Kontraster og hva man ikke vet

 

 

 

 

I nattens mumlende mørke kan jeg konstantere at nå er det nok natt for en hatti fnatt. 

 

 

 

 

 

Men jeg er ingen.

Jeg tar i stedet helg.

I morgen skal jeg bare kjøre meg en tur. En nokså lang tur.

 

 

I dag var det stille på biblioteket.

Da jeg skulle stenge kom en liten gjeng inn.

De fikk låne seg noen bøker.

Sjøl hadde jeg funnet fram bøker å kikke i.

Den ene var om mote, den andre var om gamle trebåter i Norge.

 

 

Litt kontrast i lektyre.

Men det er nok meg.

Jeg kan være motsatt av meg sjøl i mye.

Men det kan vel de fleste.

 

 

Etter jobb gikk turen innom butikken og handling for mor.

Ble lenge hos henne.

Vi slo av tv’n og snakka.

Om det å ikke vite om hvordan andre har det, ikke gå å tro man vet.

Man gjør aldri det.

Konsentrer seg om seg sjøl, hvordan en sjøl har det og gjør det. For der er det så viktig å være ærlig.

At det burde vært skolering og mulighet for mye mer oppdatering av kunnskap i jobben med å være  foreldre. Og absolutt en telefon foreldre kunne ringe til for råd.

Ikke klandre seg sjøl, men lære kan man.

At sex er viktig for god helse.

 

Samtalen var vid og bred med andre ord. Og mor var med.

Jeg spurte henne hva hun tenkte og hvorfor.

Hun får ikke sitte der å være gammel dame når jeg kommer på besøk, og jeg tror hun liker det.

Vi har levende samtaler.

 

 

Så gikk turen hjem, forbi jorder med horder av hjortedyr.

Man ante dem som skygger.

Må være på vakt, for plutselig kan en eller to ta spranget over veien.

Mange nok som har hatt ubehagelige opplevelser.

I vinter kjørte jeg forbi et område med rød snø. På returen var det røde borte.

Det var rart.

Men kanskje det blir spylt bort for å ikke lage ubehag, hva vet jeg.

Noe vet jeg, men det meste vet jeg ikke.

 

 

Nå banker natta på.

“Skal du ikke legge deg”, sier den.

Jeg nikke på hodet og drøyer litt til. 

 

 

♥

 

 

 

Uten klær

 

 

 

Så definitivt ikke. Ikke uten. Og noen har mer enn hva de har plass til.

 

 

 

Da jeg var lita lekte jeg meg med papirdukker.

Sammen med den ene søsteren min.

Vi tegna både papirdukkene og klærne.

Skikkelige hauger av klær.

 

Jeg husker min gule drøm.

Så den i et ukeblad.

En slags body-suit-shorts med hette.

Så meg sjøl i den med gule briller.

 

 

Drømmer er fine å ha.

Moren min trodde ikke jeg var interreseret i klær. Men det var jeg, såpass at utdannelsen min hadde klær som et mål.

Og jeg lagde masse klær.

 

I helga fikk flere antrekk kropper inni seg.

Artig å se.

At andre svinser rundt med mitt.

 

På instagram har mellomste nok en gang lagt ut en snutt av en truddelutt.

Som handler om klær.

Og den vil jeg i kveld dele med dere.

 

Trykk på bildet, så skal dere komme inn:

 

 

 

♥

 

 

 

Ny dag og alt blir

 

 

 

Og hvilken dag … Det er en ny dag full av sol. Jeg har allerede vært ute uten grunn.

 

 

 

For i motsetning til i går, har jeg en fridag i dag.

Nå ble dagen i går slik “oj jeg er ikke sliten”… så gjett om jeg ble. Etter nesten åtte timer intens konsentrasjon kom jeg hjem.

Da klarte jeg ingenting.

 

Men i dag er en ny dag.

Knoppene på syrinen strutter, med en liten brun kant ytterst.

 

 

Kanskje det kommer av  snøen og kuldeperioden vi fikk etter noen gode dager tidligere.

Snøklokkene fikk også en forlengelse i blomstringa på grunn av den perioden.

 

 

Men å ha en slik dag foran seg er fantastisk.

Første maskin med klær er satt på, for det skal klær ut på snorene.

 

Får lyst å løpe bortover jordene og slå hjul.

 

 

Får bare styre meg, for jeg har aldri kunna den kunsten.

