En varm, folksom, historisk dag er over. Den skjer en gang i året.
To av mine kom hjem og plana var å dra opp i gårkveld.
Til seters.
Men etter dager med festival, ligge i telt og vært av de frivillige, frista en normal seng bedre for de som kom.
Så vi dro ikke opp før i dag.
Folk begynner å komme over en time før det starta.
Da det var ti minutter før det annonsert åpning, trodde jeg vi var kommet lengre fram i tid og at det meste av folk var kommet opp.
Tok meg en tur ned til elva og høybua, der var det mange aktiviteter.
Lengst nede ved elva var det laga en mile.
Det røyk ut av glørne av tyri fra fururot.
Ut fra et rør av tre kom tjæra rennende.
Fikk vite mot slutten av dagen at det hadde blitt 6 liter.
Like lengre oppe satt noen damer.
De hadde med seg ull, karde og rokk. Noen spant og andre karda.
Like ved stod denne staselige hesten.
Den likte ikke all kleggen som satte seg på den.
For klegg var det.
I vinter hadde den vært med på Rørosmartnan fikk jeg vite.
Det var Witsø Hestesportsender som hadde med hestene.
Etter hvert ble det et yrende folkeliv rundt høybua.
Og oppe på setervollen like så.
De kjøpte rømmegrøt, sveler, vafler, hamburgere og kaffe.
Det var mennesker over hele området.
Folk hadde benka seg attmed bord, bevega seg rundt og snakka med hverandre.
Et stykke ut i dagen ble det konkurranser à la farmen; økseskast, løfting av bøtter og saging av en stokk.
Saginga var min eldste med på.
Ellers hadde jeg plassen min ved seterbua vår, der det som vanlig var salg av sveler, kaffe og vafler.
Så gikk en varm dag mot slutten.
Nedrigging var i gang og mellomste, en nabo og jeg, hoppa ut i elva.
Det var riktig deilig å få seg en svømmetur.
Og vannet som føltes kaldt med det samme, føltes etter kort tid varmt.
Nede ved elevebredden sto en kano på land.
Vi pakka sammen tinga våre og så var denne Bakkseterdagen over. Her er fra Bakkseterdagen for to år siden, dette arrangementet starta i 1991.
Nede fra fjellet gikk vi alle tre inn i hvert vårt stillemodus, eldstemann hadde kjøpt seg noe mixseutstyr og tester ut det.
Mellomste laga seg en melodi på sin nye lyre, før hun gikk opp i skogen for å filme video til melodien. Den kan jeg dele i neste innlegg når hun legger den ut.
Og sjøl forsvant jeg inn i data’n og blogging, mens jeg hører på NRK lokalradioen som har vært på besøk í kommunen og blant anna dekka arrangementer på Bakksetra.
Ord og vendinger til sendinger i et blogginnlegg… Jeg vet ikke jeg, kanskje en ikke burde skrive.
– For sliten er jeg så det holder.
Dagen har virkelig gått i ett.
Etter at jeg sto opp har programmet vært stramt. Og så kjente jeg at natta hadde vært for kort.
Før jeg dro tenkte jeg at jeg helt sikkert kom til å glemme noe.
Det gikk bra det.
Men på slutten av dagen glemte jeg både det ene og det andre.
I og med fødselsdagen min, som først kunne ha en lett feiring i kveld, dro jeg framom mor med kaka jeg hadde stelt i stand.
I dag hadde mor lyst til å være med ut til museet.
Men stokken hennes var sporløst borte og jeg leita…
Til slutt ble løsningen en krykke.
Jeg sa at hun kunne ikke ha mye bruk for en stokk hun rota bort.
Fant den i kveld, den lå akkurat innom kanten til en sofa, godt skjult av kappa rundt sofaen.
Sola hadde bestemt seg for å forbarme seg over dagen, så naturen flagra vakkert forbi da vi la i vei.
Folk dukka opp helt fra start.
Og det seig på utover.
Så nærma det seg programmet. Da skjedde det noe rart, alle folk fordufta.
Det var tomt.
Dette var mer enn merkelig, men så kom en inn og fortalte at alt folk hadde gått ned til et større naust vi bruker å ha foredrag i.
På grunn av at prosjektoren ikke fungerte til pc’n, skrinla jeg det vanlige opplegget og tenkte vi fikk ta det i det rommet vi selger kaffe.
Men så kom de, det pulla inn med folk.
Jeg var superstressa, dette går rett vest, tenkte jeg. Jeg kommer til å rote vekk alt, landa med et magaplask i en skikkelig fadese.
Folk benka seg til, kjøpte seg kaffe og var klar.
