Jeg har noen dager som sannsynligvis blir annerledes enn slikt jeg opplever vanligvis.
Og det blir forhåpentligvis bra.
Samtidig kan jeg være et trekkpapir på det som jeg hører, ser og opplever.
Overfølsom har jeg lyst å trekke meg unna alt, sitte ved et stille vann og ikke tenke på noe.
Bare være i ett med alt.
For nå har det vært noen dager der det har kommet deisende disse tankene, eller ikke tankene kanskje…men slikt som minner meg og får meg i modus jeg ikke ønsker.
Vonde følelser popper opp.
Ikke vonde for at noen har gjort meg noe vondt.
Bare det levde livet som ikke egentlig handla om meg, men som ble en stor del av livet mitt.
Jeg må jobbe meg ut, ut av dette som en gang kosta meg så mye.
Se på det.
Få lagt det på riktig hylle for å la framtida komme meg i møte uten pigger.
Og folk – de er så mangslungne at det er et syn.
Noen forstår lite og noen mye, men alle prøver så godt de kan ut fra sitt forstand.
Jeg også.
Nå skal jeg bære ting ned i bilen, dusje og sette meg bak rattet.
Vet ikke om jeg tar det helt inn. Kanskje jeg må klype meg i arma…
For i dag har jeg første feriedag.
Det er liksom som det ikke går helt inn, kanskje jeg skulle vært mer euforisk…
Har ei stille ro, på en måte, inni meg.
Og kanskje er de siste døgna også en årsak, for jeg hadde ikke anledning til å gå inn i en rolig fredag.
Lørdagen fortsatte i fart, nei forresten ikke i fart, men oppgaver hvilte på skuldrene.
Kjørte mellomste til mor, hun skulle overnatte, dekke bord og være der for å hjelpe til.
Her er hun og hun har ikke sovnet :).
Bestemte meg for å lage en kake, den ble først laget på søndag.
Yngste og kjæresten kom fra Trondheim, sliten og glade for å ha pakka og vaska ned leiligheten.
Dagen før hadde de endelig kommet over en leilighet som de hadde fått og som de ønsket å leie.
Dermed var flere floker løst opp.
Her er hun på feiringa til mor.
Vi alle samla oss etter hvert hos mor på søndagen.
Her er 90-åringen når selskapet begynner å nærme seg slutten.
Jeg kjente jeg har anlegg for å bli “tante Sofie”.
Siste kvelden kom det melding fra et av barnebarna, som hadde sagt hun ikke kom, om at hun kom likevel.
Og det at alle barnebarna kom var både hyggelig og fint…men maten var bestilt etter hvor mange vi var, så jeg ble bekymra om vi hadde nok mat.
Og neste dag når maten ikke var henta av den som hadde tatt på seg oppdraget til avtalt tid, da…
Jeg kjefta ikke, jeg sa heller ikke så mye, men jeg lot det skinne ørlite i gjennom at jeg var irritert.
“Tante Sofie” ble med meg hele dagen.
Det ble en arbeidskrevende dag.
Oldebarnet på fire år syntes det ble bråkete, for folk snakka, snakka høyt og ivrig om alskens tema.
For slik er vi, vi snakker.
Og kjærester som er kommet inn i familien kan også å snakke.
Ikke rart fireåringen syns det ble bråkete for lydnivået var høyt av all praten.
Tror folk hadde det bra.
Jeg kjempet min kamp med maten.
Jeg hadde som oppdrag å servere middagen sammen med et par av ungdommene, maten hadde blitt sølt ut i matkassene under frakt…så det rente utover benken og dryppet ned på golvet.
Vi var delt opp med forskjellige oppgaver alle.
Maten var uten smak, viltsausen smakte mel.
Retten til de som ikke spiste kjøtt var alt for salt og det var putta bacon i…
Risen i riskremen var ikke ordentlig kokt.
Og da vi senere pakka sammen, fant jeg ikke mateskene i isopor, som skulle leveres tilbake.
Det viste seg de var bært ned til veien og kasta i søpla.
Heldigvis var det ikke uopprettelig.
Så jeg gikk inn i en slags overkikador rolle.
Tror det kom av at jeg også var for sliten etter siste arbeidsuka mi.
Da vi var ferdig om kvelden la jeg igjen telefonen min.
Vi snudde slik at jeg fikk henta den. Mor hadde lagt seg, så vi skremte mor i samme slengen. Heldigvis fikk hun sovne etter vi drog.
