Nøyaktig var det lørdag og siste dagen i august. Mellom regnbyger ble det tur.

 

 

Dette er en bildekavalkade av naturen rundt meg, her jeg bor. Og det var første testen av de nye skoa mine, som jeg ikke tok bilde av.

Jeg tok veien oppover den lille stien jeg lagde i vår. Kanskje ikke så lett å se at det er en sti, men det gjør framkommeligheten bedre etter disse øktene med sag.

 

 

Dette treet fascinerte meg. Morsom form. Ei rogn.

Jeg skal oppover de uslåtte bakken bak der, og videre oppover i skogen.

 

 

 

Måtte jeg ta et nytt bilde av det da jeg kunne ta å knipse det mot himmelen. Kontrast med det grønne og det rusta jernavfallet. Rester etter en gammel bil.

 

 

Det glitrer i bladverket. Sola som treffer renvaska bladoverflater.

 

 

Stien ser ut som en “elv” bak meg.

 

 

Også der den ligger foran meg.

 

 

På det høyeste punktet får en nesten litt fjellfølelse. Furutrærne bruker tid på å vokse.

 

 

Syns ledningsnett, gamle stolper i kontrast med naturen kan fascinere.

 

 

Her er en bit av en gammel vei langt oppi lia. Utsikt til grenda lengre inne i fjorden.

 

 

Vanndropende ligger som puter over gresset.

 

 

Så er jeg kommet fram til veien som går opp til setra og opp til fjellet.

 

 

To trær som står tett i tett. Trær som mennesker, aldring inntreffer forskjellig. Den lille bjørka er kommen mye lengre i å få gule blad enn den større selja bakom….eller er det or…?

 

 

Stramme grantrær lager lys og skygge i solskinnet.

 

 

Og så ligg fjorden foran, grågrønn og rolig. Speiler dagen.

 

 

Paralleller, tak og linjer i naturen. Skjønner ikke, virker som rust har begynt å appellere til meg. Rust og røste.

 

 

Så slynger hovedveien seg framover, veien vi skal gå. Den vist seg tok på tiden. Dette er før vetrinærbesøk, så boffen har brukt opp energien sin. Han er tydelig i dårlig form.

 

 

Det blir mange stopp, får studert berghammer og stein mye. Vann som sildrer nedover berget.

 

 

Vi må ta veien bort frå trafikken. Her blir jeg bedt inn på kaffe, som jeg takker ja til. Det gjorde godt for en sliten hund.

 

 

Før vi fortsetter veien hjem.

 

 

Trær liker jeg. Dette rogntreet hadde så koselig ei form.

 

 

Før jeg kan se opp på dette treet igjen, tredje bilde av den ovale rogna.

 

 

Opp og over bakkekammen, helt til høyre ser jeg så vidt ned til fjøset på min eiendom.

 

 

Og når jeg er kommet ned til meg sjøl, er soldagen over. Et skydekke har lagt seg foran, siste sommerdag bærer lovnaden om høst.

 

 

Og nå, nå er vi midt i denne høsten. Etter uker med regn har vi endelig noen soldager, med sak varme i seg.

 

Takk til deg som ble med på turen min.

 

 

 

 

 

Lenge før klokka ringte, våkna jeg. Og jeg måtte stå opp.

 

 

Med knappe fem timers søvn, var jeg trøtt. Men sola skein og lufta var varm. Det gikk ikke an å sove fra dette.

Den siste dagen av sommeren, nesten.

 

Plutselig var jeg i det våte gresset, med et apparat i hånda.

For å fotografere.

Sola kom nedover jordene i selskap med lange skyggekast.

.

Løvet begynner å få et strøk av høst. Et brunt anslag.

Gårsdagens avsluttede arbeidsøkt kommer godt fram på dette bildet.

Uten at boffen bryr seg nevneverdig om det.

Sola skein blankt over landskapet en tidlig onsdagsmorgen.

Her skulle jeg gjerne kunna tatt dagen med ro.

Levd slaraffenliv sammen med Miranda primadonna.

Men så gikk dagen bort i alle gjøremåla, akkurat slik jeg var redd for.

