Midtveis og sidelengs… Nei da, tuller bare. Burde kanskje feire-.
Det å krype ut av skoa og tenne opp i ovnen i kveld er deiligere enn jeg kan fortelle.
Er en liten pause i det ‘full-fart-livet‘ den uka her.
For snart et år siden, ikke riktig da, men i juni i fjor, var jeg i Trondheim.
Jeg var på St. Olav for sjekk, en slik en det har vært mange av de siste åra.
Der blodprøver og betennelser ble undersøkt. Legen jeg var hos var ikke helt fornøyd. Hun syntes ikke medisinen ga god nok effekt og viste en kropp som sleit.
Da hun foreslo at jeg kunne legge vekk de siste sprøytene for å se det an, var jeg jublende glad.
I dag var jeg innkalt til kontroll igjen.
Trodde ikke jeg skulle på flere, men i dag var jeg oppe for bytur.
Hadde bestemt meg for buss.
Nå var veiene slik at trafikken, i hvert fall bilen foran meg, var saktegående.
Så måtte kjørte lengre enn tenkt for å nå bussen, som ikke ville gå helt hjem til meg i kveld. Derfor måtte jeg sette bilen et sted som gjorde jeg kom meg hjem etterpå.
Da jeg gikk av møtte jeg ei hoppende og leende jente, mellomste tok imot.
Vi skulle framom «Brukom», en brukthandel, men der åpna ikke dørene før elleve.
Derfor ble føttene tatt fatt tvers gjennom byen, i søle og sludd.
På Møllenberg møtte vi yngste, hun også hoppende og leende.
Vi gikk gjennom Bakklandet, langs Nidelva, kryssa gata foran Samfunnet og litt etter var vi framme.
Skulle møte mellomste søsteren min for lunsj, så etter litt leting satt vi benka ved et ledig bord på en av sykehusets mange kantiner.
Hun jobber på sykehuset.
Det var hyggelig å møte henne også.
Nå møtes vi allerede på fredag igjen.
Da hun gikk tilbake til sine plikter var det ennå to timer til min time.
Vi tok derfor bussen tilbake til «Brukom», som nå var åpen og full av folk.
Jeg har så lyst til å finne meg kopper, vannkoker og presskanne for å ha nede på kontoret mitt.
Døtrene fant seg ting, men mitt kjøpegen virka ikke.
Buss tilbake igjen.
Litt venting, så kom jeg inn til legen.
Etter all denne tida uten medisin, fant hun ingen betennelse og ingen grunn til å starte medisinering igjen.
Så nå tror jeg jammen sant jeg sier opp revmatismen også…
Hun trykte en del og jeg skjønner at fibromyalgi’en jeg sa opp for mange år siden nok sitter i sinepunkt.
Men jeg fungerer helt greit med slik det er om dagen.
Og det burde feires.
Jeg er i hvert fall veldig glad for slik kroppen oppfører seg nå.
Om det er tilfeldigheter eller om det er fokuset på slikt jeg spiser, vites ikke.
Men fortsetter nok i samme gata, slik. Sjøl om jeg senere skeia skikkelig ut sammen med døtrene. Vegetarpizza er ikke så ille.
Men Cola er!
Egentlig er det ikke godt en gang, bare fryktelig søtt.
I kveld har jeg satt på klassisk musikk, tatt en knallvarm dusj og drikker te.
Varmen er kommet tilbake i kroppen.
Bilen sto der jeg satte den fra meg.
Dagen har vært veldig fin.
Vi snakka om at jeg skulle ta bussen oppover igjen snart, så dra på «Brukom» som det første, for da greier jeg kanskje å kjøpe før for mange skritt, for mye gåing.
Det ble over titusen skritt.
Og så skal vi dra på kino, lage oss middag sammen og jeg skal kanskje overnatte.
Dette høres ut som en veldig god plan.
I går var jeg i Kristiansund, dagen gikk helt greit – men godt å sitte i egne tanker fergeturen tilbake, bare se på sjøen og hvile hodet.
Mandagen var heller en dårlig jobbedag. Været var godt.
Etter noen timer tok jeg på meg skoa og labba gjennom tung potetmelsnø.
En ny uke står klar for å trille over himmelen, gjennom timeplanen og legge alt bak seg som minner.
For en helg går så fort.
