Spå seg sjøl

 

 

 

For mange år siden, veldig mange år siden, kjøpte jeg meg tarotkort. De har ikke blitt slitt ut.

 

 

Tror fort jeg er tilbake til da jeg bodde i Trondheim.

Vi flytta fra byen i 1998.

Jeg husker jeg la et legg en stund før det ble avgjort flytting.

For jeg følte jeg sto foran et valg, men ikke hvilket.

Jeg la og husker det sto noe om både glade barn og landelivets gleder.

Og så flytta vi til gleden på landsbygda og barna fikk lykkelige barneår det er morsomt å høre de snakker om.

 

 

 

Tror jeg på Tarotkort, tror jeg på å bli spådd…

Svaret mitt blir nok ikke kategorisk på noe nivå, for det er så mye en ikke vet og fantasi kan være sterk -.

Men respekt har jeg.

Respekt for det jeg ikke vet.

På de drøye 25 åra jeg har hatt korta tror jeg ikke har tatt de mye fram. Faktisk tror jeg det er mindre enn jeg har fingrer på en hånd.

Så under en gang hvert 5. år og muligens enda skjeldnere.

 

 

Her om dagen da jeg hadde denne opplevelsen ble det påkrevet å legge et legg.

Jeg kunne lagt om karriere eller kjærlighet, men jeg valgte et generelt legg.

Spørsmålet som jeg stilte var om valg og livet.

Hvordan jeg skulle velge.

 

Jeg tok kortene i hånda og blanda lenge. 

Så la jeg ut.

Alle med framsida ned.

Tok så opp ett og ett kort, snudde de og tok for meg hva som sto for hvert enkelt kort.

 

 

Da alle var snudd så det slik ut.

 

Tolkninga av korta er tatt ut av boka «Den stor boken om Tarot» av Jane Lyle

 

Betydninga jeg las ut av hvert kort og hva de representerte var som følgende:

 

 

HESTESKOEN:

Knekten av begre, fra hoffkorta i den lille arkaden.  

Økt intuisjon, står det. Et snilt og fantasirikt barn, står det også og en tenåring som er følsom og kjærlig. Det kan også bety gryende kreative eller intuitive impulser. Kanskje kommer en i kontakt med dette. Ambisiøs, energisk og aktiv finner jeg også om dette kortet. 

1. Fortiden, se etter hvor viktige tidligere hendinger har vært.

Min lesing:

Fra jeg var lita stolte jeg på det jeg tenkte og oppfatta. Jeg ville mye og og hadde det travelt, føttene gikk fort under meg. Jeg var og er følsom, sårbar og bort i mot nærtagen. Som ung ville jeg ingen noe vondt (ikke nå heller), men hadde mange smerter inni meg over å føle meg innestengt. Kreativ har jeg vært og det førte meg til kunstfaglig utdannelse. Ambisjonene var store, fortsatt nesten umulig å vinke de bort. Fortsatt, etter et snart levd liv, ligger de der. Kortet er sammenfallende.

 

 

 

Ti begre fra den lille arkaden.

Kortet står for varig, åndelig lykke. Drømmer som blir sanne og overstrømmende glede. Det kan gjelde hvilket som helst område i livet, men spesielt relevant for personlige spørsmål. I personlige forhold spår kortet om varighet. Bånd som vil forsterkes videre, og behagelige forhold til familie både opp og ned i alder.

2. Nåtiden, følelser, tanker og faktiske hendelser

Min lesing: 

Et veldig fint kort som jeg føler glede ved. Går jeg å bekymrer meg for alt og så er det bare glede. Mentalt har jeg det veldig bra nesten uansett hva jeg sliter med, for i hodet har jeg balanse gjennom at jeg tåler og aksepterer mine utfordringer. Familien har jeg stor sett gode forhold til. Spesielt jobben har jeg følt spørsmål rundt, betyr drømmene noe om de drømmene jeg har båret på alltid…  Varighet i forhold får meg til å gå i tankemodus-. Føler meg splitta i hva jeg tenker og tror.

 

 

Solen fra den store arkaden

Lykke og vitalitet finner på en eller annen måte inn i livet. Alt blir lettere. Klarere tanker og mulighet til å legge langsiktige planer. Solen har brutt igjennom. Kanskje ny karriere.

