Greit med en grei og fortlaga rett. Nudler med «grønn kue».
Oppskrift:
1 prosjon eggnudeler
1/2 l vann
1 buljongterning
1/2 chili med frø
2 fedd hvitløk
En neve med grønnkål
Smør
Valnøtter eller gresskarfrø
Kok opp vannet sammen med buljongterningen. Ha i eggnudlene og kok etter tiden.
Bre godt med smør, kutt opp chilien, hvitløken og grønnkålen og stek noen minutter. Kan godt steke grønnkålen litt ekstra først, slik at den blir litt crispy.
Bruker du gresskarfrø kan den også stekes i panna.
Øs eggnudlene opp av vannet, greit om det er med litt buljong vann.
Slå over de stekte ingrediensene.
Knus lett valnøtter og strø over, om valget er valnøtt.
Og nyt.
Denne retten er ganske sterk, så en kan unngå føra i chilien.
Men slik som dette ble laget var det verken nødvendig å ta på verken salt eller pepper.
Så er jeg på hjul igjen. Og bremsene virker. Men bil koster.
Nå behøver jeg ikke være redd for å bli dirigert opp på broa på ferja, om jeg må parkere på opp- eller nedkjøringa.
Så når jeg om litt skal legge ut på den lange turen til ferjekaia kan jeg gjøre det i overbevisning om at jeg behøver ikke grue meg.
Og det er godt.
Skal på tur med mor, snart, for å stille inn apparatet som skal hjelpe henne med å delta mer i den verden vi godt hørende og passe hørende, tar for gitt. Håper bare hun holder ut ubehaget før hun blir hjulpet til å tåle det hun putter inn i ørene.
Gjennom forrige innlegg har jeg gått gjennom en del av senere tids historie. Og en ting slår meg med overbevisning, jeg har blitt mye flinkere med å ikke bekymre meg -.
Og hvem har mest glede av det…
For jeg tror jeg har begynt å lære leksa, at ting ordner seg.
Akkurat om dagen er jeg i en en helt merkelig flyt, det skjer ting som jeg velger ikke spekulere for mye over.
Og jeg er i det, i det som skjer, bare tar det inn og prøver å være så ærlig jeg kan i det.
‘Pisken’ er lagt bort, eller i alle fall blitt mye mindre og i mykere materiale.
For jeg vet ingen ting og jeg vet alt.
Og er det noe jeg vil, vil så inn i hampen, så er det å være den jeg er.
Være den jeg er som er på vei til å bli den jeg skal bli, for hver tid som går, hvert sekund, hvert minutt inn i evigheta.
Perfekt er jeg overhodet ikke. Egentlig er det et ikke-eksisterende ord. Hva menneskene rundt oss måtte mene, eller vi tror de mener, er urelevant. Og vi kjenner om det skjer noe i oss som tar inn, for denne lærdommen vi skal ta inn.
Men vi må nok greie å tenke i rett kanal, ikke som produktindustrien skal pense oss inn på. For å få oss til å være såpass misfornøyd at vi blir gode konsumenter. Få oss til å hige etter mer.
Når det vi skal hige er etter å lære mer, og kanskje kunne vi det vi lærer i dag, i går.
Slik som du ser landskapet rundt deg og tror du skjønner det, men etter hvert som solen går sin vei over himmelen ser du at formene forandres. Men det er de samme fjella, de samme skogene.
Men bilen har jeg nå, med bremser som virker.
Fikk vite at det var røstet helt opp under bilen. Uten at jeg forstår hva som er røstet opp. Det viktigste er at jeg har en bil som kan settes fra seg i en bakke.
Og akkurat det må jeg, og til alt overmål heter det her jeg bor for Bakk.
Her om dagen gikk jeg seks år tilbake i tid. Tenk det, så mange år siden jeg posta dette innlegget.
Grunnen at jeg gikk tilbake var at jeg hadde fått en kommentar på et gammelt innlegg, nå. Så jeg gikk inn for å lese innlegget som er HER.
Jeg greier ikke en gang skrive overskrifta jeg brukte den gang. For bare navnet gjør at magen min ‘snur’ seg. Men for å svare måtte jeg lese gjennom hva jeg hadde skrevet.
