
St. Olav.
Mye var bra, noen verdier ikke helt på plass. Noe slitasjen i benstruktur, ikke av artritt men artrose.
Så altså, begge deler pluss, pluss…
Reagerte ikke optimalt på sprøytene. For mye veske i knær. Så må tilbake for å tappe.
Ellers ny periode med testing, akkurat det sammen jeg var gjennom, tror det var etter jul.
Fikk visst mer rett enn jeg skjønte, da jeg fikk diagnosen leddgikt, tenkte jeg at dette ikke var gjort i en håndvending.
Nei, nå er det gått over tre år og ennå er ikke medisineringa tilfredsstillande.
Vurderer sterkt situasjonen min. Men det kan jeg skrive mer om en annen gang.
Etterpå møtte jeg gjengen min.
Vi fant ut av vi enkelt og greit dro på Peppes. Men den åpna ikke før om en liten time.
Sønnen tok seg en tur på sparkesykkel og jenten spratt rundt i sola.
I den vakre sommerdagen.
Varmt å sitte ved Nidelva og berre nyte.
Jentene brukte tida til fotoshoot.
Mellomste hadde pynta seg i en silkedrakt hun har arva etter mormor si.
Det var informasjon for henne senere, oppstart på nytt studieår.
Så var tida der og vi gikk inn som de første kundene, for meg ble det frokost, lunsj og middag i ett.
Eldstemann er litt taus om dagen og forsvant inn i mobilen.
Men det er godt denne gjengen min setter så stor pris på hverandre.
De liker å dele tid. Det er godt som mor å oppleve at de har denne gleden.
Jeg må kanskje opplyse om at bildene jeg deler på bloggen av barna mine alltid er godkjente av dem.
Etterpå skulle jeg kjøre yngste hjem, mellomste til studistedet og eldstemann skulle sitte på tilbake til dit han bor.
Da vi har satt oss inn i bilen, sier yngste:
– Se på vindusviskeren.
Jeg kikka og hjernen min greidde ikke oppfatta det øynene så.
En gul remse på viskeren.
Yes!!
Bot for feilparkering.
Først ble jeg veldig opprørt, jeg hadde betalt ikke mindre enn 72 kroner for å stå der. Bota var på 900.
Og det var ikke enkelt å tolke skiltinga, for det sto parkeringsskilt foran meg og bak meg sto det et forbudt skilt mot stopp, som jeg tolka gjaldt fra der det sto.
Foran og bak meg sto det parkerte biler.
Det er nok ingen vits å klage, men surt var det.
Men en venner seg til alt.
Får si at dette var skoa jeg tenker jeg burde ha kjøpt.
Så slutten av Trondheimsturen var ikke så god.
Men jeg hadde noen veldig hyggelig timer med barna mine.
Noen hektiske dager og så er jeg der. Ved sommerens ferie.
Siste arrangement gikk av stablen på søndag. Litt lite mennesker. Ellers interessant.
Men fikk kjøpt meg en bok om hvitsøm.
Mandag var tenkt som siste arbeidsdag, men oppdaga at timen i Kristiansund var for tidlig til å rekke det. I tillegg kom en melding om innstilling av B-ferga.
Så rakk bare innom jobben med lydanlegg og prosjektor først.
Det ble en varm dag, men fikk utført ærend både før og etter røntgen-tagninga.
Hender, håndledd, knær og føtter ble gjennomlyst. Får nok svar på dette om en ukes tid.
Og endelig fikk jeg kjøpt meg gee.
Den vesle gutten som ekspederte meg i innvandrer butikken, så på meg med brune øyner og sa;
– Den er dyr, vi har en mindre, du vil ikke ha den i stede?
Han synte meg omtanke.
Men jeg ville ha den største.
Tenker å gå i gang med keto igjen. Da er gee anbefalt, en type smør som en også kan lage seg sjøl.
På tur hjem igjen ble jeg så trøtt at jeg måtte stoppe bilen.
Sovna som en dupp.
Sov kanskje mellom 15 og 30 minutter, det hjalp.
Fikk melding om at de to unge på tur i sør-Norge ville komme til meg om kvelden.
Fikk laga mat. Det var koselig å se de igjen.
Tirsdagen ble det jobbedag.
Den følelsen da jeg kunne legge inn melding om fravær på mailen min “borte i tre uker“, den var fantastisk.
Etter jeg var ferdig på jobb dro vi til foreldra mine. Kjøpte med is og kake og bestilte en pizza.
Det var lutter glede hos de eldre. Over at vi dukka opp, og ikke minst at barnebarnet var med, og kjæresten.
