Likevel virker denne sommeren mer håndterlig enn tidligere, fordi jeg ikke skal ha ansvaret for så mange søndager. Og spesielt siste søndagen, som bruker være den mest hektiske.
Hovedsøndagen på museet.
Vi reduserte aktiviteten under covid-epidemien, både på grunn av epidemien og at stillinga mi er så lita. Etter somrene har jeg hatt enormt mye overtid som nesten var umulig å få nullstilt.
Nå skjer det en del omveltninger også, som jeg kan skrive om når ting er vedtatt. Før det vet en aldri om det blir slik en tror.
Det er har vel egentlig vært en del forandringer i løpet av de årene jeg har jobba i kulturavdelinga i den lille kommunen jeg bor i. Folk har kommet og gått, omstruktureringer og nye sjefer.
Nå har jeg ikke så mange år igjen før jeg går ut av arbeidslivet og noen ganger har jeg vært usikker på om hvor lurt det er å utsette seg for presset jeg legger på meg. Arbeidsevnen min ble for noen år siden satt ned til det halve, inn i mellom føler jeg det kan være mye også.
Men dette innlegget skal ikke handle om surrete helse.
Det skal handle om en melding som jeg fikk på fredagskvelden som jeg nevnte i innlegget HER.
Fra en tidligere kollega, en filmprodusent som jobba ett år med kulturskolen her.
Hun har en kunstnermamma hun har laget kortfilm om. Den skal vises i sommer under en uke der det skjer noe hver dag og som kalles Aure-veka.
Det er i denne uka vi på museet har det største arrangementet, og som det også er arrangement på setervollen jeg også har setra mi.
Som jeg skrev lengre oppe har jeg fri på museet, på grunn av mors voksne alder som runder et nytt tiår akkurat den dagen. Så jeg starter ferien min siste fredagen i juli.
Det er også den fredagen filmen skal vises.
Mor og datter skal fortelle og være i samtale etterpå, om morens liv, om filmen og det blir nok innom morens virke.
Til det fikk jeg forespørsel om å være den som stilte spørsmåla den lille timen som er tatt av til samtale.
Jeg har valgt å ikke være så synlig i lokalmiljøet, syns det har vært greit å være slik passe usynlig. Ikke for at jeg er så redd for å syns, har heller ikke så store problemer med å snakke foran folk. Bare at det har vært greit slik.
Som ung hadde jeg en liten sirkushest i magen, hadde veldig lyst til å spille teater.
Det la seg bare aldri til slik.
Til og med da jeg valgte linja “Musikk og teater” på folkehøgskolen jeg gikk, ble det minimalt med teater fordi læreren som hadde mest med slikt å gjøre ikke var helt frisk det året.
Da jeg tok utdannelsen med design av klær, besøkte vi noen gange Teaterhøyskolen. Dette var sikkert det første året før vi hadde valgt retning, for noen gikk for valget design av kostymer.
Jeg husker jeg var litt misunnelig på dem som utdanna seg inne skuespillerfaget, for jeg hadde hatt lyst til å søke – men gjorde det aldri, fordi jeg aldri fikk testa ut evnene mine.
Derimot tegning hadde jeg fra jeg var lita hørt at jeg evna.
Etter som jeg flytta hit, tilbake til hjemkommunen min, og spiralen gikk nedover helsemessig, gikk det også utover konsentrasjon og hukommelse.
Det var faktisk noen år jeg ikke tok til ordet fordi hjernen lå i en slags tåke.
Sjøl om jeg i dag er mye bedre, liter jeg ikke helt på hukommelsen min eller orda mine alltid. Jeg må både ha overskudd og være trygg, da fungerer jeg godt.
Dette er slik mange opplever når helsa svikter, når krava og ens egne forventninger blir for omfattende. I mange år var dette grusomt, jeg var så flau over at jeg ikke fikk til å fungere slik jeg hadde gjort.
Nå vet jeg slikt ikke er flaut, jeg syns det er viktig å forstå at vi mennesker ikke holder ut og bort-.
Himmel, dette blir et langt innlegg…
I hvert fall spurte jeg om å få tenke meg om angående forespørselen.
Etter både å ha diskutert det med familie og med jobben, svarte jeg ja.
Jeg tok på meg oppdraget.
Har heldigvis en måned på å forberede meg.
Jeg kjente sirkushesten kom med noen forsiktige vrinsk og så tenkte jeg det at en skal ta i mot utfordringer, ikke være redd dem.
For utfordringer liker jeg.
Men jeg liker ikke å være nervøs.
