Her sitter jeg og ser ut, mens katta ser inn. Miranda syns hun også skulle vært inne.
Jeg sitter her i stolen min.
I dag kan jeg ikke så mye annet.
-Enn å sitte her.
Eller…litt kan jeg foreta meg av bevegelse. Så klart.
Og alt gikk bedre enn trodd.
Da jeg var på St. Olav i august, ville de ta ut veske av knærne – men i og med jeg ikke hadde noen til å kjøre meg hjem, ble det utsatt slik at jeg hadde et opplegg i rundt det.
Før timen jeg fikk, ble jeg en anelse snufsete, så utsatte den.
Fikk time forrige mandag, men var opptatt. Derfor ble denne timen først i går.
Hadde lagt opp til dette i øst og vest, planlagt og klarlagt.
Så synte det seg at i løpet av denne måneden hadde betennelsen gått ned, så ansamlingen av veske lå nå bare i små hulrom og kunne bare ligge.
Det ble satt kortison bare i ett kne, ikke begge.
Derfor ble alt mye enklere.
Sønnen behøvde ikke kjøre meg helt hjem.
Vurderer om jeg ikke behøver to dager hjemme, som planlagt, men kanskje dra på kontoret i morgen. Men så fikk jeg vite far kommer hjem fra sykehjemmet tidligere enn antatt. Mor ønsker meg tilstede når sykebilen returnerer med far og hjemmetjenesten ankommer.
Allerede i morgen.
Så tror jeg bare tar disse dagene med hjemmekontor, som avtalt.
Gleder meg til jeg kan bli mer aktiv.
Det er virkelig på tide at jeg kan.
Men kanskje jeg skal slippe inn kattene og gi både Miranda og Cleo mat.
Har tatt opp igjen en vurdering jeg tenkte på tidligere. Jeg ønsker å få innspill.
Jeg vurderer atter en gang å gå til innkjøp av symaskin.
Jeg har vurdert det tidligere.
Har en gammel Husqvarna som takka for seg for flere år siden.
Og ja, jeg har vært på Finn.no uten å finne noen. Men skal jeg kjøpe meg ny, hvilke maskin skal jeg gå for?
Når jeg nå har gått igjennom stoff flere tiår tilbake i tid, er det synd å ikke bruke de.
En litt morsom betrakning, da jeg som 16 åring begynte på kjole og draktsøm fantes det en butikk i byen med stoff tilbake til krigens dager. Morsomme og annerledes stoff, kjøpte flere stoff fra en annen tid, tredve år tidligere.
Nå har jeg mange stoff liggende som er enda eldre enn de jeg kjøpte da. Men det er mange fine stoff, stoff av ren ull, silke, fullt brukbare stoff.
Så jeg bør nok få en symaskin i hus.
En som kan sy både tynne og tykke stoff. Ha hastighet og variasjon av sting.
For omtrentlig ett år tilbake la jeg ut et innlegg. Nå legger jeg ut et lignende.
Mi yngste var ferdig med utdannelsen sin i fjor. Det er den type utdannelse som ikke nødvendigvis fører til jobb.
Hun vurderte mer utdannelse, men går for et nytt år likt siste året.
Hun har en 10% stilling, ellers prøver hun. Hun står oppført i et bemanningsbyrå. Med et hyl har hun greidd seg økonomisk, både gjennom koronatid og andre utfordringer. Uten å koble på Nav. Hun har nok også mimimale rettigheter.
Det er film som er greia.
Hun har vært med på noen produksjoner.
I fjor høst var hun med på en musikkvideo, både foran og bak kameraet.
For noen uker siden ble det sluppet en ny musikkvideo som hun har vært med på.
Når vi ser filmer tenker vi ikke på alt arbeidet; innsamling av all filming, klippinga med å bygge sammen en komposisjon, lydbildet og vignett…og mye mer.
Dette er en musikkvideo av en artist som heter P-Flow. Videoen hadde premiere på YouTube 22. august.
Deler den med dere.
Akkurat nå er hun i gang med flere prosjekt. Hun har en god gjeng hun samarbeider med.
Som mor står jeg på sidelinja og heier.
Håper hun etterhvert greier å gjøre utdannelsen til levebrød. Eventuelt med påbygging.
Har vært gjennom dette sjøl, men hadde ikke riktig utholdenhet.
Plutselig helg. Eller nesten helg. Etter en dags innsats.
I går hadde jeg først dag på jobb etter ferien, ikke så mange på kontoret – men høy aktivitet utenfor dørene. Hørte jeg.
Jeg fikk lest gjennom mailer, svart på noen og gjorde mitt beste for å få oversikt.
Åt lunsj ute i sola, der mange hadde funnet veien – med betryggende en meters avstand.
