Å våkne til tyve grader i skyggen lager nesten stress. For jeg vil ALT! Og hva vil de andre…
For jeg vil virkelig nå over og nyte alt som kan nytes.
Samtidig gjøre det jeg både bør og vil.
Og så har du folk i rundt deg som sikkert tenker noe, og hva er det…og skal jeg gjøre slik eller sånn…
Når tankene løper slik, er det nesten ikke godt med tyve grader i skyggen.
For dette kalles stress.
Det vil jeg absolutt IKKE ha!
Så nå skal jeg vatre meg.
Ta med meg fotoapparatet ut å la inntrykka snakke til meg.
Jeg kan ikke vite om den kommer, eller om jeg bør gjøre ditt eller datt.
“Mennesker som har hatt strenge grenser og har lært seg til å ta hensyn til andre, som barn, kan bli veldige servile og ikke vite sin egne behov”, leser jeg.
Plutselig går det opp for meg at jeg er nok langt fra så snill som folk vil ha det til, jeg er nok preget av en barndom, jeg som andre.
Jeg strekker meg langt utover mine egne behov.
Faktisk vet jeg ikke hva behova er heller.
Bare det, ikke ha egne behov, er litt skummelt.
Og jeg blir irritert. Når jeg har strukket meg nok. Når jeg likevel føler forventningen.
For kan ikke de andre, alle de andre, forstååå…
Det var interresant da jeg oppdaga dette.
At jeg kanskje ikke er helt den jeg tror.
At jeg er mye det andre tror – i stor grad.
I dette spekteret ligger det veldig mye spennende.
Sannsynligvis utvikling også.
For hvem er en?
Vet du hvem du er?
Dette var tankene som kom poppene når dagen er…, ja, jeg har skrevet noen ganger om temperaturen i skyggen, den er kanskje blitt enda høyre nå-.
Slike dager som er fine og som krever sin mann. Heldigvis er jeg kvinne. En av diskusjonene i går.
Ikke om jeg var kvinne, men om å være kvinne.
Ved et bord på IKEA har vi en høylytt diskusjon om kjønn, kvinnesyn og benevnelser som er i bruk.
Jentene mine ler av at dette kanskje ikke var rette åsted for den type diskusjon og om søster mi syntes den ble vel frisk…
Hun kom og tok en kopp kaffe sammen med oss på Leangen.
Før dette hadde mellomste og jeg satt mobil på vekking, jeg hadde nok en time på sykehuset.
Tilstanden var akkurat slik jeg tenkte.
Men tror ingen krise.
Etter timen og en matbit, for jeg skulle møte fastende, tok vi turen opp til Byåsen. Der yngste jobba med barn og skating.
Vi skulle hente henne med oss, men før hun var ferdig rakk vi en tur rundt Theisendammen.
Vil gjerne dele bilder både fra gåturen og litt etterpå.
Først passerer vi ett område for lek, der naturens egne materiale var tatt i bruk.
Før vi møte en sau med lam.
Slik halvtam.
Tydeligvis vant til masser av folk, men likevel på vakt og fant det tryggest og ta med seg sine halvvoksne bort fra oss.
Så møter vi denne gjengen.
Da vi går ned til vannkanten kommer de foss-svømmende over dammen, tydeligvis håpa de på noe.
Men vi hadde ikke med noe å gi de.
Det skvatra og knatra av lyder rundt oss. Som vi var midt i ville skogen.
Det var vi overhodet ikke, til venstre gikk og sprang folk med køller og golftriller.
Der strakk en golfbane seg både vidt og langt utover.
Vann er så godt.
En kan hvile øynene i speilingene og formene.
Likevel hviler en trist historie over stedet. Det er ikke så lenge siden en ung gutt drukna her.
Vi dveler litt ved den historien, mellomste forteller hva hun er blitt fortalt. Og jeg sier jeg er redd for de når de bader.
Spesielt her, kanskje.
Vi kan likevel ikke være ved i det triste.
Mellomste finner stener som er fine å sprette bortover.
Vi er kommet til der demningen er murt opp.
Kikker over kanten og kikker utover byen.
Det er god utsikt ned til havna.
Må være fint sted å bo her oppe, tenker hun som slapp å bruke regnjakken før helt mot slutten av turen.
foto: asbjørg
En veldig fin tur, mens vi venta på at yngste skulle bli ferdig.
Da vi kommer fram til henne, er det fullt av små rosa “andunger” på hjul, samla i grupper. Vi som venter reflekterer over tid mens vi venter.
Det er ikke såååå lenge siden jeg var i denne situasjonen.
Med å hente barn fra aktiviteter.
Nå er jeg her for å henta instruktøren og er blitt bestemora.
Rart!
Ja, nå er jeg ikke blitt bestemor…men altså godt opp i den alderen folk blir det.
Vi kjører yngste hjem for at hun skal få skifte, før vi kjører opp til det allerede nevnte stedet.
Jeg fant ikke utestoler, som var det egentlige ærendet dit.
Men en rosegeranium, som jeg må berøre nå når jeg går forbi her hjemme.
Den lukter så herlig.
Før jeg kjørte hjem over fjella, fikk jeg en sterk kopp kaffe hos mellomste.
Det er så godt å være sammen, så lett å utsette avskjeden.
foto: asbjørg
Jentene var med meg ut da jeg skulle dra.
Der jeg hadde hatt en perfekt lukeparkering.
Men jeg tok heller bilde av jentene, enn parkeringa.
Vi har ønska at vi bodde nærmere hverandre.
Jeg kjørte opp til parallellgata for å komme meg i riktig posisjon. Da hadde jentene løpt til det gatehjørnet og sto der å vinka da jeg passerte.
