BforB

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Er det fredag den 13.? Fra et tidspunkt skar alt seg. 

Av en eller annen grunn syns jeg det er en slags humor i slikt.

Når alt tryner.

Litt slik slapstick.

Uten at en faller på ordentlig.

Første delen av dagen gikk fint.

Hadde noen gode samtaler og fikk gjort det jeg skulle.

Men hadde lett for å skli i tankene.

Til slutt fikk jeg henta en lyre som datteren min gikk av med seieren i en budrunde. Mellomste ønsker seg masse instrument.

Hun som solgte bodde i nærheten der jeg var.

Så langt var alt bra.

Glad for at jeg var på hjemvei en fredagskveld.

Hadde sagt jeg kom oppom mor på returen. Svinger av ved rundkjøringen i hennes retning.

Hører lyden av tv’n da jeg kommer inn, hun ser mye på tv.

Oppe i gangen reagerer jeg litt på at inneskoene står fint parkert.

Dørene står åpne, men inga mor.

På kjøkkenbordet ligger en konvolutt, bak på den står det at hun er hos broren.

Men hvordan hadde hun greidd å komme seg dit?

Han bor for langt unna til at mor greier å gå dit.

Jeg ramler ned i stolen foran tv’n og blir sittende apatisk å se på at Nrk sykler.

Har sittet der en stund da jeg finner ut at jeg må ringe.

Forrige uke ble det foreslått at vi skulle møtes der sammen med mor, og det var det som hadde skjedd, bare at jeg var falt ut av plana.

Sikkert en hendelig hending, ting hadde sikkert skjedd fortløpende.

Så tok det ikke personlig. Men hun som hadde foreslått det tror jeg følte det litt ekkelt.

Var på dette tidspunktet alt for sliten til å være mer sosial.

Fikk kjørt opp mor og satt litt sammen med henne før jeg satte meg i bilen igjen.

Skulle innom butikken, måtte sjekke opp hva som sto på kontoen først.

Bank-appen jeg har hatt fungerer ikke lengre og muligens er mobilen for gammel til at den nye løsninge banken har lagt ut kan brukes.

Så for å sjekke måtte jeg logge inn uten app.

Da oppdager jeg at det har skjedd feil med siste lønnsutbetling, bare halve lønna var overført.

Jeg står utenfor en Coop butikk og kan bruke Coopay.

Husker at jeg ikke fikk brukt appen sist, så sjekker den opp først.

Det viser seg den ikke er i funksjon.

Og det er nå jeg oppdager at omslaget på mobilen med bankkort ikke er å finne.

Borte, borte.

Jeg leiter og leiter.

I sekken, på golvet, i bilens forskjellige oppbevaringer.

Om igjen og om igjen går jeg gjennom alt…

Har jeg kunna lagt omslaget fra meg da jeg var ute på museet?

Da jeg var inne hos mor?

Finner ut at jeg må laste opp appen til Coop på nytt.

Koden jeg har notert får jeg feilmelding på.

Ber om ny kode, men det bare roter seg til.

Hvor mange ganger jeg tenkte at jeg bare ga opp alt for å kjøre hjem uten å handle…

Det var mer enn en gang, for å si det slik.

Sto jeg der en halv time, kanskje ble det en time.

Jeg vet ikke.

Og plutselig, akkurat som når skydekket åpner seg for å slippe solen igjennom…

Omtrentlig samtidig får jeg Coop-appen til å virke og finner omslaget til mobilen.

Himmelen er igjen blå.

Tror jeg omtrentlig snubla inn på butikken, krokete i knærne og med et lidende ansiktsuttrykk.

Og jeg greidde å bare kjøpe bare en usunn ting; cashew-nøtter.

Så langt etter m-sjokoladen, men tenkte at nei, nei, nei…ikke sukker.

Kjøpte en melon da.

Og en mango.

Var det godt å være heim?

Det kan jeg skrive under på.

Det var fantastisk.

Helt fantefantafullefenomenalistisk.

Og så er det nesten noe komisk i det, når det blir så mykje tull på en gang.

Etterpå.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ny morgen, det vi si ny dag. Jeg blir pepra med inntrykk.

