Om å lete og ikke finne, om en ny kveld og nye dager forsvunnet…
Så sitter jeg her igjen, i stolen min i en ligge/sitte posisjon.
Dagen kom og dagen gikk, akkurat slik som i går. Den kom også…og gikk.
Det var jeg glad for.
For hjemme igjen i går kveld var jeg kvalm av trøtthet og ulykkelig til det innerste. Alt for brukt opp.
Morgenen hadde starta på sporete veier, snødrev og saktegående trafikk.
Alle har intensjon om å holde seg på veien, noe som førte at jeg ikke nådde den ferga jeg skulle.
Men jeg var ikke alene om å komme for sent.
Møtet krevde masse av min kapasitet, så jeg landa fullstendig sønderknust og nesten i ørka, hjemme, klokka halv seks.
Vurderte å legge meg rundt åtte, men holdt ut helt til den tiden når klokka begynner å gå fort. Likevel ble det leggetiden tidlig til meg å være.
Så til morgenen våkna jeg godt uthvilt og med noen timer hjemme i huset aller først.
Endelig fikk jeg bakt disse rundstykkene bestående av gulrot og cottage cheese igjen, som er veldig fine i matpakken.
Hadde en lengre samtale med min nye sjef, om ting som må til. Har foreslått hjemmekontor inn til videre, så det kan hende det blir løsninga i første omgang.
Tror det er sunt å sette strek der jeg har vært.
Men det betyr rydding av en annen verden.
Så var det neste post på dagens program; mor og tannlege.
Da jeg kjørte innover i hennes retning, var veiene både snøete og våte. Ikke den beste kombinasjonen. Og da jeg kjørte inn sundet hun bor ved, var veien verre og ikke bedre.
Opp til boligfeltet var strødd helt nede fra hovedveien. De første bakkene bruker å være enkle, men oppe ved postkassen er det en skarp sving og så bratt opp, midt i den bakken kommer en ny skarp sving – og det er det kritiske punktet. Når en blir stående fast ved den svingen er det heller ikke bare å komme seg ned, uten å begynne å skli, havne utenfor veien på den ene sida eller kjøre seg fast i rekkverket.
Har prøvd alt.
Men i dag var det godt strødd og jeg kom meg opp.
Mor hadde sittet klar en time.
Ett minutt på tiden gikk vi inn dørene til tannlegen, en ung, trivelig og snakkende tannlege som minner meg om en stjerne fra stumfilmens dager.
Besøket gikk bra, fikk plassert mor inn i bilen igjen og kjørte bort til kjøpesenteret.
Der hadde det frosset på, men ingen fall og mor fikk brukt opp gavekorta sine.
Jeg hadde også et par gavekort liggende, men det siste, det jeg fikk til jul, det fant jeg ikke. Holdt på kjøpe en kjole, men fordi ikke lesebrillene ikke var med, så jeg ikke først at strikkakjolen var i X-small.
Brillene hadde jeg en leteaksjon etter før jeg kjørte og nå etter jeg kom tilbake-.
Jeg lette på stua, på kjøkkenet, på soverommet og på badet – flere ganger…
Med så mye leting på en dag blir jeg nesten manisk.
Plutselig så jeg brillene og nå sitter de på nesten.
Til slutt var det matbutikken som fikk et besøk…ja, jeg var også innom for kjøp av fuglefrø og et par små plastkasser til å ha sikringer i, først. Har lest om brannfaren ved brukte batteri, så nå er det innført taping av polene.
Hadde foreslått at jeg kunne lage middag.
Hun ønska seg fiskeboller i hvit saus.
Og etter kaffe, oppvarma smultringer, sovne-litt-i stolen-og-ikke-vite-hvor-jeg-var, vedbæring og til slutt dra da klokka var på-høy-tid-å-komme-seg-hjem.
Så trilla jeg hjemover, drivstofflampa lyste rødt, fikk stoppa ved en bensinstasjon.
Nå blir det godt å legge seg.
I morgen er det kontoret og torsdag er det farting, ferge og møte igjen.
Og heldigvis er jeg ikke så bunnløs sliten i kveld.
Men tiden…ja, den tiden…
♥