Jeg merka meg at jeg trava fram og tilbake.
Da alle hadde satt seg var det bare å kjøre i gang, hoppe i det-.
foto: Ragnhild Watten
Så er det noe med at skal man kjøre utfor en hoppbakke, må en bare konsentrere seg om å stå.
Og om jeg følte at mye av dette ikke helt på plass, så var det heller ikke solgt inn som det skulle være det.
Folk var invitert til å dele kunnskap.
Jeg så at det var en engasjert tilhørerskare, alt i alt tok seansen bort i mot 1,5 time – da kjente jeg det var nok.
Og ja, det var utrolig godt å komme igjennom.
Nå er det fortsettelsen, samlinga av det jeg fikk vite sammen med det jeg vet og få det karlagt.
Etter hvert kom vi oss hjemover, mens jakken min hang igjen på museet.
Lillesøster sin rullator ligger i bilen min, vi begge glemte av den.
Det ble kaffe hos mor med pavlova til.
Ryddinga til slutt + at oppvaskmaskina til mor var full av rene kopper som måtte tas ut, var litt mer enn hva jeg hadde kapasitet til.
Men så gikk det likevel.
Så slik kan jeg pakke dagen ned og legge den i natthylla.
Barna har ringt fra sin festivalhelg, flere ganger.
Dagen min skal feires ordentlig mor slutten av august.
Mot slutten av ferien.
Da har jeg hatt dager både hjemme og i Oslo med innhald jeg verken ved utfall av eller konsekvenser av.
I morgen har jeg fri.
På tirsdag jobb.
Onsdag er det dugnad på den årlige seterdagen og til neste helg er det et nytt arrangement på museet.
Men da har jeg bare ansvaret for koordineringa og kan bevege meg i kulissene sammen med at jeg har gode folk på laget. Det hadde jeg forresten i dag også.
Det er godt å sitte her inn i natta og vite at dagen ikke ble et magaplask.
En til… Brødskiva som en nødvendighet, som noe som hører hjemme i et hvert hjem. Eller brødet da-.
Som ungen jeg var, komme inn til mor etter å ha vært ute og lekt.
Nystekt brød som smøret smelta ned i, nå ja, det var kanskje ikke smør den gangen, margarin. Men det smakte godt det ferske, nystekte brødet.
Margarinet ble etter hvert tatt bort fra kostholdet.
For det var ikke så bra.
Vi fikk forresten mange varianter til å smøre på brødet etter hvert, dess magrere desto bedre.
Det hjembakte brødet forsvant også i stor grad ut av kjøkkenet.
Man gikk over til å kjøpe det i butikken.
Helst litt grovt, men kneipen var i en periode et brød mange valgte.
Fikk høre om matsminke, at ikke alt var som det så ut.
Det var mye som ikke var helt bra viste det seg etter hvert.
Åja, derfor…
Jeg begynte å bake på fast basis.
For å unngå det en las om ikke var så heldig for kroppen, den gode bakterifloraen, tarmer og slikt.
I dag kjøper jeg brød unntaksvis.
Jeg har i hovedsak brukt to typer bakeprodukt; rundstykker med både gulrot og cottagecheese i eller en veldig grov variant med masse fiber og frø.
Nå, da jeg har hatt en litt småutfordrende periode med energi og helserusk, har jeg ikke hatt kapasiteten sammen med det andre jeg skal utføre.
Gikk til innkjøp av speltrundstykker der de skulle være økologisk, men orka ikke lese deklarasjonen.
Jeg kjøper meg gjevnlig banana, når de blir for modne moser jeg dem sammen med egg og havregryn.
Det funka supert i stedet for det vanlige brødet.
I går da jeg rydda og vaska litt, tenker jeg at den mysen jeg fikk etter jeg laget ferskost sikkert bare var å kaste…
Men det lukta ikke dårlig, bare lett gjæring.
Plutselig var jeg i gang; grov spelt og andre grove blandinger, lifrø og gresskarfrø, hadde i litt gjær og veska var resten av mysa.
Satte det på langheving, dro på besøk.
Sent i går var jeg hjemme.
Tanken var bare å lage rundstykker…men så gikk det så mye snarere å omskape det til to brød.
Klokka bikka midtnatt før de var ferdige. Sjøl jeg skjønte det var for sent å spise da.
I dag forserte jeg planene mine, vanligvis spiser jeg ikke første måltidet før i tolvtida. Jeg smurte på rørossmør, tok på ost og hawaiskinke sammen med majones (riktignok er dette prosessert)og spiste.
Himlende du det smakte.
