For å fjerne oss fra hele sulamitten oppretter vi i dag en reporter. En dame, hun har rota seg bor i tåka – for dette er et tåkete innlegg. Så kan være greit og ha noen andre til å føre det i pennen.
Tåka hadde lagt seg ned som en tett grøt i hver krinkel og krok. Og hun visste ikke hvor hun var. Ikke var det folk å se heller. Ikke så rart, det var nesten ikke hus. Men plutselig dukker det likevel opp en bygning, et hus, kan vel kalles det. Fryktelig slitt. Hun ser et menneske på terrassen, det ser ut som det fotograferes.
Hun blinker seg av veien og kjører opp den humpete gårdsveien. Tenker at hun kan gjøre et intervju med et menneske som bor i et tåkehav.
Etter litt betenkning blir det akseptert. Kvinnen, ja for det er en kvinne, ser litt oppgitt ut – men kanskje ikke så rart. Bo her hvor alt er viska ut.
– Hvordan er det å bo her?
– Det er stille og fredelig, utenom trafikken da, det bråker veldig når den er stor.
– Er du født her?
– Nei.
– Det er en gård, er den i drift?
– Nei.
(Det var da som søren, må spørre annerledes).
– Hva gjør du her i tåkehavet?
– Det er ikke alltid tåke.
– Ja, men hva gjør du slik generelt?
– Jeg gjør noen gang mye og noen gang lite.
(Hva i alle himmelretninger, damen her var bare krokete).
– Hva skal du i dag da?
– Først skal jeg skrive et blogginnlegg om at jeg er helt i tåka. Når den forhåpentligvis er letta, skal jeg opp i skogen for å finne ut hvorfor det ikke kommer vann i kranene, forhåpentlig finner jeg det ut og rekker å få vannet tilbake slik at jeg får dusja. Så skal jeg ut å hente noen brukte hagemøbler.
– Har du ikke vann?
– Nei.
– Det var da ille, er det er vanlig problem?
– Ikke vanlig, men det skjer.
– Er dere mange som bor her?
– Her i huset mener du, nei, ikke nå.
– Hva gjør du på ellers her, jobber du?
– Jeg hadde siste feriedagen min i går, så på mandag er det jobb. Jobber forresten bare halv tid.
– Åja, kan jeg spørre hvorfor?
– Ja.
– Hvorfor?
– Helsen.
– Så helsen din er ikke god?
– Håper den skal ta seg sammen å bli bedre.
– Kan jeg spørre om det er fysisk eller psykisk?
– Ja, du har vel indirekte spurt og egentlig er slikt det samme og henger sammen for så vidt. Men det er slik mange av oss sliter med, leddplager med påfølgende tilleggs diagnoser. Psyken er heldigvis grei den. Men kroppen…og den forbaska fatiguen.
– Du blogger sa du, om hva da?
– Om meg sjøl.
– Å, er det interessant da?
(Shit, et spørsmål prega for mye av hva jeg tenker nå).
– Ja, jeg syns det er det. Men regner kanskje ikke med at så mange andre nødvendigvis syns det. Liker vel å skrive. Og så blir jeg “kjent” med mange hyggelige mennesker.
– Åja, det høres fint ut, da blir det kanskje ikke så ensomt å bo her, for det ser unektelig litt avsides ut?
– Det er klart at noe “sosial omgang” får en gjennom bloggen, men meg passer det fint å bo slik og folk treffer jeg da.
– Så du trives?
– Ja, gjør det, men akkurat i dag er det for tåkete. Er det for tørt. Er det for lite ferie, i og med den er oppbrukt. Er det for mye jeg ikke vet hvordan jeg skal få løse.
– Så du vil ha hatt mer ferie?
– Kanskje, men jeg har også mer ferie mot slutten av sommeren. Og det blir sikkert greit å være i gang. Når jeg først er i gang.
– Har du hatt en fin ferie?
– Jeg håper det, men har ikke gjort mye, bare vært sliten – egentlig.
– Uff, det hørtes ikke så bra ut, men har det vært noe bra?