Prøver å lage meg en rolig start på dagen.

Ute regner det.

Litt kaldere.

Tok inn klær som var vaska i går, de var fuktige til tross for at de sto under tak.

Nyheter og Reiseradioen triller ut av høytaleren.

På nyhetene snakkes om sult, krig og rasfare.

Reiseradioen snakker om sommerferie som ligner på 60-tallet.

Inn ramler meldinger både på messager og teams.

Privat og jobb.

Det er 13. juli og jeg har ikke funnet bremsene…

I går, etter jobb, ville jeg så mye.

Ut i skogen, ned til sjøen, plante jordbær, dekke til ripsbær – men da jeg sto mellom trærne for å henge opp en vask, kjente jeg meg så trøtt og sliten.

Det er sikkert tordenværet som kom rullende, tenkte jeg.

Himmelen var svart og jeg var utslått.

Senere oppdaga jeg at, jo da, det prikka i kroppen og temperaturen var igjen for høy.

Kanskje er det slik, kanskje hadde den irriterende legen rett.

Revmatismen-.

Oppdaga at jeg nesten ikke greidde å holde i en penn i går, det var vondt å skrive.

Nå er begge anklene mine også vonde, det var nok likevel ikke rota jeg ramla igjennom – det var da det starta, eller like etterpå med den ene ankelen.

At anklene er angrepet er nytt.

Noe skal det være.

Jeg klager ikke.

Om en tenker ut fra et friskt ståsted er det irriterende, men det er så mye som er verre.

Så mye verre.

Jeg ønsker bare ikke å ha dette presset på meg.

Nå står jeg foran en helg, ikke først, men neste… da er en ny kraftanstrengelse.

Akkurat nå, når jeg har det slik, burde jeg ikke hatt dette presset på meg. Jeg burde ha pleiet meg, levd i balanse.

Jeg har begynt på igjen, så vidt, med de Tibetanske ritene.

Hadde noen dager med tre repetisjoner, i går gikk jeg opp til fem.

Tenker på om jeg burde fasta, kanskje det har hjulpet på å få bort betennelsene som jeg kjenner på om dagen.

Må kanskje google for å se om jeg finner råd.

Har du erfaring, send meg gjerne noen ord.

Er til og fra, ser at dagen er godt i gang.

Jeg må avslutte skrivinga mi, finne et bilde… og det er ikke alltid like lett.

Superduper dag til deg som las akkurat dette nå. 

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bussen, bilen og tiden. Om sommeren kan det føre til utfordringer.

Mellomste har vært her noen dager som bikka over helg.

Veldig fint og koselig.

I går hadde vi en skikkelig rolig dag, vil kalle den omtrentlig lat.

Jeg fikk dratt i gang plenklipperen og slått ned noe gress før regnet hølja ned.

Da vi skulle spise middag fant vi ut at vi dro til nabokommunen og kjøpte oss pizza.

Det ble også en softis etterpå.

Hun skulle reise med buss i dag tidlig, men så fikk hun en telefon som det var bra hun brukte tid på og det bikka natt.

Sa jeg kunne kjøre henne til en buss som gikk midt på dagen i dag.

Slik sov vi til vi våkna.

Etter jeg ble syk for en tid tilbake, er jeg ikke kommet i gang med noen form for trening.

Men i dag ble jeg med da hun tok de Tibetanske ritene.

Jeg har gått ned til tre repetisjoner, hun var oppe i 13 i dag.

Var forresten med på lørdag også.

Da vi satte oss i bilen hadde vi greit med tid.

Men det er sommer -.

Og det er helt greit at folk velger å kjøre i 60 i 80 sone. Men når det er svingete bør de som vi kjøre rolig slippe forbi køa som danner seg bak.

Nå var jeg den fjerde bilen bakerst i køa og skulle nå en buss.

Nesten tre mil kjøring i et veldig sedat tempo hadde jeg ikke tatt høyde for.

Jeg kom meg endelig forbi bilen foran meg, så enda en bil og til slutt greidde jeg å passere alle.

Det var ikke tid til å kjøre bort til busstasjonen, men kjørte til en holdeplass lengre fram og slik rakk hun bussen hun skulle ta.