Fikk vite at at fasttelefonen legges ned og at en ikke kunne kopiere uten å ha en brikke. Folk var litt oppgitt over dårlig kommunikasjon.
Det er nye tider.
Men en venner seg til.
Ble også fortalt det var intervju på gang med nye ansettelser.
Må vel inn i framtida for å vite hvordan alt blir.
Da jeg kom hjem var jeg dødstrøtt, tok fram en solstol, koka meg kaffe og smurte noen skiver. Etter å ha spist, sovna jeg.
Drømte hissig.
Det samme i natt; Var med hurtigruta, var å snakka med en jeg kjente da båten la til kai. Jeg skunda meg tilbake for å finne tinga mine og bilen. Trappa ned til der jeg hadde eiendelene var stengt fordi båten var framme, og jeg kunne ikke ta med meg noe av dette etter båten var lagt til kaia, sa de. Så da måtte tingene mine bli ettersendt. Ikke visste jeg av bilen min heller.
Altså, kaos.
Våkna til en varm dag med litt sol.
På timeplana sto det bibliotek, litt utpå dagen. Derfor skulle jeg hente mor for å besøke far på sykehjemmet først.
Foreldra mine bor øverst oppe i et bratt boligfelt. De siste dagene har det vært graving, lastebiler og vanskelig framkommelighet.
Så slik vet jeg ikke om det går an å komme fram om dagen.
I dag sto en riktig stor lastebil utenfor innkjørselen til huset deres. Passasjen forbi var ca. 40 cm med en dyp grøft på andre sida.
Mor må bruke krykke, så var spent på om vi klarte å komme forbi.
Det gikk heldigvis bra, og far ble glad. Da han fikk besøk.
Mens vi er der får jeg telefon. Det viste seg det var flere steder det var graving om dagen.
Foran biblioteket!
Så det ble stengt fordi det var vanskelig for publikum å komme seg fram til døra, og plutselig hadde jeg fri.
I går kveld hadde jeg lagd kålruletter, for mange for meg. Derfor ble det spontant invitert til middag, mor ble med meg hjem.
Advarte henne mot rot, men hun mente hun takla det fint. Alt stoffet jeg har drevet å vaske har ikke fått noen plass. Men vurderer å bruke soverommet som jeg snart kan ta i bruk. Skal få satt inn en seng, men tenker på å kjøpe hyller for å legge stoffet i. Har også vurdert litt om jeg skal ta leiligheta i bruk til verksted, for orker ikke leie den ut nå. Har også vurdert Airbnb.
Vi hadde en hyggelig middag sammen.
Og nå har jeg fri helt til tirsdag. Virkelig en laidback oppstart på jobb etter ferien. Sjøl om jeg fikk tatt noen jobbetelefoner i dag, ble dagen en fridag.
Da var det over denne ferien. Faktisk har jeg ennå to uker igjen, men det får vente.
I og med en ekstra ferieuke pga. alder og overføring fra en uke fra i fjor, hadde jeg syv uker ferie å disponere dette året. I tillegg har jeg en del overtid.
Men sommerferien er over, og på tide – for nå er det ugjenkallelig høst.
Og jeg skal på jobb.
Er spent-.
Flere av kollegaene mine har sluttet, ny sjef og det vil komme inn nye kollegaer etter hvert.
I bilen inn mot sentrum skal jeg tenke gjennom hva som vil være viktig i dag.
Fikk faktisk en telefon i gårkveld, ble litt forvirra i starten da jeg ikke skjønte om det var jobb eller privat.
Tror ikke jeg kommer til å ta så lang dag, solen glitrer og jeg har vært mye på farten i det siste. Så å komme hjem til en solskinnsdag uten annet på plana enn å komme hjem, passer godt.
Dager blir til år; sommer, høst, vinter, vår. Vi må aldri slutte å leve, leve levende og husk å drømme.
Dager som flyter i gjennom livet.
Dager med glede, dager med kamp.
Det uunngåelige faktum er at år går og eldre blir man-.
Etterhvert er en blitt så gammel som en aldri drømte om. Sjøl om en fortsatt bare er seg sjøl.
Og livet går absolutt sin egne veier, tror egentlig en bestemmer nokså lite.
Men jeg bestemmer når jeg har ferie.
Nå er ferien min straks over for denne gang.
Rundt meg skjer mye jeg ikke bestemmer over.
Ikke kunne jeg reise bort noe særlig, været kunne jeg ikke bestemme – men jeg bestemte meg for å starte litt på nytt. Ha en omstart så og si.
Før ferie la jeg planer om mange turer, mye skriving og et veldig riktig, riktig kosthold.
Så kom ferien.