3. Skjulte innflytelser som kan overraske eller endre resultatet

Min lesing:

Tror jeg på lykke… Endrer det resultatet av motbakkene. Motbakkene som har vært vandret i mange år… Skal jeg tro, tro på at livet står og byr fram det jeg higer etter, ønsker og vil. Latter og glede og ingen bekymringer. Eller at jeg takler det som skjer bedre. Det er mange ting som kommer meg i møte som kan tyde på det…

 

 

To mynter fra den lille arkaden

Her er det penger, økonomisk oppgjør, beløp som kommer. Praktisk hjelp til et spesielt prosjekt. Det er en dobbel betydning og en advarsel. Det som dukker opp skal verken misbrukes eller overses. En sjanse til å utvikle et nytt register. Av og til kan det være for mye arbeid og av og til for lite. Lære seg å avstemme energien og ressursene til hverandre. Kan også være rastløshet. Omskiftelighet. 

4. Hindringer som må overvinnes, mentalt eller praktisk

Min lesing:

Her dukker fort opp bosituasjonen min og min muligheten til å vedlikehold. Er taket prosjektet? Må jeg få det til eller selge det jeg har ansvar for… Er nok ikke flink nok til å balansere energi og gjøremål. Eller er det mentalt jeg må ordne opp med noe. Evnen min til å miste troa på meg sjøl, eller at andre ikke liker meg fordi jeg er så fæl… Kanskje jeg må greie å respektere den jeg er på et bedre vis. 

 

 

To mynter fra den lille arkaden

Ung mann med masse energi med store planer og lite gjennomføringsevne. Kjeder seg fort. Eller en eldre mann med en svært gutteaktig karakter og holdning til livet som ser etter en morsfigur.

5. Omgivelser og andre menneskers holdninger

Min lesning:

Her dukker to personer som passer til beskrivelsene, føler jeg. Eller møter jeg mye umodenhet i de jeg møter. En interresant vinkling som satte i gang noen tanker.

 

 

Verden fra den store arkaden  

En er kommet fram til slutten på en syklus og noe er ferdig og fullført. Verden betyr suksess og oppfyllelse. Det slutt på en ting og start på noe nytt. Det er et høydepunkt. Det kan være at en vanskelig tid med mange prøvelser er over. Man er klar til å gå videre. 

6. Det som bør gjøres

Min lesing:

Dette kortet satte meg ut. Må jeg… Eller hva? Hva er fullført og ferdig… Jeg tenkte på arbeidslivet, men er det nå eller er det et halvt år bak i tid det kan bety? Men det kan bety hvordan jeg tenker og tror alt MÅ være så vanskelig som det vist seg for meg at det har vært. Sjøl om jeg vet at en bare kan gå ut i verden å ta imot alt som er bra. Jeg vet det, men det er så vanskelig å tro på det, helt inn til det innerste.

 

 

Dommen i den stor arkaden

Kortet kan bety en avgjørelse. Slutten av en syklus. Det kan være en avgjørelse for å få livet bedre. Kortet kan bety personlig oppvåkning. Kanskje har en jobbet i mørket  og kan nå se tingene klarere. Den nye vitale energien kan få en til å sette pris på alt. 

7. Sansynlige resultat om en følger rådet i kortet i sjette plassering

Min lesing:

Jeg fikk lyst til å gråte. Disse to kortene på slutten ble sterke og henger sammen med å si det samme… Tror jeg må til å meditere. Det betyr nødvendigvis ikke at jeg skal slutte i jobben jeg nå har, kanskje jeg bare skal kaste av meg den ‘mørke kappa’ jeg har ikledd meg med…fordi jeg trodde jeg måtte. Legget starta å snakk om energi og avslutter med det.

Jeg må skjønne betydningen av kort seks, da blir det bra.

 

 

 

Uansett alt, etter jeg var ferdig kjente jeg på en glede.

På at alt gikk riktig vei. Sjøl om jeg midtveis i legget skifta tolkninga til det motsatte.

Så hva korta fortalte meg greier jeg ikke… eller kanskje vil jeg ikke tolke, tenkte jeg først.

Og så tenkte jeg, det viktigste er at jeg tenker at dette er bra.

Bare enkelt, det er BRA!

 

Det som var interessant var at jeg la Hesteskoen om kjærlighet noen uker etter dette legget. Av 78 kort som jeg blanda godt var fire av syv kort det samme som her.

Det var litt vilt….

 

 

 

 

 

 

23.05.23

Klokka 11, sa hun. Datoen kom av at den hadde en rytme. Da passer det å dele noen av sine egne rytmer. 