Må si at jeg greide ikke lese gjennom først, for motviljen min er fortsatt så stor.
Og dette er min historie, ikke verken rådgiving eller anbefaling.
Det er bare det jeg erfarte.
For etter jeg starta opp med medisinsk behandling forsvant aldri den psykiske motviljen. Det var med små pakker med papirserviett med desinfiserende i pakken med sprøytene, de måtte jeg slutte med å bruke tidlig. Husker jeg var med far til legevakta for han hadde slått seg og de vaska såret med desinfisering.
Jeg nesten brakk meg, den lukta klarte jeg ikke mer, den ga en slik sterk motvilje.
For fire år siden skrev jeg Nesten og litt , da var jeg i gang med en omlegging.
Fikk et større fokus på mat. I dette innlegget var det ketodietten som jeg var i gang med.
Den ble aldri praktisert helt fullt ut.
Det jeg har gått mer og mer bort fra er prosessert mat, i dag er det meste luka ut.
Lettprodukt er det lenge siden jeg har brukt, men var heller aldri en storforbruker.
Men tilbake til sprøyten, den unevnelige. Kroppen reagerte negativ med for høy leverprøver, håravfall, munnsår og ene øyet ble mindre og ofte rødt.
Jeg fikk etter hvert en biologisk sprøyte, etter en stund ble det skifta til en annen biologisk i tillegg til den aller første jeg fikk.
Det som var bra var at betennelsene gikk ned, jeg greidde igjen å løpe opp en trapp.
Men sliten, slitenhet har vært et stort problem og er det fortsatt.
Nå er det slik at flere av de diagnosene jeg etter hvert var så «heldig» å få også kan føre til fatigue. Uten at det var noe hjelp i det for meg. Og blodprøvene var alltid litt feil. Motviljen mot den første unevnelige sprøyten gikk ikke over, følte den fryktelig feil.
Så en gang fra da til nå, husker ikke når, men kanskje et par år siden, kanskje mer…når det skjedde er radert bort fra minnet. HER er et innlegg for et par år siden om den prosessen.
Jeg tror jeg slutta med den biologiske sprøyta på vårparten i fjor. I alle fall var legen jeg var hos enig at prøvene tilsa at jeg ikke hadde den forventa effekten av å ta sprøyter.
Jeg har ikke tatt noen medisin slik omtrentlig det siste ett og et halve året. Så om det er flaks, tilfeldigheter eller et kosthold nesten uten prosessert mat som er grunnen kan jeg ikke vite. For det er ingen direkte tydelige opphovninger ved ledd.
Det lugger nok, for kroppen er fortsatt sliten, viser feil verdier og leting etter hvordan jeg skal gjøre, fortsetter.
Vasking av tanker, tenke nye, prøve med å snu det meste på hodet…og fortsatt har jeg mye å prøve på.
Egentlig er det det min blogg handler om, hvordan leite etter å leve bedre og bedre.
Denne dagen gikk fort gitt… Nesten som jeg skal være helt frisk.
Kjenner jeg er litt øra her jeg sitte nå. Denne dagen ble det ikke mye hvile i.
For så vidt starta jeg dagen rolig.
Skulle ha svart på mange av trivelige kommentarer på bloggen, men prioriterte å skrive noen kommentarer til andre sin blogg i dag tidlig. Men jeg rekker aldri alle.
Før jeg måtte ut. Jeg skulle utover til museet, sjekke at alt sto greit til før onsdagen. Da skal ett av husene lånes ut, jeg skulle også egentlig dit på det møtet, da.
Men…
Det var flaks at han som skal låne det kom framom, slik at jeg fikk vist det han måtte vite. Fikk også tatt ut noen ting og endelig hadde jeg funnet en kode. Da dette var ferdig kom styreleder framom, så fikk en prat om at jeg er sykemeldt og ståa framover på jobb.
Etterpå gikk turen til mor, hun hadde hatt besøk i helga av barnebarn.
Vi drakk kaffe og snakka.
Men så måtte jeg videre, innom butikk, hente søstera mi som skulle levere bil på verksted og kjøre henne hjem. For etterpå og skynde meg hjem, da var det rollen min som grunneier som skulle i møte.
