Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Noen ganger blir en mer overrasket enn en takler. Sjøl om jeg på en måte fikk forvarsel.

Dagen sto opp til det lavbudsjettet jeg befinner meg i om dagen, på nesten alle områder.

Koker opp vannet og kryster en halv lime i vannet, setter meg ned mens jeg retter gårsdagen blogginnlegg. Fryktelig mange feil som har krøpet fram i løpet av natta.

Etter en tid får jeg rydda litt rundt meg, vaska både kopper og klær. Været er ubestemmelig, men mest fint. Henger ute en vask.

Jeg sjekker mailer, teams og skjønner jeg må foreta meg noe. Ja, jeg er sykemeldt, men…

Et bilde har for lav oppløsning og noen plakater til et foredrag må henges opp.

Jobbe uten å jobbe.

Foreslår at jeg kan ta en ferge om noen kan møte meg på kaia, nesten kurervirksomhet dette.

Men saken blir i alle fall løst, i morgen den dag. Da kommer både bildet til artikkelen og plakater til foredraget på riktig plass. Det er bra.

Snakker med flere av familiegjengen. Mellomste kommer utover i helga og yngste var sulten.

Har lovet mor å komme og hun blir glad. Staven hennes er kommet bort, men hun finner den til slutt sjøl. Vi spiser og snakker. 

Mor syns jeg skulle vært lengre da jeg reiser meg, da hadde jeg vært der i flere timer.

Utenfor er det mørke teppet dratt over himmelen med en halv måne på.

Jeg klemmer henne og sier vi møtes i alle fall på torsdag.

Setter meg så i bilen, triller ned bakkene med Ketil Bjørnstads 80-tallet ut av høytaleren.

Lite trafikk, stjerner på himmelen og langt der framme ser jeg et dyr løpe over veien, bare dette ene.

Skal jeg stoppe, tenker jeg, da jeg nærmer meg postkassene.

Enten kom det post i går eller så i dag.

Jeg stopper.

Kjenner en myk konvolutt nede i postkassen.

Neeeiii, tenker jeg…

Det kan ikke være jeg som var omtalt her.

Jeg kommeterte ikke da, nå vil jeg gjøre det.

Er nok en reaksjon på dette intetsigende innlegget.

Egentlig er jeg fryktelig dårlig til ta imot…

Føler meg forlegen.

Jeg legger konvolutten på bilsetet og kjører de siste meterne opp til huset.

Så åpner jeg…

Og JAAA, Bunny, jeg tror-.

Jeg tror på at steiner har en vibrasjon og kan gi energi.

Ametyst gir energi, står det…og mye annet jeg gjerne tar imot.

Samtidig blir jeg fryktelig flau, enn å bære og syte så mye over for lite energi at en medblogger gjør dette, vil hjelpe meg. Egentlig har jeg lyst til å gråte, for det er så fin en handling, det ligger veldig mye omtanke og nestekjærlighet i slikt.

TUSEN TAKK, Bunny.

Takk for din medfølelse og jeg skal prøve alt jeg kan å få dette til å påvirke meg.

Få energien til å vokse     <

Jeg skal finne et kjede å henge hjertet av ametyst i og bære på meg.

Hver dag.

Og natt.

Og jeg skal prøve å arbeide bort flauheten og ta imot gaven med et rent hjerte.

Jeg ringte ene datteren for å fortelle, og hun ble så glad og mente at jeg bare måtte glede meg over en så fin handling.

Og jeg gjør det.

Det er faktisk en trening i det å ta imot også.

Og jeg setter veldig pris på gaven, tankene dine og ordene.

Igjen, TUSEN TAKK, Bunny. 

♥♥♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En klar og kald dag er igang. Jeg våkna uten å vite hva klokka var og sto opp.

Den var ikke så mange, men det var nesten lyst. Jeg åpna mobilen, der lå det meldinger.

Hadde jeg sendt inn historien, spurtes det i den første. Jeg er blitt syk og kan ikke komme, sto det i neste. Det er i orden med 7. november, vi kan ha foredraget da, sto det på den siste.

Dagen var i gang.