Men jeg har ønska at de som vil kjøre rolig også har vist hensyn med inn i mellom slippe køen som danner seg bak forbi.

Etterpå tok jeg meg en tur innom felleskjøpet, fikk kjøpt netting over bærbuskene og mer jord.

Ellers var jeg lat i dag også.

Skulle egentlig jobbe, men i morgen…

Fikk i kveldinga tatt handletur for mor.

Og i kveld tok jeg på meg raske føtter og gikk!

Det ble noen skritt…

Ett av mine nye mål, få opp pulsen.

Så dette var denne dagen.

Har du hatt en fin dag?

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noen ganger er det bedre å parkere i stolen enn andre ganger. I kveld er det bort imot hellig. 

For nå har jeg lagt bak meg noe jeg trodde var umulig for bare kort tid siden.

Og det at jeg sto foran denne dagen gjorde sitt til at jeg våknet før seks i dag tidlig.

Men i går hadde jeg en fridag, det gjorde godt.

I sola.

Mellomste ble med meg en tur i butikken, måtte det.

Hjemme gikk vi ned til sjøen.

Bada i glassklar sjø, som ble mer temperert for hvert dykk.

Og noen svømmetak ble det.

Om kvelden kom hennes kjære og vi spiste oss nesten inn i søvnen.

Men i dag våknet jeg til alvoret, sjøl om jeg var kommet fram til en mer laidback løsning.

Hvordan ville utstillingen bli mottatt.

Datter og kjæreste dro innom mor for å ta med blomster fra hagen.

Jeg fikk hentet en av sommerhjelpene.

Da var jeg nesten en time senere ut enn tenkt.

Det var så mye som skar seg i morgentimene, ikke fant jeg ‘musa’ til pc’n.

Jeg skjønte ikke hvordan jeg kunne forlegge den, men så var det noen som hadde lånt den.

Fikk lagt inn prisene som var det jeg skulle.

Etterpå fant jeg ikke klærne jeg tenkte å bruke…

At det går an.

Men endelig var jeg på vei.

Og fra da la alt seg riktig til.

Ungdommene, som det var to av, tok i mot beskjeder og var sjølgående.

De greidde å ikke gå tom verken for kaffe eller vafler.

Og den ene hadde tatt inn så søte små buketter av rosa nypeblomster, jeg angrer for at jeg ikke fikk tatt bilder av de.

Datter med sin kjære kom med blomstene de hadde tatt med.

Fikk tatt siste finpuss av utstillinga.

Så var vi i gang.

I solskinnet.

Og folk strømte til.

Fra klokka 13 til godt over 16 snakka jeg.

Jeg fikk også gjort et intervju.

Vi skulle ta oss kaffepause med vafler.

Kaffen ble kaldt.

Vaflene fikk vente.

Og folk var trivelige og virka som de trivdes.

Må si at dagen ble veldig bra.

Datter og kjærest dro før meg.

Det var da det skjedde det utrolige, det som ble ordentlig bra, men kunne blitt årets krise.

Før vi åpna, kjørte samboeren til mellomste bilen min og fikk satt den på parkeringsplassen.

Da de skulle sette seg inn i bilen de hadde for å kjøre, hadde datteren spurt om han hadde levert meg nøkkelen min.

Jeg tenkte ikke mer på nøkkelen.

Hadde hun ikke husket å stille dette spørsmålet, hadde bilnøklene mine dratt til Trondheim og jeg hadde stått fast på museet en times kjøring fra mitt hus, med ene sommerhjelpen like ‘stuck’ som meg.

Så det var kveldens under.

Nå sitter mellomste og jeg hjemme i fullstendig vilt utslått tilstand.

Jeg er så heldig å ha henne hjemme en dag til og i morgen har jeg fri, fullstendig FRIIIIIII <3

♥

Matt, men ikke sjakk matt. Dagen vart lang, men likevel rolig.

Jeg var oppe halv seks.

Så alt for mange timer med søvn ble det ikke.

Skjønner ikke det skal være så vanskelig å finne det som er «rett tid».

Dette var det jeg rakk å skrive i går, før dagen tok meg.

I dag starta dagen seks.

I morgen kan jeg sove så lenge jeg vil.