Vi sees ganske snart igjen.
Bare noen dager og det er godt å vite.
Turen hjemover gikk fint, etter jeg kom meg forbi en bil som syns det var helt greit å kjøre i 60 der det var 80. Helt i orden å kjøre sakte, men slipp biler forbi i stedet for å lage kø.
Dagen har vært grå fra morgen til kveld. Det er fredagen under skyene.
foto: asbjørg
En arbeidsuke er over, og en ferieuke.
Uka har hatt mange ting som måtte gjennomføres. Alt fra museet som åpner denne helga, til helse både slik og sånn, fotbehandling og sankthans.
De første dagene var jeg stresset.
Det slapp ikke.
Men jeg tror jeg har landa mer nå.
Og jeg er i overmål tiltaksløs.
I går kom mellomste hjem, hun har også ferie.
Hun blir her noen dager.
Det er koselig.
Vi har snakka oss tørr, nesten.
Om mennesker, hvordan tanker, fokuset på oss sjøl og de andre er. Det at vi tror at slik folk møter oss alltid handler om oss sjøl. Når det er så ufattelige mange andre grunner.
Spennende samtale.
Men til slutt hadde vi såpass behov for det overfladiske, at vi dro på butikk og kjøpte sminke, masker og prøvde klær.
Vi kjøpte inn mat og vin. Og blomster.
Masse blomster.
Til å ha i krukker.
Ute.
foto: asbjørg
Vel hjemme lagde mellomste en vegetabilsk rett, den var nydelig.
Vi har tatt ansiktsmaske, og snakka enda mer.
foto: asbjørg
Om syndrom, båstenkning og det å være menneske.
I morgen skal vi handle for mor, dra på galleri og så får mellomste besøk av kjæresten.
Det er ferie, sommer og helg.
Og ute synger fuglene hele døgnet.
Jeg lakker neglene og blogger mens natta siger på.
Jeg står opp og legger meg, står opp og legger meg…
Dette er livet.
Hver dag er livet ditt, det du lever.
Jeg er midt i en ferie.
Tok raust ut de siste to ukene mine, droppa å føre over.
Som har blitt en tradisjon etter hvert i de siste åra.
Snøen forsvant, den jeg skrev om i siste ukessammendraget. Etter det kom en travel uke, med møter og å få unna seg det jeg måtte før ferien.
Første feriedag starta tørt, ikke en dråpe vann ut av kranene.
Så det var bare å legge til skogs, for å finne brønnen, elva og årsaken.
Jeg har aldri gått dit alene, så jeg gikk alt for høyt opp og ikke fant jeg elva.
Men heldigvis lever vi en tid der vi kan google. Så jeg fant ut at gikk jeg enda litt til, var jeg framme.
Begynte å gå ned langs den og plutselig ser jeg slangen. Den står opp i tørre lufta…eller tørr, det regna. Jeg fikk lagt den ned i elva, og festa den med steiner.
Det hadde nok vært is som hadde smeltet og tatt slangen med seg.
Måtte styre litt før jeg fikk vannet til å renne, det var is i slangen.
Men da endelig vannet plaska ned i brønnen var jeg fornøgd, våt og sliten.
Det gikk en stund før vannet var tilbake i kranene, men sjøl om trykket var lavt, var det godt å stille seg under en varm dusj en stund etter.
Jeg har forresten vært på flere skogsturer.
Tatt inn bar og mose.
Fikk kjøpt meg en lysslynge, men den var for kort.
Derfor kjøpte meg en til og fikk to lyspunkt ute.
Både i tujaen og ved inngangen.
Følte glede ved dette.
Bakt har jeg også. Det ene typen jeg bruker, ligger nå i frysere.
Bakte det samme en gang til, men fikk malt opp solsikka og valnøttene, før jeg hadde det i.
Ikke så greit for faren min å få korn i munnen, for det vil komme under gebisset.
Julegavene til de i år blir i hovedsak hjemmebakt, moren bryr seg ikke om baking i år. Hun syns ovnen er for dårlig.
Nå står det steiking av lyst brød.
Tannlege besøk har jeg hatt et par av, nitidig beskrevet i forrige innlegg.
Dagene har gått.
Ikke så effektive som jeg håpte.
Men alle vinduer er vaska og gardiner, puter og slikt-.
Forrige helg fant jeg fram til advent. Jeg fulgte med på tv, lo, gråt og så, at hele landet tenkte julegrana.
I dag er det to lys som tennes.
Var framom foreldra mine forrige helg og ordna for dem også.
Og ennå er det noen flere ting, besøk, butikkgange, telefoner og slikt, som er utført.
Men leiligheta nede er ikke i orden, ikke har jeg lest bøker og ikke skrevet, heller ikke tegna og mala.
Tenkte jeg skulle få gjort slik i ferien.
Og sjøl om jeg har en uke igjen, regner jeg med den går like fort som den som har gått.
Men jeg gleder meg til jul, uten at jeg vet helt hvordan den blir.
Holder alle seg friske?
Far er for skrøpelig i år til å ta med hit.
Sønnen min må kanskje arbeide, har sagt at faren bare må komme, om han vil. Har ikke fått ordentlig svar.
Men noen blir det nok.
I fjor var vi elleve. I år blir vi toppen fem, lenge siden vi har vært så få.
Skulle jeg bli helt alene skal jeg kose meg likevel.
Lenge siden jeg har gledd meg slik til jul.
For da er vi kommet fram til veien mot en ny vår.
Og kanskje blir koronaen noe som vi kan leve vanlig med.