Jeg avslutta søndagskvelden hos mor, tok med noen skolebrød jeg hadde bakt.
Det ble et litt kort besøk.
Ville ha med et foredrag på biblioteket om «Quislings koffert». Et veldig interresant foredrag om hvor kofferten hadde reist, livet og valga til en av de mest forhatte menneskene Norge har fostra. Og om at fortsatt finnes folk som sympatiserer.
Det er utgitt en bok av Trude Lorentzen. Det var hun som holdt det engasjerende foredraget. Hun har også en podkast HER. Anbefaler den, det er en historie som er viktig ikke å glemme.
På biblioteket møtte jeg tidligere kollegaer, og det var skikkelig godt å møte dem.
Må prøve å få tatt turen innom snart for en prat.
Ellers har helga vært fin. Sjøl om jeg starta lørdagen med å prøve å kjøre bilen opp, noe som var kul umulig. Fikk telefonnummeret til han som vikarierte med brøytinga og han kom ganske tidlig slik at veien opp ble kjørbar.
Jeg fikk vaska golv og bakt.
Og to dager gikk som en røyk.
Får inn i mellom høre fra andre at tida går fort rundt meg, og jeg tror nesten at tida mi er ekstra kort og fort, forter enn jeg liker i alle fall -.
Nå skal jeg inn i en nokså hektisk uke, i morgen er den eneste dagen som blir hjemme denne uka. Da blir det det vanlige med morgenmøte og kontor.
Tirsdagen blir det også møte, men i Kristiansund, så da blir det tut å kjør dit.
Onsdag blir det besøk på St. Olav, men vurderer å ta buss for en gangs skyld. Døtrene er nokså opptatte denne dagen, men vi får kanskje møttes før timen. Etterpå har jeg en avtalt å møte søster mi, men har ikke sjekka om hvor mye tid jeg har til bussen går tilbake.
Torsdag er det frisørtime for mor og meg, så da håper jeg snøen har smelta enda mer. Uansett vil det ta noen timer av dagen.
Blå kveld har våren i seg, til tross for all snøen. For snødd har det, som om året ønsker den mest snørike vinteren ever…
I går starta dagen etter lange veier med skummelt under hjula og under føttene.
Jeg gikk sidelengs ned en bakke og sto.
Det var arbeidstid og møte.
Litt kjedelig da jeg skulle vise en presentasjon at noen ble overivrig med å snakke om noe som dukka opp i hodet av presentasjonen.
Men denne dagen gikk også over, etter rydding og kasting av søppel gikk turen hjemover.
Det vil si, mor hadde fryktelig lyst på besøk. Hadde ingenting å si at jeg ikke hadde spist middag og hadde hatt en lang dag.
Da jeg kjørte opp dit jeg måtte parkere var det ikke plass.
Så det endte med at jeg ringte å sa at jeg kom i dag i stedet.
Fikk handla for lillesøster i stedet før jeg dro hjem for å lage meg middag.
Kjente at jeg var så sliten at jeg var nokså nærtagen. Så det at det verken var brøyta opp til meg og at jeg var satt opp som sistemann med et foredrag i slutten av mars, gjorde ikke det følelsen bedre.
Men det er rart hvor godt det kan hjelpe med søvn.
Så i dag var det på ‘an igjen.
Hadde time for blodprøvetagning, da jeg gikk fra legekontoret sa jeg at jeg hadde sagt opp revmatismen. Får høre om hva de sier på St. Olav neste uke.
Jeg kjører innom en butikk for å handle inn til lunsj før jeg kjører opp til mor.
Glatte veier i dag også, så da jeg møter en bil på tur ned da jeg er på vei opp, og kjører inn i en oppkjørsel er det umulig å få bilen videre opp.
Den bare vrir seg.
Jeg får på mirakuløst vis snudd den helt i rundt og kjørt den ned for så å starte på nytt.
Bildet er tatt av Jerzy Górecki fra Pixabay
Jeg ble hos mor resten av dagen. Vi spiste lunsj, jeg tok et møte på teams, altså litt jobb, og vi spiste middag sammen.
Hun syntes jeg godt kunne overnatta også.
Men jeg er hjemme, hos meg sjøl.
Ikke brøyta i dag heller.
Han som har tatt på seg brøytinga var syk, så en ung gutt skulle ta seg av dette til så lenge. Men han har ikke vært her.