 

 

 

 

Jeg vil dele sjøl, først, sa hun.

 

Musikken har vært en del av livet hennes i mange år.

Hun hadde fått spørsmål fra det som tidligere ble kalt plateselskap.

Hun ville ha kontrollen, første gangen.

Gjennom tida har spørsmålet kommet om hun lå ute, eller skulle legges ut på Spotify.

 

 

Hun har delt små snutter, først på Instagram.

Etter hver fikk hun seg en TikTok profil.

De fleste har et sted mellom 1000 til 3000 treff, men flere har såkalt «blowa» og en har i dag 98,2 tusen visninger.

 

 

I april jobba hun sammen et album.

Hun fikk beskjed om at hun måtte lage noe av snuttene litt lengre, så den ene har hun broren sin med seg på.

 

 

Det kan ikke bli før, sa hun.

 

 

Datoen var viktig og 23. mai hadde den rytmen hun likte.

Så i dag klokka 11 lå den ute på Spotify.

 

Her er linken:

https://open.spotify.com/album/2c945sGtFDXF7trHKlyO07

 

Ingen fasit

 

Og som den tullete mora jeg er, må jeg dele.

For det først syns jeg det hun skaper er artig, har mange funderinger, refleksjoner og evnen hennes til å leke med ord er stor.

 

Gratulere igjen til midterste.

Jeg koser meg med å høre.

 

 

 

 

 

 

 

 

Der verden er vakker

 

 

 

 

En ruslende søndag gjennom tilværelsen. Med passe god temperatur.

 

 

 

For det er søndag og det er mai.

En veldig fin kombinasjon.

Og dagen har vært uten kav og mas.

Bare stå opp og ta det vanlige glasset med lime.

La dagen komme i møte.

Rolig og stille.

Med en kopp kaffe etter hvert.

 

 

Plana var en tur oppover til fjellet for å se om veien var åpen. Om snøen var borte.

Forrige helg prøvde vi å gå oppover, men jeg ble stoppa av at jeg ble dårlig. Følte jeg holdt på å besvime, det ville bare svartne for øynene.

I dag ble det brukt bil og i tillegg var temperaturen flere grader mindre.

Det gikk an å komme seg ganske langt.

Var bare 1 kilometer til parkeringsplassen da det ikke gikk å kjøre lengre.

 

En liten rusletur opp en vei, mens snøen lå der med grønne bjørker foran.

 

 

Dette treet var så fint, tre er noe for seg sjøl i form og uttrykk.

 

 

Etterpå ble det stopp ved Sandvatnet.

Det var likt seg slik det har vært gjennom tidene når jeg kommer dit.

Sandstranda…

 

 

Den hadde krympa for vannstanden var høy.

Og ja, jeg fikk lyst til å bade.

Det gikk ikke an å gå hele strandpromenaden, så gikk langs med inni skogen.

 

 

Gikk til den lille vika og snudde.

Tok bilde av den, men den ytte ikke rettferdighet.

Det er rein idyll.

 

Det er nesten bare furutrær og opp til veien igjen var det fullt av kongler.

Noen av disse kan nok bli flere trær.

 

 

Neste stopp var å se nedom sætra. Hvordan den hadde klart vinteren.

Elva lå der som den bruker, glitrende ble vi ønska velkommen.

 

 

Jeg låste opp seterbua og skjønte at vi aldri reiste opp igjen i fjor, som hadde vært tenkt. Det lå tørka gress utover hele golvet etter arrangementet i fjorsommer.

Fikk feie opp både det og en del døde fluer i vinduskarmen, før veien gikk videre ned til elva for å følge den der den svinger seg rundt setervollen.

 

 

Et så fint område å spasere langs.

Og fuglene kvitra med hvert sitt nebb fra den lysegrønne lia og leiter etter hverandre.

Vi uten nebb sang ikke, men vi hadde sett en svane på Sandvatnet, en svane uten partner. Det er uvanlig, både svane på vatnet og at den var aleine.

 

Så gikk turen ned igjen, etter mange vakre inntrykk på en av klodens mange vakre områder.

 

 

 

 

 

 

Heldigvis

 

 

For det er det, det er heldigvis. Ting har retta på seg på et slags vis.

 

 

 

 

Jeg skal og skal-, legger sannsynligvis på meg for tunge byrder.

Og så går jeg helt bananas i mitt indre.