Trodde det kom av at jeg var for lang.

Nå er døtrene mine omtrentlig på min lengde og de slår hjul. Så den unnskyldninga var nok ikke brukbar. Er likevel redd for at det er for sent nå. 

 

 

Fikk spørsmål fra de som reiste først tilbake til liva sine etter påskeferien;

– Har dere tent opp?

 

Det ble ikke.

Alle kvistene ligger fortsatt i kø fram mot bålpanna.

 

 

Vi skulle grille. Men det ble for liten tid.

Det må likevel bli.

 

 

Dagen ligger klar.

 

 

Og det er mye jeg gjerne vil fylle den med.

Noe rekker jeg og andre ting rekker jeg ikke.

 

Må også være inne for både rydding etter påska og at det skal jeg bakes.

Skal ha mitt lille tegnetreff i kveld, så det må forberedes.

 

Skulle også tatt med mor på en kjøretur, vet hun ønsker det – men tror det blir vanskelig å få til i dag … eller resten av uka, for den del.

Disse dagene som blir så lett oppbrukt før de er i gang.

I morgen er det jobb.

Fredag er også planlagt.

 

Men det blir.

 

 

Etter den lille morgenturen ute måtte jeg ta bilde av de første planta blomstene i krukke for i år.

 

 

Vi står foran det vakreste et år har å tilby.

Sjøl om alle årstider har sitt å tilby.

Bare det at vi har lyset. Lyset med alt sitt, fargene, intensiteten.

 

Nå vil alt gro, spire og blomstre.

Nyt dagen din det beste du kan, den kommer ikke igjen.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ikke helt klar

 

 

 

 

Solstrålene skinner i dag også. Men i dag er det en helt annen dag.

 

 

 

 

Virker som vi har nye, vakre dager i vente.

Vi er framme ved siste halvdel av april.

Det betyr bare én ting, vi er straks over i mai…og da er vi i gang.

 

Men enda er det april.

 

 

I går for de siste.

Etter besøk hos mormora reiste yngste med en hatt fra barndommen.

De er så fine sammen de to, som dro.

 

 

Og min dag ligger foran meg.

Vet ikke om jeg er psykisk klar for hverdagen, men det er det nok ingen som spør om.

Sannsynlig er det flere som har kunna tenkt seg flere fridager.

Den uka her er heldigvis litt rolig, bare en avtale i dag.

 

Neste uke blir mer vill.

Setter pris på denne rolige starten.

 

 

Riktig fin tirsdag.

Er du klar for hverdagen?

 

 

♥

 

 

 

Egg og lår

 

 

 

Så nærmer en påske med stor P seg slutten. Da er det en dag igjen. Tror også den blir bra.

 

 

 

 

Sol og blå himmel og hvit snø som forsvinner.

I dag forsvant to av besøkene.

 

Dagene har vært nydelige og avslappende.

 

Tradisjon tro var gårsdagen påske-egg dagen.

Jeg hadde gjort klart fire egg, så da alle var i hus gikk jeg ut for å gjemme dem.

 

 

 

I år kunne påske-eggene gjemmes ute, i fjor ble de gjemt inne.

Gjengen var ikke tung og be om å komme ut.

En blir aldri for stor til å leite etter egg.

 

En etter en fikk de på seg skoa og venta på klarsignal.

De var klare for leiteaksjonen.

 

 

Så var løpet i gang.

Her har mellomste funnet egget sitt.

 

 

De andre sprang rundt og lette.

Artig med innsatsen.

 

 

Så var alle egga samla inn og en søt lørdag kunne starte. Jeg hadde også fått ett.

 

 

Mens venta vi på at lammelåret ble stekt.

 

Yngste hadde med seg filmkamera og filma.

 

 

Slikt tåler ikke en rund og trinn mamma.

Så hun fikk rett og slett ett av sine tullinnfall.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Men det er høyt under himmelen, så slik tåles heldigvis.

 

 

Dagen var vakker og ven.

Lyset på denne tida er fantastisk.

 

Dagen har inneholdt mat, prat, musikk og spil.

Tid ute i sola.

Små turer rundt i naturen.

 

 

Mellomste og kjæresten dro tilbake i dag.

For å ha en dag hjemme før hverdagen.

Yngste og kjæresten finner stadig på ting. Tidligere i dag lagde de bane for fingerboard. 

 

Yngste leita også gjennom kasser på mørkloftet og fant gamle klær.

