I går kveld låste jeg meg inn. Hos meg sjøl. Tenkte på alt jeg ville sette i gang med, etter hvert…
Det er berre at jeg sitter her.
Med noen avbrudd.
Har vaska kopper, har vaska klær og har prøvd å bruke opp en klossetpapirrull på å tømme nasen.
Noen feriedager endte med skikkelig forkjølelse.
Snufs!
Flyet på mandag endte med å være en time forsinka og jeg prøvde å få sjekka meg inn på feil flight. Men til slutt satt jeg der, i det riktige flyet, ved nødutgangen og hadde skikkelig beinplass.
Samtidig var jeg redd for å få en skikkelig hostekule.
Landa på Værne i regn og heldigvis uten den store fadesen med hosting.
I ankomsthallen kom mellomste og samboer sprettende.
Var godt å se dem.
Framme i byen gikk mellomste og jeg for å spiste like ved der de bor.
Fikk melding fra yngste og samboer som kom med buss fra Oppdal.
Bussen måtte ta en stor omvei på grunn av ras og regn.
De var slitne og hadde ønsket vi hadde hentet dem, men det gikk bra vi sto over.
Neste dag var timen jeg nesten ble tvinga til å ta.
På St. Olav.
Og jeg sa det, da jeg kom inn. At jeg ikke hadde ønske om å starte noen behandling, men at legen jeg hadde vært hos sa at om han skulle ta prøver måtte jeg starte behandling pga. revmatismen.
Jeg sa også at jeg ikke trodde jeg hadde noen revmatisk reaksjon. Og legen sa seg enig i det.
Han dro på smilebåndet da jeg sa at jeg hadde sagt opp diagnosen.
Han motsa meg heller ikke på det jeg sa om kosthold og mat.
Han sa jeg var velkommen igjen, om jeg måtte og jeg takka, men sa jeg håpa jeg slapp det. Likevel, det gjorde meg glad å høre at om ting ble verre, så fantes det andre medisiner som ikke skulle gi bivirkningene jeg hadde opplevd.
Han spurte dattera mi, som var med inn, om hun hadde noe å tilføye.
Det var godt å gå ut fra legekontoret, til tross for at legen både var trivelig og sjeldent kjekk.
Vi tok så bussen tilbake til sentrum, jeg ville kjøpe inn til en god lunsj.
Men vi gikk av bussen en holdeplass før for å se innom en utstilling, “Weathering the storm” på KUK.
Det er syv kunstnere i forskjellige aldre.
Veldig artig å se de forskjellige utrykka.
Det var også artig å se bruken av garn og tråder i flere verk.
Det er mange rom og ett var et hvelv som lå i kjelleren.
Likte denne nesten litt småskumle skapningen som datteren min har søkt ly bak.
På tur ut finner hun noen kort og blir veldig sjarmert av denne ugla.
Etterpå rusler vi over Olav Trygvasons gate, forbi Royal Garden der vi blir betenkt av noe gasslignende som spruter ut av et rør og lukter brent eksos.
Vi bestemmer oss for å bare gå videre og bestemte oss for at det sikkert skulle være slik.
Forbi Slaveriet som har blitt sjøfartsmuseum og jeg vurderer å gå inn. Følte linken til mitt «eget» museum.
Men vi går videre og dveler litt ved den triste historia om henne som bestemte seg for å avslutte livet til barna sine. En dyster historie som faktisk berører det at vi kan gå på denne jorda.
Så passerer vi over Blomsterbrua.
Elva under er brun, etter regn og ras.
Nesten som en kan innbille seg at ser en veldig godt etter kan en komme til å se krokodiller.
På Solsiden går vi innom Meny og finner slikt som er godt, før vi går gjennom parkeringshuset og er ute der datteren min bor.
Det var riktig så godt med mat.
Yngste og hennes kjære kommer også nedover.
Etterpå drar vi på Brukom.
Og etter litt kikking finner jeg faktisk noen glassboller jeg kjøper.
Da er bilen min også kommet, mellomste hopper av for å dra på jobb, de to siste hopper av hos seg. Yngste har en lang pubkveld foran seg.
Får også melding fra eldstemann som skal ut til faren og hadde jeg dratt senere hadde han blitt med.
Nå treffer jeg alle til helga da feiringen av at enda et år av livet mitt går av stabelen.
Jeg kjører over fjellet, forbi huset mitt og stopper ved mors dør.
Og hun er gledestrålende over at jeg er tilbake.
Hun syntes jeg kunne overnattet hos henne.