Jeg lever også, lever så inn i hampen… på en måte.

Nå tror jeg vi alle gjør det, på vårt eget vis.

Og så har vi alle følelser og alt slikt midt i alt, på ene eller andre viset.

Noen styrer litt mer med dette følelseslivet.

 

 

 

Jeg tryna i min egen kapasitet, men det kan føre til positive ting også.

Tenkte på min egen reaksjon, livet mitt, rennet mitt og hva jeg klarer hovedsakelig ut fra at jeg pisker meg rundt… som er alt for lite av det jeg mener jeg skal.

Her om dagen skjønte jeg at jeg makta ikke det jeg tenkte, jeg dro ikke dit jeg skulle, jeg tok av meg alle byrdene for en stakket stund.

Etterpå gikk jeg opp trappa, det var så godt å gå uten denne byrden av plikt.

For akkurat der hadde jeg lagt den av meg, jeg hadde skrevet den av meg og sendt den bort for svar…

Det var veldig befriende i seg sjøl.

Nå er ikke svaret kommet, men det er ikke så viktig, det var øvelsen som var den viktige.

Tror jeg.

Og jeg ser at jeg er fryktelig tafatt, virker ikke godt nok, er helt amøbe alt for ofte.

 

 

Jeg som har lovet meg sjøl å ha det artig i de åra som står igjen å leve, liker ikke det jeg ser. For det blir ikke artig når en setter seg under et press en føler en ikke klarer.

 

 

 

 

 

 

 

Nå er vi framme ved lørdagen.

Sola skinner og det er fantastisk godt å se.

Jeg må en del i dag også.

Håper jeg rekker rydding både ute og inne, handling for mor og forhåpentlig en koselig kveld helt til slutt, hjemme hos meg sjøl.

 

 

 

I går var det feiring til et tantebarn.

Hele 37 år hadde hun rukket å bli.

Det var en trivelig ettermiddag på hytta, egentlig søstera mi og mannen sin, men barna er de som bruker den mest.

Hele familien med partnere, barn og barnebarn var der.

 

Servering av hjemmelaget pizza og masse kaker.

Dro ganske ‘søt’ der i fra.

 

 

 

Nå skal jeg ut i lørdagen, nyte en dag helt til ende, er plana. Sjøl om det er ting jeg skal, for det er ikke vondt å skulle ting.

Så skal jeg ta noen bilder for å illustrere den fine dagen.

 

Nydelig lørdag til deg som las, håper dagen din også er fin-.

Og ikke minst, er snill mot deg sjøl.

 

 

 

 

 

 

Trist som fa’en

 

 

 

Noen ganger er det bare slikt. Jeg har ikke lyst å skrive det…, men det er egentlig et slit.

 

 

 

 

Likevel, gratulerer med dagen alle fine innom.

For det blir alltid bedre, det blir det.

 

 

Nå er jeg nok ekstra sliten og da kan det bli ‘overskya‘.

Og gjett, ute er det det.

Grått, kaldt og vått.

Men vi har hatt verre 17. mai’er.

I 2020, dagen var hvit og folk kunne ikke omgås. Vi sto på terrasser og sang «Ja vi elsker» mens båtene «gikk» i tog.

 

 

Jeg dro innover til mor i går, for å være sammen med henne og for å ha en skikkelig god 17. mai frokost.

Den varte vel og lenge. Og var god.

 

 

Etterpå så vi på tv og feiring rundt om i landet før vi ordna oss til fellesfeiring i samfunnshuset.

Da vi kom var det fullt på parkeringsplassen, men helt i enden fikk jeg likevel passert bilen.

Antakelig hadde jeg flaks med plasseringa.

 

 

Vi fant oss stoler ved et langbord.

Tradisjon tro var det solgt lapskaus og siden kom kakene fram.

Vi var ennå mette etter frokosten, men vi kjøpte.

Etter hvert kom lillesøster også.

Jeg tror det var derfor ting skjedde -. For jeg måtte bistå både mor og søster.

 

Alt gikk greit, men mot slutten kjente jeg det, jeg var dødssliten.

 

 

Etter og ha sunget nasjonalsangen var feiringa over.

Mor hang i arma mi på tur bort til bilen, fikk plassert henne.

Heldigvis hadde en del biler kjørt, så det gikk rimelig greit å komme seg ut.

Oppe hos mor tenkte jeg at mobilen bare fikk ligge igjen i bilen, kan være greit å ha litt fri fra sosiale medier.