Rakk ikke middag, hadde ca. 15 minutter, så koke meg et egg og valgte bilen den korte veien dit møtet var. Såpass kort at jeg kunne ha gått, ,men var glad for at bilen sto å venta på meg da jeg kom ut i stappmørtnanj.
Så slik har dagen vært, kort oppsummert.
Det suser litt i hodet, det er godt…veldig godt og ha ramla ned i min berømte stol. Har ikke skrevet at jeg har vaska trekket, det var på tide. Så jeg sitter i en ren stol.
Jeg er på starten av uka og glad for at denne dagen straks skal pakkes ned.
Uka har et lite program. I morgen håper jeg at jeg skal våkne med rimelig med energi, for tenker å ta en oppjustering av huset…altså rydding, med kanskje bitte litt vasking. Så skal jeg også levere bilen min på verksted, jeg har skrevet tidligere om dårlige bremser, det er de som skal strammes. Jeg blir henta og har lovet bort en slags kveldsmat.
Så er jeg spent når bilen er ferdig, slik sett får jeg en eller to rolige dager.
På fredag må jeg ha den, da skal jeg til Kristiansund med mor for tilpassing av høreapparat.
Opplever at dette er hektisk nok.
Jeg har heller ikke rukket å gå gjennom andre modul i kurset jeg er i gang med, et kurs som handler om kvinnekraft. Et veldig spennende kurs. Jeg har ikke svart på oppgavene i modul en heller…
Tid, tid.
Men det har ikke vært bedre om en ingen ting hadde å gjøre. Så egentlig skal en være glad. Glad for at en har det så bra en har det, og at livet er ganske fargerikt.
Og det er drømmene også, for jeg vet at jeg drømmer i farger…
I min egen boble jeg bor. Den er ikke så stor. Men stor nok for meg.
Ord på en søndagskveld.
Jeg har hatt en koselig helg.
En veldig koselig en.
Og litt snodig.
Det snodige får jeg skrive om siden.
Men den har vært lys, til tross for regn.
Lyset hadde en egen glans.
Det var akkurat som alt lå rett vei.
Der tanker ikke fantes, bare at livet bød fram slik en ønsker.
For livet – livet er en fantastisk innretning.
Så lørdagen forsvant inn i natta, slik dager bruker å gjøre. Og søndagen kom trippende på tå.
Jeg gjorde en liten innsats som soldat, kriga mot rusk med et våpen jeg ikke liker, støvsugeren.
For jeg fikk en telefon.
Nei, det gjorde jeg ikke.
Jeg fikk en melding.
I den sto det; e d greit vi kjæm innom?
Og så klart var det greit.
Det var ene tanteungen min med kjæresten sin.
De er så søte, så fine og så gode.
Slike en blir ordentlig glad i.
De har kjøpt seg hus og viste meg bilder.
Jeg hadde ønsket meg mer energi, for da hadde jeg vil ha laget middag. Men det fikk bli kaffe og en stikkelsbærpai.
Hun fortalte at hun hadde tenkt så mye på meg i det siste, syntes det var så lenge siden vi hadde møttes.
Så sa hun noe som var ordentlig koselig, at jeg var det første mennesket som hun følte så henne som et menneske. Søstera har sagt det samme. Har også hørt dette sagt fra flere, og det er skikkelig, skikkelig koselig.
Jeg husker da jeg fikk barn gledde jeg meg enormt til de kunne snakke, fortelle hva de tenkte.
Husker jeg som barn tenkte at voksne kunne være litt dumme, at de ikke forsto barn var mennesker.
For de er det.
Man blir plutselig ikke et menneske. En er seg sjøl fra start.
Men blir glad over at de jeg møtte da de var barn hadde denne opplevelsen, for jeg syntes de var spennende som barn også.
Hvem de var som den de var.
Hvordan de hadde det inni seg.
Fasaden er ikke det viktigste.
Så du skjønner jeg har hatt en hyggelig dag.
Etterpå reiste de tilbake til byen.
Dagen i dag og har befunnet seg i dette lyset, dette merkelige lyset.
Litt slik fri for bekymringer.
For det er liksom ingen ting å bekymre seg for.
Problemer kan oppstå.
