Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er en værdag. Det blåser og snør. Snør igjen! Men har vel ikke noe valg annet enn å akseptere.

For egentlig vil jeg bare ha vår.

Vår i mitt hår.

Og alt annet som rimer på vår; lår, sår, tår, kår…mens jeg spør, når?

Snart skal jeg ned, ned på kontoret.

Ned i etasjen under.

I går fikk jeg satt opp en oversikt i stort format om hva som skjer når.

Jeg ser det hver gang jeg går ut døra.

Når alt er pakka ned mister en oversikten, så noe må opp igjen.

Jeg må ha oversikt.

Over helga får jeg besøk av de andre, hva skal presenteres og fokuseres…

Ikke her da, det er på anlegget de kommer.

Midten av neste måned har jeg sagt ja til et foredrag, jeg må lage meg en presentasjon.

Måneden etter det skal jeg også ha en presentasjon, en annen en.

I tillegg er det å skrive både referat, artikkel med intervju og få opp sommerens program.

Men akkurat nå, nå på slutten av februar, har jeg mer ro i livet mitt.

Skal fortelle litt mer om hvordan det føles å ha gått over til hjemmekontor, etter hvert. 

Etter en supereffektiv dag på tirsdag ramla jeg litt sammen i går. Men tror det var en grunn…det er vel alltid en grunn, men tror det var noe rusk i systemet; snufsete, vondt i hodet og tarmer i opprør.

Ellers fikk jeg innkalling til St. Olav, uten sammenheng forøvrig.

Trodde jeg ikke kom til å få flere innkallinger når jeg ikke går på sprøyter lengre, dette betyr bestilling av blodprøver på forhånd hos fastlegen. Så har bestilt time.

Fikk avbestilt abonnementet til tv, fordi fiberen jeg har lagt inn har tv-pakke. Eldstemann satte opp en pakke av kanaler jeg gjerne vil ha tilgang til. Nå har jeg sett en norsk versjon av «Gift ved Første blikk», et nokså vilt konsept.

I går trilla jeg søppeldunkene ned til veien, matavfall for siste gang. Jeg har gått over til et annet alternativ for å behandle matavfall. Jobber med at avfallet bare skal være kaffegrut, appelsinskall og slikt.

Jeg har ordnet meg et nokså oversiktlig system i kjøleskapet slik at det ikke blir liggende noe gjenglemt helt bak.

Det er alltid plass til forbedring.

Alltid.

Vaskerommet mitt burde vært ryddet, det er lite og der har det samlet seg hummer og kanari √.

Og kanskje vil jeg nå etter hvert føle behov for å bli litt mer sosial, ha tid til å bli det, utenom besøka hos mor.

Nå når jeg ikke lengre har kontakt daglig med kollegaer.

Jeg skulle kanskje ha en boks, slik som jeg har i kjøleskapet, en bok for hver tanke og gjøremål.

Det har vært oversiktlig.

Jeg er kommet fram til at jeg har kapasitet til å organisere mer som i alt.

Og det tror jeg er bra om det stemmer dette med kapasiteten.

At det må til.

Men også variasjon over både spontanitet og organisert.

Slik som været, nå snør det samtidig som at sola også fant seg en luke i skylaget.

Ser du solskinnet i snøkavet?

♥

En dag, en gave, av en bit tid. En tid som minte meg om en dag i høst.

En dag med sol som i dag. En dag som stråla.

Og meg som sprang ut i dagen og ville fange alle strålene, ville danse med sola.

I dag hadde jeg noe av den samme ville jubelen i meg.

Og så var det også første dagen jeg fikk møte sola hjemme i år.

Det var en dag tidligere jeg ante den sterkt bak skylaget.

Men i dag var det ikke bare nede i skaret den var, den trilla over fjellranda.

Da jeg kom meg ut tenkte jeg den straks ville forsvinne bak fjellet, men den var med meg på hele turen.

Skein meg midt i ansiktet.

Etter noen timer jobb, baking av boller og vasking av klær hoppa jeg i turbuksa og treiv med meg fotoapparatet.

