Heldig er den som ikke har noen avhengighet. Finnes de, spekulerer jeg på…
Sjøl har jeg hatt opp til flere avhengigheter. Både rare og normale. Når jeg skriver «rare» spekulerer jeg på hva som er den rareste…
Må tenke litt på den, prøver å si noe om det lengre ut i innlegget.
Mens jeg skriver søker jeg litt i rundt på nettet.
Det de fleste tenker er rus, enten i form av alkohol, narkotika eller andre stimuli som påvirker.
Noen av oss er visst nok mer utsatt for avhengighet.
Jeg er nok disponert, i mange år røyka jeg.
Og du verden jeg prøvde å slutte mange ganger.
Når jeg skulle ha barn greidde jeg det, for da gikk det ut over andre. Det var sterkt nok, men etter amming begynte jeg på igjen. Nå voks barna opp i røykfritt miljø, for vi gikk ut.
Vi var to.
En eller annen gang for rundt 20 år siden slutta jeg. Han jeg var gift med og jeg skulle slutte sammen. Da hadde jeg nok øvd så mange ganger at jeg klarte det.
Han som siden ble en eks fortsatte. Så når vi møttes hendte det jeg ‘bomma’ av han, i juler når han var her eller andre ganger der vi møttes.
Men det kunne gå månedsvis mellom jeg tok en røyk, så avhengigheta hadde jeg fått bukt med.
Etter jeg ble diagnostisert med revmatismen for en fem-seks år siden ble det helt slutt på ‘bomminga’ også. Røyken var blitt historie.
Som ung hadde jeg en annen avhengighet en periode.
Og det blir nok den rareste avhengigheten. Jeg ble avhengig av å legge kabal.
Greidde ikke slutte.
Bildet er tatt av mar gulo fra Pixabay
Til slutt reiv jeg alle korta i fire biter og kasta alt.
Det gikk mange, mange år før jeg turde å anskaff meg en kortstokk.
I dag går det helt fint.
Men jeg har en annen avhengighet, en jeg nok deler med mange.
Det er mobilen, for er alt for mye på den, griper etter den veldig mange ganger i løpet av en dag.
Kan være vanskelig å slippe den for å gå i gang med noe annet.
Jeg har også lasta ned spill.
Nå begynner telefonen min å bli noen år, så lagringskapasiteten er ikke god. Jeg får ikke laste opp program som jeg bør, for lagringskapasiteten er så liten. Må nok gå til anskaffelse av en nyere telefon.
Jeg hadde bare ett spill igjen. Hadde hatt det en god stund. Det spilte jeg når jeg så på tv, kanskje sammen med folk og til og med på do.
Spillet har gitt meg en god dose dopamin, jeg følte på belønning.
I går sletta jeg spillet.
Det tomrommet jeg føler etter spillet er interessant.
Så mange ganger jeg har tatt etter telefonen det siste døgnet for å spille noen omganger.
Det forteller meg at det var virkelig på tide.
Nå må jeg fylle tomrommet med noe anna som gir meg en positiv opplevelse, et dopaminpåfyll.
Og helst noe som er mer konstruktiv. Så nå må jeg venne meg av denne avhengigheten.
Nå er ikke disse av de alvorligste, men nok til å skjønne at folk kan bli avhengige. Avhengige av mye verre ting enn å legge kabal.
Å våkne til en lørdag med sol er noe inn i hampen… ja du forstår, GODT! Sjøl om de første minutta er litt skrapa.
For de er ikke slik «YES».
De krafser litt i sinnet.
Men så ser jeg dottene av lys på soveromsgardinene, solglitter sila gjennom løvverk.
Jeg kommer meg på badet, da ringer mellomste.
Hun hekler og vi ser og snakker på facetime.
Hennes kjære kommer opp de tre etasjene, han har vært ute og handla frokost.
De koker egg og jeg også koker meg et egg.
Vi snakke sammen en stund.
Jeg viser henne en auberginer som har begynt å forandre farge på skallet. Skjærer den opp og ser den har fått flekker. Mellomste foreslår å lage en lasagne og sender meg en link til Trines matblogg.
Koselig lørdagsmorgen.
Jeg oljer skivene til auberginene og setter i ovnen. Har alle ingrediensene i hus, utenom hvite bønner. Men har brune og tenker de får duge.