Så nå har jeg noe å arbeide med i juli; forberede meg til rolle og IKKE bli nervøs.
Tenk det, i dag sto sommerens vakreste dag opp. Sommeren var akkurat slik en sommer skal være.
Dette var en slik dag man burde ha fri, men dagen min hadde program.
Det er alltid noe som står for tur.
Igjen gikk ferden ut i verden forsinka.
Jeg venta en telefon som kom like etter da jeg hadde sagt jeg var opptatt fra…
Men jeg måtte nesten prioritere samtalen.
Handla om mor og helse.
Vurderte om jeg skulle droppe hele avtalen og heller få time til lege for mor, men etter en samtale med legekontoret etterpå, kunne jeg legge fra meg den tanken.
Skulle være med på en befaring.
Egentlig skulle vi i båt, det hadde vært fantastisk i dag.
Men båten hadde svikta, så i stedet ble det bil.
Vi så på gamle sjøhus, et opplegg av en av to turer.
Etter vi var ferdig spiste vi lunsj her.
Perfekt dag å besøke dette stedet.
Det heter Kallhammerrampen og jeg legger inn Facebooksida deres.
Vi spiste innbaka fisk med chips og remulade.
Godt og mektig.
Etter dette ble det noen timer på kontoret.
Da jeg låste kontordøra og bega meg ut i solskinnet var det med en fatastisk god følelse.
Men fant ut at jeg ikke hadde samvittighet til noe annet enn dra framom mor.
Hun ble glad.
Jeg kokte kaffe, ordna mat og tok fram is til oss.
Først satt vi en stund på terrassen.
Etterpå satte vi oss i skyggen på verandaen.
Fant ut at jeg kunne se Dagsrevyen før jeg dro hjem.
Og i stolan foran tv’n sovna jeg.
Da jeg våkna skjønte jeg ikke hvor jeg var.
Men nå er jeg hjemme.
Sola har gått ned.
Fikk en spennende melding i kveld, men ba om betenkningstid.
Kan være greit å sove på spørsmål som går utenfor komfortsonen.
Tror kanskje jeg sier ja, gjør jeg, blir det sommerens utfordring.
Nok en ting jeg skal skrive om siden.
Nå skal jeg snart pakke dagen ned, i morgen er det atter meldt en vakkert vær.
Midtveis gjennom uka innbiller jeg meg det blir roligere. Det var i alle fall godt å gripe fatt i det som ble liggende urørt alle disse dagene.
Så i dag ble det arbeid og fokus på markedsføring.
Litt tummelumsk er jeg nok, her jeg sitter.
Faktisk to uker siden jeg måtte kaste inn håndkleet og legge meg flat for realitetene.
Så nå står jeg på andre sida av begivenhetenes gang.
Alt som var krevende.
Nå på mandag kom jeg meg opp til Trondheim, med ferietrafikk og andre mulige forsinkelser i trafikken, er det spennende når en har timeavtale og i tillegg kommer seg for sent ut av huset. Men jeg rakk timen med fin margin.
Når en er på slike kontroller er det alltid nye leger og ingen sier helt det samme.
Denne legen var mer usikker på om det var leddgikt jeg har, men hun fastslo at jeg har fibromyalgi pga. alle vonde punkt jeg har. Den diagonosen fikk jeg for snart tyve år siden, men jeg sa den opp.
Så jeg får vel bare ta inn igjen den greia der.
Hovedfokuset mitt var brenninga i føttene, så jeg fikk beskjed om å stoppe med de biologiske sprøytene.
Nå har jeg hatt en pause på fem-seks uker, så gjett om jeg følte glede med at jeg ikke skal ta dem mer.
Det var en liten sjanse for at en kunne få noe som heter nevropati av de, og det er det jeg er redd for også. Faren min hadde det, så jeg vet hvor invalidiserende det kan være.
Men det kunne også være andre grunner.
Og kanskje jeg ble frisk, at alt tullet med kroppen min brente ut.
Sa det legen også, at slikt skjer.
Det har vært fantastisk.
Uansett, jeg må gjennom en serie med undersøkelser igjen.
Men det blir nok ikke før etter sommeren.
Noe annet gledelig var at leverprøven hadde normalisert seg.
Nå krysser jeg fingrene for at ledda ikke begynner å krangle.
Det er så godt og slippe å ha det vondt.
I går var jeg i begravelse, det er ikke så mange igjen av de som har raget aldersmessig på toppen – men det var fint å se dem som er igjen.
Møtte mange søskenbarn, det var en nydelig minnestund etterpå.