 

Mor hadde kjøpt en kake, så det ble enda mer kaffe og kake.

Kjente at dagen holdt på å bli søt nok.

Da klokka var seks måtte lillesøster hjem, jeg sto parkert bak henne og tenkte det var greit å komme seg hjem for meg også.

Kjente at dagen var oppbrukt.

Fant meg et par sko og fikk hentet inn balkongflagget, det hadde regna en stund.

 

 

Jeg fikk plassert det jeg tok med meg kvelden i forveien inn i bilen.

Det er da det starter.

 

Mobilen!

 

Mobilen ligger ikke i bilen.

 

 

Det blir en leting uten sidestykke.

Gjennomgang av klær, vesker, bil og rom i huset.

 

Ingen mobil.

 

Til slutt må jeg ringe en i komiteen, men ingen telefon var funnet.

 

 

 

Jeg følte sterkt på det at dette trengte jeg ikke nå.

Virkelig ikke.

 

– Du må se på parkeringsplassen, sa hun jeg snakka med.

 

Og så klart skulle jeg det.

Enda en leiterunde ble det, før jeg satte meg i bilen.

Mor syntes det var fryktelig dumt at dagen skulle ende slik.

 

 

Jeg kjørte nedom der vi hadde stått noen timer tidligere.

Skulle jeg gå bort til ingangsdøra først eller bort dit bilen hadde stått…

Jeg skal innrømme troa var lita da jeg valgte å gå dit vi hadde stått.

Da jeg kommer bort ser jeg en liten brun rektangel ligge der, og ser med en gang at det er mobilen som ligger med «fjeset» ned i grusen.

I regnet.

 

Dekslet var tatt av, men baksida av telefonen hadde beskyttelse.

Om det var det, flaks i uflaksen eller hva, men da jeg tar mobilen opp virker den.

Jeg får tatt av det bak, som er ganske fuktig og setter telefonen til lading.

Det virker som om den ikke hadde fått mén av oppholdet ute på parkeringsplassen.

Og sannsynlig gikk det så bra fordi bilen sto lengst inne på plassen og ingen av bilene hadde kjørt over den.

Jeg var fryktelig letta over at det gikk bra.

 

 

 

Det var så godt å komme hjem, sette seg ned, være i sin egen tilværelse.

Trist som det gråeste regnværet, men slik er livet.

Og kanskje forteller jeg om det også.

En gang.

Uansett, veldig godt å være hjemme, smådeppe til trist musikk og tenke på at dette også er livet.

Drikke et glass rødvin og skjønner at akkurat nå kan ingen ting være annerledes.

For noen ganger kan det ikke det.

Men heldigvis kommer nye dager og ting og tang blir historie.

 

 

 

 

 

 

Sukker og salt

 

 

 

Vinter over i vår, hendelser og nye bekjentskap. Spenning og tro på troa.

 

 

 

 

En snøfull helg kan føre til mye.

Jeg har vært innsnødd før.

Akkurat å være innsnødd behøver ikke være så ille.

Det er som alt lulles inn i hvit stillhet og hele verden er innenfor.

Til og med vinduene er dekket av snø.

Ingen utsikt, ingen ting å se, ingenting å tenke på.

 

Så kommer våren med fossebrus og fuglesang.

Det blir nesten for mye av det gode.

Husker som ung, følelsene var så sterke at det nesten gjorde vondt.

Etter som en vokser til avtar smerta.

En tåler både fossende vann og fuglesang bedre.

Noen ganger kan alt bare være veldig fint.

Bare nyte og ikke tenke, bare være i alt som livet byr fram.

Lenge kan en være i slikt.

Uten å stille spørsmål. 

Men så kommer den dagen, en må stille spørsmål.

 

Skal man gå hit eller dit?

Er det noen progresjon?

Er det noe?

Vanskelige spørsmål å stille, for en vet ikke en gang sitt eget svar.

 

Det kommer en sommer, hvordan blir den.

Men så avdekkes det en kjente på, det var noe som var for lite.

Som støvlene som gnager ved for mange skritt når de er litt for små.

Alle ord som ikke kommer, ikke er der, er det ingen ting…

Skal veien gåes litt til, eller skal en skifte retning.

 

Når en er i flog gjennom tilværelsen, som på en sykkel, med vind i håret og fin fart, da vil en fortsette…

Men om en vet at slangen har for lite luft, at den kan punktere…og fallet -.