Det vet jeg litt om.
Jeg vet også ganske mye om å bekymre seg.
Men det er liksom bekymringene er blitt visket ut. Der de var er det en ullen substans.
Liver er nå, det kommer deg i møte.
Og alt du får er gaver, om det er positivt eller negativt – for det legger seg fint i rekken av «mitt liv» og det jeg får lov til å lære, erfare og nyttiggjøre meg.
Lørdagen er her. Uten brød. Med noe innhold. Og med et morsomt minne av gårsdagen.
Derfor starta jeg med å rote sammen en deig.
Rundstykker skal jeg rekke før jeg må ut av huset.
Håper jeg.
Har en liten avtale.
I går var første dag av sykemeldingen min. Tidligere i uke fortalte mor at en tante var 90 år og at vi måtte ta oss en tur til henne. Jeg sa at det fikk jeg ikke til fordi jeg skulle til Averøya og et møte. Med sykemeldingen falt møtet bort.
Da kommer du hit, spurte moren min.
Egentlig følte jeg sterkt for å være bare helt i ro.
For det skjedde noe rart, for etter sjukemeldingen falt jeg liksom enda mer sammen. Det fantes ikke energi tilbake og jeg burde tatt dagen med ro.
Men på grunn av denne 90 årsdagen syntes jeg at jeg måtte. Så jeg dro innom butikken for å handle til mor og kjøpe blomster. Nå var det ikke blomster som passa til en slik dag, men kjøpte flere buketter avskårne blomster og satte sammen. Buketten ble ganske fin den og mor var klar til å dra dit.
Jeg var forberedt på at hun ikke var hjemme eller at hun hadde folk der. Men det sto ingen bil der og det var stille i huset.
Men vi fiant henne og hun så veldig overraska over da vi kom.
Vi gratulerer og hun får blomstene.
Buketten var så stor at det fantes ikke vaser, så måtte ta en tom krukke.
Vi fikk se bilder og mimra. Hun henta fram en juice og vi hadde en trivelig tid.
Da vi skulle gå sier hun at det blir ikke så mye feiring på dagen. For da viser det seg at dagen sin har hun i neste uke.
Mor hadde trodd vi var kommet til oktober og til hennes dato.
Vi lo ikke, men inni meg syntes jeg det var vanvittig å komme og gratulere med dagen fem dager før dagen.
Bilen sto på plassen sin.
Den begynner å bli skummel å sette fra seg. Bremsene er veldig dårlige igjen.
Har dette minnet fra en ferjetur fra noen år siden.
Nå har jeg time på verksted på onsdag. Så fram til dag kan jeg ikke sette den fra meg på noe annet enn flat mark.
Da vi kjører nedover fra tanta mi passerer vi huset til morbror min, mor sin bror.
Det er bare mor og han som lever igjen av seks søsken. Han mista konen sin tidligere i år.
Vi har snakka om at jeg skal være med mor til han, mange ganger. Men det har ikke passa, det er denne energien min.
Nå stoppa jeg og mor for inn.
Jeg fikk satt bilen fra meg på en trygg plass og gikk etter.
De begge var veldig glade for å se hverandre, men mors hørsel greidde ikke oppfatte alt som morbroren min sa, han har så lav stemme. Og han ville ha kokt på kaffe, men vi sa at det fikk vi ha til gode til neste gang.
Neste gang er et frynsete begrep når så mange år er nådd. En barndomsvenninne av mor ble også gravlagt i går. Sist vi møtte henne sa jeg at jeg kunne komme å hente henne en dag og ta henne med til mor.
Det rakk vi ikke.
Livets sene høst.
Men når folk er kommet til 90 år, da har de fått mange år. Til tross for at begge vi besøkte i går ikke var kommet dit, hun vi trodde var det og morbroren min som er fire år yngre enn mor.
Da jeg etterpå var hjemme hos meg sjøl, ble jeg sittende å se på Lindmo. Hos henne var det en dame på besøk som straks fylte 91 år. Hun satt i bystyret i Bodø. Hun var «ung» til tross for åra sine. Snakka om at mennesker hadde tre aldrer; fødselsdatoen, den biologiske alderen og den mentale alderen.