Klær jeg har hatt.

Lagd, både til meg og for salg. Og noen klær fra de var små.

Ene av jentene fant til og med nytte i den gamle trikkeuniformbuksa fra Oslos sporveier.

 

 

Nå er det stille, de to som er igjen gikk seg en tur.

Inne brenne noen talglys og klokka på kjøkkenet tikker.

For tida, den går den. 

 

 

 

♥

 

 

 

Påske

 

 

 

 

Vi er midt i påska. En påske som innfrir med et helt fantastisk vær.

 

 

 

 

I dag skinner sola litt mer beskjedent, men samtidig er temperaturen høyere.

Vi er på full vart inn i høyeste vår og straks sommer.

Temperaturen framover er tosifra og røde. Nærmer seg et to-tall i første ledd.

Det har vært rolige dager.

Torsdag kom mellomste og vi tok også et besøk til mor.

Gårdagen labba vi i gjennom og mellomste ville laga en liten snuddelutt, så da ble det en liten langfredagssnutt.

 

 

Om kvelden kom to ned fra Oppdal, vi spiste middag og tok en tulipankaffe etterpå. Det er godt.

 

Dagen ble avslutta med terningspill.

 

 

Jeg var med en gang og tapte grundig.

 

I dag er det vel den store lammelår- og påske-egg dagen.

 

 

Sistemann kommer til huset i kveldinga.

Da er vi fulltallig denne påska.

 

Ingen store sprell, bare rolig både dag og kveld.

Veldig fint og la dagene flyte rolig avsted. I sol, vår og blå himmel.

Jeg er også ganske fraværende her inne. Tida går med til å være sammen med de som er sammen med meg i huset.

 

 

God påske til dere som er innom!

 

 

 

♥

 

 

En vakker dag

 

 

 

 

 

Det skinner og det blinker. Det roper vår. Det roper påske. En skjønnhet av en dag. 

 

 

 

 

 

Forrige blogginnlegg var jeg sår i sjelen, sår fordi jeg hadde lest innlegg jeg valgte å ta personlig.

 

Men når en får servert en så vakker dag og så mange fine tilbakemeldinger, da kommer en seg.

 

Det er onsdag i påskeuka.

Dagen er virkelig vakker.

Egentlig burde en bare vært ute.

 

Hele dagen.

 

 

Tanken var å stå opp vilt tidlig for handling.

Rødvin var noe jeg skulle kjøpe inn, kan ikke spise lammelår uten det.

Derfor måtte jeg kjøre dit polet er.

 

Men så ble jeg fanga av tv’n i går kveld. Det var en dokumentar om Orderud-saken.

Der ble jeg sittende alt for lenge til at dagen i dag kunne bli tidlig. Derfor trilla jeg over fjell og langs vann midt i dagen.

 

 

Og for en herskare av folk jeg møtte.

Parkeringsplassene var stappfulle av glinsande metall.

 

Først på plana sto Europris med mye billig karbohydrat. Fant også noen påskeliljer som skal settes ut, blomster for å ha inne var utsolgt. På nesten alle butikkene jeg var innom.

Nå bruker det å være lite blomster på vinmonopolet, men jeg sto en liten stund og vurderte om jeg skulle kjøpe meg sprit for å lage likør. Gikk til slutt for en ferdiglaga. Rødvinen fikk bli på kartong.

 

Jeg laga meg en ‘rustning’ og fikk handla ferdig. 

 

Spekulerte på et bord og et par stoler, om jeg skulle kjøpe, mor ønska seg slikt på verandaen sin. Fant ut at jeg hadde for mye jeg skulle få gjort på ei tid som var for kort. Settet fikk vente.

Ja mor, hun hadde klart og stengt seg ut fra tv’n. Og ville ha meg til å ringe for å skaffe hjelp.

Mulig jeg drar dit en tur i kveld, hun skulle hatt et par tinger til og så skulle jeg vært framom kirkegården for å plante på fars grav.

Utenom at jeg skulle ha bakt, rydda, vaska, dekorert og skifta på senger, så var det helt uaktuelt å bruke en time på tur/retur for tv’n. Oppfordra henne til å høre med hjemmehjelpen jeg visste kom innom.

 

 

Nå er handlinga unnagjort.

Jeg har handla så en skulle tro jeg fikk betalt for det. I stedet er det jeg som må betale…ha, ha, et forsøk på å være morsom.