Var akkurat passe føre til å gå i.

Litt spekt, spor i snøen både etter mennesker, dyr og vår i emning.

Skyggene strødd utover den hvite snøen.

Skjønner ikke hvorfor jeg kjenner slik lykke av skygger av trær som striper opp bakken.

Jeg måtte lengre opp i haugen i dag.

Sola ga meg krefter.

Einen nesten glitra der den sto å strakk seg i strålene.

Kaoset av kvist på kryss og tvers.

Plutselig steig en kvist fram for meg, som i relieff.

Jeg falt helt i staver…

Mose og lav.

Noe så vakkert.

Enda mer lykke.

Før jeg for ut, mens sola skein i kaskader inn i stua, hørte jeg meg sjøl plutselig bryte ut i sang…jeg sang om sola som var kommet.

Muligens er jeg litt slik sprø og rar, men det har ingenting å si for for meg er det bare helt vilt herlig.

Da jeg var nede satte jeg meg litt ute og bare så på sola som fortsatt trilla fjellet.

Og om noen dager er denne vinteren over, på denne turen kjente jeg våren strekte armene mot meg med alle fine lovnader våren har.

Men jeg måtte fortsette med resten av dage, spise middag før jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før;

Jeg farga håret mitt og det gikk bra.

Var etterveksten som hadde blitt for markant og jeg vil vente litt til med å dra til frisøren for å klippe meg.

Så pakka jeg med meg noen av bollene jeg stekte, skulle besøke mor.

Nå er kvelden grundig inntatt tilværelsen og jeg må avslutte en veldig god og fin dag med masse gode ønsker til deg som leser.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg er framme ved en ny tid. Og stillheten er øredøvende.

Hva føler jeg…

Og så får jeg ikke tak i de -.

Følelsene.

I går, da jeg la nøklene i en konvolutt filma jeg handlinga for mitt indre.

Det var fredag og jeg var kanskje den siste som gikk hjem. Passa bra, hvor mange ganger har det ikke vært slik.

To kasser til skulle ut i bilen.

Tok et siste bilde.

Tidligere på dagen hadde jeg kjent på tårene.

Ikke for det at det var trist, men rart å pakke ned mange år i kasser.

Det var ikke bare papirstøvet som virvla opp, også støvet av mange minner og ikke minst følelsen av mange år…

Mange år som har gått.

Regnestykket er enkelt, det er mindre år igjen.

Ble med opp i kantina for siste gang, kantina har ikke vært mye brukt.

Det var heller ikke så mange andre der.

Siste gangen jeg var oppe var til julelunsjen.

Faktisk har jeg aldri følt meg hjemme her, men jeg har møtt mage hyggelige mennesker.  

Åra har vært veldig lærerik, lærerik på mange plan.

Det har ikke vært lette år.

Det var heller ikke de åra før.

Nå er det på tida det blir gode år.

Jeg vil ha gode år resten av livet.

Definisjon av gode år er ikke nødvendigvis god økonomi og god helse, sjøl om det hjelper.

Men latteren, jeg ønsker stunder av latter som bryter fram fra det innerste, som bølger opp og ut som en kraft, som smører muskler med en ro, bare magemusklene som får kjørt seg.

Den ekte latteren, den som skaper gode følelser.

Jeg vil ha plass til meg.

Som jeg har lært hvor lite bra det er å presse seg, presse seg inn i for ‘små rom’, forlange det umulige av tid, piske og dra i seg sjøl der nesten ikke en gang pusten får plass.

I dag puster jeg.

Jeg setter foten med tyngde i underlaget, kjenner jeg hviler i hvert steg.

Denne «militærøvelsen” er over.

I dag tenker jeg.

Bare tenker og puster.

Ingen ting skal presses.

Jeg vil ha kontroll.

Da jeg la nøkkelen i konvolutten etter å ha låst kontordøra, etter å ha lagt brikkene for å komme meg inn i bygg og mellom ganger, fra meg.