Jeg måtte kjøre meg til mange ganger og presse bilen, før jeg sto parkert der jeg bruker.
Men…i morgen er det lova mange pluss og full sol.
Ellers blir det enda mer pluss og regn, så jeg tror denne snøen skal får «føtter» å gå på.
Fredagskvelden er mørk til tross for at den er hvit. Det snør igjen… Lørdagsmorgen, og det er ved det sammen.
Fra blå/hvite turen: Hvilende tre
Torsdag skein sola fra blåeste himmelen.
Dette været.
En kilde til prat, sukk og stønn.
Jeg har vært ganske gode venner med mange av dagene den uka her.
Bilen som ble godkjent.
EU-godkent.
Det ble forholdvis korte dager.
På arbeid.
I går måtte jeg slutte for at fingrene holdt på å bli numne.
Varmen var for kald på kontoret mitt.
På torsdag var det også slik.
I dagen som hadde fått sola…
Og plana var klar.
Ut å gå tur.
Fra blå/hvite turen: Til og med huset er hvitt og blått
I det hvite og blåe.
Fra blå/hvite turen: Fjorden har blitt hvit
Det gjorde godt.
Fra blå/hvite turen: Rundt haugen og oppover…
Gjorde enormt godt.
Fra blå/hvite turen: Rogntreet i bakken
Hjemme igjen en dusj, så tok jeg med det jeg måtte ha til middag for mor og meg. Og under over under, veien var strødd i det bratte boligfeltet, så jeg kom meg med bilen helt opp.
Fra blå/hvite turen: Spor og glitter i snøen
Hjemme etter besøket var det jeg oppdaga slikt man ikke ønsker.
Det var tunga mi som oppdaga det…
Et krater i den bakerste jekselen.
Og hvor var biten som hadde falt ut?
Og når hadde det skjedd?
Fra blå/hvite turen: Nedover til hovedveien
Så i går var første plana å ringe tannlegen.
Heldigvis fikk jeg time med en gang.
Dette ønsker jeg ikke skal bli en vane, kjøre over fjella for tannlegebesøk hver fredag.
Det gikk både raskt og smertefritt å få reparasjon utført, men kroppen min var ikke enig.
Etterpå var jeg helt skjelven, bedøvd og ferdig.
Etter en snartur på butikk gikk turen hjem.
Så et par timer jobb igjen.
Fra blå/hvite turen: Hjem, kjære hjem i alt det hvite
Og nå er det helg.
Noe så herlig at helga er her igjen.
Denne helga har jeg tenkt ganske så i ro.
Kanskje bake…
Vaske litt golv…
Slikt, bare kose meg med at jeg er og snøen vil forsvinne.
Skikkelig ubestemmelig lørdag. Det fyker og ryker av snøfokk. Så er plutselig himmelen blå og sola blender meg inn gjennom vinduet.
Det har gått mange dager siden siste innlegget, jeg begynte faktisk på ett her om dagen også.
Grunnen til at jeg ikke har skrevet er egentlig bra, jeg er mer rastløs, reiser meg fortere opp av min berømmelige stol og svinser rundt.
Før kollapsa jeg i denne stolen alt for ofte når jeg kom hjem.
Nesten en hel arbeidsuke har gått, vurderer å ta en liten økt likevel i dag.
Bør får ut en mail som krever noe forarbeid.
Det har vært en sammensatt uke.
Det har vært møter, bil og tannlege.
Det har vært billøse dager og en begravelse jeg ikke kom meg til.
Det har vær besøk hos mor.
Og så sitter en her plutselig med en lørdag i fanget, i fokk og rokk.
For vær har det vært mer enn nok av.
Dagene har blåst bort, blåst bort i sterk vind.
Da jeg skrev sist innlegg var jeg kjempesliten og fornøyd. Jeg hadde gjennomført et møte der jeg følte jeg hadde stått greit på føttene, ikke perfekt, men jeg godtok min egen prestasjon.
Så var det innlevering av bilen, da jeg tar kontakt dagen etter om ståa, stiger adrenalinet.
Det er denne dagen bilen skal EU-godkjennes og de som har tatt på seg reperasjonen kan ikke utføre alt. Får jeg vite da.
Det kunne de sagt før jeg leverte bilen inn.