Satte på vannkokeren, satte på en maskin med vask. Svarte på meldingene.

Det er alltid best å jobbe fra morgenen.

Jeg må foreta meg et par handlinger, jeg er sykemeldt en uke til.

Jeg må ordne med regninger og jeg må gå i gjennom to tekster.

Slik sett blir helga roligere uten besøket.

Først skulle vi på besøk, snakka om å ta med meg mor opp til Trondheim for å besøke søstera mi. Men med sommerdekk på har jeg ikke så lyst over fjellpartier.

Og så er det denne ‘helsikkes’ energitomheta.

La den fram for legen i går, den har aldri vært hovedtemaet, mer en bi-greie som ikke har fått fokus.

Sover du bra, spurte legen…greier du å konsentrere deg, hvordan er fritiden… og jeg skjønte hva han tenkte. Jeg sa som sant var at jeg er nok ikke deprimert, men jeg fikk et skjema til å fylle ut.

Tenker over dette, at mange leger er så lite flinke til å summere og se ting i sammenheng. Man kan liksom ikke ta en tablett for livets hendelser. Men tror en kan bli sliten av når livet byr opp til en for intens dans, der helsa til slutt svikter.

Jeg fylte ut skjemaet og var snill pike. Reiser tilbake for å samtale med legen neste uke, så får jeg høre på han, hva han mener.

Har jeg bare hatt en oppskrift på hva som virker best for slitenhet, for jeg vil ikke være det og har vært det alt for lenge.

Jeg er også så lei av ordet «sliten» at jeg vil helst vil kaste det langt bort.

På returen fra legen kjører jeg innom mor, hadde lovet det. Tenkte jeg kunne ta henne med meg ut, sola skein på det viset at en måtte aller helt komme seg ut.

Fikk vaska en bedrøvelig skuffe i kjøleskapet først og tømt oppvaskmaskina.

– Hva vil du helst, sa jeg.

Og svaret kom kontant.

Så først kjørte vi til sentrum og handla, fikk kjøpt med en kaffebrød og så gikk turen til broren.

Der ble vi lenge, det ble snakka, aller mest om det de liker best, slekt. De er glade i slekta si.

Og mor med høreapparat hørte. Morbroren min svingte seg rundt i stolen sin, ordna med kaffe og timene gikk.

Tror dette gjorde godt for dem begge.

Tilbake i mors hus fikk jeg varmet opp hennes middag, før jeg jeg kunne låse meg inne hos meg sjøl en halv time senere.

Da hadde mørket senket seg såpass at jeg orka ikke ta inn ved.

Fikk laget meg en helt merkelig middag da jeg kom inn; avocado, kokt egg, tomat, aioli, nudler med ett rundstykke til. Til dessert ble det rosiner og valnøtter.

Da jeg gikk til sengs var jeg veldig mett og i dag viste vekta helt feil retning.

Men nå må bloggen legges til sides.

Dagen kaller, ute ristes trærne slik at alle blada skal falle av.

Vi nærmer oss november, kan ikke være igjen blad på trærne da…

Vi står foran en helg, håper jeg i kveld kan krysse ut alt jeg har tenkt for dagen i dag.

I helga har jeg også planer om å skissere noen vedtekter og jobbe med organisasjonsarbeid, det er verken jobb eller privat.

Jeg har alt for mye å gjøre til å kunne bruke ordet jeg ikke vil bruke, men en ting er bra…denne helga får vi en ekstra time...her får jeg tilbakemelding om at det er ikke denne helga vi skal snu klokka, så her var jeg for tidlig ute, først neste helg den skal snu

Hva skal du bruke den timen til? Derfor ble spørsmålet mitt her feil…så spør i stedet hva du skal bruke alle timene i helga til… (kanskje et vel omfattende spørsmål, syns det sies fra nettet, akkurat nå, “les bloggene da vel»). Tror jeg stopper å spørre, jeg, leser i stedet. 

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Søndagskvelden er mørk. For en helg. Denne ble slik pannekakeflat og unyttig på det ytre plan.

Den bare gikk, denne helga.

Som en grå regnskur.

Den blåste bort med vinden.