Huska å ta med alt mitt ut, for nå stengte jeg meg ute.

Trykte på bryteren og døra ut gikk opp der jeg gikk ut for siste gang.

Bilen sto rett utenfor, de siste kassene var satt inn.

Så satte jeg meg inn.

Var innom butikken for å handle.

Handle for mor.

Ta med meg varene.

– Hvordan gikk siste dag, ville hun vite.

Jeg greidde ikke fortelle noe, var alt for sliten til å fortelle om dagen, den den lille avskjedstalen der det ble sagt at dette var siste dagen min, samtidig som en kollega ble skrytt av.

– Du kan overnatter, spurte hun med håp i stemmen.

Jeg hadde vist henne TikTok fordi hun ønsket å se videoen en gang til, den som mellomste nettopp boostet med, 67 700 visninger.

Vi hadde drukket kaffe.

Jeg var desperat etter å komme meg hjem.

Hjem til mitt.

I dag er det så godt å bare være her, i mitt eget.

Har en plan, ut å hente inn kvister.

I morgen er det fastelavn, så den tradisjonen må holdes i hevd.

Men ute blåser og snør det, så det blir nok friskt.

Det er lørdag og en ny tid er starta.

Jeg summerer bort i 30 tøffer år, men jeg angrer ingen ting.

Dette er bare livet og det er mitt liv.

Nå står jeg foran en ny fortsettelse med alle mine erfaringer.

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så kom jeg hjem i dag, tidligere enn jeg trodde. Mørket var iferd med å gjemme dagen enda litt senere.

Det var så godt, det var litt overraskende og det var også en anelse frustrerende.

Da jeg tok opp bildøra kjente jeg det -.

Lufta.

Varmen.

Jeg rekker det, tenkte jeg.

Og jeg gjorde det.

Hva jeg rakk…

Jeg rakk en liten tur opp.

Opp i haugen min.

I dag var den nesten helt fri for snø. Temperaturen var like oppunder ti grader. Kjente varme luftstrømmer.

Syns det var utrolig.

Fotoapparatet var ikke med.

Det ble for mørkt også.

Men den lille turen føltes god.

Pulsen kom opp.

Aller først fikk jeg tatt to kasser ut av bilen. Flere permer.

Tenkte jeg skulle bli ferdig med arkivering i dag, men så kom jeg over noe som ikke stemte. Noe jeg må undersøke mer. Og permene for undersøkelsen var allerede tatt ut av kontoret.

Men alle først måtte jeg retter opp min glemsomhet. Lovte mor å bestille mat i dag, men kom først på det da det var for sent.

Så tanken om å dra rett hjem måtte jeg skrinlegge.

Fikk kjøpt noe enkel mat og kjørte innover til henne.

Der så jeg bilen til lillesøsteren min sto og inne var hun i full gang med å lage juice til mor.

Mor hadde glemt alt og mente hun kanskje hadde spist middag. Uansett går det nok bra en dag uten, så jeg satte maten inn i fryseren. Takka nei til juice og kom meg på hjemveien.

For jeg bør tømme noen kasser og se om jeg finner det jeg ikke fant, det som skulle arkiveres.

Jeg er nok også ganske sliten etter den lange arbeidsdagen i går.

Føler meg litt slik i stykker.

Derfor gjorde turen opp i skogen godt.

Før middag.

Før kvelden.

Før alt resten.

Nedtellinga er i gang.

To dager igjen før jeg er skal bygge meg opp et nytt kontor her.

Jeg er spent på den tida som kommer.

Har drømt meg litt bort i det nye scenarioet. Om jeg starter tidlig på dagen, så kan jeg kanskje ta en pause etter noen timer og ta meg en tur ut i skogen, før jeg fortsetter arbeidsdagen.

Den tanken synes jeg virker så god.

Men får se hva som blir naturlig og praktisk.

På halv maskin og med møter rundt om blir dette ikke hver dag jeg skal være nede på det «nye» kontoret mitt.