Photo by Alistair MacRobert

 

Kanskje bør en sette fra seg sykkelen med en gang og snu.

Ha sola i ryggen og sin egen skygge foran.

Bare gå.

Sola vil skinne foran til slutt, ingen vei har bare sola bak.

 

Når en sitter med denne kula som viser framtida, i hendene.

Ser inn i den, ser at jorda er for mager til å få de vakre blomstene.

Spørsmåla er stilt og ga for magert svar, som mager jord.

 

Det som var fint må pakkes ned i minnenes koffert, for nå må en gå til handling.

En handling som vil ta bort glede i det korte perspektivet.

Ta vekk noe en kanskje trodde på, når tankene ble pusta på.

Som sjokoladen i skapet, så søt og god, som en ikke bør ta.

 

En tid for alt.

Sukker og salt.

Men jeg vil ha mer.

 

 

 

 

 

 

Kanskje er det bak neste sving…

 

 

 

 

Snakke er lett, men å utføre kan være mye verre. Når en endelig gjør, utfører, og det er virkelig koselig, da…

 

 

 

 

Vi skulle møtes snart igjen, sa vi sist.

Sist vi møttes.

Det var andre gangen.

Andre gangen jeg møtte denne hyggelige dama.

Eller aller første gangen jeg «møtte» henne var her inne på blogg.

 

Hun bodde der jeg hadde bodd i ni år, nå hadde jeg flytta fra Flatåsen i Trondheim før hun flytta dit – men morsom å følge henne der hun gikk tur på gamle stier.

Men så flytta også hun derifra og til nabofylket, og ikke bare nabofylket, men også nabokommunen.

 

Vi må møtes, sa vi til hverandre.

 

Og her skjer det første gangen.

Her er andre gangen.

 

Nå gikk det noen måneder, faktisk et halvt år.

 

 

Kanskje skal vi finne tid… sa jeg.

Kom hjem til meg, sa Heidi.

 

 

Og jeg gledde meg.

Etter noen timers jobb satte jeg meg bilen. Første biten av veien er kjent, men så kom et kryss der jeg svingte av.

Det kom flere, mange-, kryss.

Jeg kjørte og svingte og spekulerte en stund om veien var den riktige eller om jeg var på riktig vei.

Plutselig ser jeg Magerøya med huset utpå, et kjent motiv på Heidi’s blogg.

 

Her ser du ett innlegg med motivet.

 

 

Og huset hennes, jeg skjønte med en gang hvilket det var.

Der sto det en smilende dame og vinka i døra.

Det var dekt opp til lunsj og den smakte.

 

Som de forrige gangene gikk praten, slik den gjør når en møter folk man ‘bånder med.

 

 

Jeg ble vist i rundt i huset, de har pusset opp så og si alle rom i det store huset.

Ett rom sto igjen og skulle være slik, et rom med minner og tømmervegger. Nydelig rom i kontrast med de fine, «nye» rommene, malt i lyse, behagelige farger.

Jeg glemte å ta bilder, men legger ved link til ett av innlegga om oppussing.

Her er fra da gangen ble pussa opp.

 

Det var så artig å bli vist i rundt, jeg har alltid likt å se inni hus.

 

 

Heidi skriver mye om mannen sin, som en oppfatter som en trivelig fyr.

Han fikk jeg også hilse på og jeg må bare fortelle at det Heidi skriver stemmer.

De er et veldig trivelig par.

 

 

Men som alltid, ting tar slutt.

Jeg hadde vært der i over to timer, en kan ikke bosette seg om det er trivelig.

Ble vist i rundt i hagen til slutt og den var full av vår og fargerike blomster.

 

Her er et innlegg hun delte i går fra tulipanene som lyste opp.

 

 

Da jeg skulle sette meg inn i bilen kom hun med en firkanta ting.

 

– Denne skulle du få før jul, men nå er det så lenge siden at jeg tok av papiret, sa hun.

 

 

Det var en brikke med følgende tekst:

 

Den skal få plass på glassbordet mitt i stua. Brukes hver morgen når jeg drikker mitt sedvanlige glass med lime.

 

 

Det var rørende, og ja-, i mitt jag gjennom livet var det gode ord, for kanskje er det rundt neste sving… 

 

Tusen takk, Heidi. 