Plutselig var det søndagskveld, mørkere enn i en sekk.

Jeg bevega meg neste ikke ut. I ettermiddag stekte jeg en mellomting mellom lapper og sveler, en variant. Jeg hadde kjøpt «Tjukkmjølk» fra Rørosmeiriet. Den var så tykk at jeg bestemte meg for ikke å drikke den. Men den fungerte veldig bra til matlaging.

Tok med meg en liten haug og kjørte inn til mor. Hadde ikke vært der siden før helga, torsdag tror jeg, så slik sett på tide.

Ellers hadde hun hatt besøk hver dag, så ingen dårlig samvittighet for denne pausen.

Og jeg snakka som en foss, men det var greit for mor.

Jeg hadde visst mye som skulle ut.

Snakka med ene søsteren min tidligere på dagen og hun mente jeg måtte ta et valg. Jeg ser ikke at jeg har noen valg å velge i. Det er som jeg har malt meg fast i en krå, men jeg tror, vil tro, det finnes en dør ut. Bare at jeg ikke ser den ennå.

Det er ikke sikkert det som virker håpløst er håpløst.

Og så kjenner jeg at jeg på en måte blir sint.

Skulle sikkert vært sint på meg sjøl, som har tatt valg som har ført fram til hit jeg er nå. Men det hjelper lite å bli sint, og så forstår jeg grunnen, situasjonen og alt.

Men jeg skulle nok vært flinkere til å ivareta meg sjøl.

Den ser jeg.

Det er der sinnet oppstår, så får håpe jeg kan bruke det framover.

Ikke slikt sinne at jeg slår ned noen.

Men et sinne som gir meg respekt.

Jeg er lei av å vise forståelse hvorfor folk ikke forstår meg. Det er ikke det at de behøver å forstå, men respekt vil jeg ha.

Det er her jeg rasler med ‘sverdet’.

Det er ikke bare, bare dette å bli eldre… må vel si det slik, sjøl om jeg ikke føler at jeg er det.

Likevel er det noe med attraktiviteten sannsynlig, troa på at jeg har noe å tilby.

Sannsynlig er jeg både treig, utdatert, uten evne til å se framover eller ha gode ideer.

Nå er så klart ikke jeg den rette til å bedømme slikt, den dommen blir for subjektiv.

Jeg føler det er så mye jeg ikke kan, jeg er nysgjerrig på å skjønne mer og lære mer. Elsker å høre ny musikk, lære om nye ideer, høre om nye tanker.

I min verden var ikke «alt bedre før».  

Slik sett er det irriterende at noen tror at fordi årstallet jeg var født i er en stund siden og skrukkene begynner å linje opp ansiktet, er jeg ikke…

For jeg er et levende menneske med både drømmer, håp som prøver det beste jeg kan.

At dette skal være så vanskelig.

Jeg liker faktisk ikke satte ting… eller noe satthet kan det helt sikkert være man drar på, men tror ikke det er så mye.

Ikke inni meg, sjøl om jeg registrerer at hodet går treigere, at jeg blir for fort sliten… så har jeg også kampviljen.

Tenkte det her om dagen, kanskje jeg skal bli en rebell, litt punka… eller noe i den gata. Protestere mot dette fastlåste, tilstivna, statiske som jeg ser for mye av.

Kanskje jeg skal skrive om min visjon en dag…

Men nå er det søndagskveld. Og sjøl om helga har vært flat, stille og rolig, så skjer det mer en nok i min verden. Av og til skjer det nesten for mye når en er så flat som jeg føler meg nå.

‘Sverdet’ står der klart til å svinges… men først må jeg ha flere rolige dager. For slitenheten eier for mye av plassen og jeg er sykemeldt ut uka som kommer også.

Det eneste jeg ønsker er å virke, virke uten å bli så utslått at jeg ikke vet hva som er høyrehanda mi og hva som er venstre.

Men kvelden føles på et merkelig vis fin og egentlig er jeg bare spent på neste kapitelet i min merksnodige reise.

Er du spent på ditt neste kapitel?