I dag fikk jeg en kommentar om at det er vel krevende for meg som er såpass voksen og måtte forta slike endringer. Fikk tidligere en kommentar av at jeg var «tøff”.

Nå er jeg ikke så redd for endringer, er nok mer redd for stagnasjon.

Det som har vært krevende i denne prosessen er følelsen av fravær av ivaretakelse, at jeg må ha kjempa kamper jeg ikke skulle hatt.

Men nå er dette snart historie.

Liker du endringer eller vil du at det skal være slik det har vært?

♥

Av og til… Av og til blir jeg helt kvalm-. Av alt.

Vet at en natt vil hjelpe.

Søvnen.

Nå er jeg skrapa.

Slik liksom skrapa inn til sjelen.

Jeg vet det går over.

Det er bare noen dager igjen.

Da får jeg se om veien går oppover.

Det jeg har vært igjennom i det siste føles som en slags tortur.

Men tror ingen ønsker jeg skal ha det slik.

Det er bare det at alle er så midt i sine liv.

Og noen gangerer er ikke kommunikasjonen god nok.

Forståelig nok.

Forklarende nok.

Snart skal jeg finne senga mi.

Er du glad i senga di?

Jeg er i hvert fall veldig glad i min.

I dag er det midt i februar.

Helt midt i.

Og dagen hyller kjærligheten.

Kjærligheten er så mangt et slag.

Håper de fleste har kjærlighet.

Ønsket etter det er i hvert fall stort.

Heldigvis har jeg mye kjærlighet i rundt meg.

Og så er jeg glad i meg sjøl.

Det håper jeg du også er.

♥

For en snublende dag å juble over. Nå senker mørket seg for nok en dag som går inn i minnene.

Nå vet jeg ikke om jeg har så lyst til å huske verken gårsdagen eller dagen i dag.

Det går virkelig snublende.

I natt drømte jeg at noe fryktelig stygt var etter meg. Jeg våkna og måtte en tur opp. Tok med meg redselen inn i den våkne tilstanden, men var likevel klar over med fornuften at det var drømmen.

Og drømmen var fargelagt av dagen.

For jeg sliter mer enn hva jeg liker.

I går kveld snipla jeg til nesten alt på Dagsrevyen, tåren rann i strie strømmer gang på gang, og det er ikke det, det er nok å gråte av.

Men jeg behøver ikke gråte av været, liksom…

Tror det er for mye nå.

Alt for mye.

Da jeg kom på kontoret i går, jeg fortalte vel om kassene jeg ikke fikk inn i bilen før helga, for bakluka var frosset.

Litt forsinka får jeg pressa meg forbi kassene som står plassert utenfor døra mi, for å slå på nettet for et møte i teams.

Det viser seg at jeg ikke kommer meg inn.

Inn på data’n, altså, døra kom jeg meg i gjennom.

Nok en gang er jeg utestengt.

Har jeg hatt både utstyr og kontor har dette ikke vært noe problem.

For jeg er ferdig på arbeidsplassen jeg har hatt, jeg har blitt omorganisert og har en ny arbeidsplass. Inn til videre skulle jeg jobbe på mitt gamle kontor, til et nytt var dukka opp.

I går var jeg igjen utestengt fra nettet. Skulle bare ut med møteinnkalling og ta siste finpuss på teksten…

Jeg fikk sendt mail fra telefonen min mens jeg satt i teamsmøte, også det på mobilen.

Og her avslutt jeg min sørgelige beretning om mitt liv…

Tulla-.

Livet mitt er ikke sørgelig, men utfordrende kan jeg kalle det noen ganger.

Men altså, i dag er vi ved onsdagen og jeg har tatt mer kontroll.

Og da føles det bedre.

Ennå har jeg ikke mulighet til å komme meg på nett, jeg får ikke gjort det jeg skal når jeg ikke har verktøy.

Og enda flere skjær har det vært, det er en litt vill seilas nå.

Men det er i hvert fall kommet datautstyr, jeg må bare til byen for å hente det – så det får vente til jeg skal dit i neste uke.