Det var bare fantastisk godt.
Jeg måtte smøre meg enda en brødskive til…men da la jeg resten i fryseren for at jeg ikke skulle få et spisekikk.
Jeg må lage meg mer ferskost, slik at jeg får mer myse.
Ellers bør jeg ikke kjøpe mye av det pålegget som er til salgs.
For jeg prøver å rydde det meste av slik mat ut av det daglige inntaket.
Så nettopp at bacon også er ultraprossesert.
Men jeg syns det er spennende og så er det så mye mat i butikken som en bare kan gå forbi, slik blir handlinga mye raskere.
Er du opptatt av matvarene, prosessert og ultraprossesert mat?
Jeg skriver og skriver, ikke mye – men slik jevnlig. Og det er i grunn det jeg klarer her… jevnlig.
Tar noen dykk, skriver veldig sporadiske kommentarer… for når jeg leser et innlegg kan jeg space ut.
Kommentarene på mine innlegg, og som jeg er veldig glade for å få – svarer jeg i bolker.
For jeg greier ikke konsentrerer meg godt, verken når det gjelder skriving eller lesing.
Det er så kjedelig.
Det skal vist være lettere å oppfatte det en hører framom å lese, sa en nevroforsker meg.
Jeg lytter til lydbøker, det fungerer fint, lese bøker har jeg blitt dårlig på.
Er ikke så opptatt hva det kommer av, men tror det kommer av et overskudd jeg ikke har.
Eller kanskje er det noe jeg har som jeg ikke vet…
Da jeg las denne boka, var det mye jeg også kjente meg igjen i.
Jeg sitter i min grå stol i stua, har vært og jobba litt.
Ser at det ikke går helt som jeg har tenkt det jeg har tenkt.
Viljen til å gjennomføre er absolutt til stede.
Likevel -.
Tror denne uka må brukes til å kommunisere for å komme i mål.
Jeg kan ikke ligge under en sten.
Jeg må ut på plattformene for å skrive.
Bloggplattformen er nok ikke helt stedet, forteller bare om det her.
Oppdaga nettopp at prosjektoren jeg skulle bruke førstkommende søndag ikke kommuniserer med pc’n.
Men jeg kan få det til, likevel, førstkommende…
Tenketanker-.
Egentlig er jeg et slitent murmeldyr som snøfter i rundt, vil gjerne at noen skal stryke meg over pelsen og kose, myser mot lyset før jeg kryper bak en sten og ruller meg sammen.
Det var slik det var.
Jeg er et Murmeldyr…
Og akkurat nå, i dette momentet, googler jeg meg fram til at murmeldyr finnes…
Dette er to murmeldyr:
https://pixabay.com/no/users/rottonara-596655/
Det finnes 15 sorter av arter murmeldyr, står det. Det finnes bare alpemurmeldyr i Europa. De aller fleste flokkene lever i familier. Og så graver de seg ganger under jorda. Noen er ganske store. Kan bli opp til 75 cm lang og 11 kilo tung. De hører til i ekornfamilien.
Så altså… de finnes de.
Og det gjør jeg også.
Nå har jeg både jobba, vært privat og spist lunsj.
Søndag over hele dagen. Dagen er fri og dagen er ikke det.
Jeg har altså fri, men må likevel være pålogga.
Eneste frisøndagen min fram mot ferie.
Men den nærmer seg også.
For å være nøyaktig, tre uker og en dag.
Føler meg litt bedre angående utbruddet i revmatismen, bare ene ankelen og noen kroppsdeler til som er sandete og såre.
Fikk lyst til skogstur, men er usikker på mobildekningen…og som sagt, jeg må være tilgjengelig.
Ellers ble jeg veldig, som i «VELDIG» frustrert over ting her inne.
Det hjalp nok på med min egen frustrasjon. Den som kan handle om folk, folk som ikke gjør det en ønsker, forventer eller vil.
Vi har denne veien å gå, alle mann…og damer.
At det kan ligge lærdom der en butter i mot, er en ting… om en greier å se det slik.
Bildet er tatt av Square Frog fra Pixabay
I går hadde jeg lyst til å sette meg ned å skrive et direkte og flammende innlegg. Men innså at det ville ha blitt farget av min egen frustrasjon, den jeg må lære av.
Den som handler om at en kan aldri bestemme over andre mennesker.
Men noe en kan og som ikke er lett, er å sette seg inn i, …prøve å sette seg inn i følelsene til andre mennesker.
Da ekteskapet mitt var ved havariets rann gikk vi til en rådgiver.
Ikke en kjempegod rådgiver, men han kom med en øvelse som egentlig var gull verdt, om den hadde blitt testa ut.