 

 

Og her er innlegget Heidi skrev om dagens møte, nå skal jeg ile inn og lese hva hun skrev.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fredagskveld

 

 

 

Himlande duuu…noe så godt. Fredag. Jeg sier det en gang til, f r e d a g!

 

 

Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay

 

Helt alene sitter jeg her, momser, tar en øl, ser på tv uten å se.

Nyter dette.

Nyter kvelden.

 

 

Det har vært fart gjennom denne dagen også.

 

 

Da jeg våkna i dag huska jeg at jeg hadde glemt å si i fra til hjemmetjenesten at mor ville være borte klokka 10 i dag. Fikk ringt og de skulle være der før.

Mor trodde hun ikke hadde time før 12.

Men vi kom oss dit, jeg hadde time senere i dag.

 

Dere vet…hår.

 

Mens mor fikk klippet seg hadde jeg en liten avtale i jobbeøyemed.

Da jeg henta henne kjørte vi rett til sentrum.

Der ble det nye klær på henne, jeg hjalp til med å finne fram, kle på og av.

Etterpå var det mat, først handling av mat og etterpå gikk vi og spiste.

Lillesøster kom også.

 

 

Så var det min tur i frisørstolen.

Fikk kjørt mor hjem, båret opp handleposer og lovnad om å komme innom å vise meg fram etterpå.

Slik ble jeg seende ut.

 

Etter tida i frisørstolen, masse snakking med hyggelige folk var jeg helt kake.

Rart at en blir så sliten av slikt.

Orka nesten ikke gå ut av bilen da jeg sto utenfor mitt eget hus en god stund senere.

 

Kjente det i går også, på dugnaden…jeg er nokså oppbrukt.

Jeg måtte nesten presse meg til å gjøre det jeg gjorde.

 

 

 

Men nå er det helg.

I morgen skal jeg stå opp når jeg føler for det. Skal labbe rolig gjennom dagen fram mot kveld. Og ingen ting skal jeg kjøre bilen til, den skal stå i ro.

Kanskje bake brød, skifte på senga, ut med riva, kanskje finne noe maling…slikt.

 

Men nå, akkurat nå er det fredagskveld.

Himlande du, det er bare fantastisk godt.

 

 

 

 

 

 

Når stoppskiltet slås på og igjen vender til gult

 

 

 

Så var det slutt. Slutt på et race gjennom tilværelsen. Nå må det pause til.

 

 

 

Tankene var ikke med meg med det samme jeg sto opp, men skjønte det…

I dag MÅ jeg ta dagen med ro.

For jeg er skjør.

Altså holdet er skjørt.

Føler det spacer ut både ved bevegelse og tanker.

Tror at nå var det nok.

Nok travelhet og jeg trenger roooooooooo.

Så da får jeg bare gi meg.

 

Tanken var altså å komme meg ned til jobben.

Kanskje greier jeg det også siden, etter å ha pausa godt.

Ubehagelig når en kjenner at hjernen nesten ikke tåler bevegelse, akkurat som den ligger i alt for mye vann og at hjerne-element sklir fra hverandre og over hverandre.

 

Sannsynlig er den siste tida vært for mye, jeg har gapa for høyt og bredt og nå sier kroppen «NEI».

Kjenner det blir for mye å la radioen stå på, må finne noe rolig musikk.

 

Så slik kan det gå.

Dagen er grå med fin temperatur.

 

 

Etter å ha skrevet dette sovna jeg.

Først prøvde jeg å ringe mor, men jeg orka ikke snakke.

Så situasjonen var tydelig.

Jeg skjønner det jeg har prøvd og levd etter fortsatt er det jeg bør leve etter. Ikke fylle dagene med avtaler. Men noen dager er ikke like lett å kontrollere.

 

Har laga meg middag, like enkel som den var god.

Stekte sjarlott løk og hvitløk i smør, hadde opp i oppkutta perletomater og stekte sammen med. Til slutt slo jeg over en skvett fløte, sitronpepper og salt og koka inn sammen med noen blader av koriander. Til slutt blanda jeg i spaghetti av fullkorn og det ble nam.

 

Nå skal jeg ut å ta noen bilder for å krydre innlegget mitt med.

Samtidig se om jeg orker litt hagearbeid.

 

 

 

Plutselig er vi framme ved torsdag i et innlegg som ble starta på tirsdag.

Jeg kom meg aldri ut for å ta bilder.

Tror jeg havna i en telefon.

 

 

I går fungerte jeg slik på en måte, men kjente det verbale ikke var helt på plass.