 

 

Sønnen er kommet til Henningsvær.

Mellomste datter kommer hit i morgenkveld.

Yngste datter og kjæresten kommer på fredag, det vi si, jeg må hente dem ett eller annet sted. Busstilbudet på fredag var så godt som borte.

 

 

Og liksom toppen på dagen i dag, dagen som er så vakker, skjedde da jeg spiste frokost. Etter en slurk kaffe fikk jeg en fryktelig rar følelse inne i munnen. Litt slik kraterfølelse-.

Da jeg speiler meg ser jeg at det var slik jeg var redd for, en bit av en tann-, av en fortann, var falt ut.

Tannlegen hadde tatt påskeferie fra og med i dag.

 

 

Men dagen er vakker.

Jeg rekker det jeg rekker. Jeg får ordna tenner etter påske. 

Nå tror jeg at jeg skal gå meg en tur ut i sola. Finne kvister for å sette i vaser.

Nå skal vi feire påske.

 

 

♦

 

 

Og så ble hele innlegget satt på pause.

Fikk tatt inn kvister.

Jeg spiste middag.

Jeg ble hjemme hos meg sjøl.

 

 

Og nå er dagen slutt og jeg er ferdig med denne dagen.

 

 

 

♥

 

 

 

 

Tanker fra én blogger

 

 

 

Så er det påskeferie en uke. Akkurat det er godt.

 

 

 

Når jeg blogger kommer alltid orda lett, jeg har likt å skrive. Blogginga har hatt en viktig dimensjon.

For meg.

I dag ble det vanskelig, jeg ville skrive et lett innlegg om å ha påskeferie. Om noe som var gult og fint.

 

 

 

 

 

 

 

 

Det eneste jeg får opp er tanker rundt blogginga mi.

 

 

Starten min er for mange år siden. 

Jeg starta for å speile meg sjøl.

For å legge fram tanker og for å se om jeg fikk respons.

Det var det viktige.

 

Jeg fikk pes fordi jeg blogga.

Ikke av de inne på bloggen.

Dette var en utrivelig og lærerik periode for meg.

Det ble aldri skrevet direkte om problema jeg hadde, for egentlig forsto jeg dem ikke sjøl, jeg ønska bare å finne fram. Det hadde bare vært så mange forandringer i livet mitt.  Det var heller ikke snakk om den store dramatikken i det jeg skrev. Det ble ikke spurt om hvorfor jeg valgte å skrive, jeg ble bare lagt lokk på. For den plassen jeg tok var ikke ønska av omgivelser. 

 

Denne bloggen her har jeg hatt i mange år nå. Det første innlegget ble posta januar 2014. Gikk veien om å linke til en annen bloggplattform en periode. Grunnen til at jeg ikke stoppa å blogge var at barna mine ba om at jeg ikke måtte slutte blogginga.

Jeg har to ganger skifta, de to andre ble lagt ned.

De to var ikke så ulike den jeg har nå.

 

 

Som sagt har blogging vært et behov for å få overblikk over livet. Kanskje få korreksjoner over tankemønster. Kanskje treffe andre som gjenkjente noe i orda mine.

Det har aldri blitt skrevet for massene, for plasseringer, for provokasjon, for å komme høyt opp på en toppliste.

 

Jeg deler så godt som aldri på den åpne facebookprofilen min blogginnlegg, jeg deler lite generelt der. Deler bare i de lukka gruppene jeg er medlem i. 

Jeg vil ikke ha andre lesere enn de som ønsker det.

Jeg har fått kommentar fra folk som kjenner meg at de tror at jeg forventer at de skal følge, og at jeg blir sikkert skuffa når de ikke gjør.

Nei, jeg blir ikke det.

Jeg ønsker ikke folk skal lese om de ikke ønsker det ut fra seg sjøl.

 

 

Jeg leser heller ikke blogger for annet enn å lære mer om mennesker. Om deres ståsted og syn på tilværelsen. 

Jeg har lært, lest og lært. Om mangfoldet, om å se bakom den første reaksjonen jeg få av en blogger. 

 

 

Bunny har skrevet en del om oss bloggere i det siste, om hva det blir skrevet om. Det er absolutt interessant og reflektere over.

Han har ofte en skarp tone, men samtidig et varmt hjerte. Og han har et ønske. Få tilbake storhetstida i bloggverden.

Bunny er en av de jeg lærte meg å like.