♥

Så er nok en uke klar til å brettes sammen og legges bort. Nok en helg står foran oss.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Uka har hatt mye innhold.

HER skrev jeg om ett av besøka, et veldig hyggelig treff med Heidi fra bloggen.

Om kvelden kom yngsteberta hjem. Skikkelig godt å se henne. 

Vi reiste en tur innover til mor slik at barnebarn og mormor fikk møtt hverandre.

Ja, vi rakk også en tur inn til mor før hun dro tilbake på torsdag. Disse to er så glade når de møtes.

I tillegg er hun glad i å finne…, disse hadde hun vist nok funnet på mørkloftet ved et besøk tidligere hos mormor’en.

Hun spekulerte på hvem sine de var og sendte spørsmålet rundt på en felleschat. Alle hadde vi diffuse minner, men i forhold til størrelse og tidsalder, kan de ha vært mine. Det er bare hælene som gjør meg usikre om de har vært det.

Vi rakk akkurat å lage og spise middag før hun dro.

En indisk gryte med kikkertersalat og nanbrød til.

Overraska hvor lett det er å lage nanbrød. Har alltid kjøpt de ferdig.

Hun fikk også rydda rommet sitt i løpet av at hun var hjemme.

Her sitter hun i kaoset av plasserte minner med å flytte fra og til.  En periode i unges liv, etter de flytter ut fra bardomshjemmet og i veien til eget voksenliv.

Nå ser rommet slik ut og jenta var letta for at jobben var utført.

I går hadde jeg en fullstendig asosial dag, eller nesten-.

Hadde noen telefoner og en veldig overraskende. Men jeg er kommet dit at jeg ikke engasjeres om dagen, det har blitt for mye å bearbeide i det siste.

Så da er det kanskje lurt slik jeg valgte å gjøre i går. For jeg har lest at for å jorde seg skikkelig bør en gå barfot i naturen.

Derfor tok jeg turen opp i skogen barfot.

Jeg tenkte at har jeg falt om her og folk har funnet meg i skogen uten sko, har de sikkert tenkt det har rabla for meg.

Jeg mener det ikke har.

Men kaldt var det, for i grunnen var det vått og vannet var kaldt.

Da jeg kom ned igjen føltes varmen i huset ordentlig varm.

Satte meg ned for å meditere og tror jeg satt bort i en halv time.

Tankene var urolige, så rekna tilbake fra 100. Brukte meditasjonsmusikk, og midtveis i sekvensen kom Sorgen opp, vet ikke hva den representerte, men tårene trilla  – så var den over.

Etterpå tok jeg fram en bok, skrev litt og tegna. Dette er ett av tips jeg har fått, som jeg syntes hørtes veldig fint ut å gjøre.

Og til slutt starta jeg opp med de Tibetanske ritene igjen, har pauset fra de i noen uker.

Så jeg syns jeg var flink til å ivareta meg sjøl.

Uansett, utover ettermiddagen sovna jeg gang på gang. Hadde et enormt sovebehov.

I økonomiens navn fikk jeg sagt opp nesten alle abonnement jeg har, men Spotify ble beholdt. For musikk er så viktig.

Innimellom sovinga mi så jeg på realityserien «Kjærlighet over alle grenser».

Ble sittende igjen med spørsmålet; hva er kjærlighet?

Er det en reel sak eller et behov vi mennesker har for tilhørighet, høre sammen.

Fant ikke svaret, men tror det er en substans av behov, syn, lukt, hormoner – ikke minst og tilhørighet.

I dag våkna jeg med hodepine.

Den sitter fast. Kjenner muskulaturen er nokså hard rundt hals og skuldrer.

Har bevega meg inn i et nytt felt av ‘hvordan finne ut om egen helse’, det handler om lyd, frekvenser og hertz.  

Hvordan vi blir påvirka av lyden…

Ut av mer håndfaste planer for dagen er å rydde kjøkkenet og ta en liten omgang med riter.

Ellers er det en dag der høsten sitter langt inn i sjelen.

Jeg må letne tankene. Få opp spiriten. Musklene må mykgjøres. Kanskje en god, varm dusj vil gjøre susen…

Og så mye mer planer har jeg ikke for denne lørdagen midt i oktober.