Kanskje det blir vegetarlasagne til kvelds. Ikke pepperbiff med stekt hjetresalt og stappe av sellerirot og mandelpotet.
Ser jeg må vanne plantene.
Det er så mye jeg vil pakke inn i en slik fridag.
En dag uten planer.
I gårkveld sendte sønnen meg en link, han hadde laga musikk.
Vi du høre er det bare å trykk på bildet, der ligger det en link inn til Soundcloud:
– Du kan dele, sier han.
Jeg syns det er så artig og deler gladelig, for han er egentlig restriktiv på slikt.
– Vi må prate snart, sier jeg.
– Ja, vi må det, sier han. Han er ikke et telefonmenneske.
Yngste regner jeg med sover. Hun har jobba utover natta.
På puben.
I kveld skal det være en presentasjon av en musikkvideo hun har vært med på å lage. Hun er utdanna innen film. Men jobber med mye anna i tillegg til puben, vært med en del prosjekter og med ungdommer sammen med søstera.
Mellomste har også den type utdanning, men det er teater for henne. Hun ble nettopp spurt om å hun ville ha rollen som julenissen hun har hatt de siste åra på en besøksgård. Men takka nei fordi hun har takka ja til et vikariat i barnehage ut året.
De har samme type utdannelse som meg, begge, det finnes ikke jobb, den må de lage sjøl. Så for å leve må de jobbe med andre ting.
Sønnen er også kreativ, han bygde seg et studio – men vært mindre produsert nå en tid.
Jeg er veldig begeistra for det de alle lager. Og veldig glad for at han har jobba med musikk nå. Han vurderer ellers å bli tømrer.
Sier jeg er deres største fan.
En er ganske knytt opp med det barna gjør, om de strever, om de får til det de ønsker, om de har det bra.
Alle tre har veldig fine, snille og gode kjærester. Det er så godt å høre om at de møtes og spiser middag-, går på hendelser-, at de har glede av å dele tid sammen.
Det er en gave.
Men jeg må også lage meg et bra liv rundt meg.
Der har jeg vært lite flink. Det er ikke slik at jeg må ha en stor skare med venner, men en eller to veldig gode venner burde jeg hatt plass til.
Slik som nå gir jeg for lite plass til slikt.
For jeg er for sliten.
Et ord jeg begynner å bli mektig lei av. Jeg vil ha rydda det ut av vokabularet mitt.
Det er lørdag.
Jeg vil bare tenke på det som er godt og bra.
Tanken var å melde meg på et seminar som handla om permakultur, pust og et stykke av pilgrimsveien.
Alt dette appellerer.
Men fant ut at det nok ville bli for krevende. At det nok ville tappe meg for mer energi enn det det ga.
Tror det var et riktig valg.
Derfor har jeg dagen min til meg sjøl.
Og jeg har lyst til å gjøre så mye…og litt vil jeg nok får gjort.
Fredag og fri. Fri og fredag. Jeg har igjen vært i en sentrifuge, eller noe slikt.
Da jeg hadde fått pusten igjen i går kveld, etter å undersøkt litt.
Det var da tanken falt ned, jeg blir testa.
For mange gir nok ikke en slik tanke noen mening.
På bakgrunn av kurset jeg starta med dagen før, som sa at alt lå foran en som muligheter…og ikke minst, at en skaper framtida med tankene-.
Hvordan tenke at alt er juhuu etter en slik hendelse.
Nå skal jeg skrive om nok en utfordring, et uhell. Der jeg sitter igjen med to følelser, enten kunna spole tida tilbake eller gå ut en dør i tilværelsen og inn i en lettere en.
Og så over til historien:
I går skulle jeg i et møte og ble spurt om jeg kan ta med en til i bilen.
Så klart kunne jeg det. Jeg arbeider med er å unngå stress, dro derfor tidlig avgårde for jeg hadde noen ærend.
Passasjeren ville gjerne hjelpe til, så da jeg både skulle inn et bakeri og fylle drivstoff på bilen, gikk jeg på bakeriet etter jeg hadde trykt inn bank-koden ved pumpene.
Vi kjører i fint driv videre.
Eller fint…
Bilen starter tidlig å lugge litt.
Og den lugget mer -.
Til slutt spør jeg om det ble fylt diesel og ikke bensin, opplever jeg får bekreftet og svarer at det sto så klart i luken inn til tanken hva som skal fylles.