Tenker jeg.

Jeg må likevel tilbake til dagen i går.

Da jeg sitter slik passe fortvila over å registrere at jeg ikke kommer meg på nett, ringer telefonen. Jeg er altså hjemme enda, litt i villrede hva jeg skal gjøre.

Det er montøren som skal montere fiber.

Jeg har i lengre tid venta på melding om å få beskjed om når han skulle komme.

Han står utenfor huset når han ringer.

Det viser seg at de har sendt beskjed til feil telefon.

Så det vart heldigvis en positiv hendelse til tross for rot fra monteringsfirmaet, at på grunn av rotete forhold med jobbeforholdet mitt er jeg fortsatt hjemme.

Heter det ikke at minus og minus blir pluss….

Da jeg skulle avbestille nettet jeg hadde hatt, får jeg ikke til å ringe, må chatte.

Får beskjed om at jeg må betale i to måneder til, når jeg tidligere har fått beskjed om at dette skulle gå “kant-i-kant».

Plutselig blir det stort behov for å ringe både hit og dit, akkurat da har mobilselskapet mitt fått problemer, så det sier bare dut-dut-dut i telefonen. Og kommunisere med robot i en slik setting fungerer elendig.

Men skal man slite med nett og slikt, hvorfor ikke slite med alt på en gang…

Men jeg har fiber og hastigheten på nettet har gått fra ca. 8 Mbps (megabytes per sekund) til 100 Mbps.

Nesten som en blir svimmel.

– Gjett hva jeg skal ta med hjem, sa sønnen da han hørte det.

Men vet ikke om jeg tør å låne de mer, for sist sovna jeg bak brillene og en stund virka det som jeg hadde sletta nedlastinger på VR-brillene hans. Heldigvis hadde jeg ikke det da.

Jeg humper og dumper på denne livsreisa mi.

Og om en uke vil et kapitel være over.

Da skal jeg være på plass med nytt utstyr og kontoret blir i etasjen under. Kort reisevei får jeg i hvert fall de fleste av dagene.

Sjøl om utfordringene mine denne gangen har vært tett på «at dette orker jeg ikke mer», så er tankene mine igjen framtidsretta.

At jeg likevel har trua.

Trua på at dette skal bli bra.

Men du verden som dette tar på, at jeg faller imellom og ingen tar tak.

Å bli ivaretatt og føle seg respektert, er virkelig fraværende.

Men det er en bra øvelse å ta vare på seg sjøl og si i fra.

Sjøl om jeg ikke er født med noe stort masegen.

Det viste seg at jeg faktisk skulle hatt lønn i forrige måned også…men alt blir.

Alt blir.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Beklager, dette innlegget vil nok framstå som sutrete – så ikke les om du ikke ønsker å lese slikt som kan oppfattes slik.

Forhåpentlig ikke bare negativt innlegg.

Sjøl føler jeg meg vel ikke negativ, men sår, veldig sår og sårbar og lite verdsatt.

Den største grunnen er at jeg er alt for sliten, så en natts søvn tror jeg vil hjelpe.

Helt sikkert.

Derfor valgte jeg det.

Sove.

Nå er det en ny dag og innlegget blir nok ikke så tungt som det hadde blitt i går kveld.

Jeg la meg tidlig og sov fortreffelig i nesten ni timer.

Så behovet var nok stort.

Da jeg kom hjem i går, etter flere døgn borte, var det iskaldt.

Fem pluss inne i et hus er ikke varmt. Jeg hadde slått på varmen noen timer tidligere, men i og med jeg koblet ut nettet før jeg dro, var nok ikke ovnen mottakelig for justering. Så det var skikkelig hustre.

Jeg fikk laget meg kålruletter med oppmalt deig av kylling med hvitløk og jalapeño

i og bryggrynsris til.

Tok meg et glass portvin til dessert, så da en nabo kom innom for en underskrift etterpå, tenkte jeg på om den portvina lukta og hva naboen fant ut da, slik i starten av en uke…

Hun vet nok ikke det kan gå både uker og måneder i mellom.