♥

Det pustes ut lovnad om vinter. Men snille vinter, vent enda litt til. Bare litt…

Fjelltoppene er blitt hvite og regnet kommer ned som sludd, inn i mellom, om dagen.

Det er bare å pakke ned sommerklærne, har så klart begynt med det. Jeg også skjønner den er over, denne sommeren. Men jeg er ikke ferdig med jobben. Sommerdyna er i bruk enda og venter kanskje et sengeklærsskift til, før jeg skifter den.

Helga har loffa fint og rolig gjennom tilværelsen.

Har en lite arbeid å gjøre før dagen kan få fri. Skal gå igjennom en liten tekst, for å rette den opp. En årsmelding til en årbok.

Og ja… jeg skal en tur innover til mor, være der når hjemmetjenesten kommer i kveld. Det er nok travelt for de, men jeg må få de til å huske på at mor må ha hjelp til høreapparatet.

Har meldt fra to ganger om det, om at hun har begynt med høreapparat.

Apparatene har vært i ørene hennes nå, fra da de ble satt inn på fredag. Om mor ikke har glemt da. Så jeg vil være der når de kommer i dag. Mulig jeg ikke har sagt i fra på riktig måte.

Men det er så bra at mor er innstilt til bruken, hun må bare ha hjelp til det i rundt.

Så etter middag og den lille jobben, tar jeg med meg strikketøyet mitt innover til henne.

Som sagt har dagen gått både rolig og stille i dørene, men var med på en liten kjøretur på nye veier, i vått og kaldt vær. Men å sitte i en bil og kikke ut var enkelt.

Jeg har vært sykemeldt i en drøy uke, uka har på en måte vært lang.

Og som vanlig er det innhold i dagene mine, det har vært omsorg for andre og omsorg for bil. Det siste er er desidert det mest kostbare. Nå har bilen tatt et gedigen jafs av økonomi, så slik er det. Men en kan bli redd om bilen vil fortsette i alderens navn med slikt.

Nå har jeg laget meg en middag av slikt jeg fant. Løk, chili, paprika, hvitløk og noe kjøtt som har ligget i fryseren fra kritt-tida, slik omtrent.

Det smakte helt ok, hadde mos av mandelpotet og sellerirot til. Og en oppskjært tomat.

Men det rekker ikke gårkveldens matopplevelse til ankelen, for da spiste jeg noe som var så nydelig at det er lenge siden jeg har smakt maken.

Uke jeg har framom meg tror jeg blir fin.

Og for de som har barn rundt seg er det høstferie her i mitt distrikt. Mitt «barn»… eller ett av dem, kommer hjem en tur ut i uka. Det blir koselig. Jeg venter forresten flere besøk også, som jeg tror blir veldig koselige.

Ønsker en fin og god søndaglveld.

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her om dagen gikk jeg seks år tilbake i tid. Tenk det, så mange år siden jeg posta dette innlegget.

Grunnen at jeg gikk tilbake var at jeg hadde fått en kommentar på et gammelt innlegg, nå. Så jeg gikk inn for å lese innlegget som er HER.

Jeg greier ikke en gang skrive overskrifta jeg brukte den gang. For bare navnet gjør at magen min ‘snur’ seg. Men for å svare måtte jeg lese gjennom hva jeg hadde skrevet.

Må si at jeg greide ikke lese gjennom først, for motviljen min er fortsatt så stor.

Og dette er min historie, ikke verken rådgiving eller anbefaling.

Det er bare det jeg erfarte.

For etter jeg starta opp med medisinsk behandling forsvant aldri den psykiske motviljen. Det var med små pakker med papirserviett med desinfiserende i pakken med sprøytene, de måtte jeg slutte med å bruke tidlig. Husker jeg var med far til legevakta for han hadde slått seg og de vaska såret med desinfisering.

Jeg nesten brakk meg, den lukta klarte jeg ikke mer, den ga en slik sterk motvilje.

For fire år siden skrev jeg Nesten og litt , da var jeg i gang med en omlegging.