De skulle ringe meg tilbake når bilen var ferdig, noe som de ikke gjorde.
Dette førte til at jeg ikke kom meg i begravelsen dagen etter til en nabo.
Fikk en spak beklagelse da jeg henta bilen, en bil som vil bli avskilta om jeg blir stoppa innen frontruta er skifta. Ringte Statens vegvesen og der må jeg være døden nær og i hvert fall veldig syk, før man rekvirerer utsettelse.
Men fikk vite at det gikk noen dager før melding gikk ut, så får håpe jeg berger til mandag. Da skal den inn på et annet verksted som skifter ruter.
Ellers var bilen skarp med et håndbrekk som jeg nesten bare behøver å se på, den kunne jeg draaaa lang før, nå er den i funksjon bare etter noen millimeter.
I går kunne jeg kjøre for egen motor til tannlegen der jeg ikke tenkte på hvor jeg skulle. Ikke grudde, ikke grubla, bare tenkte at litt lengre framme i tid var jeg ferdig.
Så satt jeg i stolen da.
Jeg kan ikke en gang fordra å ta røntgen, føler jeg må brekke meg.
Mens pirkinga foregikk prøvde jeg å fokusere på noe anna, men direkte lett, eller la oss si; vellykka, var det ikke.
Men jeg gapa trøstig.
– Her var alt fint, hører jeg tannlegen si.
– Vi tar en puss.
Opplever det til og med grusomt, men jeg kom meg igjennom og var atter et fritt menneske.
Sneia framom et par butikker før turen gikk hjem og fikk tatt noen timer arbeid, før fredagskvelden.
Nå er det helg.
Det er godt meg helg.
Etter hvert må jeg ut i været, ut i bilen, noen ærend.
Så håper jeg at det ikke er alt for sent, mørkt og igjensnødd når jeg er hjemme igjen.
Skal bake en kake og i morgen er en ny dag.
Nå kom sola fram igjen.
Jeg ble også bedt til en nabo på kveldsmat, men må nok si nei.
Det er litt dumt, men tror ikke jeg skal putte mer inn i helga.
Holia mali, jeg er et slakt. Men for så vidt i takt. Slik jeg står i det med min makt-.
Starter med en ingress helt uten mening, men som har litt mening likevel.
På en måte.
Situasjonen er som følger:
Jeg sitter i stolen min (ikke noe nytt).
Jeg er slik omtrentlig helt gåen. (Ikke noe nytt).
Jeg føler jeg behersker tilværelsen. (Om ikke nytt, så likevel mer uvanlig).
Jeg føler slitenhet og den er god, uten å være skrapa i stykker. (Det er nok bortimot uvanlig).
Siste vinterdag er nesten ferdig.
Ute ser det ut som vår.
Jeg gleder meg til å legge meg, øynene er side.
Og jeg gleder meg til i morgen.
Gleder meg til å stå opp til en ny dag.
Har vært våken siden klokka seks i dag.
Dagen har gått i ett.
Da jeg skulle levere bilen min inn til morgendagens reparasjon og jeg hentes, trodde jeg at jeg hadde glemt av telefonen.
Det var dagens stress stunt.
Den hadde bare falt ut av setet og ikke under bilsetet, men lå inntil døren ved passasjersetet.
Hvordan det gikk for seg vet jeg ikke, men jeg skulle skynde meg da jeg satte meg inn så sannsynlig sklei telefonen på en regnjakke og utfor setet.
Akkurat det laga altså stress.
Nå, utenom at jeg sitter her i stolen, strekker jeg armer ut etter fotoapparat for å ta ut minnebrikken, – etter en kopp te, en grov brødskive med godt pålegg, ørene tar inn musikk midt i mellom gitar og orgel, under et pledd og bare alt er kos.
Jeg har det virkelig bra siste vinterdagen på denne siden av sommeren.
Jeg skulle skifte arbeidsgiver og det viste seg ikke å gå helt “smertefritt».
Innrømmer glatt at denne prosessen kostet meg ganske mye.
Det er flere faktorer som førte til dette.
Jeg har jobbet i overkant 15 år ved en arbeidsplass som har lært meg mye, men du verden det var krevende år.
Nå var det ikke bare arbeidsplassen som var grunnen.
Så begynte denne prosessen som gjorde meg usikker på hvordan dette ville gå for meg.