Det er ukens beste kveld.

Sjøl om den nesten er over.

Dagen har vært i rennet.

Utstillingen er så godt som ferdig.

Skal opp med noen plakater, de var retta på med resultat av mange feil.

Nokså ergerlig.

Noe som jeg ble glad over i dag var, at noe skjedde…

Jeg syns det skulle vært en tikkende klokke i stua.

Plutselig begynte ene klokka og tikke, spent på om den tikker når jeg kommer tilbake på søndag.

Etter handling både gjennom jobb og privat var utført, fikk jeg hentet meg noen jordbærplanter.

Det skal bli spennende.

For noen dager siden kokte jeg noe kjøtt.

I dag dro jeg innom mor med posene fulle av grønnsaker.

Og det ble en veldig god kjøttsuppe.

Både lillesøster kom og mellomste jenta mi.

Litt slik… må forsyne meg med litt til.

Nå er mellomste hjemme.

Etter å kjørt gjennom en vilt, vakker natur der lyssettingen var i en liga for seg sjøl.

Og her sitter vi, trøtte som fy.

♦

Så vi gjorde det vi måtte, la oss.

Og så sto vi opp i dag, til en solskinnsdag av dimensjoner.

Nå skal vi gå ut å leve denne dagen…og det beste, jeg har nesten ingen må’er.

Riktig fin lørdag.

♥

Oj, oj, oj… hva er opp og hva er ned. I galopp gjennom to dager og dagen i dag er ikke ferdig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Må bare unne meg en liten pause før siste økt.

For nå er jeg i gang-.

Nå har jeg pumpa adrenalin inn i musklene.

Jeg er vilt i gang.

Tenkte det da jeg starta dagen i går med tur til legen.

Om han hadde sagt at dette er for mye med den energien du har, da hadde jeg protestert.

For endelig…

Nå sa han ikke det.

Han sa overhodet ikke det.

Jeg hadde ingen god kjemi med vikarlegen.

Jeg fortalte om feberen, han målte og temperaturen var fortsatt for høy.

– Det er revmatismen din sa han, vil du ta medisin?

– Nei, sa jeg.

– Da kan ikke jeg hjelpe deg sa han.

– Enten går du med på ny behandling på St. Olav og jeg tar blodprøver og sender ny forespørsel slik at du kan gå inn i ny behandling. Eller så kan ikke jeg hjelpe deg, da tar jeg ikke blodprøver og du må leve med å få feber.

Og jeg tuller ikke, han sa det omtrentlig slik.

Tenkte det var greit å ta disse blodprøvene, men vet ikke svarene ennå.

Jeg tenkte at til denne vikarlegen skal jeg aldri mer til, for bare å fastslå at dette var revmatisme uten å vite mer, har ikke hold.

Får se hva blodprøvene viser først nå.

Og så tenker jeg at jeg sjøl har ansvar over min egen kropp.

Etterpå kjørte jeg inn til mor, satte fryseren på avriming, la fullt av håndklær foran og tok med meg mor.

Var framom kommunehuset og fikk skrevet ut plakater, ned på butikken for å henge opp og handle.

Hjem til meg der vi spiste.

Inn i bilen og videre.

Hadde avtale med en dame gjennom jobb, mor kjente henne, derfor ble det tur på henne også.

For endelig kom jeg meg i gang med utstillinga.

Fikk med noen klær tilbake, deriblant en brudekjole.

Vi hadde noen hyggelig timer, på returen var vi innom og kjøpte oss middag, salat til begge damene.

Før jeg kjørte forbi mitt eget hus og hjem med mor.

Der var ikke fryseren avrima og håndklær foran hadde fungert fint.

Jeg burde finne mer klær, mor hadde en kjole sydd av denne sydama. Kjolen var lagt bort og forlagt.

Men jeg satte i gang, først var det mørkeloftet.

Hjelp og trøste, så mye gammelt som burde kastes.

Men måtte gi meg.

Da jeg skulle feste takluka, en fryktelig dårlig patent, raser hele luka og skviser ene fingeren min.

Skikkelig skrape, slik som tar en stund før det begynner å blø og da er det mørkerødt.