Fikk et større fokus på mat. I dette innlegget var det ketodietten som jeg var i gang med.

Den ble aldri praktisert helt fullt ut.

Det jeg har gått mer og mer bort fra er prosessert mat, i dag er det meste luka ut.

Lettprodukt er det lenge siden jeg har brukt, men var heller aldri en storforbruker.

Men tilbake til sprøyten, den unevnelige. Kroppen reagerte negativ med for høy leverprøver, håravfall, munnsår og ene øyet ble mindre og ofte rødt.

Jeg fikk etter hvert en biologisk sprøyte, etter en stund ble det skifta til en annen biologisk i tillegg til den aller første jeg fikk.

Det som var bra var at betennelsene gikk ned, jeg greidde igjen å løpe opp en trapp.

Men sliten, slitenhet har vært et stort problem og er det fortsatt.

Nå er det slik at flere av de diagnosene jeg etter hvert var så «heldig» å få også kan føre til fatigue. Uten at det var noe hjelp i det for meg. Og blodprøvene var alltid litt feil. Motviljen mot den første unevnelige sprøyten gikk ikke over, følte den fryktelig feil.

Så en gang fra da til nå, husker ikke når, men kanskje et par år siden, kanskje mer…når det skjedde er radert bort fra minnet. HER er et innlegg for et par år siden om den prosessen.

Jeg tror jeg slutta med den biologiske sprøyta på vårparten i fjor. I alle fall var legen jeg var hos enig at prøvene tilsa at jeg ikke hadde den forventa effekten av å ta sprøyter.

Jeg har ikke tatt noen medisin slik omtrentlig det siste ett og et halve året. Så om det er flaks, tilfeldigheter eller et kosthold nesten uten prosessert mat som er grunnen kan jeg ikke vite. For det er ingen direkte tydelige opphovninger ved ledd.

Det lugger nok, for kroppen er fortsatt sliten, viser feil verdier og leting etter hvordan jeg skal gjøre, fortsetter.

Vasking av tanker, tenke nye, prøve med å snu det meste på hodet…og fortsatt har jeg mye å prøve på.

Egentlig er det det min blogg handler om, hvordan leite etter å leve bedre og bedre.

Så enkelt et mitt konsept.

Og så vanskelig. 

♥

Så fikk jeg et slags svar. Og nå… Nå går jeg i hi. En liten stund.

Det starta under en samtale.

Jeg hører meg sjøl plutselig si at jeg ikke tror på meg sjøl, at jeg er så sliten…

Da jeg hadde sagt det ble jeg tykk i halsen og tårene kom i øynene.

Akkurat da skjønte jeg noe -.

Og ja, når jeg leser her inne på bloggen min, så hagler det med setninger der jeg har brukt «s»-ordet.

Så skjønte jeg det da, at når jeg sitter ‘fast’ i en stol, så tror jeg at jeg er lat.

Når jeg ikke orker å rydde opp etter jeg har laga mat, så tror jeg egentlig at jeg bare er lat.

Om jeg bare greier å ta meg sammen…

Har oppdaga at kroppstemperaturen er noe urolig. Og feberfølelsen, jeg hadde den. Og hodepine.

Burde sikkert bestilt en legetime, men hvordan skulle jeg gjøre det…

Fastlegen min er i permisjon og vikaren sendte meg til St. Olav i sommer, da jeg hadde skikkelig feber.

Skulle jeg skifte fastlege…

For det første var det bare blanke lister og jeg ville gjerne ha fastlegen jeg har, men skifta jeg lege nå fikk jeg nok ikke henne tilbake når hun er tilbake.

Alle disse tankene.

I går ringte jeg til legekontoret. Sa noe om at jeg syns det var vanskelig å bestille time bare fordi jeg var sliten og at jeg ikke hadde så god kjemi med vikaren.

Da får jeg vite at det var en ledig time i dag, hos en annen lege.

Så i dag var jeg tidlig oppe.

Denne legen tok seg tid. Han hørte, spurte og så på tidligere legebesøk.

Han kommenterte at jeg på flere av prøvene hadde for høy senkning. Det viste blodprøven som han tok i dag også, han ringte tilbake i ettermiddag.