– Joo, faktisk er det en ting som har vært bra. Tror faktisk jeg er litt forelska.
– Oj, det høres spennende ut, vil du si noe mer?
– Ja, for jeg har kommet over noe fra tidligere som er veldig spennende.
– En gammel flamme altså og glørne har blaffa opp?
– For så vidt, men uvant med bevegelsene.
– Ehee, nå ramlet jeg litt ut her, bevegelser?
– Ja, det å stokke hender og føtter riktig.
– Nå må jeg innrømme at jeg får opp bilder jeg ikke vet om jeg vil få opp her…det kan vel ikke være så vanskelig?
Å våkne til tyve grader i skyggen lager nesten stress. For jeg vil ALT! Og hva vil de andre…
For jeg vil virkelig nå over og nyte alt som kan nytes.
Samtidig gjøre det jeg både bør og vil.
Og så har du folk i rundt deg som sikkert tenker noe, og hva er det…og skal jeg gjøre slik eller sånn…
Når tankene løper slik, er det nesten ikke godt med tyve grader i skyggen.
For dette kalles stress.
Det vil jeg absolutt IKKE ha!
Så nå skal jeg vatre meg.
Ta med meg fotoapparatet ut å la inntrykka snakke til meg.
Jeg kan ikke vite om den kommer, eller om jeg bør gjøre ditt eller datt.
“Mennesker som har hatt strenge grenser og har lært seg til å ta hensyn til andre, som barn, kan bli veldige servile og ikke vite sin egne behov”, leser jeg.
Plutselig går det opp for meg at jeg er nok langt fra så snill som folk vil ha det til, jeg er nok preget av en barndom, jeg som andre.
Jeg strekker meg langt utover mine egne behov.
Faktisk vet jeg ikke hva behova er heller.
Bare det, ikke ha egne behov, er litt skummelt.
Og jeg blir irritert. Når jeg har strukket meg nok. Når jeg likevel føler forventningen.
For kan ikke de andre, alle de andre, forstååå…
Det var interresant da jeg oppdaga dette.
At jeg kanskje ikke er helt den jeg tror.
At jeg er mye det andre tror – i stor grad.
I dette spekteret ligger det veldig mye spennende.
Sannsynligvis utvikling også.
For hvem er en?
Vet du hvem du er?
Dette var tankene som kom poppene når dagen er…, ja, jeg har skrevet noen ganger om temperaturen i skyggen, den er kanskje blitt enda høyre nå-.
Slike dager som er fine og som krever sin mann. Heldigvis er jeg kvinne. En av diskusjonene i går.
Ikke om jeg var kvinne, men om å være kvinne.
Ved et bord på IKEA har vi en høylytt diskusjon om kjønn, kvinnesyn og benevnelser som er i bruk.
Jentene mine ler av at dette kanskje ikke var rette åsted for den type diskusjon og om søster mi syntes den ble vel frisk…
Hun kom og tok en kopp kaffe sammen med oss på Leangen.
Før dette hadde mellomste og jeg satt mobil på vekking, jeg hadde nok en time på sykehuset.
Tilstanden var akkurat slik jeg tenkte.
Men tror ingen krise.
Etter timen og en matbit, for jeg skulle møte fastende, tok vi turen opp til Byåsen. Der yngste jobba med barn og skating.
Vi skulle hente henne med oss, men før hun var ferdig rakk vi en tur rundt Theisendammen.
Vil gjerne dele bilder både fra gåturen og litt etterpå.
Først passerer vi ett område for lek, der naturens egne materiale var tatt i bruk.
Før vi møte en sau med lam.
Slik halvtam.
Tydeligvis vant til masser av folk, men likevel på vakt og fant det tryggest og ta med seg sine halvvoksne bort fra oss.
Så møter vi denne gjengen.
Da vi går ned til vannkanten kommer de foss-svømmende over dammen, tydeligvis håpa de på noe.
Men vi hadde ikke med noe å gi de.
Det skvatra og knatra av lyder rundt oss. Som vi var midt i ville skogen.
Det var vi overhodet ikke, til venstre gikk og sprang folk med køller og golftriller.