 

Og da vi igjen var tilbake og skulle sette oss ned med litt mat, før vi tok turen opp til et vann for å bade. Da kom skyene, og til tross for nesten 25 grader, føltes det for kaldt.

Så da endte dagen inne i stua, med gresk salat og datatid.

Og sannelig er det ikke så verst det heller.

 

I morgen kan vi sove så lenge vi vil.

Ingen avtaler fra morgenen, sannsynlig ikke sol og varme – så da blir det en rolig dag fram mot en fødselsdagsfeiring på ettermiddagen.

Men for det kan en finne masse å dokumentere.

Om det viser seg det er interresant…eller kanskje bare uinteressant…

 

I hvert fall er det en ny dag, mot slutten av ferien min, som går mot en ende.

 

Har dagen din vært fin?

 

 

Det er mørkt ute, litt koselig også. Nettopp vært nede ved hovedveien, søppeltømming i morgen.

 

 

Har satt på Iggy Pop, lenge siden jeg har hørt på han. Blir satt tilbake til åttitallet.

 

Ellers er min midterste ferieuke brukt opp. Været er faktisk overraskende bra.

 

Mandagen starta med et valg, busstur til kalkgruvene på Eide eller tannlegen.

Jeg valgte det siste, greit å få unna denne timen en ikke gleder seg til.

Den gikk helt greit, og ikke minst – jeg overlevde.

 

Neste dag kjørte jeg over til Orkdal, fikk bestilt pass, møtt sønnen og flere kjente. Noe som absolutt var veldig koselig, alle møtene. Både de avtalte og de tilfeldige.

Sønnen skulle hjelpe meg med datakjøp. Det er veldig lenge jeg skulle kjøpt meg ny data.

Det endte helt vilt herlig, en gammel, våt drøm om Mac gikk i oppfyllelse. Og så ble det endelig et fotoapparat også, så gjett om jeg var lykkelig på turen hjem.

Helt jippi og hurra!!!

Men de hadde det ikke inne på lager, så må nok ta turen over nå til uka.

Nå får de små grå trena seg skikkelig, lenge siden jeg har hatt Mac og lenge siden jeg jobba med det. Spennende å se hvor mye som sitter igjen.

 

Passet kom forresten allerede før helga. Så jeg kan stikke av til varmen, sjøen og sanden.

Nå er det veldig fine meldinger til uka, ellers har jeg en del avtaler og yngste kommer hjem en tur, så passet får en fredelig start.

 

En dag tok jeg med meg foreldra mine på Kyrksæterøra. Det utspant seg en nokså komisk episode på en butikk. Når vi kommer inn, henvender betjeninga seg til meg – for såpass gamle mennesker er ikke en gruppe som hører til lengre.

Far skal ha batteri til bormaskina si, noe de ikke har. Da vil han kjøpe en maskin, skruer må han også ha, sier han. Når han har utført dette, med krokete fingrer som ikke er til å bevege, raider han sittende på rullatoren en runde i butikken.

Jeg kom til å tenke på hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant, om du har lest den boka-.  Far er helt åndsfrisk, han er bare 95 år og har en kropp som har svikta.

Betjeninga så både skremt ut og litt flirfulle. Ikke helt dagligdags kunde tror jeg.

 

Og så snakka jeg for en stund siden om å lære meg å slå med ljå. Her om dagen var jeg å fikk levert ljåen til han som skal lære meg dette. Ljåen var ikke bare uskarp, den var ellers ikke helt “frisk” heller. Den ble igjen og nå til uka skal vi avtale kursing. Kanskje jeg rekker å slå graset før høsten glefser tak i naturen.

 

På fredag hadde jeg en avtale med en kollega, om bærplukking. Mine bær har nok fløyet av sted i små mager.

Tror jeg.

Både ripsbuskene, solbær- og stikkelsbærbuskene er helt tomme.

Det ble en full bøtte og to dagers arbeid for ripsgele.

Men den ble veldig god, så jeg tok med meg smaksprøve og vaffelrøre for et besøk hos mor og far. Og jeg må si det smakte min munn svært godt, vaffel av surmelk og havregryn med ripsgele, det var nammis.