Så gikk lørdagen min.
Ganske innholdsrikt.
Her er et bilde i regn fra Valsøya.
Nå er kvelden snart natt.
Jeg er hjemme for lengst og må straks avslutte også denne dagen.
Så fikk jeg et slags svar. Og nå… Nå går jeg i hi. En liten stund.
Det starta under en samtale.
Jeg hører meg sjøl plutselig si at jeg ikke tror på meg sjøl, at jeg er så sliten…
Da jeg hadde sagt det ble jeg tykk i halsen og tårene kom i øynene.
Akkurat da skjønte jeg noe -.
Og ja, når jeg leser her inne på bloggen min, så hagler det med setninger der jeg har brukt «s»-ordet.
Så skjønte jeg det da, at når jeg sitter ‘fast’ i en stol, så tror jeg at jeg er lat.
Når jeg ikke orker å rydde opp etter jeg har laga mat, så tror jeg egentlig at jeg bare er lat.
Om jeg bare greier å ta meg sammen…
Har oppdaga at kroppstemperaturen er noe urolig. Og feberfølelsen, jeg hadde den. Og hodepine.
Burde sikkert bestilt en legetime, men hvordan skulle jeg gjøre det…
Fastlegen min er i permisjon og vikaren sendte meg til St. Olav i sommer, da jeg hadde skikkelig feber.
Skulle jeg skifte fastlege…
For det første var det bare blanke lister og jeg ville gjerne ha fastlegen jeg har, men skifta jeg lege nå fikk jeg nok ikke henne tilbake når hun er tilbake.
Alle disse tankene.
I går ringte jeg til legekontoret. Sa noe om at jeg syns det var vanskelig å bestille time bare fordi jeg var sliten og at jeg ikke hadde så god kjemi med vikaren.
Da får jeg vite at det var en ledig time i dag, hos en annen lege.
Så i dag var jeg tidlig oppe.
Denne legen tok seg tid. Han hørte, spurte og så på tidligere legebesøk.
Han kommenterte at jeg på flere av prøvene hadde for høy senkning. Det viste blodprøven som han tok i dag også, han ringte tilbake i ettermiddag.
Han ville sykemelde meg.
Så derfor skal jeg gå i hi en stakket stund.
Mest sannsynlig er det revmatismen som kan for dette (jeg vet jeg har sagt den opp).
En ny reprise. Snart 9 år siden jeg skrev dette innlegget.
Disse åra har jeg ikke forandret holdning til temaet i innlegget. Respekt for hverandre, uansett alder. I tillegg hadde jeg en periode der jeg skrev på nynorsk for å holde språket ved like. Kanskje jeg burde ta en slik periode igjen.
Eg er av dei som reagerer på babyspråk. For eg har nok alltid snakka med barn og brukt dei same orda som til vaksne. Som ung vart eg frykteleg flirfull da eg møtte ein jamaldring som snakka om sukehuse. Altså sa han sukehuse om sjukehuset. Men det var ikkje han sin feil, det var det som hadde vorte sagt til han.
Eg tenkte i min speiast barndom på vaksne som av og til, rett og slett, var litt dumme. Fordi dei trudde ikkje barn forsto noko eller hadde tankar. Tankane mine da var samanskrudd nokså likt som dei er no.
Som ung jente og opp til vaksen kvinne var det mange menn som snakka til meg på eit anna vis enn kva dei gjorde etter eg fekk eit par tiår til på baken. Noko som nok handla om når eg hadde den unge kvinna sin glød. Eg opplevde det som rart, for eg var det same menneske. Men eg skjønte grunnen, eg hadde ramla ut av den båsen der eg var som mest attraktiv. Den andre måten ein kunne risikere å bli snakka til var den skeptiske, for unge folk var kanskje ikkje heilt å lita på. Spesielt vaksne damer kunne ha noko visst nedlatande når dei snakka med ein.