Jeg fikk tapa meg og fortsatte å leite og rote.

I noen kasser i en bod, med hummer og kanari, lå…under over under…kjolen.

Et lyseblått under.

Da jeg var hjemme hos meg sjøl var klokka halv tolv og turen gikk rett til sengs.

I dag var jeg oppe halvsyv.

Jeg måtte dra hjemmefra åtte, skulle være på museet klokka ni.

Men med trafikken på veien om dagen; traktorer, bobiler, biler med utenlandske skilt som kjøre i 60 der det er 80, gravemaskiner og you name it…

Jeg var for sent framme til å møte de som var der for å hjelpe meg.

Heldigvis gikk dette bra, det ble flytting bæring og styring.

Flere folk kom framom, vi ble bedt på kaffe – men måtte avstå.

Etter en arbeidslunsj dro de to som var der tilbake til byen og jeg susa litt i rundt, tok noen bilder og slikt, før jeg returnerte.

Framom for for å se på fryseren, den var ennå ikke ferdig avrima.

Mor koka kaffe, søsteren min kom med vafler, jeg leta etter flere kjoler og plutselig var snarturen blitt til langtur.

Endelig var fryseren ferdig, fikk ut siste skuffa der maten var tina.

Fant noen kjøtt som lukta helt bra og var for ille å kaste. Så jeg satte det på kok.

Fikk rydda opp, kasta mat i matavfall og rest i en annen pose, slik at jeg kunne ta det med meg ned til hovedveien.

Mor skulle passe kjøttet, blir kjøttsuppe på fredag.

Så var jeg endelig på tur hjem, fikk hengt opp flere plakater, skulle ta en telefon jeg ikke rakk.

Handla om klær.

Burde hatt flere kjoler.

Fikk laget meg middag.

Faktisk veldig heldig med den maten, om det ikke kom av at jeg var sulten da.

Kan teste den en gang til og er den like god da, kan jeg dele her.

Før jeg legger meg nå må jeg skrive tekst..vet ikke helt hvordan det går nå, finne fram noen bilder som jeg ikke har spurt om å bruke…

Dette må jeg.

Og så må jeg ut med markedsføring.

MÅÅÅÅ-.

Tror det blir natt før jeg er ferdig.

Rennet nå er en tanke for vilt, men jeg har pumpa adrenalin inn i systemet som sagt og på søndag åpner utstillinga.

Wish me luck.

Og akkurat når jeg skriver dette skjønner jeg dette ikke går.

Jeg må legge meg etter jeg har posta dette og stå opp grytidlig i morgen i stedet.

Nå har jeg levert en rapport og forhåpentligvis skrevet av meg noe stress. 

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Om å være, ære, vare, lære, kore, har noe fore. I ett sett. Lett, slik sett.

Ramle avgårde.

Tro.

Tro at en vet.

Slikt om seg sjøl.

Eller andre.

Men hva er det, hva vet en.

Når hele pakken er bygd opp innenfra.

Av hele univers.

Av å bli påvirka.

Av å bli påvirka innenfra.

Hva er egentlig eget…

Når mylderet innenfra bestemmer.

Bakterier, kjemi, hormoner-.

Hvem er jeg, meg, er jeg deg eller du meg.

For vi hører sammen.

Alle.

Vi tror vi er alene.

I oss sjøl.

Men vi høre sammen med alt. 

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg orker ikke sutre. Jeg virkelig orker det ikke. 

Jeg er oppe til lunsj, må bare si den ble helt nydelig.

Laga meg bananpannekaker, før helga kjøpte jeg noe som het Hawaiskinke, så la på det sammen med majones.

Det smaker enormt godt.

Får håpe energien poper opp etterpå.

Jeg våkna etter fem timer søvn.

La meg med 38 grader i kroppen. Kom hjem fra mor og gikk rett til sengs.

I dag ringte jeg lege, kan ikke gå slik å hangle.

Arrangementet i helga er på gli.

Kanskje det er det som gjør meg syk -.

Skjønner ikke at ting jeg syns er så artig kan bli et så stort fjell av utfordring.

Og hodet mitt som spacer ut.

Tror jeg ønsker ferie fra meg sjøl.