Jeg ble bare helt passiv, fullstendig, alt tiltak var skikkelig borte.
Blåst vekk.
Og så tok livet over-.
Samtidig med at ferien starta kom mellomste innom, etter en ferietur med sin kjære. Den opprinnelige plana var at de skulle passe hund og jeg ta en tur til Oslo.
Men med både det ene og det andre, ble det best og bare ta alt med ro.
Før de dro videre, ba jeg om en håndsrekning. Flytte ut masse store ting fra melkerommet i fjøset, fjøset som jeg ble eier av for noen år tilbake.
Og grunnen til at dette skulle skje akkurat nå var oppsigelsen av leiligheta nedunder, slik at det skulle være mulig å få tak i ting som leier hadde plassert der.
Under gamle sofaer, senger og diverse, sto flere pappkasser. Litt forskrekka skjønte jeg at det var barneklær og gamle drømmer.
Alt ble tatt med ut.
Gamle drømmer ble lufta, metervis med stoff, og historien om en designer som endte i familieliv og kjøp og tilvirkning av babytøy, kom tydelig til syne.
Stoff ble spredt utover og værmeldingene var perfekte til slikt.
En stund.
Men så begynte det å regne, det regna uten stopp. Det hølja ned.
En dag.
To dager.
Flere dager.
Så fra nå av hadde jeg noe å gjøre. Sjøl om jeg ikke orka å gjøre noe.
Jeg var tilbake i tid, stoff og tanker fra åtti-tallet, babytøy fra nitti-tallet. Og flyttinga hit for 13 år siden. Det ble vasking som den store ferieaktiviteten.
Det føles som disse siste åra var iferd med å rekkes opp. Tiden bukta seg bakover, bakover mot fortiden
To år etter vi flytta hit, skulle mellomste begynne på videregående. Det betyr hybelliv her ute i distriktet. Da ville yngste bli igjen alene med meg. Og i og med det hadde skjedd så mye de siste åra med flytting hit og noen år før det, oppsplitting av familien, anså jeg det riktig og viktig å få inn et nytt familiemedlem. Faktisk hadde jeg ønsket meg hund siden jeg var lita, jeg også.
Like før ferien denne sommeren, kom en bamse inn i familien.
Noen år etter boffen kom, fikk jeg ordnet opp slik at lillesøsteren min kunne flytte inn i leligheta nedundet. Det skulle bli for en kortere periode, men det ble 9 år. Nå flytter hun ut om en måned.
Jeg føler at livet reverserer.
Nå får jeg nok ikke årene som har gått, tilbake.
Men jeg står igjen med blankere kort for framtida.
I morgen er siste feriedagen.
Jeg står foran en høst med mye nytt. Svært mye ukjent.
Så om jeg ble sittende passivisert, så lot ikke livet det passere.
Om jeg ikke ble enorm sunn, aktiv og skrev mengder av ord, så har det ført til mange endringer likevel.
Nå skal jeg inn i framtida og er spent om jeg kan nærme meg det jeg vil og ønsker, for en må aldri slutte å så.
Så ønsker og håp.
Drømmer.
En må sørge for at livet en lever spirer, gror og blomster – og ja, det vil også visne.
Men en må ikke slutte å så frø for et levende liv!
Og ennå er søsterkattene med, de har vært med mange, mange år.
Søndagskveld og mørkt. Kveld i huset mitt. Like før siste sommerdag går ut av historia.
De siste dagene har jeg vært lite hjemme.
Da jeg kjørte barna til Orkanger onsdagskvelden etter besøket og avskjed med boffen vår, ringer mor. Far hadde atter fått skuldra ut av ledd.
For tredje gang.
Han ble sendt med ambulanse til sykehuset.
I løpet av denne tida, første gangen var i februar 2019, andre gangen juni 2019, har mor også blitt eldre.
Så jeg valgte å kjøre hjem til henne da jeg kom hjem rundt midnatt.
Jeg har stort sett vært der, i dag kjørte jeg oss en tur.
I går var vi bedt på fødselsdag til naboen.
I kveld tok jeg turen hjem. Godt å være hjemme i kveld.
Far kommer sannsynlig hjem fra sykehuset i morgen, dvs. det blir et opphold på sykehjemmet først.
Ferien min er straks over.
To dager igjen.
Det har vært en heller rar ferie.
Med mye fortid, litt slik som tida har slått krøll på seg og landa i fortida.
Virkelig en rar tid.
Kanskje jeg skal skrive et innlegg om hvordan den siste tida har pekt tilbake.
Tenker kanskje den måtte det, før jeg kan gå videre. For plana med ferien var at jeg skulle ta fatt på neste kapitell. Sjøl om ingen ting av det jeg så for meg, ble.