Der strakk en golfbane seg både vidt og langt utover.
Vann er så godt.
En kan hvile øynene i speilingene og formene.
Likevel hviler en trist historie over stedet. Det er ikke så lenge siden en ung gutt drukna her.
Vi dveler litt ved den historien, mellomste forteller hva hun er blitt fortalt. Og jeg sier jeg er redd for de når de bader.
Spesielt her, kanskje.
Vi kan likevel ikke være ved i det triste.
Mellomste finner stener som er fine å sprette bortover.
Vi er kommet til der demningen er murt opp.
Kikker over kanten og kikker utover byen.
Det er god utsikt ned til havna.
Må være fint sted å bo her oppe, tenker hun som slapp å bruke regnjakken før helt mot slutten av turen.
foto: asbjørg
En veldig fin tur, mens vi venta på at yngste skulle bli ferdig.
Da vi kommer fram til henne, er det fullt av små rosa “andunger” på hjul, samla i grupper. Vi som venter reflekterer over tid mens vi venter.
Det er ikke såååå lenge siden jeg var i denne situasjonen.
Med å hente barn fra aktiviteter.
Nå er jeg her for å henta instruktøren og er blitt bestemora.
Rart!
Ja, nå er jeg ikke blitt bestemor…men altså godt opp i den alderen folk blir det.
Vi kjører yngste hjem for at hun skal få skifte, før vi kjører opp til det allerede nevnte stedet.
Jeg fant ikke utestoler, som var det egentlige ærendet dit.
Men en rosegeranium, som jeg må berøre nå når jeg går forbi her hjemme.
Den lukter så herlig.
Før jeg kjørte hjem over fjella, fikk jeg en sterk kopp kaffe hos mellomste.
Det er så godt å være sammen, så lett å utsette avskjeden.
foto: asbjørg
Jentene var med meg ut da jeg skulle dra.
Der jeg hadde hatt en perfekt lukeparkering.
Men jeg tok heller bilde av jentene, enn parkeringa.
Vi har ønska at vi bodde nærmere hverandre.
Jeg kjørte opp til parallellgata for å komme meg i riktig posisjon. Da hadde jentene løpt til det gatehjørnet og sto der å vinka da jeg passerte.
Vi sees ganske snart igjen.
Bare noen dager og det er godt å vite.
Turen hjemover gikk fint, etter jeg kom meg forbi en bil som syns det var helt greit å kjøre i 60 der det var 80. Helt i orden å kjøre sakte, men slipp biler forbi i stedet for å lage kø.
Dagen har vært grå fra morgen til kveld. Det er fredagen under skyene.
foto: asbjørg
En arbeidsuke er over, og en ferieuke.
Uka har hatt mange ting som måtte gjennomføres. Alt fra museet som åpner denne helga, til helse både slik og sånn, fotbehandling og sankthans.
De første dagene var jeg stresset.
Det slapp ikke.
Men jeg tror jeg har landa mer nå.
Og jeg er i overmål tiltaksløs.
I går kom mellomste hjem, hun har også ferie.
Hun blir her noen dager.
Det er koselig.
Vi har snakka oss tørr, nesten.
Om mennesker, hvordan tanker, fokuset på oss sjøl og de andre er. Det at vi tror at slik folk møter oss alltid handler om oss sjøl. Når det er så ufattelige mange andre grunner.
Spennende samtale.
Men til slutt hadde vi såpass behov for det overfladiske, at vi dro på butikk og kjøpte sminke, masker og prøvde klær.
Vi kjøpte inn mat og vin. Og blomster.
Masse blomster.
Til å ha i krukker.
Ute.
foto: asbjørg
Vel hjemme lagde mellomste en vegetabilsk rett, den var nydelig.
Vi har tatt ansiktsmaske, og snakka enda mer.
foto: asbjørg
Om syndrom, båstenkning og det å være menneske.
I morgen skal vi handle for mor, dra på galleri og så får mellomste besøk av kjæresten.
Det er ferie, sommer og helg.
Og ute synger fuglene hele døgnet.
Jeg lakker neglene og blogger mens natta siger på.