Men må fortelle hva jeg gjorde på lørdagen, noe jeg har lyst til lenge.

Oppdaga jeg hadde melk som holdt på å gå ut.

Jeg slo melka i en kasserolle sammen med litt salt, behøvde ikke ta opp i edikk for å få melka til å skille seg. Silte massen og stappa den i en kopp og satte i kjøleskapet.

Simsalabim; ferskost.

Mysen tok jeg vare på og laga boller.

Har noe igjen som skal bli til brød.

Men takket være denne lite samarbeidsvillige kroppen min, skjer ingen ting i full fart.

Nå har jeg prøvd det og osten smakte godt.

Så dette skal prøves mer.

Dette er et ledd i både å ikke kaste noe, men også lage alt fra bunnen.

Slikt som dette er så artig.

Mat, mat, mat…

Helse og mat.

Akkurat nå skal jeg ikke skryte av helsa mi.

Strak skal jeg skru hodet mitt på plass, prøve å samle det godt og sette på bryteren med fokus i håp om at det må hjelpe. 

♥

Jeg skal skrive et veldig seriøst innlegg samtidig som jeg lytter inn i meg sjøl.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

– Har du skrevet deg bucket-liste noen gang, det er mellomste som spør.

Jeg har nok aldri gjort det, og kommer sannsynlig heller ikke til å gjøre det.

– Har du, spør jeg.

Hun svarte at hun hadde gjort det som yngre.

Og det er kanskje det jeg tenker, at en gjør slikt når en er yngre.

Men jeg har hatt sterke ønsker.

Husker da jeg våkna etter en natt, med en drøm friskt i minnet.

Ser for meg interiøret der jeg bodde når jeg tenker på drømmen, jeg befinner meg i turkist vann og en dykker som svømmer oppover i vannet.

Det ga meg en intens lyst til å dykke.

Til å ta sertifikat.

Et par år senere, jeg var flytta til Oslo, meldte jeg meg på dykkerkurs.

Husker første sjødykket fra Dyna fyr. Jeg svømte nedover og så ingen ting foran meg, før jeg duska mot bunnen.

Det ble ikke så mange dykk. Økonomien som student var ikke slik at jeg kunne kjøpe meg drakt.

Jeg hadde også den intense drømmen om å komme inn på utdanninga jeg kom inn på, og hva den skulle føre til.

Husker ennå glimt fra opptaksprøven, tegningene jeg måtte sende.

I starten var drømmen å flytte videre til en motehovedstad, men etter å ha vært der noen ganger på besøk gikk drømmen over.

Jeg jobba med klær i noen år, men tror nok ikke jeg tok meg sjøl og det jeg gjorde seriøst nok.

Fikk til en motevisning og det var fantastisk følelse å stå å slippe inn modell etter modell.

Nå var jeg aldri supervenner med symaskina og ingen god håndverker.

Det var det kreative, det å skape.

Tror nok at det at jeg ikke tok meg sjøl nok på alvor og forståelse av tid, gjorde at alt forsvann lett i den turbulensen som oppsto rundt å skape et familieliv.  

For på kort tid hadde jeg flytta, gifta meg, ingen jobb og mista barn. I tillegg mista han jeg gifta meg med sin jobb.

Man blir slik passe satt ut, ikke minst følelsesmessig.

Og underveis i åra som kom ble ikke jeg den som ble viktigst. For da barna kom ble de som betydde. De gikk foran alt.

Det var stor arbeidsledighet oppover på 90-tallet, så det å få seg jobb var ikke enkelt – men fikk oppleve samfunnets løsning på denne økonomiske opprettelsen. Noe som gjorde at jeg krympa, fikk på en måte en knekk. Kan i dag si at det var utnyttelse av mennesker i vanskelige situasjoner. Der arbeidsgivere fikk tilgang på billig arbeidskraft. Og holdninga til dem som ikke havna i dette uføret var at det var ‘annenrangs’ mennesker som hadde havna i arbeidsledighet, «de som ikke ville».

Det var ikke godt å oppleve disse holdningene, jeg hadde alltid villet. Stått på.

Så gjorde det i den situasjonen her også og fikk tilbud om en prosjektstilling, men på det tidspunktet var jeg på nytt blitt gravid. Med prevensjon.