Han ville sykemelde meg.

Så derfor skal jeg gå i hi en stakket stund.

Mest sannsynlig er det revmatismen som kan for dette (jeg vet jeg har sagt den opp).

Så OK, jeg er er nok det da, “s“-ordet.

Det betyr at jeg ikke er lat.

Jeg er nok ikke det.

♥

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Heldig er den som ikke har noen avhengighet. Finnes de, spekulerer jeg på…

Sjøl har jeg hatt opp til flere avhengigheter. Både rare og normale. Når jeg skriver «rare» spekulerer jeg på hva som er den rareste…

Må tenke litt på den, prøver å si noe om det lengre ut i innlegget.

Mens jeg skriver søker jeg litt i rundt på nettet.

Det de fleste tenker er rus, enten i form av alkohol, narkotika eller andre stimuli som påvirker.

Noen av oss er visst nok mer utsatt for avhengighet.

Jeg er nok disponert, i mange år røyka jeg.

Og du verden jeg prøvde å slutte mange ganger.

Når jeg skulle ha barn greidde jeg det, for da gikk det ut over andre. Det var sterkt nok, men etter amming begynte jeg på igjen. Nå voks barna opp i røykfritt miljø, for vi gikk ut.

Vi var to.

En eller annen gang for rundt 20 år siden slutta jeg. Han jeg var gift med og jeg skulle slutte sammen. Da hadde jeg nok øvd så mange ganger at jeg klarte det.

Han som siden ble en eks fortsatte. Så når vi møttes hendte det jeg ‘bomma’ av han, i juler når han var her eller andre ganger der vi møttes.

Men det kunne gå månedsvis mellom jeg tok en røyk, så avhengigheta hadde jeg fått bukt med.

Etter jeg ble diagnostisert med revmatismen for en fem-seks år siden ble det helt slutt på ‘bomminga’ også. Røyken var blitt historie.

Som ung hadde jeg en annen avhengighet en periode.

Og det blir nok den rareste avhengigheten. Jeg ble avhengig av å legge kabal.

Greidde ikke slutte.

Til slutt reiv jeg alle korta i fire biter og kasta alt.

Det gikk mange, mange år før jeg turde å anskaff meg en kortstokk.

I dag går det helt fint.

Men jeg har en annen avhengighet, en jeg nok deler med mange.

Det er mobilen, for er alt for mye på den, griper etter den veldig mange ganger i løpet av en dag.

Kan være vanskelig å slippe den for å gå i gang med noe annet.

Jeg har også lasta ned spill.

Nå begynner telefonen min å bli noen år, så lagringskapasiteten er ikke god. Jeg får ikke laste opp program som jeg bør, for lagringskapasiteten er så liten. Må nok gå til anskaffelse av en nyere telefon.

Jeg hadde bare ett spill igjen. Hadde hatt det en god stund. Det spilte jeg når jeg så på tv, kanskje sammen med folk og til og med på do.

Spillet har gitt meg en god dose dopamin, jeg følte på belønning.

I går sletta jeg spillet.

Det tomrommet jeg føler etter spillet er interessant.

Så mange ganger jeg har tatt etter telefonen det siste døgnet for å spille noen omganger.

Det forteller meg at det var virkelig på tide.

Nå må jeg fylle tomrommet med noe anna som gir meg en positiv opplevelse, et dopaminpåfyll.

Og helst noe som er mer konstruktiv. Så nå må jeg venne meg av denne avhengigheten.

Nå er ikke disse av de alvorligste, men nok til å skjønne at folk kan bli avhengige. Avhengige av mye verre ting enn å legge kabal.

Legger ved en video jeg fant til slutt.

♥

Sammenhenger eller tilfeldigheter, det kan en alltids spekulere på. Jeg har ramlet i en flyt og det føles fint.

Av og til får jeg lyst til å kartlegge når ting starta, når starta dette jeg vil fortelle om i dag…

Kanskje er det bare fra starten, en gang.

I mange innlegg, nå, har jeg latt falle noen ord om at jeg skal fortelle…

Fortelle hva jeg skulle starte med.