Likevel, en blir veldig sliten etter slikt. Og en føler både på vemod, sorg og glede, glede over gode minner.
Mellomste søsteren min og jeg var sammen med mor etterpå.
For det er fint å lande sammen.
Men i dag var det rett hjem etter jobb, kjøpte inn til middag.
Skar opp en søtpotet i staver som jeg steikte i ovnen.
Fant i disken for utgått mat innbaka fisk og remulade.
Kjøpte salat til, så middagen var skikkelig god…og så var jeg også skikkelig sulten.
I morgen er det St. Hans.
Har avtalt med mor og hørt med lillesøster om hun også vil være sammen med oss å feire.
Blir nok ikke bål, men et talglys kan vi tenne.
Men først noen timer jobb.
Da vil jeg ønske deg en fin jonsok i morgen.
Og er du ugift kan du plukke syv sorter blomster å legge under puta di i morgen kveld.
Søndag i sol, søndag i frihet, søndag i mitt hjerte.
Jeg begynner å komme inn i den gamle tralten med limevann i glasset.
I dag fikk jeg starta med ritene igjen også, etter en pause på en uke.
Og kroppen min jubla.
Ellers var det så godt bare å tusle i rundt i dagen uten annet å gjøre en akkurat det.
Fikk vaska et par vasker.
Maskina mi har hatt vaskefri.
Prøvde litt å sola meg og lese i en bok.
Slik lå dagen og glitra.
Men det desidert artigste jeg har gjort i dag var en liten tur, en hagevandring så og si…
Nå har det som kan kalles hage vokst fra meg.
Tidligere i vår fikk jeg en link fra mellomste om ikke å klippe gresset før blomstringa var over for insekta sin del.
Så kombinasjonen av linken, regn og å bli syk gjorde susen.
Gresset voks seg himmelhøyt.
Men dere aner ikke, den følelsen å gå i dette, duftene…
Jeg gikk barføtt med skrekkblanda fryd, og jeg knipsa.
Det var så godt, bare være til-.
Kornblomstene voks friskt sammen med ugresset.
Spørs om løyvtnanshjertet hadde mer utfordringer.
Blandt bringebærkjerr voks dette ene hjertet.
Gullbosten, heller løvetannen, rakk å blomstre ferdig i år.
Ingen knupper var stekt i smør eller den bustete blomsten plukka inn for løvetannlikør.
Men denne etternøleren, ett frø henger igjen, tar det sjansen til å fly ut for å bli en ny blomst tro…
Surgras i blomst.
Smørblomst med flue i.
Og så er det alle skjermplantene, et vell.
Det bredde seg utover og bortover.
Noen strå i stram giv akt.
Og bjørkebladene virka solide, nye og friske.
Blomsten på selja henger ved ennå.
Turen ble avslutta med å ta inn tøyet som hang på snoren.
For i dag lot jeg klær henge ute, tror kanskje ingen bryr seg nevneverdig, bestemte jeg meg for.
Uka som ligger foran er jeg litt redd for-.
Jeg er ennå ikke helt på plass etter siste uke, ferdig med penicillin’en på tirsdag.
I morgen blir det kontroll av revmatismen på sykehus, tirsdag begravelse, onsdag tror jeg det er Kristiansund – men tror jeg må velge kontoret, så mye som gjenstår til museumsåpning til helga.
Datter og kjæreste kom utover slik som var bestemt, sjøl om det ikke ble noen reise.
Etter to overnattinger hos mor, der de hadde hjelpt til med smått og stor, kom de innom meg før dem reiste opp på sætra.
Neste dag lovte jeg å komme opp med grøt, for det føles så riktig.
Jeg kommer opp til tom bod.
Gikk ned til elva for å ta turen langs den, for tenker de har dratt ut med gummibåten de hadde tatt med.
Begynner å gå langs elvabredden.
Men hadde ikkje gått langt da jeg hørte glade rop.
Der kom de, bærende på gummibåten mellom seg.
Og yngste stråla over hele seg, over den fine opplevelse av å flyte på elva i en gummibåt.
Og dem var sultne, så da var det bare å få grøten på plass.
Ute begynte det å regne.
Men vi bestemte oss for å kjøre en tur innover til fjellet dit veien endte.
foto:ingrun
Veiene er smale og vi møtte litt trafikk og jeg fikk bruk for at speila kunne legge inn til sida på bilen.
Våt natur for forbi vinduene.
foto:ingrun
Yngste syntes det var artig å leika seg med lukkeåpning på apparetet. Og jeg låner gladelig bilder hun tok.
foto:ingrun
Tilbake var det bare å pakke sammen.