Vi gikk også å la oss, sønnen som alltid legger seg til slutt, la seg først.
I dag våkna folk litt etter litt.
♦
Litt hyggelig når døtrene og den enes kjæreste kaster seg med på de Tibetanske ritene sammen med meg…og han sier at dette kan de gjøre når de kommer på plass i den nye leiligheta.
Så dro alle.
De to yngste skulle rekker seg opp til Trondheim for å skrive under kontrakta på leligheta.
Jeg sitter igjen med ferien min.
En så fri og overveldende følelser at den kan slå begge veier, i vill glede eller tungsinn.
For jeg har vært så vant til å være så kraftig under pisken at jeg nesten kan være i fare for å være ustabil.
På torsdag var det gjennomgang av teknikk, lyd, lys, mikrofoner.
Eldstemann tok ansvar for det tekniske. Det var en slik lettelse at jeg kan nesten ikke få uttrykt det nok.
Så var det spørsmåla, lese seg opp, innledning og gaver, for å kunne styre arrangementet.
Jeg jobba med tekst og oppdaga jeg hadde for lite tid.
I tillegg jobba jeg på mac’en min. Fikk ikke overført teksten til pc.
Så da jeg kommer på kontoret alt for sent, egentlig, til å få skrevet ut dette, gikk det ikke.
Akkurat da føler jeg nesten behov for å sette meg ned å hyle, det var et vilt press.
Hodet holdt på å kollapse.
Til slutt tok jeg bilde av all teksten, men bildene fikk jeg heller ikke til å skrive ut.
Sønnen kommer meg til unnsetning og fikk skrevet ut bilde for bilde.
Akkurat i denne situasjonen måtte jeg ha en tekst å forholde meg til, jeg har nesten ikke klart et ord uten.
Så sitter jeg der i salen da, har gjennomgang med spørsmåla med hovedpersonen.
Og jeg kjenner at kontakten er god.
Folk kommer, mellomste lukker dørene til salen før vi begynner og ellers gir meg innspill med tida etter hvert.
Og vi er i gang.
foto:asbjørg
Etter de første fomlende orda, er jeg på plass.
Stemningen føles lun.
Jeg orienterer meg nokså greit, spør ikke de spørsmåla som er svart på og da det er fem minutter igjen er jeg framme ved siste spørsmålet.
Jeg får takka, delte ut gavene og har gjennomført mitt.
Jeg gledet meg til å se ryggene som forsvant ut, nå hadde de behov for å snakke mange av de oppmøtte, så den biten der gikk litt treigt.
Og jeg var tom, følte ingen ting.
Endelig kunne jeg låse dørene.
Vi ble bedt bort til mor og datter, kunstneren og regissøren på litt kaldt å drikke.
Hyggelig avslutning, fikk sett verkstedet til henne som er 83 år og fortsatt har utstillinger. Faktisk las jeg meg opp på at hun har hatt over 70 separasjonsutstillinger.
Så dro mine to og jeg til et gammelt handelssted for å spise.
De store lønntrærne som sila grønt lys var fantastisk.
foto:asbjørg
Vi satt ute ved sjøen og spiste.
foto:asbjørg
Var ferdig, utført oppdrag.
– Du har ferie, sa de unge.
foto:asbjørg
Ennå følte jeg ingen ting.
Jeg bare eksisterte og utførte.
Konverserte med andre folk vi kom i kontakt med.
Så til slutt var vi hjemme.
Og jeg kunne sove til jeg våkna og nesten ikke skulle noe.
Og jeg hadde ferie.
Ferie.
FERIE!
Og etter den tunge stemning var dunsta bort, sola hadde varmet naken hud, da kjente jeg det.
For jeg har faktisk ferie og skal bare, nesten bare gjøre det jeg vil.
Være snill.
Snill mot meg sjøl.
Men måtte inn å skrive et lite innlegg, som ble langt.
Ta bilder av mellomste, hun som har tatt bildene jeg bruker her.
Lese gjennom og etter hver poste.
Hva gjør du på i dag?
Håper dagen din er fin, fin…og så syns jeg det er veldig hyggelig at du las alt.
Noen ganger blir det ikke slik som en planlegger. Plana har jeg annonsert flere ganger og at jeg skulle fortelle om den etter hvert.
I kveld skulle jeg har sittet her med ferdigpakka bag.
For i morgentidlig skulle jeg ta en buss til Trondheim og så videre til Værnes, var plana-.
Og jeg har gledd meg.