 

 

Jeg, en god voksen dame som har malt meg fast i et hjørne i livets store hus, der mulighetene er skjult om dagen.  Dette er dessverre ingen overdrivelse, om enn så inderlig jeg har ønsket det var.

Jeg har ingen ambisjoner om å få horder inn på mine skriverier. Ingen ønsker heller, da har jeg skrevet annerledes. Jeg skriver bare et omriss om hvordan et liv kan være. Mitt liv. Vi er mange liv her inne.

 

Nå er det bare et par jeg har sett som syns det er alt for mange som skriver uinteressante blogginnlegg. Blomster og dagbøker. At det er for mange “husmødrer”. Uttalelser som fikk meg til å tenke over hvordan begrepa brukes.

En ting er i hvert fall sikkert, å bruke ordet husmødrer er ingen hedersbetegnelse i omtalen. 

 

 

Nå må folk få mene det de vil.

Og føle det de vil.

Ikke minst skrive det de vil.

Det er ikke min rolle å forandre her. Tror faktisk ikke jeg har kunnskap om algoritmene i livet, hva som skal til for å treffe den store hop til å gå inn på et nettsted de kanskje ikke en gang vet eksisterer. 

 

Jeg skriver nok i stor grad med hjertet gjennom fingrene når jeg trykker taster.

Nå føler jeg for å tenke meg om.

For jeg ble dessverre påvirka, eller kanskje heldigvis-, av innlegg i helga. 

Såpass mye at disse orda kom ut. Jeg ble virvla opp og har ikke landa ennå.

 

Jeg får bare tenke meg om… 

 

 

 

♥

 

 

En psyko søndag

 

 

 

Det er palmesøndag, det blåser og jeg har sett på videoer inne på YouTube.

 

 

 

Dagen har gått veldig fort.

Dager går fort.

 

Jeg har støvsuga et halvt teppe, må ta den andre delen snart.

Om teppet er stort?

Nei, det kan jeg ikke påstå, teppe er helt vanlig.

 

 

Jeg har sett på videoer, to stykker om narsissisme.

På YouTube.

Nå er jeg en vanlig menig, så jeg kan ikke fordele diagnoser.

Og skal, guu forby, ikke gjøre det heller.

Nå har vi vel- og skal ha, noen av trekka.

Det som kalles positiv narsissisme.

Jeg kjenner igjen trekk både hos meg sjøl og andre.

 

Og noen ganger kan en bli usikre på om riktigheta av det en føler, tenker en for mye – kan en bli nokså tulleruskete.

 

Stemmer det jeg føler?

Kan jeg tro på det jeg tror?

 

 

Nå er disse tankeøvelsene ikke større enn at jeg styrer dem greit.

 

Jeg ble spesielt interessert i temaet etter jeg hadde en kjæreste som jeg var veldig forelska i.

Og han i meg.

Trodde jeg i alle fall.

Romantiske middager og drukne seg i hverandre øyner…slike opplegg.

 

Men så skjedde det noe, i starten var det liksom ikke helt registrerbart.

Etter hvert ble det tydeligere.

Og jeg ble skikkelig redd.

Følte faktisk både redsel og usikkerhet.

Plutselig var det meste ved meg feil, det jeg hadde sagt ble vridd på.

 

Jeg er så klart ikke perfekt, men det ble så voldsomt. Og det fantes bare den ene sannheten, så dialog ble umulig.

 

 

Hva dette var kan jeg ikke vite, men det ble virkelig viktig å komme seg ut av forholdet.

Etterpå følte jeg en enorm lette.

Hva det var eller ikke var-, si det, men jeg så meg aldri tilbake. 

 

Etter dette syns jeg denne personlighetsforstyrrelsen er interessant.

Å lese om. Å høre om.

Nå liker jeg godt slik generelt å dukke ned i sinnet, liker å lese og høre om hvordan vi kan være skrudd sammen.

Liker å lære.

For litt sitter tilbake.

Lærte i dag at ett av kriteriene for å få stilt diagnosen covert narsissisme var en dårlig evne til å ta til seg lærdom og å glemme navn og detaljer -.

Da tenkte jeg, hjelpes!

Men satser på at jeg er innafor, tror nok det.

 

Liker å lese slikt mye bedre enn å støvsuge. 

-Eller vaske.

-Eller gå ut for å ta inn bjørkeris.

Det er forresten litt ufyselig også.

Været altså.