Men jeg måtte komme meg hjem.
Hjem til mitt eget hjem.
Låse opp min egen dør.
Hostene og snufsende gå til sengs for bare å våkne verre til dagen i dag.
For i dag er stemmen borte, det som kommer ut høres ut som jeg har røykt lengre enn jeg har levd.
Hodet protesterte også på dagen.
Og etter og ha brukt opp neste hele dagen på ingen ting, ikke funnet ut hva vi skal spise i helga, bare vasket noe klær og kopper, sitter jeg fortsatt her og hoster.
Men det vil gå over.
Håper det allerede er over i morgen, for dette har beint ut vært en kjedelig dag.
Av og til blir en bare hoppende glad av vill glede. Slik som når en får en uventet gave.
For de siste dagen har vært traumatiske.
Egentlig.
Og i tillegg skal en prøve å utføre-.
Samtidig er det ferie.
Det er liksom alt river i feil retning.
I dag skulle jeg sjekkes hos legen om det som skjedde før helga.
Og verdiene hadde gått ned.
Jeg hadde en crp på over 100 på fredag, la ikke merke til hvor mye over-.
I og med feberen var borte trodde jeg verdiene hadde gått ned, men den var bare ned til 67. Så da skjønte jeg hvorfor jeg fortsatt er så slapp.
Hadde tenkt det kunne komme av at jeg bare inntok flytende føde. Det skulle jeg fortsette med, enda et par dager.
Var forresten skuffa over vekta i dag, for den syns jeg i forfengelighetens- og helsa sitt navn, bør gi meg valuta for alt dette, en durabel nedgang.
Men så klart har jeg gått ned.
Ellers ble det tappa 10 glass blod av meg…tror dette begynner å vippe over i en vampyr-historie.
Dette er på grunn av denne innkallelsen til avdelinga for revmatisme på St. Olav etter et tidligere feberanfall i sommer.
Tror jeg bare må be denne kroppen min begynne å oppføre seg, har vær mye tull i senere tid. Og revmatismen har jeg strengt tatt sagt opp.
Men skal da altså til St. Olav i neste uke.
På turen hjem igjen, hadde jeg lovet å komme innom mor.
Grunnet både sykdom og billøshet har jeg vært der mindre i det siste.
Sjøl om jeg har en annen greie som trykker på… bare vent litt, så skal jeg fortelle om den.
Da jeg kommer inn hos moren min var det tydelig at hun ikke var bra.
Hun hadde sovet og var helt borte i en glovarm stue.
Fikk opp dører, fikk gitt henne et stort glass vann, men hun er liksom ikke helt til stede.
Hun bare sitter, snakker knapt.
Jeg koker kaffe og tar fram noe søtt.
Hun er ikke bra i hodet sier hun, men svarer nei da jeg spør om hun vil ha smertestillende. Jeg finner likevel i en tablett og gir henne. Etter hvert tør hun opp og blir seg sjøl. Blir med en liten tur ut på terrassen også. Får ordnet middag til henne, bare varmet opp.
Sjøl om jeg skulle innom en kort tur på grunn av det jeg snart skal fortelle om, så ble jeg der i mange timer.
Du kan ikke dra fra noen før de har det bra.
Etterpå ringte jeg hjemmetjenesten for å informere dem også i samråd med mor.
Hjemme igjen måtte jeg få i meg noe mer enn vann, så fant i en suppe.
Det ble et par telefonsamtaler og etter det lydbok og en koppvask.
Benkene ble tørka bedre og grundigere av enn på lenge.
Ja, for jeg er utsettelsens mester.
Men jeg hadde en frist.
Og den var i morgen.
Til slutt gikk jeg ned. Klokka var halv åtte. Det var ingen anna råd, jeg måtte bruke natta.
Nå vil sikkert noen si; ja, men du har ferie.
Ja, jeg har det.
Men frist er frist.
Og nå kommer det jeg har bygd opp til gjennom teksten min til nå…
Jeg har skrevet mange ganger om denne a r t i k k e l e n, men har den blitt ferdig av den grunn -.
Mye kan skyldes den idiotiske helsa mi i senere tid.
Har bare så lyst til å få den med, til å få den ferdig.
Nå er det bare at en natt med jobb og være slappfisk, er en dårlig kombo. Jeg hadde bunka sammen noen ark med samtaler og stikkord og gjorde meg klar.
Før jeg tok opp dokumentet gikk jeg inn på mailen, der jeg hadde fått beskjed om fristen.
15. august.