Ville jeg stå uten jobb.
Etter man har fylt 50 år er man ikke like attraktiv i arbeidslivet.
Og eldre ble jeg, pensjonisttilværelsen nærmer seg.
Nå viste det seg at jeg fortsatte etter alt var ferdig og etter alle disse åra har jeg fått ett arbeidsområde.
Ett arbeidsområde og ny arbeidsgiver.
Administrasjonen ligger i byen.
Først trodde jeg at kontoret mitt fortsatt ville være der det hadde vært, at fasilitetene ville bli leid.
Den gamle arbeidsplassen sa på en måte både «ja» og «nei».
Slikt blir en usikker av, så etter klarering med min nye arbeidsgiver ble vi enig om en hjemmekontorløsning, i hvert fall enn så enge.
Etter jeg hadde sagt i fra om at jeg kom til å flytte fikk jeg også en oppsigelse fra kontoret jeg hadde sagt jeg ville flytte ut i fra.
Og litt press er alltid greit, med skikkelig kav fikk jeg meg ut.
Med masser av ting i kasser ble leligheta i underetasjen fylt opp.
Da hadde jeg fått nytt datautstyr i hus.
Dette grudde jeg meg til.
Var det noe jeg visste jeg ville savne var det IKT-avdelinga. Jeg skulle over på en ny plattform som var annerledes enn den jeg hadde vært vant til.
Nå fikk jeg problemer med det området jeg arbeidet på til jeg flytta ut, to uker utestengt fra data i løpet av seks uker er mye.
Sist mandag starta min nye arbeidshverdag.
Klokka ringte og jeg tusla ned til rotet mitt.
Det viste seg at det var verre enn frykta å få kobla skjermer og utstyr sammen.
Mandagen gikk til å få dette til å virke, uten å få det til.
Det viste seg at jeg ikke hadde et program og fikk lasta opp det, uten at det hjalp.
Kort fortalt, jeg fortsatte strevde.
Hadde også en frist med en innlevering på mandag. Jeg fikk det til, med et nødskrik og ad omveier.
Så etter den første arbeidsdagen min var jeg frista til å frøse ut min frustrasjon på blogg, men nå er det nesten glemt.
Tok en dag fri, kura også noen dager så tok korte økter.
Men midt i strev kjente jeg på noe anna.
Det handla om pust og muskler som slappa av.
Dager uten stress.
Dager jeg tusla ned trappa, bevepna med limevann, matchate og fettkaffe.
Ingen sak å vente med mat til lunsj med slikt innabords.
På fredag tok jeg opp tråden eller koblingene.
Fant ut at skjermene ikke sto innstilt riktig, med hjelp fra byen fant vi ut både det ene og det andre.
Og så…plutselig var det liv i ene skjermen og litt etter den andre.
Fikk satt skjermene så de sto riktig i forhold til hverandre.
Ja, jeg j u b l a Ü.
Etterpå fikk jeg kobla på både høretelefoner og kamera.
Da var det godt å gå inn i helga.
Og i dag var det med en god følelse jeg gikk ned, til mandagsmøtet.
Trøbla litt med kameraet, men fikk det til etter en liten stund.
Ellers har jeg fått rydda i kasser, tømt noen og satt bort andre.
Jeg tok omtrentlig full dag i dag, ser at jeg har brukt for mye tid.
Jeg liker å ha hjemmekontor, men kontorstolen og sittestillingen er ikke bra.
I dag tok jeg med meg brettet bort i sofaen og skreiv derifra.
Jeg er mer bevegelig, blir ikke så statisk.
I morgen skal jeg møte kollegaer, skal bortover til anlegget og tenker å starte tidlig for å ha alt på plass til de andre kommer.
Jeg er fornøyd med min nye arbeidssituasjon og nå håper jeg alle disse ukene med å få dette på plass, til at utstyr ikke virket skal kunne føre til full fokus på det jeg skal.
Dagens situasjonsrapport er at sola skinner meg rett i øynene her jeg sitter i stolen min.
Dette ble skrevet i går på lørdag, men fikk ikke posta fordi jeg må lære meg et nytt program og trøbla skikkelig med det. Så poster det jeg skrev i går, i dag, pluss litt til.
♦
På ovnen står en gryte med røkt griseknoke.