Våt båt skulle ned i sekken og begge to fikk rydda og pakka.
De skulle tilbake til byen til en kunstutstilling de ville ha med seg.
De snakka om det var rart å komme tilbake etter døgnet på sætra der de hadde starta dagen med å tenne opp i ovnen, lage seg mat og tatt en morgendukkert i kulpen nedenfor sætra.
Stemmen til mor er alvorlig med gråt attom. Kan du ringa dei andre for å fortelja det, seier ho.
Sola har gått ned over dagen.
Eg voks opp i eit miljø med tryggleik.
Alle mor sine sysken budde i eit samla område. Så eg voks opp med onklar og tanter, og som vi sa; morbror, farbror og moster eller faster.
Mor hadde ei syster og fire brør.
Alle dei i høgre rekke er borte, no for han som sit nederst i venstre rekke og.
Det var naturleg dei busette seg her, mor var den som flytta lengst heimafrå i luftline, knappe hundre meter.
Det var jonsok, juleselskap og nyttårsfeiringar i fellesskap.
Eg var omtrentleg midt i flokken med syskenborn som talde etter kvart seksten stykker.
To av morbrødrene mine var ungkarar litt lengre, så eg hugsa å bli løfta høgt i veret og svinga i rundt. Dei var glade i borna til syskena sine.
Den eine morbroren skulle læra meg å symja, akkurat det syntest eg var for skummelt og kava meg bort frå han på ei livbøye der det meste av korken var falle av.
Ja, dei to morbrødrene var populære hos oss ungane.
Men vi vart ikkje einige om kven som var den aller beste, for vi stemte på den som hadde vorte oss tildelt som ‘gusfar’, altså fadder.
No var det så klart ikkje alle som hadde fått ein av dei.
Min sin ‘gusfar’ heldt eg hardnakka på var den beste.
Ein gong skreiv han eit brev åt meg, med detaljert teikna bilete av båten han var på, båten som eg var født ombord i, båten som morfaren min teikna og fekk bygd.
Ellers fekk eg så mange fine julegåver frå han, vi gjorde det alle, eit år fekk eg eit leikepiano, eit anna år eit fotoapparat, målarskrin og mykje anna fint.
– Skal du ikkje finne deg ei kone, sa vi borna, da hadde den andre morbroren gifta seg.
– Men eg har da kone, sa han ugifte og peika på ei trollkjerring han hadde i bokreolen.
Likevel, han vart gift til slutt og i vaksen alder fekk han to born som har vore han til stor glede.
Morbroren min fekk frå han var liten leika seg inn i ansvar og vaksenliv, og etter kvart forska seg fram til nyvinningar.
Han tenkte ei stund på å utdanna seg som lærar, han kom inn på studiet, men fordi han var såpass ung ennå, vart han spurt om å venta eit år. På dette året vart han fanga opp av verftet som far hans starta på 1920-talet.
Der fekk han være med, finne ut og utvikla.
Spesielt etter verftet stoppa med båtbygging og gjekk over utvikling av utstyr slik som vinsjar og bruken av hydraulikk utover på 2000-talet.
Og etter at han vart pensjonist laga han seg ein verkstad under garasjen, der han kunne helde på med slikt han syntest var interessant.
Han hadde og ein anna stor glede, båten sin.
Frå eg var lita var det båtar i alle fasongar i sundet der eg voks opp ved, frå robåtar, raske racerbåtar som føyk rundt på glitrande bårer mang ein sommardag, til rekebåtar som dunka seg ut av sundet i mørke og einsemd før dagen hadde starta, fiskebåtar der dei fleste skulle nordover og i nokre år Norges største snurper, så båtliv var det.
Og båten morbror min bygde seg skulle ha fart, så den kunne flyga over sjøen.
Vi i storfamilien vart også bedt med. Turar rundt om holmar og øyer, sol og badeliv.
Etter at han vart eldre ville han så gjerne ha oss med, men opplevde det etter kvart meir utrykt. Spesielt da far hadde vorte såpass ustø i ganglaget kjendes det ikkje lenger forsvarleg. Men mange fine båtturar har det vore.
Det heldt på å gå heilt gale mot slutten, han var på ein av sine mange båtturar da det starta å brenne ombord.
Flaksen var at nokre jenter var i nærleiken med en mindre båt, og dei fekk kommandert han ombord til seg.
Tapet av båten var ei stor sorg og ikkje minst bøker med oppteikningar frå turar opp gjennom åra, da borna hans var små og etter kvart som dei vart større.
Men morbror min vart berga, om båten ikkje vart.