Så las jeg gjennom en gang til.
Det er da jeg ser det.
Pristilbud, står det, få inn pristilbud til 15. august, så jeg har noen uker på meg før det går i trykken…
Jeg las gjennom mailen en gang til.
For oppfatta jeg rett nå?
Og så kom det.
Jubelropet!
Og jeg fikk ferie.
Jeg fikk en gave.
Jeg kunne gå opp.
Blogge kunne jeg.
Jeg kunne sove til natta.
Og jeg kunne ta fri eller jobbe i morgen.
Alt etter det jeg ville.
For plutselig hadde jeg fri.
Dette var virkelig noe jeg følte jeg fortjente nå.
Så akkurat her føler jeg at jeg har full oversikt.
Og så er jeg lykkelig.
Veldig…
Det viste seg jeg hadde besøk.
I horisonten hadde sola gått ned og augusthimmelen var bare så vakker.
Romlende bom, bom. Her falt jeg ut. Ut fra bloggen. Om det har en forhistorie, kanskje… Jeg starta et innlegg om nåsitusjonen for noen dager siden.
For jeg hadde bestemt meg for å faste og jeg skulle linke til et par innlegg her inne.
Men jeg kom ikke dit.
Dagen etter, etter en dag med flytende, laga jeg meg suppe med kål, løk, potet og blåskimmelost.
Porsjonen ble i største laget, men jeg spiste det opp.
For neste dag skulle jeg til Trondheim for å gå på kino og jeg liker ikke kaste mat.
Jeg sendte sågar melding til et søskenbarn som jeg ikke hadde sett på år, om hun ville sitte på.
Og så ble jeg dårlig.
Jeg leita etter et bilde til et innlegg og greidde nesten ikke bevege meg. Krokete krekte jeg meg rundt med noen smerter jeg ikke visste hvor ville ta veien.
Kolikk, tenkte jeg.
Sikkert suppen som ble for hard.
Jeg kjente at jeg sikkert hadde feber, måleren viste 38 grader.
Mor hadde for lite melk, så kom meg både i bilen og til butikken for å handle.
Satt en liten stund hos henne før jeg kjørte hjem.
Hjemme var det bare å prøve å komme seg i seng.
Jeg var virkelig utslått.
Det var heller ingen varme igjen i kroppen, jeg var iskald og frøys uten at det hjalp å komme under dyna. Fikk stavra meg opp for å fylle en varmeflaske. Den ble flytta rundt for å få til varme og til slutt hadde jeg sovna.
Neste dag viste temperaturen 39 grader og jeg skjønte at turen til Trondheim ikke kunne gjennomføres. Ringte søstera mi, som er sykepleier, for å få råd. Da hun hørte om smertene og feberen var hun veldig klar på at jeg burde ringe lege.
Fikk ringt og fikk time, men ble oppringt en stund etter om at jeg måtte komme med en gang.
Så det ble ikke kinotur til Trondheim, det ble ikke noe møte med et søskenbarn det var lenge siden jeg har sett.
Sjukehus, sa lege.
Til Molde.
Det er langt, det viste seg kjøreferdighetene mine ikke var som de skulle denne dagen, to ganger holdt jeg på å havne i grøfta.
Legesekretæren syntes jeg var veldig oppegående til å være såpass syk.
Blodprøven viste en alt for høy verdi og at det var en betennelses i aksjon.
Betennelse i tarmtottene sa legen. Det høres nesten koselig ut…tarmtotter, som tommeltotter.
Heldigvis ville ikke sykehuset ha meg dit, de ville se i, sa de.
Og jeg var virkelig glad for å kjøre hjem med beskjed om å ta det med ro og drikke.
Jeg skulle leve på flytende kost de neste dagene.
Og så kunne jeg få tabletter på morfin.
Men så ille var det ikke.
Så da skulle jeg pakke i meg paracet, 1gram fire ganger om dagen.
Men siden jeg regner med at paracet bare skal tas for smerte gikk jeg ned til halve dosen.
Ikke minst i kombinasjon at jeg skulle ha siste dag på jobb i dag før ferie og siste arrangement på museet.
For først tror man at en er uunnværlig.
Jeg styra for å finne ut hvordan jeg skulle komme meg dit.
Til museet.
En times kjøring fra her jeg bor.
Fant ut at det var ingen buss å ta på en søndag, den eneste som gikk er bort i fra en mil unna her jeg bor. I helgene fantes ikke tilkjøringsmuligheter til denne ene bussen som ville være framme mor slutten av arrangementet.