 

Det var også hyggelig å være på bærplukkerbesøk, med innlagt kaffepause og smuldrepai av rips og utsikt utover havet. Kollegaen min viste meg hvordan bruken av bokashi fungerer. Lite lukt og veldig fort ble det til jord.

Jeg må få bestilt boksene. I stedet for å kaste matavfall blir det brukt til å lage ny, god jord.

 

Ellers var jeg framme med flagget også på fredag, hadde et løp gående like utenfor stuedøra mi, Toppidrettsveka i Aure.

Avslutter med noen bilder fra den begivenheta, og så ønsker jeg en riktig fin uke.

Når dagen ingen ende vil ta, og ein utfordring berre vert avløysest av fleire…da…

 

Dagen for heimreisa sto tidleg opp. For plutseleg kunne eit tog stå og ikkje gå.

Det kunne være kritisk når ein skulle nå ikkje mindre enn to fly.

Dette førte til ekstra tid i København med eit besøk på Tivoli. Det var faktisk riktig koseleg. Gå i ei drøymeverd i ti grader.

 

Tredje gongen eg er der, første gong var eg 20 år og på interrail.

På Kastrup starta det. Etter for ein gong skuld å ha bruka tid på tax-free skulle finne gaten.

B8 sto det, og 11 minutter å gå.

Ved gaten var det tomt for folk, og ein ansatt fortalte at det flyet som var gått, gjekk til Paris.

Attende til ei oversikt, flyet som gjekk 16.10 gjekk frå gate A6.

Kva???

Det var berre å lange ut. Svett registrerer eg at folk ikkje hadde starta å gå ombord enno. Etter og ha stått der ein stund, får eg ein mistanke…det er FEIL flyselskap!

Flyet mitt gjekk frå gate B27!!!!

Det var berre å ta beina fatt – igjen.

Men eg rakk flyet.

Svett.

På Gardemoen måtte vi plutseleg gjennom ny sikkerheits sjekk, flyet opp til Trondheim var eit bitte lite fly. Måtte ned på bakken å gå opp ei lita trapp og det same på Værnes. Dei smertestillande tablettane hadde etter kvart gått ut, slik at knea var kranglete. Men ved bagasjebandet kom velkomstkomiteen hoppende; jentene.

Det var riktig godt å verta møtt av dei og kjæresten til mellomste. Dei tok meg med heim til seg, til kaffi og kaker.

Yngste satt på med heim til seg da eg køyrde. Eg kjende eg var trøyt. Det er mørkt og det sludde. Etter ei stund kjenner eg meg ikkje att, men med all ny vegtrasear, reagerer eg ikkje ordentlig før eg ser stadnamnet Ler!

Eg var på tur sørover mot Oslo. Da stilte eg på GPS, eg ville heim.

Den viste meg inn til Trondheim igjen, før det endeleg var skilta Orkdal.

Eg måtte også ut å gå, for musklane i den eine foten starta å få krampe. Over fjella var det snø og turen måtte gå for sakte fart. På tur opp frå Kyrksæterøra starta bensinlampa å lyse. Så da var det berre å snu ned igjen.

Klokka var halv to på natta da eg stoppa utom huset mitt. Da hadde eg problem med å kome meg ut av bilen. Eg gjekk rett i dusjen. Skoldheit vatn og så rett i seng. Og med  det var eg borte. Like etter eg var komen heim. 

Den blå himmelen forsvann inn i regn og uvêr. 

 

Sykkelen eg leide vart sykla attende i dag. Det å leie ein sykkel på slutten av november var visst ikkje noko sjakktrekk.

Ikkje var det lys på den heller, så eg måtte konsentrera meg på sykkelturen attende.

Natta etterpå orka eg mest ikkje røre på ein finger. Eg var slått skikkeleg ut. Feber på 39 saman med ledd som svikta er ikkje ønskesituasjonen. Heile kroppen var eit monstrum.

Eg sov og sov og sov.