Så går nokre år der ein blir snakka til som det vaksne menneske ein er. Får den responsen som ein synest er naturleg. Ein blir høyrd på. Men så skjer eit kraftig skile. Det er når dei mange år har laga grå hår. Når fotlaget ikkje er så stødig og rørslene er vorte saktigare. Da skjer noko forunderleg. Folk startar å rope når dei snakkar, og dei legg tonefallet litt høgt, som når dei snakkar til barn. Dei kan finne på å seie slike ting som “korleis er det med oss i dag” i ein overberande tone. Ringen er på ein måte slutta, ein er der ein starta. Ein har nok ikkje tankar og forstand lengre.
Dit er ikkje eg komen enno. Men foreldra mine, som berre har eit par, tre tiår framfor meg, blir ikkje sett på som fullverdige individ lengre. Dei er GAMLE. Betjeninga på butikkar vender seg mot meg når eg er med mor på butikkar der dei ikkje kjenner henne. Sjølv om det er ho som er kunden. Faren min får levert dosettar med medisin, og dei fleste som er innom hos foreldra mine opplever dei ikkje snakkar med dei, men til dei. Noko dei synest er frustrerande og gjer noko med sjølvfølelsen. Dei er dei same menneska dei var, hovud og tankar fungerer, men det er ikkje interessant lengre. Skjønar helsepersonell slikt skal tru?!
Eg har levd i over fem ti år som det same mennesket. Og eg har ein bit av alle aldrane eg har levd i meg. Eg har den forundringa eg opplevde da eg litt over året blei båre på arma til far og ser stålampa oppa frå. Eg sug i meg inntrykk som eg hugsar enno; lenestolane, golvteppet og det mjuke ljoset i stova før eg blei båre inn i mørket til soverommet. Høgt oppe i lufta, trygt båre av faren min, observerer eg og gjer meg opp meining. Nokre år seinare, enno mange år før skulealder, opplevde eg at eg vart skamfull på andre barn sine vegne, når dei snakka frekt til andre. Den respekten eg opplevde var riktig å ha for andre hadde eg da som no. Gleda over å kunne hjelpe, sorga som kunne rive like kraftig i ein da akkurat som no. Kor artig det var at det var artig er heilt det same. Og ha det fint med andre var ikkje annleis da. Det er berre erfaringane som har kome til.
I dag har vi ein agenda med at vi krampaktig forsøkjer å halda oss unge med kropp og klede samstundes som vi vert ubrukeleg som for gamle tidlegare. Folk startar å unnskylde seg før dei fyller førti om at dei har vorte så gamle – men for guds skyld, dei føler seg ikkje så der gamle. Å nei!!!
Nei så klart ikkje, dei er menneske som vi alle er. Men vi går i rundt og trur vi er ein alder. Når vi er ung, riktig ung, synest vi dei på nokon og tjue er gamle. Og eg skal innrømme at eg tenkte i fullt alvor og berre bli tjue, da – når eg hadde vorte så gamal skulle eg bli 16 igjen. Det var dei fire år der eg syntest måtte væra best, dei ville eg leve opp att og oppattatt. Korleis eg tenkte det skulle skje hugsar eg ikkje.
Eg kan fortsett i dag føla på opposisjonen eg følte i førleveleg tid. For eg er den same. Dei grunnlegganes tankane er der som dei var.
Eg møter barn eg synest er ekle, eg møter eldre eg synest det same om. Eg kan synest det er mykje trivelegare å snakka med nokon på 29 år enn 56. Oppleve at fellesskapet med menneske ikkje er noko som tilhøyrer alder. Når eg møter menneske er det mennesket eg møter, ikkje alderen. Det er tankane, interessa og det eit menneske er i kraft av seg sjølv som er interessant.
Det har lenge vore snakka om den yngste sjefen, den yngste politikkaren, den yngste arbeidstokken som noko ein smykke seg med. For det unge har vorte ut av proporsjonar viktige. Og ja, dei er viktige – for dei bær oss, menneskerasen, vidare med å føre nye ungar til verda. Om ikkje døyr vi ut.
Men alle aldra krev respekten som det er å være eit menneske. Vi er ikkje alderen, men det som bur i oss. Og alle har noko dei kan bidra med. Det er også ein verdi å verta gamal, det bør få lov til å vera ein verdi.
Eg trur når vi ein gong innser det, vil få eit modnar samfunn. Der alle har plass og respekt i kraft av det dei er, og der alle kan væra seg sjølve tilnærma det beste for alle.