Lugginga blir verre, og jeg girer om ofte for å se om det gir seg. Hjernen min tenker at det må være feil drivstoff, samtidig at jeg prøver å si at det må være noe annet, til meg sjøl.
Etter fire mil skal jeg innom en butikk. Underbevistheten sier meg at jeg kommer ikke til å starte etterpå.
Og det stemmer.
Den følelsen -.
Det var fylt bensin.
Og regnet pøsa ned.
For det gjorde det.
En perfekt illustrasjon til situasjonen, til en film-.
Det var igjen under en kilometer dit vi skulle. Kort vei å gå, men ikke i det øspøsende. Så vi vart henta. Det ble ringt til verksted og bilberging. Og det gikk buss vi kunne ta tilbake.
Og bensinfylleren tok på seg hele skylda, men egentlig følte jeg for å dele den… for jeg skulle vært tydelig på drivstoffet. Men det var virkelig borte, skikkelig borte, for i mitt hode var det så opplest hvilket drivstoff bilen brukte, at det var ikke en mulighet.
I starten og lenge etter jeg hadde kjøpt bilen, hadde jeg realitets-sjekk på jeg tok riktig pumpe. Hadde bensinbil tidligere.
Møtet gikk av stabelen, bilen ble henta, vi ble kjørt tilbake og jeg helt hjem.
Og på det tidspunktet var jeg helt doven.
Jeg fikk kommentar på at jeg ikke ble sint, nei…
Kontrollapparatet mitt sier til meg at det er det ingen vits i.
Det var hysterisk godt å være hjemme etter dette, men jeg gikk også rett i «kjelleren» med det samme.
Jeg syntes det var så ekkelt, så unødvendig og så håpløst.
For jeg følte jeg absolutt burde være mer etterrettelig i situasjonen og dermed var medansvarlig.
Men jeg har beint fram ikke råd, det er ikke så lenge siden at alt oppsamla kapital gikk ut i denne bilsituasjonen pluss at jeg også måtte bruke kreditt. Jeg som ikke drar kredittkort.
Og så begynner bremsene igjen å bli dårlig. Livredd for å oppleve dette igjen.
Så dette krever også et verkstedbesøk.
Men jeg har sjekka, at dette går nok på forsikring…mister sannsynlig bonus – men det får jeg ta på min kappe.
Da blir det bare egenandelen igjen. Nå vet jeg ikke hva den er.
Dette skal jeg få sjekke senere, når jeg kan spørre om når bilen kan være klar om et par timer.
Sist tok det lang tid.
For… jeg skal handle, både til meg og mor, på mandag skal jeg kjøre mor på sykehuset og på mandagskvelden kjøre søsteren min hjem etter hun har satt bilen på verksted. Blir ikke bilen ferdig, må jeg ringe for å avbestille timen på sykehuset.
Så nå må jeg arbeide hardt med tankemønsteret, overbevise meg om hvor heldig jeg er og ha god tro på alt som kommer meg i møte… for nå vil jeg ikke mer-.
Om det er slik at du skaper framtida med tankene dine…
Jeg vil tro og være sikker på at alt som kommer meg i møte er helt superfint.
Sammenhenger eller tilfeldigheter, det kan en alltids spekulere på. Jeg har ramlet i en flyt og det føles fint.
Av og til får jeg lyst til å kartlegge når ting starta, når starta dette jeg vil fortelle om i dag…
Kanskje er det bare fra starten, en gang.
I mange innlegg, nå, har jeg latt falle noen ord om at jeg skal fortelle…
Fortelle hva jeg skulle starte med.
Det er litt rart å se tilbake på hvordan jeg ble ført fram til dette.
Tilfeldigheter?
Jeg sliter med min energistrøm, leiter etter et hvorfor-.
For ikke så lenge siden skrev jeg dette innlegget.
Ble av en eller annen grunn opptatt av «nær døden» opplevelser og kom over en rekke YouTub videoer. Og dere vet allegoriryemer på fb -.
Det dukka opp ett av alle disse webseminarene som skal fange deg til å bestille noe.
Jeg kjente jeg ville finne ut mer og satte meg ned en kveld.
Seminaret var veldig interessant og prisen på kurset for høy for meg.