I dag tenkte jeg å ta fri, men ser det er et møte på teams.

Det har vært noen dager som nok har tatt på.

Først disse to dagene jeg skrev om sist, som egentlig var hyggelige. Vi, mor og jeg, snakka om minner og kosa oss med et par filmer.

Da jeg våkna i går var det hvitt.

Jeg hadde i utgangspunktet lite tid for å rekke en ferge. Starta ikke dagen i super form, så etter en dusj på et bad som er feildosert slik at vannet flyter over alt, bære opp ved og koste av bil, ble tida for kort.

Da jeg var kommet halvveis oppdaga jeg at både matpakken og telefon lå igjen, så det var bare å snu.

Derfor kom jeg for sent, tre kvarter etter jeg skulle – men det var heldigvis ingen krise.

Det som slo meg ut noe var nok en oppsigelse.

Riktig nok har jeg sagt jeg skulle gå over på hjemmekontor og hadde håpa på at jeg skulle være på plass fra i dag. Men verken utstyret eller fiberen er kommet.

Det er noe med å bli ivaretatt som jeg føler fraværende og som tar krefter. Tankene av å føle, noe i den dur.

Jeg har to uker på meg og gjett om jeg skal komme meg ut snarest. Data og fiber, det får være som det er.

Det blir nok godt å ha lagt dette bak seg. 

Så var denne dagen plutselig slutt, uten at jeg rakk å gjøre det jeg har tenkt.

Men det kommer tid og det kommer råd.  

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kvelden lister seg ikke stilt på tå, det bråker… Og jeg har brukt dagen og den har brukt meg.

Nok et slikt hesblesende innlegg på to hjul i svingen.

Jeg måtte tenke meg om, skulle jeg skrive et innlegg her eller skulle jeg legge meg…

Nå har jeg starta og blir det posta ble jeg ferdig. Om ikke vet ingen at jeg begynte på et innlegg -.

Det blåser.

Jeg liker ikke vind.

Fjoråret vindkuler fikk slutt på eventuelt å like slikt…

Men det går da vel over.

Slik som dagen her har gjort.

Den gikk over.  

Tidligere i dag var det vannet som gikk over, det gikk over sine bredder.

Det var nok vinden ut i havet som pressa vannet inn og opp på land.

Men vakkert var det.

Jeg gikk litt slik i ekstase da jeg oppdaga det.

Jeg var på museet for en befaring. Skal etter hvert skifte ut taket på det ene naustet.

Sjøl gikk jeg i gang med å rydde og sortere i ting inne.

Det var da jeg åpna ene kjøkkenskuffen jeg oppdaga noe unevnelig…

Men det hadde ikke ben.

Må bare vaskes, ryddes og finne ut av, det blir noe av morgendagens plan.

Kan være forskjellig som dukker opp i gamle hus.

På tur hjem kjørte jeg innom et fiskemottak, egentlig hadde jeg tenkt på fersk fisk. Men på grunn av værmeldingene regna de med lite levering av fersk fisk.

Så gikk for lettsalta torsk.

Spurte mor og lillesøster om de også ville spise sammen med meg.

Maten ble kjempegod med potetmos, stekt bacon, kokt gulrot og brokkoli.

Og jeg var passe oppbrukt etter dagen, maten og vinden.

Men det som er bra er at isen og snøen forsvinner.

I går kveld var jeg i et møte og da jeg gikk fra bilen var det med bevende hjerte og forsiktige skritt.

Vandringa, møtet og alt gikk bra.

Det er en lang vei som skal utbedres og jeg eier en del av den grunnen. Men ingen grunn til å skrive mer om det i kveld.

Dagen har gått uten noen særlig pause før nå.

Tror jeg skal pakke bomull i øra og dra dyna over hodet.

Hvilket forhold har du til vind?

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har lett som en plett kunne sovna her jeg sitter. Men jeg må holde ut. 

Dagen våkna mange ganger lenge før den skulle.