Det er litt rart å se tilbake på hvordan jeg ble ført fram til dette.

Tilfeldigheter?

Jeg sliter med min energistrøm, leiter etter et hvorfor-.

For ikke så lenge siden skrev jeg dette innlegget.

Ble av en eller annen grunn opptatt av «nær døden» opplevelser og kom over en rekke YouTub videoer. Og dere vet allegoriryemer på fb -.

Det dukka opp ett av alle disse webseminarene som skal fange deg til å bestille noe.

Jeg kjente jeg ville finne ut mer og satte meg ned en kveld.

Seminaret var veldig interessant og prisen på kurset for høy for meg.

Etter en kraftig diskusjon med meg sjøl, der jeg sleit med å komme forbi salgsinnspurten… Jeg jobba en gang som selger, en hel måned, ble syk av det og har blitt veldig lydhør for når noen skal selge meg noe, overbevise meg.

Etter denne diskusjonen med meg sjøl, fant jeg likevel ut at skulle jeg tro på budskapet og at jeg hadde fødselsdagspenger jeg har spart til symaskin… kanskje det var en bedre investering og legge pengene i dette.

Kurset heter «Slå på din kvinnekraft».

I går starta det.

Sjøl om dagen hadde vært lang og konsentrasjonen min da bruker å være elendig, så satte jeg meg ned for å lytte.

Temaet var sykluser, kvinners sykluser… og hvor jeg kjente meg igjen. Dette at jeg er slik den ene dagen for så å oppleve meg sjøl som annerledes dagen etter. At noen ganger er man ekstrovert og andre ganger introvert.

Kunnskap som jeg ikke med mine mange år fikk ta del i da dette føltes som verst, men som jeg har hørt døtrene har lagt opp til å spille på lag med. Spille på lag med seg sjøl.

Jeg angrer ikke på symaskina, nå skal jeg sy sammen mitt eget liv for et helere bilde.

Større aksept på den jeg er.

Gjennom det vil en få en enda større aksept for andre, for det vi lever i.

Lytte bedre.

Lytte bedre til alt.

Og mangt av det jeg hørte i den første modulen ga gjenklang i tenkte tanker.

Så jeg gleder meg til fortsettelsen, men først skal jeg arbeide mer med første del.

Og så ser jeg det jeg har starta med, slik som skrive opp i en bok for å får en oversikt, føyer seg helt perfekt inn i det jeg er i gang med.

Livet ass…

♥♥♥

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Sola skiner inn gjennom vindua. Kjenner på et slags stress for alt en bør gjøre.

Egentlig har jeg en slags motvilje mot å skrive i nå-tid. Hva jeg tenker og hva jeg gjør. For jeg tenker vel alt for mye og gjør alt for lite.

Slikt er ikke så festlig å skrive om.

Jeg har starta på å prøve å notere ned gjøremål, hva jeg spiser og følelser hver dag. For å finne et mønster når det blir slik som det nå har vært en stund.

Men jeg glemmer det. Eller, – orker ikke.

Orker ikke å konsentrere meg om konstruktive tanker.

I dag er jeg tom for brødmat, skulle bakt, men det ble ikke.

I sofaen står enda telysholderene etter jeg vaska av bordet for et par dager siden.

Så veldig nede med å ha tiltaksevne.

Slikt er bare fryktelig kjedelig å skrive om.

Og å lese…

For konsentrasjonen er på bærtur.

Det gjelder lesing også, det er liksom hjernen ikke vil ta imot.

Det blir mange ganger for mye med radioen som står på.

Og jeg sutrer ikke, dette er ikke sutring, jeg vet det går over.

Tenker det er noen tanker som tar for mye plass, ting som må ordnes opp i.

Jeg vet bare ikke hva…eller hvordan.

Men noe som er positivt.

Jeg er i gang med strikking.

Om det ikke går så rasende fort, strikker jeg.

Jeg har ikke så mye garn, så det er spennende om jeg har nok til prosjektet, som er en jakke. 

Men nå… sola skinner og den bør jeg ut i.

Har du planer for dagen?

♥