Etter en kraftig diskusjon med meg sjøl, der jeg sleit med å komme forbi salgsinnspurten… Jeg jobba en gang som selger, en hel måned, ble syk av det og har blitt veldig lydhør for når noen skal selge meg noe, overbevise meg.
Etter denne diskusjonen med meg sjøl, fant jeg likevel ut at skulle jeg tro på budskapet og at jeg hadde fødselsdagspenger jeg har spart til symaskin… kanskje det var en bedre investering og legge pengene i dette.
Kurset heter «Slå på din kvinnekraft».
Bildet er tatt av PicElysium fra Pixabay
I går starta det.
Sjøl om dagen hadde vært lang og konsentrasjonen min da bruker å være elendig, så satte jeg meg ned for å lytte.
Temaet var sykluser, kvinners sykluser… og hvor jeg kjente meg igjen. Dette at jeg er slik den ene dagen for så å oppleve meg sjøl som annerledes dagen etter. At noen ganger er man ekstrovert og andre ganger introvert.
Kunnskap som jeg ikke med mine mange år fikk ta del i da dette føltes som verst, men som jeg har hørt døtrene har lagt opp til å spille på lag med. Spille på lag med seg sjøl.
Jeg angrer ikke på symaskina, nå skal jeg sy sammen mitt eget liv for et helere bilde.
Større aksept på den jeg er.
Gjennom det vil en få en enda større aksept for andre, for det vi lever i.
Lytte bedre.
Lytte bedre til alt.
Og mangt av det jeg hørte i den første modulen ga gjenklang i tenkte tanker.
Så jeg gleder meg til fortsettelsen, men først skal jeg arbeide mer med første del.
Og så ser jeg det jeg har starta med, slik som skrive opp i en bok for å får en oversikt, føyer seg helt perfekt inn i det jeg er i gang med.
Så fikk jeg også en råd fra Natheless i en kommentar, om å sette opp plan om kvelden for neste dag og i tillegg skrive opp noe å gjøre som gir glede.
Jeg har begynt med begge rådene, ennå litt haltende.
Ser at det jeg skal gjøre for glede er vanskelig å få til.
Jeg passer på meg sjøl, vokter, hvordan få dette damemennesket på 178 til å fungere.
Fikk også et tips av søstera mi, som jeg har lyst til å få til. Har lyst til å komme i gang med meditasjon. Hun fortalte at av og til etter meditasjonen sin, skrev og tegna hun for seg sjøl det som falt henne inn etterpå.
Syns det hørtes ut som en veldig god ide.
Så planer har jeg.
Dagen starta planmessig i grunn. Tømming av restavfall sto også notert i mitt indre, så måtte ned med avfallet før bilen kom. Kunne ikke gå ned med det i går kveld, det blas og regna for mye. Det er så lett for at dunken bikker da, derfor venta jeg til i dag.
I går forsvant den siste overmodne bananen, i fryseren er det tomt for bakevarer. Det har det vært en liten stund, men bananpannekake har berga frukostlunsjen.
Derfor var neste post baking. Så nå, endelig, står en deig til heving. Rundstykker med gulrot og cottagechees i.
I tillegg har jeg fått kryssa ut to av gjøremåla på lista mi for dagen i dag, to ting utenom de jeg har nevnt ovenfor.
Ikke den som står for gleden, men to av må’ene.
Derfor føler jeg dagen er i godt trav.
Nå skal jeg straks bake ut, etter hvert ta bilen og turen til museet, besøk innom mor.
Og så, tam-tata-ram, i løpt av dagen begynner jeg med noe jeg har nevnt ved flere anledninger.
Det er et kurs.
I neste innlegg skal jeg si mer om hva jeg er i gang med.
Ønsker deg som er innom, en nydelig dag med masse glede.
I en samtale her om dagen kom noe opp til overflaten. Det satte meg ut. Det å bli satt ut, bli rista litt i, er ikke så dumt.
For jeg liker meg sjøl ganske godt, jeg gjør det.
Aksepterer meg for den jeg er.
Og jeg aksepterer at andre er dem de er, mener jeg-.
Sjøl om jeg nok kan tenke andre tanker, av og til, inni meg.
Tanker tenker en vel i hovedsak inne i seg, for jeg innbiller meg at tankene sitter i hjernen, sitter i hodet…
Men det var ikke tankene jeg skulle skrive om…eller på en måte er det vel det også.