At ledda er eit problem er ikkje så rart, eg måtte slutte med den biologiske medisinen pga. av auge som fekk ein negativ reaksjon. Men det er slikt som skal arbeidsast med og finnast meir utav. Så klart litt kjedeleg at det vert slik når ein har ferie.

Men når ting først skal være som dei er, så er eg i dei beste hender. Trur ikkje eg har opplevd så mykje omsorg nokon gong. Eg vert pleia etter alle kunstens reglar.

I dag er eg halvveges i ferien. Eg er oppe igjen. Så ting går framover. 

 

 

I dag var det bom på bussen. Men i staden vart det nokre naturinntrykk. 

 

Plana i dag var å leie ein sykkel. Så vi skulle ta buss inn til byen.

Men så viste det seg at vi hadde sett feil på tida.

Og da vart det i staden frisk gåtur i det flate, danske landskapet – med himlane, trea og lyset.

Så eg kosa meg likevel, med å ta bilete. For det er også ein dag i morgon til å låna sykkel i. 

 

Koseleg med mobilblogging. Det er liksom så enkelt det. 

 

Første dag i ferien straks over. Det var koseleg å verta møtt av dette.

Det lei ut på natt før reisa var over. Men først picnic på Hovedbanegården. Den ligger i København. Før noen timer med tog sørover.

I dag har dagen vore sløv og skikkeleg laidback. Ein liten tur ut.  Det er flatt.

I hagen blomstrer det litt enno.

Sjølv om trea står nakne.

Men det fantastiske gode epletreet byr på enno.

Noko fuglane er glade for.

Varmen frå september er over, men inne er varmen slik den skal være. Ferie i november er ikkje det dummaste ein har. Sjølv om ikkje reisa gjekk så langt sørover. 

  

 

Når ein skal reise, er det alltid litt kav i rundt det. Men eg har nok kanskje aldri reist ein laurdag. 

Meir presist ein laurdags ettermiddag. Inga kø ved innsjekkinga. Lite folk over alt. For framtida tru eg at eg vil reisa på laurdag.

Riktignok vart det for lita tid da eg skulle ut av huset. Søpla som skulle kastast, info til ho som skal passe dyra. Måtte ta det over telefonen etterpå. Eg rakk ikkje feia golvet.

I Trondheim var det tre som skulle være med ut til Værnes. Dei måtte plukkast opp både her og der. Ikkje rakk vi ein kaffekopp heller før eg måtte sjekka inn.

No sit eg på Gardemoen.

Det fylles opp. Om ikkje lenge går eg ombord i eit nytt fly.

Korleis er laurdagskvelden din?

 

I sol og regn har dagene gått. Som glitrende dråper på en snor. I en boble. 

 

Men nå må jeg prøve verden utenfor bobla. Øve på at ferien snart er slutt. Siste uka av ferie er i gang.

Det er fortsatt sol og regn.

Jeg har hatt fantastiske feriedager. Har tatt en stor reise i mitt eget liv. I mitt eget hjem.

Ser innlegget kommer ut på bokmål i dag – da må det bare det.

Dette ene.

Himlene har vært vakre.

De kan jeg dele med dere. 

For eventyret kan finnes akkurat der du bor. 

Slik i mellom alt kan det vera noko kaos i heimen. 

 

For når ein har nokre dagar for seg sjølv må ein rydde og kanskje vaske. Så da roter ein i veg i eit forsøk på denne ryddinga. Akkurat no er kaoset nokså heildekkande.

 

På måndag reiste yngste. Det vil seia, eg køyrde. Seint på kvelden var vi framme.

Og enno seinare var eg heime. 

Føråt hadde vi ein skikkeleg mor/dotter tid med «spa». Eg låner snappen ho sendte. Ein må unne seg litt tull.

Det var nokre fine dagar med henne i heimen. Slik det er når ungane er heimom  

No skal eg køyra mor til butikken, før eg fortsett ryddinga her. Men før det sjå om eg kan slå plen før regnet kjem…..og så kom det, så plenklipping kan eg sette strek over og eg fekk teke inn kleda som hang til tørk.

Men aller, aller først no, drikke opp vatnet før litt yoga.

Det er alltid noko på programmet. Ha ein riktig fin onsdag.