Livet fortsatte med sine utfordringer og barna var det aller viktigst. De skulle ha det bra.

Da eldstemann begynte å bli vel nysgjerrig på verden i rundt seg ble det flytting fra byen. Senere viste det seg at syndrom var en del av bildet. Prøvde å unngå stigmatisering, men opplevde at både jeg sjøl og omverda hadde for liten kunnskap. Og så kom noen skikkelige turbulente år, der en så at alt kunne gå riktig gale. Der jeg også skjønte at jeg måtte avslutte ekteskapet. Og det er ikke et lett valg.

Til slutt valget med å flytta hit jeg gjorde, der jeg måtte leve i veldig stor usikkerhet. Hvordan dette kom til å gå.

Noen bucket-liste var det ikke plass til. Hadde nok med å løse det som livet bød fram.

Det handla fortsatt ikke om meg.

Og jeg hadde jobb. En jobb jeg egentlig ikke hadde bakgrunn for. 

Hodet mitt begynte å stoppe og fungere.

Å huske.

Ta med seg lærdom.

Og så begynte helsa å svikte.

I dag, med voksne barn der de som ble født til livet, lever, ser jeg det.

Jeg har laget meg for liten plass i mitt eget liv.

For hva er det jeg vil, ikke som ‘dette må jeg oppleve før jeg dør’.

Jo, jeg har et ønske å komme meg opp på toppen av Gudfjelløya, som var en samisk offerplass.

Men hva jeg vil, hva jeg har lyst til…

Det er så grundig avlært etter disse åra.

– Kan du ikke sette opp en liste da, du må gjøre det, sier mellomst.

Jo, jeg kan prøve.

For hva er det jeg vil ut fra det rommet jeg har til rådighet.

Hva er viktig for meg?

Fortsatt har jeg ansvar for andre.

Men hva ønsker jeg og hva vil være godt for meg i mitt liv.

Så jeg lover, men hvordan vil lista mi se ut, tro.

Den må bli slik omtrentlig:

• Tid til å skrive mer
• Tegne
• Male
• Øke den fysiske aktiviteten
• Meditere
• Besøke Gudfjelløya
• Bruke naturen mer
• Bli mer sosial

Så jeg fikk satt den opp, etter et dypdykk uten oksygen, i fortida.

Alle har vi hatt våre liv.

Noen verre, noen virkelig ille.

Mitt liv har kostet, men er likevel en solskinsreise på mange måter.

Men jeg bør kjenne på hva jeg vil. For akkurat det er viktig. Både for et godt liv for meg sjøl og for å gi andre det jeg kan gi.

Er du flink til å gjøre det som er godt for deg?

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Slik ramlende etter, i siste liten. Der har du meg.

Med en kraftanstrengelse, kjører jeg på med alt.

Som en zombie har jeg sittet og mest ligget, de siste dagene.

Og jeg blir nok helt sikkert ikke sykere, tenkte jeg…

Så vakla jeg ut på soverommet og tok ned kurva med skjerf.

Det måtte bli slik.

Av og til må skjerfa få gjøre nytte for seg.

Og hvorfor?

Jeg tror santen meg hele blogg.no har ikledd seg farger etter Frodtih’s oppfordring.

Kanskje, tenkte jeg-.

Jeg har det med å tenke.

Før jeg gikk meg vill i mine egne gjøremål.

Mest kanskje i tankene på dem, gjøremåla-.

Og jeg måtte så klart jobbe raskt.

Alle dagene på en dag-.

Men slik er det også, etter å ha tenkt lenge må jeg gjøre alt fort.

Første oppfordring var rosa.

Så kom den gule fargen.

Grønt er skjønt.

Oransje er livgivende.

Turkisblå, kjør nå på.

Havfruer svømte rundt i mitt hode.

Rød som en østeuropeisk bondekone.

Og til slutt lilla, der jeg også space litt over i det blå.

Men det må nesten gå.

Så slik fikk jeg kastet inn en bukett av farger.

Kanskje det var dette som måtte til for at jeg skulle bli friskere.

Ønsker alle en fargerik torsdagskveld.

♥