En kan også spørre seg om hvor stor plass tanker skal ta…kan ta-.
Men tilbake til starten, jeg mener at jeg syns jeg er ganske ok.
Greit menneske å bo i.
Opplever at de fleste også syns jeg er helt grei.
Kanskje for grei…
Jeg biter ikke hodet av noen, de som biter hodet av andre oppfatter meg nok litt vassen.
Nå har jeg ikke noe ønske om å bite hodet av andre.
I alle fall ikke i utganspunktet.
Men så var det den der «snille piken» da. En ordsammensetning jeg ikke kan fordra.
For jeg er ikke det.
Overhodet ikke.
Men så begynne jeg å skjønne…slik jeg lever nå…holder på-.
Jo, jeg er nok gått grundig i den fella.
Slik som jeg lever.
Slik som jeg gjør.
Samtalen jeg referer til i ingressen fortalte meg plutselig mer, om hvordan jeg så på meg sjøl.
Egentlig.
Her inne har jeg innlegg på innlegg der jeg forteller om gjøremål og slitenhet. Slitenhet av en slik karakter at jeg ikke orker noe.
Nesten ikke noe.
Så hører jeg meg si, at jeg tror egentlig ikke på min egen slitenhet…
Samtalen gikk ut på å være snill mot seg sjøl, ikke mistro seg.
Det som skjer da jeg sier dette om at jeg ikke tror på min egen slitenhet, egentlig en uttalesen som kom fra et dypere dyp, er;
Stemmen min blir skikkelig grøtete.
Tårene kommer.
Og jeg skjønner at jeg har trykte på et følelsesmessig punkt.
Skjønte at jeg kanskje må til å ta meg sjøl mer seriøst.
Finne ut.
Samtalen går videre, over til et anna tema, om jeg kan hente noen.
Og jeg har ikke lyst.
Jeg har virkelig ikke lyst, følelsene mine har ikke lyst.
Blir nesten kvalm.
Men så er det noe med å være det gode mennesket, om ikke å holde noen utenfor.
«Alle skal bli med»!
Tror jeg har hatt denne holdninga fra jeg var lita.
Følte ubehag om noen skulle holdes utenfor, jeg ønsket åpne linjer, ikke slik kokkelimonke.
Men jeg følte jeg ikke makta, at det ville kreve enda mer av meg, om jeg skulle hente dette mennesket.
Og det neste jeg legger merke til, jeg vil ha aksept for dette valget.
Når jeg føler jeg ikke får det, prøver jeg å tilpasse meg.
Eller kanskje jeg dropper avtalen om å møtes. For å unngå at jeg burde sikkert hente…
Interresante observasjoner av meg sjøl.
Jeg vil ha aksept, jeg vil bli lika, jeg vil bli forstått.
Nå tror jeg ikke at jeg er den eneste som bedriver indre og ytre kommunikasjon på dette viset, tror vi kan være mange. Det er derfor jeg lager dette innlegget.
Også for meg sjøl, at om jeg glemmer dette kan jeg finne igjen innlegget.
For tror det var en viktig samtale for meg, at det satte et par viktige ting på kartet.
Livet og tankene er virkelig spennende saker, om de ikke blir for tyngende da.
De må ha noe letthet i seg.
Så nå tror jeg at jeg skal hoppe opp, følg opp og sette stopp.
Dagen blåses nesten bort, og den blir skikkelig vaska.
En drøm kan være mangt, det kan være noe en drømmer om i framtid, en dagdrøm eller noe en har drømt gjennom natta.
Og det er det jeg vil, jeg vil dele nattens opplevelser.
For det var en fryktelig rar drøm.
Sjøl om den smuldrer bort bit for bit, men ennå husker jeg noe.
Bildet er tatt av Symere4naya fra Pixabay
Slik som i de fleste drømmene jeg har, var det bilkjøring og masse folk.
Jeg satt i en full buss, den var fylt opp med ungdommer, hender og føtter og aktivitet. Jeg hadde dyna mi med og noen begynt å dra i den, dra den av meg, dra av trekket.
Jeg prøvde å holde igjen, prøvde å sette trekket på – men orka ikke bry meg for mye om det, orka ingen kamp. Til slutt havna dyna bakerst i bussen.