Leie av bil var en annen løsning, men det er noe skikkelig dumt med å leie en bil for å komme seg på jobb med større utgifter enn hva dagen ville innbringe.
Jeg kunna leid ett døgn, men da hadde jeg måttet gått i et par timer for å komme fram dit bilen var.
Jeg vet ikke jeg, men dette styret satte meg skikkelig ut.
Hadde lyst til bare å sove meg bort fra alle problemer.
Og så er jeg unnværlig.
I helga var et enkelt arrangement, det fantes folk og jeg fikk gitt beskjed og koordinert.
Så i dag sitter jeg på en måte som en bakvakt.
Har jobba på kontoret og skal ned for å ta en økt til.
Resultatet av alt dette er likevel at jeg ikke får den gode starten på ferie i morgen.
Jeg må utover til museet for å gjøre småting.
Når jeg får bilen tilbake.
Bilen som raserer feriebudsjettet mitt.
Når alt blir så rotete har jeg lyst til bare en ting; spise.
Nå er det greit slik, jeg kommer meg ikke i butikk.
I gårkveld fikk jeg laga meg snacks av rista gresskarkjerner.
Kunne plukka inn bær, men har bare noen få sukkerkorn igjen.
Sukker er ikke noe jeg prioriterer å ha i hus.
Laga meg boller, med honning, i stedet for sukker.
Brukte også en del rismel i stedet for bare hvetemel.
Nå er det mye jeg kan gå i gang med, men jeg er slik laga at jeg går i dørken med energinivået når det skjærer seg slik det har gjort nå.
For akkurat nå ser jeg ikke fram til ferie eller noe.
Men vil tro det kommer seg, at jeg får plassert meg bedre i meg sjøl.
I morgen har eldstemann fødselsdag, har tenkt å feire han.
Det er bare at da må jeg så tidlig opp for en buss…
Det går en buss til Trondheim om morgenen.
Og det blir helt sikkert godt med ferie.
Det viktigste målet denne ferien er først å fremst å få opp energien og så vil jeg gjerne le en del.
Akkurat nå er det meste bare litt tomt.
Derfor godt med musikk som balsam for en sliten sjel.
En til… Brødskiva som en nødvendighet, som noe som hører hjemme i et hvert hjem. Eller brødet da-.
Som ungen jeg var, komme inn til mor etter å ha vært ute og lekt.
Nystekt brød som smøret smelta ned i, nå ja, det var kanskje ikke smør den gangen, margarin. Men det smakte godt det ferske, nystekte brødet.
Margarinet ble etter hvert tatt bort fra kostholdet.
For det var ikke så bra.
Vi fikk forresten mange varianter til å smøre på brødet etter hvert, dess magrere desto bedre.
Det hjembakte brødet forsvant også i stor grad ut av kjøkkenet.
Man gikk over til å kjøpe det i butikken.
Helst litt grovt, men kneipen var i en periode et brød mange valgte.
Fikk høre om matsminke, at ikke alt var som det så ut.
Det var mye som ikke var helt bra viste det seg etter hvert.
Åja, derfor…
Jeg begynte å bake på fast basis.
For å unngå det en las om ikke var så heldig for kroppen, den gode bakterifloraen, tarmer og slikt.
I dag kjøper jeg brød unntaksvis.
Jeg har i hovedsak brukt to typer bakeprodukt; rundstykker med både gulrot og cottagecheese i eller en veldig grov variant med masse fiber og frø.
Nå, da jeg har hatt en litt småutfordrende periode med energi og helserusk, har jeg ikke hatt kapasiteten sammen med det andre jeg skal utføre.
Gikk til innkjøp av speltrundstykker der de skulle være økologisk, men orka ikke lese deklarasjonen.
Jeg kjøper meg gjevnlig banana, når de blir for modne moser jeg dem sammen med egg og havregryn.
Det funka supert i stedet for det vanlige brødet.
I går da jeg rydda og vaska litt, tenker jeg at den mysen jeg fikk etter jeg laget ferskost sikkert bare var å kaste…
Men det lukta ikke dårlig, bare lett gjæring.
Plutselig var jeg i gang; grov spelt og andre grove blandinger, lifrø og gresskarfrø, hadde i litt gjær og veska var resten av mysa.
Satte det på langheving, dro på besøk.
Sent i går var jeg hjemme.
Tanken var bare å lage rundstykker…men så gikk det så mye snarere å omskape det til to brød.
Klokka bikka midtnatt før de var ferdige. Sjøl jeg skjønte det var for sent å spise da.