Skulle ha et møte om sommerhjelp på museet.

Traff flere folk. Orda som kom ut av munnen min var liksom bare daffe og uten trykk. Begrep ble borte. Et tegn på at slitenhet fortsatt hang i.

 

 

I dag er det dugnad, aner ikke om hvor mange som kommer eller i heletatt om noen kommer.

 

Slik går disse dagene.

 

 

På tur hjem i går mellomlanda jeg hos mor. Hun har en blomsterbed fult av skvallerkål, jeg plukka et skikkelig jafs slik at blomstene i bedet skulle syns, uten at det vistes at noe var tatt.

Jeg sa jeg kunne koke suppe av fangsten min, men tror ikke det lød særlig fristende for mor.

Så da jeg kom hjem hadde jeg et par tørka loffskiver som jeg stekte i smør og hvitløk slik at de ble sprøe, stekte så en tomat i tynne skiver sammen med japalendo, til slutt hadde jeg skvallerkål i panna og stekte, slo over fløte som kokte inn, salta og pepra, la alt på en tallerken.

Faktisk, det var nydelig.

Men jeg har mye av skvallerkålen igjen.

 

Ellers tok jeg med mor en tur ut, vi gikk ned til postkassa og opp igjen i bratta. En tur på noen hundremeter. Må prøve å få til denne turen utover sommeren med mor, dette er så godt for henne på mange plan.

Vi drakk kaffe ute på terrasse. Ved siden voks noen blå blomster som ingen av oss visste hva var.

 

Men mor trodde sannsynlig det kunne være noe hun hadde plantet og som hadde spredt seg.

 

Hjemme hos meg sjøl var planene å komme ut i hagen etter jeg hadde spist. Men da ringte en nabo fra der jeg bodde før for å fortelle den gledelige nyheta om familieforøkelse.

Slik gikk dagen i går også uten å få gjort noe hos meg sjøl. Og nå grønnest det, så det begynner å haste å få rydda.

Men i ettermiddag er det altså dugnad.

 

Kanskje jeg rekker noe først…

 

 

 

 

 

 

En dag forbi

 

 

 

En mandag kom og en mandag gikk. Akkurat det kjenner jeg. Nå er det kveld.

 

 

 

 

 

For dette var en av de verre dager, slike man ikke ønsker.

Alt for mange tider å forholde seg til.

Men nå er jeg igjennom, nogenlunde velberga.

 

 

Dagen starta med dekkskift, så nå er det veldig godt og kjøre sommerlig igjen.

Halvåtte var det oppmøte og klokka åtte var jobben gjort.

Susa hjem og rett inn på kontoret for et møte på teams.

Klokka 10 var det ferdig.

Jobba litt til før jeg fikk smurt meg mat og tatt en dusj.

 

 

Akkurat da jeg var ferdig viste det seg at tida var en tanke for travel. Jeg kom ut på veien bak en bil. Etter hvert var det ikke mindre enn fire biler foran meg, de hadde alle god tid. Jeg skulle rekke en legetime.

Jeg så at dette ikke gikk bra, så prøvde å ringe – men sentralbordet var stengt.

Det var bare å kjøre på, mest lyst hadde jeg til å kjøre over bilene foran.

 

 

Legen sto å venta på meg da jeg kom inn. Jeg beklaga så godt jeg kunne, fryktelig irriterende at jeg klarte å komme for sent. Det var så unødvendig.

Men jeg fikk utført det jeg skulle.

Må skryte av legen min, hun spurte meg hvordan det gikk i den nye jobben.

Jeg syns det er så bra at hun klarer og huske slikt, hun har mange pasienter.

Er nok veldig heldig med fastlegen min.

 

 

Så var det returen, stoppa på en parkeringsplass og fikk spist maten jeg tok med.

Det var en liten time til neste avtale som var i nærheten av der jeg sto.

Og den, den ble bare helt fantastisk.

 

Det var en befaring og noe av den foregikk i båt.

Hadde bare med meg mobilen for å bevitne turen og vil så gjerne dele.

 

Her er bilder fra sjøturen.

 

 

Og her er bilder fra utsikten fra toppen av en liten øy vi gikk i land på.

 

 

Fantastisk fin opplevelse.

 

Som kjent blir en trøtt av sjøluft, så nå er øyelokka tunge.

Tror jeg vil drømme om sjø og vår på nordvestlandet i natt.