Og inn i mellom måtte jeg si;
– Jeg har ferie!
Så i dag kunne jeg våkne med tanken om at endelig var jeg der, ved FERIEN min. Kjente hvor alt bare la seg fint til i mitt indre.
En fred.
Mellomste datter og kjæresten skulle dra videre og hjem i dag. Men jeg hadde bedt de om en teneste, om hjelp til å flyte ut lagra ting i melkerommet på fjøset.
Og der i rot og kaos, som har stått slik siden vi flytta hit for snart 13 år siden, fant jeg pappkasser med tøy.
Påkledd bil
Barneklær og sko fra den gangen jentene var 10 og 13 år.
Mye må kastes.
Men tok ut en av kassene med stoff, la stoffet utover for lufting og fikk starta med å vaske noen av tøystykkene for å kjenne om det kan bli brukende. Nå lukta det emment.
Fant også kasser med babytøy. Det er på tide å gå i gjennom dette.
Virkelig på tide.
År som har gått som en vill hest gjennom livet.
Utmattende, krevende, en maraton uten sidestykke har denne epoken vært.
Nå vil jeg gjøre klar til neste etappe. Ferien skal være starten.
For jeg kommer nesten ikke til å reise bort, jeg vil prøve å kjenne etter og gjøre det som er best for meg.
Best for at ferien skal magasinere nye krefter til etterpå.
Her om dagen var var jeg og feira søster mi, men jeg var en dårlig gjest som ikke hadde med gave. I går fikk jeg kjøpt og i dag levert.
Så ringen er slutta, uten at det var ring hun fikk…
Hun kom med et par ønsker og ett var en bok. Nå er det ikke bokhandel i umiddelbar nærhet. Men i går kjørte jeg oppover til Orkanger.
– Skal vi møtes til en kopp kaffe, spurte jeg sønnen.
Vi ble enig om at jeg henta han etter utført ærend.
Jeg fant både bok og termokanne, begge deler ønska. Fikk også kjøpt meg ansiktsmaske og Q-tips uten plast.
Egentlig skulle jeg hatt en par stekepanner, den minste var utslitt og den størst holdt også på å bli det. Så da jeg møtte sønnen spurte jeg om vi ikke skulle kjøre til IKEA.
Vi kunne spise der og høre om søstrene ville være med.
Derfor dura vi inn mot byen, jentene var begge ferdig på jobb og sa ja til invitasjonen.
Det synte seg vi var for sent ute for å få kjøpt mat. Så vi tok bare runden gjennom butikken nede.
Der fant yngste pleddet sitt, jeg syntes at det burde vært både dyrere og hatt en mye bedre kvalitet for å være bærer av dettenavnet.
Men hvor skulle vi dra?
Etter litt rådføring ble vi enige om Egon.
Der var det så fullt at vi måtte sitte ute. Må si jeg ble ordentlig overraska over at det var så mange folk på byen en mandagskveld.
Vi gikk i stedet til Solsiden og Una.
Der var det også bare plass ute.
Men innkledd i pleksiglass og med varmelamper var ikke det noe problem. Vi satt med utsikt mot kanalen og blomsterbrua.
Og det ble en skikkelig hyggelig stund med god mat. Det var lenge siden bare vi var samla, og vi var enig om at det både var hyggelig og godt å kunne møtes slik.
Som eldste sa, en føler seg så trygg.
Vi kjørte jentene hjem før vi tok returen til der eldstemannen skulle av.
Turen min hjem gikk fint etter bortimot øde veier.
I dag våkna jeg sent.
Jeg fikk vite at mellomste søster var framom hos foreldra mine. Hun dro tilbake til byen, været var ikke så fristende til mer hytteliv i denne omgang.
Så da dro jeg dit med gaven.
Drakk kaffe og pratet.
Da søsteren min dro slo jeg følge.
Jeg fikk en innskytelse; skulle vi ta en liten prat to sammen.
Dette førte til at jeg kjørte med henne et stykke på vei og vi kjøpte oss en matbit på Kafe Koselig.
Det ble en ordentlig fin prat, der vi møttes på et godt vis.
Det er ikke alltid alle samtaler er like vellykket, men samtalen vi fikk var skikkelig bra.
Har du erfart dette, at noen ganger blir samtaler mer vellykket enn andre ganger?
Nå er gaven kjøpt, levert og dagen feira ferdig. Og jeg har en dag igjen av ferien min i denne omgang. Søsteren min og jeg var begge enige om at i ferier bør en gjøre det en vil. Som plutselig dra å kjøpe seg mat på en kafe og ta en god prat.