Det var ikkje snakk om å bygge ny, men båt vart det, ein i omtrentleg same storleik.
Og vi vart framleis bedt med.
Etter far døyde var han mykje opp hos mor, han hadde starta å gløyma og han gjentok.
Han hadde også eit skilje på å hugsa på-, meg hugsa han, men var ikkje like trygg i hugsen på dei yngre systrene mine.
Han kommenterte ein gong at eg hadde forandra meg, samtidig ville han vete kor eg budde.
Da var det borte for han at eg var flytta attende. Han var lengre att i tid med ein yngre utgåve av meg.
I går flytta han.
Han flytta bort frå livet.
Gjekk nok ombord i ein annan båt.
Og eg kjenner sorga over at han er borte etter 95 år på jorda.
Vi alle gjer.
Eg har ringt systrene mine og mine ungar.
Vi kjenner på det, at eit menneske vi var svært glad i er borte.
Og for mor er det tungt, no er det berre ho og den yngste broren att av dei seks syskena.
– Det er bra det ikkje vart nokon tur til Røst, seier veslesøstera mi.
Og det har ho rett i. For vi kan være saman med mor.
Morbror min sin familie har eit arbeid dei skal i gjennom.
For slik er det.
Sorg er eit stort arbeide.
Eg er glad for at eg fekk ha ein slik morbror med meg i livet mitt.
Noen ganger blir det ikke slik som en planlegger. Plana har jeg annonsert flere ganger og at jeg skulle fortelle om den etter hvert.
I kveld skulle jeg har sittet her med ferdigpakka bag.
For i morgentidlig skulle jeg ta en buss til Trondheim og så videre til Værnes, var plana-.
Og jeg har gledd meg.
Skikkelig gledd meg til å oppleve stedet vi skulle til.
Kanskje fikk vi se midnattsola. Nå var ikke meldingene slik helt der, men likevel, lyset og naturen…vi skulle til Røst.
Søsteren min og jeg.
Ikke så mange dagene, men opplevelsen, den så jeg fram mot.
Det var slik det ikke skulle gå.
Alt som var tilrettelagt hjalp ikke når en ikke blir frisk igjen.
Jeg har sagt at dette nesten er komisk. Jeg reiser ikke på lange reiser og jeg blir ikke syk…
De siste par åra har reisende gått til de nærmeste byene med omland.
Logisk nok.
De siste lengre reisene gikk til Danmark.
Den lille flirt tok slutt før koronaen starta, og da den kom reiste folk nesten ikke, det var ikke bare meg.
Men nå skulle jeg altså ut å fly, bokstavelig fly…trodde jeg.
Her sitter jeg med penicillin, diverse smertestillende, hostemikstur og trapper inn.
Jeg som altså ikke har brukt å bli slik syk som dette.
Måtte ta meg ut sykemelding, for var hos legen i dag igjen. CRP’en stiger, skal teste igjen på torsdag og da regner jeg med den har begynt å gå ned.
Jeg har sovet, sovet og sovet, mat har jeg omtrentlig ikke greid å få ned. Lite drikke også.
Så jeg var gått i ketose, fikk vite det i dag. Slik sett kunne jeg har fortsatt med keto-diett.
Siden onsdag har jeg gått ned fem kilo, akkurat det har ikke noe å si.
Men en blir slapp, det er ikke behagelig.
Spydd har jeg også, sjøl om slik detaljer verken er interresante eller delikate.
Jeg har vært, skiver har vært, for nå må det snu, omtrentlig det mest elendige, miserable, utslåtte eksemplet av meg sjøl.
Så slik gikk det altså.
Jeg så for meg innlegga jeg skulle skrive fra Røst, alle bildene, alt dette som jeg virkelig så fram mot.
Men altså, her sitter jeg med temperaturer som fyker opp og ned i min egen kropp.
Jeg blir bra igjen, så da skulle jeg vel få denne erfaringa da.
Ute regner, men det bryr jeg meg fint lite om.
Nå har jeg kjørt til legen som er 40 minutter den ene veien, til apoteket som er 70 minutter andre veien fra legen og tilbake til huset mitt som er 30 minutter…så nå skal jeg straks legge meg langflat ut på senga.
Og så er jeg veldig glad for å ha gjennomført disse etappene.
Var en snartur innom matbutikken også, kjøpte meg yoghurt, ferdig laga suppe og coca cola.
Det siste drikker jeg aldri, men tenkte den også kunne hjelpe på tilstanden.
Har du vært utslått av influensa, halsbetennelse, forkjølelse eller korona i det siste?