Og den er supergod som en øvelse til å forstå… eller prøve å forstå. Andre.
Det er så alt for lett å gå i den subjektive fella, tro at sin egen sannhet er den riktige, slik er det, slik er jeg, de andre er slemme.
Nå skriver jeg så tydelig, tror jeg, at jeg ikke behøver å nevne navn.
I går tenkte jeg å være skikkelig direkte.
Men det jeg prøver å skrive nå er allment, gjelder oss alle.
Inkludert meg.
Fordi jeg tror jeg vet hvem jeg er, ingen kan vel misforstå meg, jeg har den gode vilje og jeg mener bare godt.
Kan noen misforstå, liksom…
Nå fronter jeg vel bare meg sjøl, meg sjøl og atter meg sjøl, her inne.
Et ønske om å skrive om at det kan være et bra liv om ikke alt går på skinner, med inn i mellom utfordringer, at det også er et helt ok liv.
Hvorvidt jeg lykkes-, framstår jeg som et ubevisst, selvopptatt individ, akkurat det kan det finnes mange, mange svar på-.
Må referere moren min, hun sier det vel ikke så mye nå, men hun har sagt det mye oppover;
– Hva vil folk tro…
Det er en setning jeg ikke kan fordra, som får meg til å gå i spinn.
Hvem er folk?
Hvor er mangfoldet… for det er det som er sannheten. Vi er et mangfold.
Vi sitter alle på vårt lille fjell av erfaringer, sammenskruing, sammenføyninger og sekk stappfull av levd liv.
I tillegg har vi evnen til å tolke på vår måte, til å forstå ord på vår erfaring, til å blåse opp vårt eget ego i å tro vi sitter med en fasit.
Og kjære, vi har så klart lov til å mene, mene i alle himmelretninger.
Og så er det enda en ting vi kan, vi har lov til: Å LÆRE!
Vi kan gå ned fra den pidestallen vi setter oss sjøl på og se oss utenfra.
Se oss utenfra med omtanke. Og med kjærlighet! Vi er bare mennesker.
Tilbake til ekteskapsrådgiveren i hine hårde dager.
Han ga en øvelse, en øvelse for å kartlegge for oss hva vi egentlig forsto.
Forsto hos hverandre.
Du har sikkert hørt øvelsen du som leser også. Tenkt at den var fin, kanskje.
Den gikk i alle fall ut på at den av oss som snakket holdt en penn (eller lignende) og sa det som lå oss på hjertet.
Er det noen gang en er sårbar og subjektiv, så er det når en står ved et brudd. En vil misforstå alt det den andre sier.
Så dette var ingen enkel øvelse, bort i mot umulig.
Men når en var ferdig med å snakke, skulle motparten få pennen og gjengi det ørene til motparten hadde oppfatta.
Så fikk avsender tilbake «pennen» for å gi tilbakemelding om mottakeren hadde forstått det senderen hadde prøvd å si.
Slik skulle en greie å komme fram til og forstå den andre parten, for begge. Med å sende en penn fram og tilbake, der den som hadde pennen snakket og den som ikke hadde pennen lyttet.
Hvordan ting føltes.
FØLTES!
Og dette er kjernen i det innlegget her, vi eier bare våre egne følelser, vi kan aldri sette ord på hva andre føler eller skal føle.
Vi kan lytte etter hvordan andre har det, aldri vite ut i fra slik en sjøl er skrudd sammen.
En må gi tid, ikke tro en vet.
En vet bare ut fra sitt eget lille ‘fjell’ av erfaring og egenskaper.
Det å vise forståelse for andre og lære om andre kan gi en mye ny lærdom og øke ens kunnskap.
Det er jeg skikkelig overbevist om.
Jeg har mang en gang hørt at folk har diskutert og liketil krangla, så busta føyk fordi de trodde de var uenige.
Egentlig var de enige.
Ordbruk er en viktig faktor.
Uansett, det er også lov til å være uenige, ha ulike syn.
Noen står med ryggen mot ‘nord’, noen mot ‘sør’ og utsikten vil være helt forskjellig.
Men respekt, det å respektere andre mennesker er så grunnleggende.
Ingen er bedre enn andre, men omstendighetene vil alltid være forskjellige.
Og den frie vilje både til å delje løs eller til å utvikle seg som menneske er der hele tiden.
En kan også sitte på haugen sin med armene over kryss og si «jeg vet, jeg har rett».
Men heldigvis tror jeg på de gode i alle mennesker, alle prøver virkelig så godt de kan ut fra sitt ståsted. Tror jeg…