I dag forserte jeg planene mine, vanligvis spiser jeg ikke første måltidet før i tolvtida. Jeg smurte på rørossmør, tok på ost og hawaiskinke sammen med majones (riktignok er dette prosessert)og spiste.
Himlende du det smakte.
Det var bare fantastisk godt.
Jeg måtte smøre meg enda en brødskive til…men da la jeg resten i fryseren for at jeg ikke skulle få et spisekikk.
Jeg må lage meg mer ferskost, slik at jeg får mer myse.
Ellers bør jeg ikke kjøpe mye av det pålegget som er til salgs.
For jeg prøver å rydde det meste av slik mat ut av det daglige inntaket.
Så nettopp at bacon også er ultraprossesert.
Men jeg syns det er spennende og så er det så mye mat i butikken som en bare kan gå forbi, slik blir handlinga mye raskere.
Er du opptatt av matvarene, prosessert og ultraprossesert mat?
Jeg skriver og skriver, ikke mye – men slik jevnlig. Og det er i grunn det jeg klarer her… jevnlig.
Tar noen dykk, skriver veldig sporadiske kommentarer… for når jeg leser et innlegg kan jeg space ut.
Kommentarene på mine innlegg, og som jeg er veldig glade for å få – svarer jeg i bolker.
For jeg greier ikke konsentrerer meg godt, verken når det gjelder skriving eller lesing.
Det er så kjedelig.
Det skal vist være lettere å oppfatte det en hører framom å lese, sa en nevroforsker meg.
Jeg lytter til lydbøker, det fungerer fint, lese bøker har jeg blitt dårlig på.
Er ikke så opptatt hva det kommer av, men tror det kommer av et overskudd jeg ikke har.
Eller kanskje er det noe jeg har som jeg ikke vet…
Da jeg las denne boka, var det mye jeg også kjente meg igjen i.
Jeg sitter i min grå stol i stua, har vært og jobba litt.
Ser at det ikke går helt som jeg har tenkt det jeg har tenkt.
Viljen til å gjennomføre er absolutt til stede.
Likevel -.
Tror denne uka må brukes til å kommunisere for å komme i mål.
Jeg kan ikke ligge under en sten.
Jeg må ut på plattformene for å skrive.
Bloggplattformen er nok ikke helt stedet, forteller bare om det her.
Oppdaga nettopp at prosjektoren jeg skulle bruke førstkommende søndag ikke kommuniserer med pc’n.
Men jeg kan få det til, likevel, førstkommende…
Tenketanker-.
Egentlig er jeg et slitent murmeldyr som snøfter i rundt, vil gjerne at noen skal stryke meg over pelsen og kose, myser mot lyset før jeg kryper bak en sten og ruller meg sammen.
Det var slik det var.
Jeg er et Murmeldyr…
Og akkurat nå, i dette momentet, googler jeg meg fram til at murmeldyr finnes…
Dette er to murmeldyr:
https://pixabay.com/no/users/rottonara-596655/
Det finnes 15 sorter av arter murmeldyr, står det. Det finnes bare alpemurmeldyr i Europa. De aller fleste flokkene lever i familier. Og så graver de seg ganger under jorda. Noen er ganske store. Kan bli opp til 75 cm lang og 11 kilo tung. De hører til i ekornfamilien.
Så altså… de finnes de.
Og det gjør jeg også.
Nå har jeg både jobba, vært privat og spist lunsj.
Ny morgen, det vi si ny dag. Jeg blir pepra med inntrykk.
Prøver å lage meg en rolig start på dagen.
Ute regner det.
Litt kaldere.
Tok inn klær som var vaska i går, de var fuktige til tross for at de sto under tak.
Nyheter og Reiseradioen triller ut av høytaleren.
På nyhetene snakkes om sult, krig og rasfare.
Reiseradioen snakker om sommerferie som ligner på 60-tallet.
Inn ramler meldinger både på messager og teams.
Privat og jobb.
Det er 13. juli og jeg har ikke funnet bremsene…
I går, etter jobb, ville jeg så mye.
Ut i skogen, ned til sjøen, plante jordbær, dekke til ripsbær – men da jeg sto mellom trærne for å henge opp en vask, kjente jeg meg så trøtt og sliten.
Det er sikkert tordenværet som kom rullende, tenkte jeg.
Himmelen var svart og jeg var utslått.
Senere oppdaga jeg at, jo da, det prikka i kroppen og temperaturen var igjen for høy.