Skikkelig gledd meg til å oppleve stedet vi skulle til.
Kanskje fikk vi se midnattsola. Nå var ikke meldingene slik helt der, men likevel, lyset og naturen…vi skulle til Røst.
Søsteren min og jeg.
Ikke så mange dagene, men opplevelsen, den så jeg fram mot.
Det var slik det ikke skulle gå.
Alt som var tilrettelagt hjalp ikke når en ikke blir frisk igjen.
Jeg har sagt at dette nesten er komisk. Jeg reiser ikke på lange reiser og jeg blir ikke syk…
De siste par åra har reisende gått til de nærmeste byene med omland.
Logisk nok.
De siste lengre reisene gikk til Danmark.
Den lille flirt tok slutt før koronaen starta, og da den kom reiste folk nesten ikke, det var ikke bare meg.
Men nå skulle jeg altså ut å fly, bokstavelig fly…trodde jeg.
Her sitter jeg med penicillin, diverse smertestillende, hostemikstur og trapper inn.
Jeg som altså ikke har brukt å bli slik syk som dette.
Måtte ta meg ut sykemelding, for var hos legen i dag igjen. CRP’en stiger, skal teste igjen på torsdag og da regner jeg med den har begynt å gå ned.
Jeg har sovet, sovet og sovet, mat har jeg omtrentlig ikke greid å få ned. Lite drikke også.
Så jeg var gått i ketose, fikk vite det i dag. Slik sett kunne jeg har fortsatt med keto-diett.
Siden onsdag har jeg gått ned fem kilo, akkurat det har ikke noe å si.
Men en blir slapp, det er ikke behagelig.
Spydd har jeg også, sjøl om slik detaljer verken er interresante eller delikate.
Jeg har vært, skiver har vært, for nå må det snu, omtrentlig det mest elendige, miserable, utslåtte eksemplet av meg sjøl.
Så slik gikk det altså.
Jeg så for meg innlegga jeg skulle skrive fra Røst, alle bildene, alt dette som jeg virkelig så fram mot.
Men altså, her sitter jeg med temperaturer som fyker opp og ned i min egen kropp.
Jeg blir bra igjen, så da skulle jeg vel få denne erfaringa da.
Ute regner, men det bryr jeg meg fint lite om.
Nå har jeg kjørt til legen som er 40 minutter den ene veien, til apoteket som er 70 minutter andre veien fra legen og tilbake til huset mitt som er 30 minutter…så nå skal jeg straks legge meg langflat ut på senga.
Og så er jeg veldig glad for å ha gjennomført disse etappene.
Var en snartur innom matbutikken også, kjøpte meg yoghurt, ferdig laga suppe og coca cola.
Det siste drikker jeg aldri, men tenkte den også kunne hjelpe på tilstanden.
Har du vært utslått av influensa, halsbetennelse, forkjølelse eller korona i det siste?
Forrige helg tok såpass på, slik var det behov for å komme seg.
Mor måtte jeg besøke, så det har blitt to overnattinger hos henne i løpet av denne uka.
Mandagen skulle jeg bare ta et kort besøk, men plutselig ble klokka for mange.
Senga mi står oppredd og tannbørste har jeg liggende, derfor er det ei grei sak.
Oppdaga at jeg hadde glemt av laderen min hjemme hos henne, så det neste døgnet var jeg lite på mobil.
Fikk gjort en del vasking av klær og rydding.
Torsdag skulle jeg til lege og hadde spurt mor om hun ville bli med på tur inn på Kyrksæterøra etterpå. Det er balldag på et spisested, det er så godt. Men fordi jeg har jobb torsdags ettermiddager, er det vanskelig å få til vanligvis.
Dro så innover til mor på onsdagskvelden, fikk lada telefonen.
Jeg bruker mobilen til vekkerklokke, så måtte få tak i den for ikke å komme for sent til legetimen.
Grunnen til legetimen var at jeg tenkte jeg måtte ta en sjekk.
Legen tok blodtrykket, det var innenfor.
Så tok han en titt på foten.
Sa han at han mente det var urinsyregikt som var skyld i problemet.
Jeg dro heim og tenkte at det tror ikke jeg.
Men i dag fikk jeg beskjed om at blodprøvene viste akkurat det, og at jeg måtte google hva jeg ikke burde spise noe særlig av eller unngå.
Der sto det blant anna; reker, øl, sprit, brus, rødt kjøtt, innmat, fete og store måltid.
Nå er dette noe jeg ikke spiser, eller inntar lite av.
