Av og til skjer det… Kanskje oftere enn en er klar over. For vi blir alltid påvirka av det i rundt oss.
“Me self, I sang” Joan Armatrading en gang.
Jeg, som alle andre kom inn i den verden alene.
Og jeg tror jeg begynte å kikke på denne verden fra jeg var lita og gjorde meg fort opp meninger om den.
Grunnen til dette innlegget er et innlegg Lindatetlimo.blogg posta. Om oss hun møtte på bloggtreffet i Trondheim sist helg, et veldig fint og artig innlegg fra et veldig fint og spennende menneske.
Ei ung dame som hadde en spesiell glød, jeg ble hengende ved øynene hennes, for de strålte.
Vil vel kalle henne både vakker og søt.
Hun hadde satt seg ned med å skrive et innlegg om oppfatningen hun hadde om oss hun møtte.
Alle omtaler veldig fine og respektfulle.
Jeg ble hengende ved at hun skrev jeg hadde et blikk som kunne være strengt.
Rart dette hvordan en oppfatter seg sjøl innenfra og det folk oppfatter utenfra.
Som ung var jeg veldig opptatt av utseendet, liksom litt «se på meg som pen og ikke slik jeg er».
Senere har jeg sett at at det finnes ikke stygge unge mennesker og sjøl var jeg helt normal i så måte.
Men det som skiller er utstrålinga, hvor vidt folk greier å være seg sjøl, tryggheta og det folk gir i møtet med andre.
Og jeg har sett jeg kan ha et skarpt/strengt blikk.
Her er fra fødselsdagen til mellomste søstera mi i samtale med ene tanteungen.
Jeg var veldig fokusert, men jeg ser faktisk sint ut.
Vanligvis kommer jeg godt ut med det med folk, men lillesøstra mi ønsker å oppdra meg til et bedre menneske.
Det er irriterende, men velger å ikke svare på det og føler meg flink.
– Men det vises på ansiktet ditt hva du mener, sier barna.
Og de har nok rett i det.
Dette ansiktet mitt burde nok gått i komediens fotefar, egentlig.
Det er ikke ofte jeg ser nogenlunde normal ut.
Jeg gjør ett eller annet rart.
Hele tida.
En kan bli litt lei av seg sjøl.
Tro det eller ei, skulle tro jeg mener det motsatte når jeg dedikerer et helt innlegg på mine egne ansiktsuttrykk.
Men når en har bilder av seg sjøl slik…eller slik, så oppdager en at den oppfatninga ikke er riktig.
Linda skriver også at jeg virka jordnært og det ytterste laget kan nok virke slik.
For jeg leker normal.
Men inni meg er jeg et kaos og hele verdener av flyvende tanker.
Og tankene, ja… de er jeg utrolig glade i.
Når jeg føler verden er ‘urettferdig’ og ‘ingen’ forstår meg, tenker jeg at jeg skal rømme og finne meg et kloster eller noe lignende, et veldig avstedsliggende sted og gå inn i stillheta, aldri snakke med noen mer.
For barnslig har jeg absolutt hang til å være.
Men sannsynlig er jeg ganske lik alle andre med tankene mine.
Vi alle har en verden utom og innom oss sjøl.
Før trodde jeg var ekstrovert, men siden skjønner jeg at jeg kan være nokså introvert.
Liker å studere andre.
Og da blir nok blikket mitt noe skarpt, har jeg skjønt.
Men folk, folk er jeg veldig glad i.
Og jeg satte veldig pris på å møte de jeg møtte sist helg, veldig fine folk – med en ytre og en indre side.
Det er dette som er så spennende.
Hvem vi er i de forskjellige laga.
Og igjen, takk til nydelige Linda som fikk meg til å drodle over mitt eget ansikt og uttrykk.
Meg, meg sjøl, jeg.
♥