Glemte feittirsdagen til det var for seint og sette den tradisjonelt i gang.
I dag skal vi innover til mor og spise feittirsdagsmiddag med henne.
Egentlig er det en snødag.
Brøyteren har vært opp min vei og regner med jeg ikke kommer meg opp mors vei.
Så det vil bli en del bæring, både middagen og handling ette hvert.
Vi er; yngste og meg.
Da jeg satt på bilverkstedet i går og venta på at bilen ble kontrollert, skal være EU godkjent 1. mars, ringte hun. To ganger, ser jeg nummeret kommer opp under samtalen.
Jeg hadde tatt med meg en del stuff for arbeid og satt akkurat å snakka i mobilen om et prosjekt.
Jeg ringer henne tilbake, da sier mi yngste;
– Jeg tenker å komme hjem i dag, men beklager at jeg sier i fra så sent og håper det passer…
Hun snakka om det for noen uker siden, at denne helga var hun ledig og at hun kanskje kom hit eller at de reiste på besøk dit kjæresten bor.
Nå passer det vel alltid at barna kommer hjem, det er også deres hjem.
Og så klart ble jeg veldig glad.
Etter besøket på verkstedet, som så klart fant feil ved min gamle bil, avslutta jeg arbeidsdagen.
Da jeg var hjemme etter noen ærender, rakk jeg tenne opp i ovnen og tenne talglys før hun kom.
Hun hjalp til med maten mens vi pludra og smakte på rødvinen hun hadde tatt med.
Vi fikk en veldig hyggelig kveld, snakka om mye og mangt, som er det vanlige.
Blant anna om kvinnehelse og hvor lite kunnskap det er på den.
På hormoner og sykluser.
Hun forsøker å legge møter når kroppen ikke er i en bølgedal i funksjonsnivå, prøver å skaffe seg oversikt over dette, over sin egen kropp.
Jeg fortalte om at da jeg var ung var det perioder der folk ikke likte meg, men at jeg etter hvert forsto at følelsen hadde med sykluser å gjøre, ikke de andre. At det var jeg som opplevde omgivelsene så annerledes i perioder fordi det var mye som skjedde inne i kroppen min.
Enda i dag er det ikke kommet særlig mye lengre på dette folkuset.
Kvinners helse skal ikke eksistere og så klart, alle kvinner har det ikke på samme måten.
Men om vi ser nøkternt på det er kvinners kropp laga for å føre rasen mennesket videre.
Og da er vi i stor grad gjennom evolusjonen preparert for det.
Noen av oss sliter mer med å være denne «fødefabrikken”, med humør og stemningsleie og fandens oldemor…
Dette er det liten plass til og snakk om i samfunnet vi lever i. Utenom at det har vært latterliggjort i på bekostning av kvinnekjønnet.
Fint med slike samtaler.
Godt med god mat.
Så vi spiste, snakka og hadde en veldig hyggelig kveld.
Det er fint å prate og bli klar over mønster, tanker og ikke minst gi seg lov til å være akkurat den en er.
Det er også veldig viktig, for gjennom å skjønne vil en også fungere bedre i samspill.
♦
Tilbake til nåtid og dagen i dag, som er en søndag.
I nåtid kan jeg skrive om gårsdagen, at den gikk også fint og koselig gjennom tilværelsen.
Som jeg starta med å skrive, at det snødde.
Etter hvert kom vi oss i vei, innover til sentrum, fikk handla og kjørte videre inn til der mor bor.
Da vi var på tur opp veien var det litt bart i hjulspor -.
Så jeg pressa bilen opp, men måtte rygge ned fra den vanskelige svingen.
Men da var det ikke aktuelt å gi seg, så opp kom vi.
Slapp å bære og ståke med kasseroller, mat og varer.
Mor var gledesstrålende, det å få et barnebarn inn døra er bort i mot toppen av lykke.
Så det ble sent før vi trilla hjem igjen i mørket.
Nå hører jeg det drypper ute.
Det regner.
Og så hører jeg noe anna helt fantastisk, noe som gir meg sug i mellomgolvet.
Fuglene...
De kvitrer vårlyder.
En lyd så full av forventning, lys og liv at den nesten er til å gråte av.
Og om to dager, om to dager…kan vi kalle det vår…
Du må ha en nydelig søndag der du gir deg plass til deg.