Dyna så jeg ikke mer etter, men senere fant jeg ikke igjen sekken min.
Jeg skulle ta buss videre og det var i en gate jeg hadde vært før. Men sekken var borte, den var satt fra seg og jeg leita over alt etter den sekken.
Midt oppi alt dette prøvde jeg å parkere min egen bil, prøvde å brette den opp langs en mur. Oppdaga at bakluka var åpen, men jeg hadde ikke nøkler.
Tror de lå i sekken.
Kom inn i et lokale og leita videre. Folka som var der var ikke særlig opptatt av at sekken min var borte. Alle var opptatt med sitt.
Til slutt kom jeg opp i en kontoravdeling, der var det også masse mennesker. De sto i klynger og snakka. Møtte en hyggelig fyr som tiltalte meg med fornavnet mitt. Jeg ble overraska over at han visste hva jeg het. Han fortalte han skulle begynne å arbeide på min arbeidsplass, som på en måte var forrige arbeidsplass.
Han forsvant og jeg gikk videre, møtte noen folk og jeg tenkte at de hadde sikkert sett det.
Og «det» var at jeg hadde blitt avbildet med masse bilder i et magasin for noe jeg hadde gjort. Dette affiserte meg ikke, jeg orka ikke dvele ved den hendelsen. Hadde liksom ikke noe å si om folk visste eller ikke, jeg brydde meg ikke.
Kom inn i et rom der det på en måte var laga et tablå. Det første jeg la merke til var noe som så ut som en innpakka kropp.
Sjøl om dette tablået ikke var laga for meg, skjønte jeg de andre i rommet forventa en reaksjon fra meg. Det brydde jeg meg ikke om, for det angikk meg ikke om det var en kropp som lå på benken eller som det skulle indikere det.
Det som jeg heller ble opptatt av var noen mennesker og noen ting som sto midt på gulvet. Tingene og menneskene var i sorthvitt. Jeg gikk nærmere for å se på folka som sto der.
For de var fysisk til stede, men altså uten farge. Jeg gikk helt innpå og så at det var tynne, sorte striper, til og med i øynene og pupillene.
Som et ikke helt godt trykk.
Jeg hadde en slags kommunikasjon, syns jeg å huske. Men jeg spekulert på hva de hadde gjort for å få dette oppsettet av ting og mennesker til å se sorthvitt ut -.
Jeg fikk ikke svar og jeg fant ikke sekken min.
Gjennom drømmen lot jeg meg ikke bry med at jeg skjønte at ønsket var at jeg skulle ha en bestemt reaksjon. Jeg lot meg ikke narre av det som var ønsket.
Syns drømmen var fryktelig rar og har prøvd og kjent på hvilke følelser jeg hadde. Uten at jeg greier å knytte det opp mot verken følelser eller hendelser.
Sola skiner inn gjennom vindua. Kjenner på et slags stress for alt en bør gjøre.
Egentlig har jeg en slags motvilje mot å skrive i nå-tid. Hva jeg tenker og hva jeg gjør. For jeg tenker vel alt for mye og gjør alt for lite.
Slikt er ikke så festlig å skrive om.
Jeg har starta på å prøve å notere ned gjøremål, hva jeg spiser og følelser hver dag. For å finne et mønster når det blir slik som det nå har vært en stund.
Men jeg glemmer det. Eller, – orker ikke.
Orker ikke å konsentrere meg om konstruktive tanker.
I dag er jeg tom for brødmat, skulle bakt, men det ble ikke.
I sofaen står enda telysholderene etter jeg vaska av bordet for et par dager siden.
Så veldig nede med å ha tiltaksevne.
Slikt er bare fryktelig kjedelig å skrive om.
Og å lese…
For konsentrasjonen er på bærtur.
Det gjelder lesing også, det er liksom hjernen ikke vil ta imot.
Det blir mange ganger for mye med radioen som står på.
Og jeg sutrer ikke, dette er ikke sutring, jeg vet det går over.
Tenker det er noen tanker som tar for mye plass, ting som må ordnes opp i.
Jeg vet bare ikke hva…eller hvordan.
Men noe som er positivt.
Jeg er i gang med strikking.
Om det ikke går så rasende fort, strikker jeg.
Jeg har ikke så mye garn, så det er spennende om jeg har nok til prosjektet, som er en jakke.