Men bør, hodet har hatt bruk for en stor dose frisk luft uten en tanke.

 

 

 

I morgen skal jeg skifte dekk, for jeg punkterte i forrige uke.

Og så skal jeg ha noen timer på jobb før jeg tar påskeferie.

 

 

 

Er du interessert i psykologi?

 

 

♥

 

 

 

De andre

 

 

 

Kjenner jeg er stum. Skulle til å skrive litt stum, for hvorfor bryr folk seg så mye om andre? Velger å prøve og si litt…

 

 

 

 

 

jeg har sett på en gammel serie fra tidlig 2000-tall, serien Lost.

Den vil bli tatt av plattformen den ligger på, ble jeg fortalt. Men det er ikke derfor jeg nevner den.

 

Det som går igjen i serien er “de andre”. De andre er det ukjente, det farlige, det som truer tryggheta. De andre folka, de som ikke hører til i ens egen flokk.

 

Slik sett blir serien egentlig en parallell til våre liv.

For vår tolkning av andre mennesker.

I utgangspunktet er alt utenom vår egen flokk, de andre.

 

I våre liv grupperer vi, stigmatiserer vi og klassifiserer folk ut fra våre begrep. Fra oss sjøl. Slik vi tenker, slik jeg er -.

Sannsynligheta ser vi på andre sine valg uten å forstå fullt ut, vi ser på utsida og tenker tankene våre på innsida av oss sjøl hvordan vi sjøl har valgt.

Tankene har ingen tyngdekraft, de flyger og svirrer i rundt som sannheter.

 

Det tok sin tid før jeg skjønte at andre ikke var som meg. Ja, jeg kan faktisk fortsatt slite med det, når folk tar valg jeg ikke forstår.

En av de i flokken min sa her en dag følgene;  til likt med at vi kan syns folk har lite kunnskap og se ned på dem, kan andre igjen se ned på oss og syns det samme om oss.

Og det er så sant, intellekta våre er forskjellig.

En ting er likevel viktig, en skal aldri se ned på mennesker. Og går ut fra at de som er lengre oppe i hierarkiet i alle fall lever etter det.

Vi er forskjellig sammensett.

Og jeg kan bare lære av andre, jeg kan ikke lære noen noe.

 

Det kan hende at andre kan ta til seg noe jeg sier eller gjør, men det er ikke opp til meg verken å bestemme eller forstå strukturen av andre sin forståelse.

For andre mennesker er ikke meg, men alle gjør så godt de kan ut fra sitt eget ståsted.

Det er jeg helt sikker på.

 

Dette ståstedet vi har handler om svært mange ting, alt fra det fysiske, mentale, hvor vi er født, omgivelses, ens flokk, hvordan vi blir påvirka, sosialt ståsted, arv og mange andre faktorer.

Sjøl om vi reagerer tilnærma likt når vi blir såra, redd, glad, forelska, så vil likhetene bli over avarter.

 

Ett er sikker, vi trenger alle respons, respekt og kjærlighet.

Her kan mye oppstå som forskjeller på hvordan vi vil reagere.

 

Jeg er så overbevist over at vi gjør vårt beste.

Inn i mellom kan kritikk føre til utvikling i positiv retning.

Men jeg tror mest på å tro på.

Tro på mennesket.

 

Og “de andre” i serien Lost er egentlig veldig like hovedkarakterene.

 

Psykologen Sondre Risholm Liverød i webpsykologene, sier at blir en godt nok kjent med andre mennesker vil en like dem.

En svært interessant påstand.

 

Det er bare trist når folk føler behov til å trykke hverandre ned.

Vi kan komme til å såre hverandre uten å vite eller ville det.

Jeg tenker at greier vi å være gode mot dem vi møter, være åpne og prøve å lære framfor å fordømme, da er vi kommet langt.

For vi vet aldri nok om andre.

Knapt nok om oss sjøl.

 

På et vis er det vi ser av et menneske, skjønner av et menneske, likt med det vi ser av isfjellet.

Vi ser bare en bitte liten del, alt det andre er skjult for oss.

 

 

Så vær snill mot andre og ikke minst deg sjøl.

Virkelig snill, vis deg sjøl omsorg og omtanke, da er det så mye enklere å vise det for andre.

Være sin egen mor, en mor som vil det beste for akkurat deg!

 

 

Ønsker deg den fineste lørdagskvelden du kan få.

 

 

 

♥