Drømte om snø og varme temperaturer, tror nesten jeg bada.

Boffen var der også.

Han lekte seg med andre hunder.

Det var folk der, de var ikke interresert i meg og gikk bare forbi.

Innimellom, da jeg våkna, hørte jeg at vinden blas og at jeg følte meg så lei av alt.

Da dagen starta var den likevel grei.

Sjøl om dagen starta med dataproblemer.

Og så gikk dagen.

Den lyse dagen gikk.

Den var så glatt at den skein skummelt. Tenkte på det, at den var glattere enn forsvarlig.

Kjøp masse mat sa de må nyheten til morgenen. Det blir dyrere, mye dyrere. Slik som smør og kaffe for eksempel.

I januar-februar-overgangen kommer et nytt kraftig prisbyks, sa de på de lokale nyhetene.

Etter jobb gikk jeg å kjøpte Røros-smør, meiri-smør og kaffe.

Jeg kjøpte meg et lammelår også.

Til påske.

Lei av denne galoppen.

Fant meg middagsmat på 40%, sjøl om jeg prøver å unngå fabrikert mat. Det var bara så fristende med snarlaga middag.

Om litt skal jeg i et møte, så greit med en slik løsning.

Kjenner jeg gleder meg til jeg er hjemme og skal breie dyna over meg igjen.

Nå må jeg lese meg opp til møtet.

Om veier langt til fjells.

♥

Den skikkelige gode følelsen når en krysser målstreken nok en gang. Og bare kan hvile.

Jeg er framme ved torsdagskvelden.

Kan tømme hodet.

Kan senke skuldrene.

Jeg tente opp i ovnen.

Jeg tenkte på talglys.

Og så satte jeg på musikk.

Veldig rolig musikk.

Lagde meg en rask, rask middag sjøl om det er alt for sent.

For jeg tar helg.

I kveld tar jeg helg.

Kanskje jeg skal ta meg en jobbesekvens i helga…eller kanskje ikke.

Jeg rakk ferga.

Porten gikk opp bak meg før jeg hadde rukket å slå av motoren.

Mer akkurat går sannsynlig ikke å være.

Veien var høyst variabel og hadde ikke lyst til å åke utom veien i dag heller.

Hørte på lokalnyhetene at det hadde vært en trafikkulykke i morgentimene på glatta.

Dagen gikk greit, ingen skrapa sjel i dag.

Jeg hørte til sjøl om jeg laga oversvømmelse da jeg skulle trakte kaffe. Passe ubegava med slik kaffe.

På tur hjem kjørte jeg innom en matbutikk like ved flyplassen.

Kjente det i bilen før jeg gikk ut, kjente det inne i butikken, det var direkte ekkelt…

Bakken vibrerte.

Sa det til en betjening, stakkars dere som må gå i dette-.

Hun kjente det ikke!

Kjente ikke at bakken vibrerte.

Jeg rakk akkurat ferga igjen.

Og det var veldig godt at grunnen atter ble rolig.  

Framom mor, hun hadde bedt så fint om jeg ikke kunne komme innom. Vi så på gamle bilder og mor kosa seg skikkelig.

Etterpå tok jeg aske ut av ovnen før jeg kjørte hjem.

Hun hadde ønska jeg overnatta, men jeg ville hjem.

Jeg kjente det var viktig å våkne i min egen seng i morgen.

Fikk snakka om kontor og avtalt hva jeg måtte ha.

I går tok jeg med det først lasset, en kasse med permer og et par andre ting.

Jeg skal montere meg opp nede. Håper dette blir en riktig god løsning.

Ellers blir det ikke bare å sitte nede i kjelleren, det vil være en ganske stor bevegelighet både det at museet ligger i andre enden av kommunen og ellers møter rundt om på Nordmøre.

Tror nok det blir bra, bare fryktelig rart å ha blitt så himla voksen…

Men det er ikke temaet i kveld.

Jeg er bare til stede i kvelden, i meg sjøl og det føles godt.

Har du hatt en god dag?

♥